På enerWE Communications Conference som ble arrangert hos DNV GL på Høvik utenfor Oslo holdt Anders Bjartnes fra Norski klimastiftelse et innlegg om hvordan de hadde jobbet for å sette sine saker på samfunnsagendaen.
Etter foredraget tok enerWE en prat med Bjartnes om hva han tenkte om Statoil og deres overgang fra å være et rent olje- og gasselskap til å bli energiselskapet Equinor.
– Det har skjedd veldig mye med Statoil de siste årene. En kjempestor endring i måten å tenke fra 2012-utgaven av Helge Lund til Eldar Sætre, sier Bjartnes.
Han er begeistret for det som har skjedd, men mener at jobben ikke er gjort og at vi fortsatt må se an hvor langt Statoil egentlig vil gå. Han tenker spesielt på hvor de gjør sine investeringer.
– Det Statoil bør bedømmes på over tid er på hvor stor andel av investeringene som går i retning av fornybar energi og nullutslipp og hvor stor andel som går til olje og gass, sier Bjartnes.
Statoil har tidligere sagt at de ser for seg omtrent 15 prosent av investeringene i fornybare energikilder, men at de i lang lang tid fremover fortsatt primært vil være et olje- og gasselskap. Det synes Bjartnes at ikke er ambisiøst nok.
– Jeg synes det er altfor dafft, sier Bjartnes.
enerWE Communication Conference 2018 ble arrangert hos DNV GL på Høvik utenfor Oslo i forrige uke.
Der holdt Anders Bjartnes fra Norsk klimastiftelse et innlegg om hva de har gjort for å sette ta en tydelig plass i samfunnsdebatten med sine tilnærminger til klima og miljø. Bjartnes er mannen bak uttrykket «det grønne skiftet», og han har mange sterke meninger om norsk energi i et klimaperspektiv.
Etter innlegget tok enerWE en prat med Bjartnes og spurte ham om hans syn på norsk gass.
– Hvis man tenker rent kommersielt tror jeg gassen er mer konkurranseutsatt enn olje, sier Bjartnes til enerWE.
Han mener at gassen brukes til ting der den lettere kan erstattes enn olje, og trekker frem at den må konkurrere med alle energikilder som brukes til å produsere strøm. På kort sikt er hovedkonkurrenten det sterkt forurensende kullet, men Bjartnes er opptatt av hva som vil skje etter at kullproblemet er løst.
– I kraftproduksjon vil enhver ny vindmølle og et hvert nytt solpanel ta ut gass når kullet er borte, sier Bjartnes.
Historisk sett har det vært oljeutvinningen som har vært bærebjelken i norsk produksjon på sokkelen, men de siste årene har det svingt i retning av gassen, og nå utvinner Norge mer gass enn olje. Det er ikke nødvendigvis positivt for Norge, hvis vi skal tro Bjartnes.
– Gass har lavere utslipp enn olje og kull, men i økonomisk forstand er ikke nødvendigvis noe trygg fremtid, sier Bjartnes.
Han mener at gassen etterhvert vil bli utkonkurrert av solkraft og vindkraft. På kort sikt er han positiv til gassens potensiale, men på lang sikt er han veldig skeptisk.
– Det handler ikke om å skru av dagens produksjon. Det som den strategiske og politiske diskusjonen handler om, er om det er fornuftig å bygge ut ny gassutvinning i Barentshavet og om den blir konkurransedyktig i et marked om 20-30 år. Den ideen har jeg ikke noe særlig tro på, sier Bjartnes.
Se hele videointervjuet øverst i artikkelen.
Anders Bjartnes
Ansvarlig redaktør i Energi og Klima og redaktør for Norsk Klimastiftelses publikasjoner. Har mer enn 25 år bak seg i pressen, blant annet fra VG, DN og Recharge.
Sommerukene har gitt en lang rekke nyheter som alle peker i samme retning: Elbilen kommer til å overta. Teknologi og markedskrefter, politikk og reguleringer – forbrenningsmotoren skal på historiens skraphaug.
Det kommer ikke til å skje i morgen, dødskampen kan bli lang. Men utfallet er gitt. Mentalitetsendringen er slående. Se for eksempel denne saken i FT som forteller om tysk bilindustris iPhone-moment.
Ny Tesla
Lanseringen av Teslas 3-modell vil kanskje bli stående som en like viktig begivenhet som presentasjonen av Apples første iPhone, eller kanskje enda større: Som lanseringen av T-Forden, modellen som gjorde bilen til et masseprodukt.
Det kommer en utfordrer som kort og godt er et bedre produkt enn det markedet så langt har blitt tilbudt. Tesla kommer inn fra siden, og har ingenting å forsvare i den gamle verden av diesel og bensin.
Ingen produksjonslinjer som risikerer å bli gamle før tiden, ingen historisk arv å ivareta – og heller ikke noe ansvar overfor ansatte og underleverandører som kan bli ofre i den store omstillingen som er på trappene.
Svarene
De store og etablerte bilfabrikantene må svare på utfordringen Tesla representerer. De kan gjøre det halvhjertet, slik GM ser ut til å velge med sin Chevrolet Bolt/Opel Ampera.
Produksjonsvolumene er lave, men kan sikkert økes raskt hvis suget fra markedet virkelig kommer.
Volvo har sagt at alle nye modeller som lanseres fra 2019 vil ha ledning. Porsche satser elektrisk. Og sist ute var italienske Maserati, som eies av Fiat/Chrysler.
Toyota har i sommer varslet at de kommer med en ny og revolusjonerende batteriteknologi rett på den andre siden av 2020. Nissans nye Leaf er like om hjørnet.
Dieselbråk i Tyskland
De politiske signalene er viktige. Beslutningene i Frankrike og Storbritannia om forbud mot fossilbiler fra 2040 sender klare budskap om retningen to store europeiske land ønsker å gå.
I Tyskland har sommerens nyhetsbilde vært preget av dieselbråk og avsløringer om kartellsamarbeid mellom de store bilfabrikantene.
De store tyske bilfabrikantene anklages for å ha samarbeidet om tekniske standarder for å kunne jukse med utslippene. I Tyskland er bilindustrien en sterk og mektig aktør, og svært viktig for sysselsettingen.
Et forbud mot forbrenningsmotoren fra 2030 vil ifølge en analyse gjort på oppdrag fra bilindustrien kunne sette 600.000 arbeidsplasser i fare.
Ikke lett
Onsdag denne uken ble det holdt et diesel-toppmøte hos Angela Merkel og bilfabrikantene lover å gjøre en software-oppdatering på 5 millioner dieselbiler som vil få ned utslippene noe – et langt mindre drakonisk inngrep enn grønne krefter kunne ønske.
Det kommer foreløpig ikke noen sluttdato for diesel i Tyskland, men det er ingenting som tyder på at omstillingstrykket mot BMW, VW og Mercedes kommer til å bli mindre i tiden fremover.
Skal Tyskland ha troverdighet som klimaleder, kan ikke landet ha en bilpark som går på diesel og kraftverk som går på kull. Bilindustrien er imidlertid sterkt innvevd med politikken i Tyskland, så det er heller ingenting som tyder på at overgangen vekk fra diesel og bensin blir lett å gjennomføre.
Tror det vil gå fortere
Utrullingen av elbiler har foreløpig kommet kort. Norge er et laboratorium. Ikke noe annet sted har elbiler så høy markedsandel av nybilsalget.
I denne analysen går Albert Cheung fra Bloomberg New Energy Finance gjennom en rekke spørsmål knyttet til forhold som både kan forsere og bremse takten i overgangen.
Noen av hovedpunktene: Bare omkring 1 prosent av det globale nybilsalget i verden er nå elbiler, så her er Norge virkelig et annerledesland. Men med billigere og bedre batterier blir elbilene stadig mer konkurransedyktige i pris. De er mye billigere å kjøre enn en fossilbil.
Bloomberg New Energy Finance har skrudd opp sine forventninger til hastigheten på overgangen ganske mye fra i fjor til i år. I 2016 ble det forventet at 35 prosent av nybilsalget i 2040 vil være elbiler, mens årets analyse setter dette tallet til 54 prosent.
Med dette tempoet vil en tredjedel av den totale bilflåten i 2040 gå på strøm. Oljeetterspørselen falle med 8 millioner fat om dagen, mens elbilene vil ta 5 prosent av det globale strømforbruket.
Kartet tegnes om
Jo større fornybarandel i strømnettet, jo større utslippsreduksjoner vil oppnås. Med utbygging av solenergi vil også stadig mer av ladingen skje når det er mye solstrøm tilgjengelig.
Men politisk backing og incentiver av forskjellige slag er inntil videre nødvendig for at tempoet i overgangen skal holdes oppe. Forsvinner incentivene, faller farten i omstillingen. Kampen mot lokal luftforurensning er en sterk driver i mange land og byer.
Det er også en rekke andre forhold som kan begrense tempoet. Fra oljeindustrien og andre elbil-skeptikere pekes det stadig på at tilgangen på litium og andre mineraler kan bli et problem. En annen mulig brems er knyttet til ladeinfrastruktur, ikke minst i byområder der folk ikke har sin egen private parkeringsplass eller garasje. Samtidig blir hyppig lading et mindre akutt problem når bilenes rekkevidde øker.
Oppsummeringen er denne: Både teknologi, marked og politikk arbeider for elbilen. Forbrukernes preferanser endres. Et eksempel er Shell-bossen Ben van Beurden som vil bytte til en Mercedes plug-in nå i høst. Det mentale kartet er i ferd med å bli tegnet om.
Innlegget ble først publisert hos Energi og Klima.
Anders Bjartnes
Ansvarlig redaktør i Energi og Klima og redaktør for Norsk Klimastiftelses publikasjoner. Har mer enn 25 år bak seg i pressen, blant annet fra VG, DN og Recharge. Spalten heter “Fem på fredag“ og du kan abonnere på den her.
Kan Norge være både verdensmester i klimapolitikk og verdensmester i arktisk petroleumsaktivitet, være både den fremste elbilnasjonen i verden og drive den mest aggressive jakten på olje i nord?
Det bør ikke komme som noen overraskelse at dette gapet mellom liv og lære vekker økende internasjonal oppmerksomhet.
New York Times belyste den norske dobbeltheten i en reportasje forrige helg, det ble en fin opptakt til den internasjonale dekningen av Terje Søviknes’ lansering av 24. konsesjonsrunde.
Den fikk også bred omtale i internasjonale media. Reuters tok blant annet en prat med Greenpeace-leder Truls Gulowsen.
I FT er vinkelen miljøvernernes motstand, og Norden-korrespondenten konstaterer at «Norway’s centre-right government talked about a «green shift» in its economy after oil prices fell in 2014. But it is pushing ahead with plans to open up areas including about 20 blocks close to Bear Island, an uninhabited outcrop midway between mainland Norway and Spitsbergen».
For de som vil gå dypere inn i spørsmålet om norsk oljevirksomhet i lys av klimapolitikken, kan denne rapporten fra Stockholm Environment Institute kanskje være nyttig lesning.
Klimarisiko for olje og gass: Den London-baserte tenketanken Carbon Tracker Initiative kommer stadig med nye rapporter og analyser som synliggjør den økonomiske risikoen overgangen til lavutslippssamfunnet representerer.
Denne uken ble det presentert en rapport som rangerer oljeselskapenes porteføljer i lys av etterspørselen etter olje og gass i et scenario som begrenser den globale oppvarmingen til to grader.
(Karbonbudsjettet som er brukt er IEAs 450 scenario, med 50-50 sjanse til å stoppe på to grader. Et scenario basert på Paris-målet om en temperaturøkning «well below» to grader vil gi større risiko for at oljeinvesteringer blir ulønnsomme. På tilbudssiden brukes data fra Rystad Energy, som anslår kostnadsnivået for å utvinne olje og gass i alt som finnes av oljefelt verden rundt.)
Inside Climate News har en fin gjennomgang av rapporten.
Med lavere etterspørsel enn i et business as usual-scenario vil investeringer i den dyreste oljen og gassen kunne ende i tap.
Blant de store selskapene er Exxon verst stilt. Mellom 40 og 50 prosent av Exxons portefølje vil være i faresonen. Statoil er blant selskapene som ligger bedre an, med «bare» 20-30 prosent av sine investeringer i prosjekter som vil være for dyre hvis etterspørselen faller.
Til sammen 69 selskaper er rangert. Metoden som er brukt er beskrevet i dette vedlegget til rapporten. Den kan danne utgangspunkt for eksempel for en analyse av de gjenværende norske petroleumsreservene og slik synliggjøre klimarisikoen som Oljedirektoratet ikke viser frem i sin ressursrapport.
I avdelingen for klimarisiko tar vi også med denne veldig gode saken på E24 om utsiktene for gassmarkedene i Europa i lys av skjerpet klimapolitikk og sterkere konkurranse fra fornybar energi.
Danmark «sparer» landbruket: I likhet med Norge står Danmark oppe i en prosess hvor landet skal avgjøre hvordan målene for utslippskutt frem mot 2030 skal nås.
Dette gjelder den delen av klimapolitikken som ikke er omfattet av EUs kvotehandelsregime, altså i første rekke transport, landbruk og oppvarming.
Danmark skal kutte 39 prosent av utslippene i disse sektorene, men dette kravet kan prutes ned noe ved hjelp av såkalte fleksible mekanismer, gjennom kvotekjøp (fra EUs kvotemarked) og opptak i skog.
Den danske klimaministeren Lars Chr. Lilleholt vil bruke disse ordningene for å skjerme det danske landbruket for klimakutt. Statsrådens linje står i motstrid til anbefalingene fra Danmarks klimaråd, som ikke vil bruke kvoter for å oppnå nasjonale utslippsreduksjoner med mindre kvotesystemet blir kvesset til.
Nettstedet ing.dk (Danmarks Teknisk Ukeblad) siterer: ‘Danmark bør ikke benytte muligheden for at bruge af kvoter fra kvotesystemet til at opfylde målet i ikke-kvotesektoren, med mindre der inden udgangen af 2019, hvor beslutningen om brug af kvoter skal tages, gennemføres en reform af kvotesystemet, så det store kvoteoverskud nedbringes markant.’
Diskusjonen i Danmark er ganske parallell til debatten i etterkant av at Vidar Helgesen la frem sin klimamelding forrige fredag. Et slikt forbehold i bruken av kvotekjøp er kanskje verd å tenke på også i Norge?
Bill McKibben i Afrika: Lesere av Energi og Klima vil etter hvert kjenne til Bill McKibben som en av de viktigste og mest innflytelsesrike stemmene i den globale klima- og energidebatten.
Hans Rolling Stone-essay fra 2012 oversatte fortellingen om karbonbudsjettet til et språk folk forstår og la på mange måter grunnlaget for «divestment»-kampanjene som har rullet over verden.
Nå har den amerikanske skribenten og aktivisten vært i Afrika og sett hvordan solenergien forandrer kontinentets energiforsyning. I et essay i The New Yorker viser han hvordan småskala solenergi endrer livsvilkår for fattigfolk, og han beskriver møter med entreprenører og forskere.
Vi tar med en underholdende passasje. En av forskerne han møter er Arne Jacobson, professor ved Humboldt State University i California. Han forklarer McKibben hvorfor mye av den tidlige forskningen på solenergi fant sted nettopp på hans universitet. («You want to know why a lot of early solar research happened in Humboldt?» he asked me. «Because there were a lot of back-to-the-land types here, and they had cash because they were growing dope.»)
McKibbens solenergi-essay anbefales særlig til folk som fortsatt lever i den villfarelse at det er olje og gass fra Nordpolen som skal gi strøm til Afrikas fattige masser. Og plukk gjerne med deg Solskinnshistorier, dokumentarserien om samme tema som vi publiserte i høst.
«Obvious» at fornybar vinner: Denne uken har den europeiske kraftindustriens organisasjon – Eurelectric – hatt sitt årsmøte i Portugal.
Den nye lederen i organisasjonen, italienske Enels toppsjef Francesco Starace, ga et intervju til FT hvor han snakker om hvordan energisystemene utvikler seg.
Han sier det nå er «obvious» at fornybar energi blir billigere enn fossil, han tror batterier gradvis kommer til å overta for gass i kraftproduksjon, og han mener forbrukere, både store og små, kommer til å spille en mye viktigere rolle i det nye energisystemet enn det gamle.
Det er for øvrig en trend at store selskaper gjør handler som innebærer at de kommer nærmere sluttkundene. Fortums avtale med Oslo kommune om Hafslund-salget er et eksempel.
Nylig har Vattenfall kjøpt et selskap i Storbritannia med 120.000 strømkunder, og toppsjefen i det franske oljeselskapet Total, Patrick Pouyanné, mener dette er en naturlig vei å gå også for det store oljeselskapet han leder.
Denne spalten ble først publisert hos Energi og Klima.
