Regjeringens visjoner for havnæringene er prisverdig, det er en tydelig erkjennelse av hvor verdifull Norskekysten er for å trygge en bærekraftig økonomi og det velferds-Norge vi kjenner i dag. Men visjonene må følges opp av handling, og de må svare for flere kriterier, hvor miljø, bærekraft, bosetting, og verdiskapning er viktige element. Skal Norge videreutvikle seg som havnasjon så må det bo folk langs hele kysten, for uten folk vil vi ikke klare å utvikle å skape nye verdier og arbeidsplasser. Noen tror det er nok å bygge opp et finansmiljø rundt børsen i Oslo, eller en næringsklynge på Marineholmen i Bergen, slik er det ikke. Verdiene skal hentes opp av havet, da må folk også bo ved havet, kysten må befolkes, og det må være levende lokalsamfunn, og et variert næringsliv. Havbruksnæringen skaper et spekter av spennende arbeidsplasser, ikke alle arbeidsplassene våre er høyteknologiske, vi trenger også «hardware», de som løyser svetten og tar i et tak. Samtidig trenger vi teknologisk, så vel som biologisk og markedsmessig kompetanse. Vi trenger hele dette spekteret med arbeidsplasser på kysten, for å gi grobunn til vekst og nyskaping, i tråd med regjeringens visjon og strategi. Slaktebåten Norwegian Gannet har på sett og vis ført oss til en korsvei hvor både næring og politiske myndigheter må stille spørsmål for veivalg videre. Havbruksnæringen har alltid vært innovativ. Sterke personligheter har drevet næringen fremover i stort tempo, uten subsidier og støtteordninger, prisgitt  den til enhver tids gjeldende markedsadgang, med konkurransekraft og kostnadseffektivitet som viktige mål parameter. Den pågående disputt mellom norske myndigheter og Norwegian Gannet er en pølse i slaktetiden, den er for en digresjon å regne i forhold til spørsmålet om bananrepublikk og «lys i husan». For det er liten tvil om at miljøaspektet ved slaktebåten Norwegian Gannet er positivt, transport bør i langt større grad flyttes fra vei til sjø. I forhold til dyrevern og smittevern er også løsningen god, det er det ingen grunn til å tvile på det. Høyst sannsynlig vil også slaktebåten være mer kostnadseffektiv, sammenlignet med mange slakte- og pakkeanlegg langs norskekysten. Disse bedriftene skal kjempe om det samme råstoffet, og da skal det ikke mye realitetsorientering til for å forstå at en rekke bedrifter og arbeidsplasser står i fare for å forsvinne. Allerede i dag er det for lite råstoff, og det blir ikke mer av å introdusere et nytt slakteri, det blir bare flere som skal kjempe om det samme, og da er det den økonomiske tyngdekraften som gjelder. Få med deg denne rykende ferske episoden av podkasten Det vi lever av: I slaktebåt-saken har det vært mye debatt om norsk eller utenlandsk arbeidskraft. Noen går så langt at de mener at norsk statsborgerskap er et kriterium for å måle verdien av en arbeidsplass. For oss som bor på Byrknesøy fortoner det seg litt annerledes, 85 % av arbeidsstokken på vårt slakteanlegg er av utenlandsk opprinnelse, de arbeider på fast kontrakt med norsk tariff, de skatter til kommunen, de handler på nærbutikken, de har barn i barnehage og på skole, de blir gradvis en del av vårt lille samfunn med 350 innbyggere. Det er verdifullt for oss, verdifullt for kommunen, og det er verdifullt for samfunnsutviklingen fremover. Vi her ute er mest opptatt av norske politikere og deres evne til å tilrettelegge for økt konkurransekraft for norsk industri, at de må være mer opptatt av verdiskapning og arbeidsplasser i Norge, fremfor skattlegging, og at de må evne å ta strukturelle grep som trygger både miljø, verdiskaping og bærekraftig bosetting i et langsiktig perspektiv. Det foruroligende med slaktebåt-konseptet er at den bidrar til å gjøre Norge om til en ren råstoffleverandør. Den slår beina under regjeringens visjoner om at vi skal få større verdiskapning ut av fisken, mer bearbeiding og høyere sysselsetting. Før vi vet ordet av det så ender vi opp som en bananrepublikk, med det som konsekvens at vi avfolker kysten. Som næring kan vi ikke være negativ til en utvikling som utfordrer oss verken på miljø eller konkurransekraft, men vi må gi innspill til hvordan politikerne kan gi næringen bedrede rammevilkår og konkurransekraft. En ting er markedsadgang, handelspolitikk og tollsatser på hel eller bearbeidet norsk fisk. En annen ting er å bidra til å gjennomføre strukturelle grep som både ivaretar konkurransekraft og utviklingsmuligheter, og gi et bidrag til det «grønne skiftet». Vi mener derfor det er viktig at staten etablerer sterke insentiver gjennom tilskudds- og garantiordninger til å få opp en solid kystbasert infrastruktur, slik at vi kan ta fisken på kjøl, ferdig pakket og bearbeidet, ut i verden, fersk eller frossen. Regjeringen har allerede fått fart på Stadt skipstunnel. Det er et godt tiltak som kan gi økt regularitet og sikkerhet for skipsfarten. Men for at denne samfunnsinvesteringen ikke bare skal bli benyttet av turister, må det komme noe mer. Det må bygges kaianlegg for utskiping av fisk fra Norge i tilknytting til slakteri og bearbeidingsanlegg, båtruter fra Norskekysten til kontinentet må etableres. Årlig eksporteres det fisk fra Norge for nærmere 100 milliarder. Mesteparten går landeveien og 70 % av dette er laks og ørret. Næringen er fragmentert og spredt over store geografiske områder. Derfor må myndighetene på banen å ta initiativ, om en skal lykkes. Da vil mye av fisken gå fra vei til sjø, vi får grunnlag for vekst og sysselsetting, og kan bidra slik myndighetene ønsker til å nå klimamålene. Det er smart! Ved å flytte litt infrastrukturpenger fra vei til sjø, vil dette være et av de mest miljøvennlige tiltak som kan gjøres. Vogntog vil forsvinne, veinettet får mindre slitasje, lavere vedlikeholdskostnader og lavere investeringsbehov. Samtidig som det øker trafikksikkerheten. Havbruksfondet fordelte i fjor 2,4 milliarder til kommunene, de fleste kommunene pløyde midlene direkte inn i drift, eller til andre investeringer. Lite av disse midlene har gått til næringsutvikling. Hvorfor ikke gjøre Havbruksfondet til et «Grønt» fond? Fjorårets utdeling ville vært tilstrekkelig til bygge utskipningsanlegg langs hele norskekysten. Det ville trygget arbeidsplasser og gitt rom for utvikling av nye. På sikt vil det også være den beste investeringen for å i fremtid å trygge en god kommuneøkonomi. Det må være et drømmescenario for en miljøbevisst politiker å kjempe for en flåte høyteknologiske lasteskip som bunkrer LNG på Mongstad, som tar fersk og frossen fisk fra hele Norskekysten å leverer direkte på terminal i Amsterdam. Skip som siden laster opp med tulipaner og andre varer på retur til Norge, som kan leveres terminaler i Stavanger, Bergen, Ålesund og oppgjennom hele kysten. Og viktigst av alt, en slik løsning vil berede grunnen for en enda mer bærekraftig fremtid for havnæringene langs norskekysten. Dette er muligheten til å få i pose og sekk, både et grønt skifte, opprettholde bosetting, og skape nye fremtidsrettede arbeidsplasser. Det er vitterlige et columbi egg det burde kunne være tverrpolitisk enighet om å klekke. Politikerne kan ikke tvinge næringen til å oppheve de økonomiske lovene. Fornuften per i dag vil tilsi å få fisken ut av Norge raskeste og rimeligste vei. Slakting kan vi gjøre på kjøl, fri for eiendomsskatt, elavgift, arbeidsgiveravgift, mineraloljeavgift, med rederiskatt og nettolønnsordning, eller ved utflagging av fartøy, med utenlandsk mannskap og utenlandske eiere, mens pakking og bearbeiding kan foregå i Danmark eller Polen, fjernt fra norske lønnstariffer. Dette handler om hva vi skal leve av i fremtiden, om sysselsetting og verdiskapning på norsk jord, om bosetting, og om grunnlaget for velferdsstaten. Stortingspolitikerne har et knapt tidsvindu for å gi et signal om hvor de vil, for allerede nå er investeringer i landbasert bearbeiding i Norge satt på vent, slakterier står tomme, folk permitteres, og brønnbåter selges. Vi skal skape verdiene, men det opp til de folkevalgte å tilrettelegge for fremtiden, bananrepublikk eller «lys i husan».