Hydrogen i kombinasjon med karbonfangst kan bli et nytt forretningsområde for Statoil. Energiselskapet ser nå på muligheten for at norsk naturgass kan bli konvertert til hydrogen og dermed få et lavt klimagassavtrykk. CO2-en som blir til overs kan fanges og lagres på havets bunn. – Dette kan være en mulighet for Statoil til å utvikle energiforsyning og transportløsninger med lavt karbonavtrykk.  Å fange CO2 fra forbrenning av naturgass, såkalt avkarbonisering, gjør det mulig å opprettholde konkurranseevnen for olje og gass i et langsiktig perspektiv, mener visepresident for nye forretningsområder i Statoil, Irene Rummelhoff. Hydrogen og karbonfangst og lagring (CCS) var et av flere tema som blir diskutert på NTNU konferansen Energy Transition som denne uken fant sted i Trondheim. Statoil lanserte i fjor en ny strategi. Energiselskapet skal bruke 25 prosent av forskningsmidlene på CO2-reduksjon og fornybar energi innen 2020. Nå er selskapet involvert i flere hydrogen- og karbonfangstprosjekter.  I samarbeid med Vattenfall og Gasunie er Statoil i ferd med å utrede muligheten for å gjøre om Vattenfalls gasskraftverk Magnum i Nederland til et hydrogendrevet anlegg. Her er Statoils ansvar i prosjektet produksjon av hydrogen. Målet er at den ene turbinen skal være klar for hydrogendrift innen 2023, ifølge Gasunie. – Vi er også inne i et prosjekt som ser på mulighetene for å konvertere gassdistribusjonsnettet i Leeds i England fra naturgass til hydrogen, sier Rummelhoff, som mener at karbonfangst og lagring (CCS) vil være nødvendig hvis verden skal klare å nå togradersmålet. Dette synet deler Johan Hustad. direktør for NTNU Energy: – Nå er det bare å kjøre på. Vi har ikke tid til å vente lenger. Norge må vise at vi vil være med på karbonfangst og lagring. Vi når ikke togradersmålet uten CCS og som en stor olje og gassnasjon så har vi her et ansvar, sier Hustad NTNU og SINTEF er involvert gjennom ulike studier i flere av Statoils prosjekter. – Dette er store og langsiktige prosjekter og noen må ta det første skrittet. Statoil har både kompetanse på gassprosessering og lagring samt har fått på plass gode samarbeidspartnere. Det er både spennende og interessant. Ikke minst fordi det åpner for storskala produksjon av hydrogen. Fram til nå har vi bare hatt småskalaproduksjon og vi trenger å komme opp i større volumer. Statoil ser for seg en rolle som leverandør hydrogen fra Norge. Samtidig skal CO2-en som produseres ved reformering av naturgass, fanges og lagres i en formasjon i Nordsjøen. – Vi har et stort team som jobber med lagring og transport av CO2, sier Rummelhoff. Her i Norge har Statoil blitt tildelt ansvaret for å lagre CO2 som skal renses ut fra industriproduksjon. I Norge dreier det seg om tre pilotprosjekter: Sementproduksjon hos Norcem i Brevik, søppelgjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo og Yaras ammoniakk-fabrikk på Herøya. CO2 skal fraktes med skip fra de tre industribedriftene til et landanlegg hvor gassen vil bli transportert ut på sokkelen i en rørledning. Det vil gi Statoil tilgang til store mengder CO2. – Vi utreder også muligheten for å bruke CO2, for å øke oljeutvinningen gjennom å bruke gassen som trykkstøtte. CO2-injeksjon har vært benyttet til trykkstøtte for oljeproduksjon i mange år på land. Blant annet i USA, hvor det er tilgang til reservoar med ren CO2-gass. Regjeringens forslag til statsbudsjett har derimot skapt usikkerhet rundt de statlige prosjektene. I forslaget til statsbudsjett for 2018 ble det kuttet kraftig i midlene til CO2-fangst. Dette påvirker ikke Statoils arbeid, forsikrer Rummelhoff, som forteller om en god dialog med myndighetene. – Vi jobber for fullt med det utgangspunkt at disse prosjektene skal realiseres, sier Rummelhoff. Etter mange mislykkede CCS-prosjekter flere steder i verden, har mange mistet troen på at karbonfangst er en teknologi som kan realiserer i stor skala. På konferansen var derimot de aller fleste enige om at karbonfangst er nødvendig, hvis verden skal kunne nå togradersmålet. Globalt står industrien for store CO2-utslipp, som ikke lar seg elektrifisere bort. –Vi aner nå en fornyet interesse for karbonfangst. Sol og vind vil ikke løse alle utfordringene. Dermot er det inspirerende å se hvordan myndighetene gjennom ulike støtteordninger har bidratt til veksten i fornybar energi. Vi trenger lignende ordninger for karbonfangst for å lykkes, sier Rummelhoff. Teknologisk er det ikke noe i veien for å starte byggingen av et fulllskala karbonfangst anlegg i dag, mener Henriette Undrum visepresident for forskning og teknologi i Statoil. – Det er fullt mulig å bygge et fullskala CCS-anlegg i dag. Det er viktig å komme i gang i storskala, for å bygge opp et forretningsområde med leverandører samt for teknologiutviklingen. Vi trenger et konkret prosjekt for å kunne videre utvikle teknologien.

Her arrangeres blant annet workshops og en stor konferanse med mer enn 600 deltakere. Bakgrunnen for konferansen er at NTNU og Statoil har startet et strategisk samarbeid om framtidens energiløsninger. enerWE er tilstede i Trondheim og dekker arrangementet med intervjuer og podcast. Mandag deltok omkring 70 eksperter på en internasjonal workshop med tema «The role of natural gas in the future energy system». Her holdt blant Mona J. Mølnvik, Forskningssjef, SINTEF Energi et innlegg. Vi tok en prat med henne etter innlegget. – Vi trenger nok energi til alle i hele verden, og vi trenger vi at den er ren. I det perspektivet trenger vi CO2-håndtering som kan gjøre at vi fremdeles kan bruke fossil brensel og samle CO2 fra industrielle kilder. Og så heier vi veldig på fornybar revolusjonen, og ønsker så mye vind og sol inn i markedet som overhodet mulig. Energiffektivisering er også en del av den løsningen. Det blir ikke enten eller, men alt sammen, sier Mølnvik til enerWE. Mølnvik mener at det er opp til de kommersielle aktørene, samt olje- og energidepartementet å svare på spørsmål om hvor langt unna Norge er å kunne levere et fullskala karbonfangsanlegg. Hun mener forskningens rolle er å bidre med kunnskap, og redusere risikoen. – Fra forskningssiden er vi opptatt av at vi skal være med å ta frem kunnskapen som trengs, skal vi ta ned risikoen og bidra så godt som mulig med at dette blir et godt prosjekt for Norge og resten av Europa, sier Mølnvik. Hun tror forskningen kan bidra til vesentlige kostnadskutt, og dermed gjøre kabonfangst mer tilgjengelig. – Hvis vi forsker på og utvikler løsninger for å håndtere CO2-utslipp fra kraftverk som bruker naturgass, fra industrielle kilder eller fra hydrogenproduksjongass så legger vi tilrette for at vi kan nå togradersmålet til en kostnad som er betydelig lavere enn det hadde vært uten. Kanskje vi snakker om en kostnad som er halvparten så stor, sier Mølnvik. Se hele videointervjuet øverst i artikkelen.

CO2-lagring under havbunnen på norsk sokkel har fått status som prioritert prosjekt i EU. Det kan gjøre det lettere å få økonomisk hjelp fra EUs pengekasse. Det er Statoils plan om å lagre CO2 fra utslippskilder i Nederland og Storbritannia som nå får tommel opp i Brussel. Statoils idé er at CO2-en kan fraktes til et mottaksanlegg på Kollsnes i Hordaland. Derfra kan den sendes med rør ut i havet og pumpes ned i et reservoar dypt under havbunnen på Smeaheia øst for Troll-feltet. Det er den samme løsningen som etter planen skal brukes til å lagre CO2 som fanges ved norske industrianlegg. Samarbeidsprosjekter Statoil-planen er ett av i alt fire prosjekter for fangst og lagring av CO2, såkalt CCS, som denne uka ble ført opp på EUs liste over «prosjekter av felles interesse» innenfor energipolitikken. Det er første gang CCS-prosjekter er tatt med her, påpeker EUs klimakommissær Miguel Arias Cañete. – Disse prosjektene er spesielt viktige for kraftintensiv industri som en måte å redusere CO2-fotavtrykket på, sier han. Forutsetningen for å komme med på listen er at prosjektet innebærer samarbeid mellom minst to land. Statoils plan er å lagre CO2 fra industri på Teesside i Storbritannia og fra gasskraftverket Magnum i Nederland. Lover ikke penger Statusen som prioritert EU-prosjekt skal først om fremst leses som et tydelig signal om politisk støtte, og ikke som et løfte om pengehjelp, understrekes det fra EU-kommisjonens side. Men prosjektene på listen er alltid kvalifisert for EU-finansiering, og de har prioritert tilgang til hjelp fra Den europeiske investeringsbanken (EIB). Det finnes også flere andre støtteordninger innenfor EU-systemet som kan bidra til å finansiere fangst og lagring av CO2. Skyhøye kostnader har gang på gang fått CCS-prosjekter til å strande, og i høst har det også vært mye uro rundt de norske planene. Store kostnader Norge har som mål å få på plass minst ett fullskala anlegg for fangst og lagring av CO2. Men da statsbudsjettet for 2017 ble lagt fram, ble det skapt betydelig tvil om regjeringens vilje til å gjennomføre prosjektet. I budsjettforslaget er støtten til videre utredning kuttet med nesten 95 prosent. Dette er ikke endret i budsjettenigheten med Venstre og KrF. Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) har anslått at gjennomføring av prosjektet vil koste 2 til 4 milliarder kroner i året. Ifølge ham vil det dermed legge beslag på en stor del av handlingsrommet i statsbudsjettene. (©NTB)