I slutten av juni fortalte Kjell Henning Eriksen om at han hadde fått sparken fra Saipem fordi han ikke ville barbere seg.
Riggselskapet innførte en såkalt «clean shave policy» i forbindelse med at boreriggen Scarabeo 8 skulle jobbe for Total på Jasper-prospektet utenfor Fosen. Det ble i den forbindelse vist til at borejobben betydde fare for å bli utsatt for hydrogrensulfid – H?S – en potensielt livstruende gass.
Saipem vedtok at alle på riggen skulle bruke tettsittende gassmaske, og at alt personell måtte være glattbarbert, etter en «clean shave policy», framgår det av en ny kjennelse fra Gulating lagmannsrett.
For skjeggsaken havnet til slutt i rettssystemet. Den 66 år gamle hydraulikkingeniøren Eriksen har jobbet i Saipem siden 1990. Men Eriksen ville ikke barbere seg før en utreise til Scarabeo 8 i oktober i fjor.
Dermed ble Eriksen oppsagt, en oppsigelse han har krevd ugyldig. Han har også krevd å få jobbe i oppsigelsestiden, noe lagmannsretten nå har støttet ham i.
– Godkjent helseattest
Etter at riggarbeideren ikke ville barbere seg, viste Saipem til at dette var et alvorlig brudd på hans plikter som arbeidstaker. Holdningen undergravde sikkerhetskulturen i bedriften, mente bedriften, og Eriksen ble sagt opp 21. desember.
Selv har riggarbeideren vist til at det finnes utstyr som kan brukes også med skjegg og gi tilfredssstillende beskyttelse. Eriksen har tidligere uttalt til Aftenbladet at arbeidsgiveren må tilpasse utstyret til ham.
– Alle som reiser offshore har en helseattest, og min er godkjent. Det har aldri vært noe krav i min kontrakt eller mitt ansettelsesforhold at jeg ikke skal ha skjegg. Dermed mener jeg oppsigelsen er ugyldig. Det er tøft å kjøre en slik prosess mot et selskap man har jobbet i nesten 30 år, men det handler om prinsipp, sa Eriksen til Aftenbladet.
Scarabeo 8. Foto: Jon Ingemundsen
Ville jobbe
Med hjelp fra fagforbundet Industri Energi har Eriksen tatt ut stevning og krevd oppsigelsen kjent ugyldig. Han er fritatt for arbeidsplikten i oppsigelsestiden, som gikk ut juli, men har selv ønsket å jobbe. Dette fikk han støtte for av Stavanger tingrett i juni, men Saipem anket saken. Nå har altså lagmannsretten fastholdt at Eriksen hadde rett til å jobbe i oppsigelsesperioden, forkastet anken og bestemt at riggselskapet skal ta sakskostnadene.
Opprinnelig krevde Eriksen og advokat Eyvind Mossige fra Industri Energi at anken måtte avvises fordi oppsigelsestiden allerede er utløpt. Lagmannsretten mener Saipem likevel har rettslig interesse i å få prøvd saken.
Men utover dét får ikke riggselskapet noe særlig støtte fra dommerne. I kjennelsen skriver de at de ikke er enig med Saipem i at det som skal vurderes, er om riggingeniøren har krav på å bli sendt ut på Scarabeo 8 «uten plikt til å akseptere å følge alle HMS-lover». Eriksen vil ikke, slik saken står, nekte å følge alle andre ordre. Lagmannsretten ser heller ikke at hans utførelse av arbeid utgjør en risiko som tilsier at han skal nektes arbeid i oppsigelsestiden.
Lagmannsretten skriver også at det «ikke kan legges til grunn som sannsynliggjort at Saipem vil vinne frem i hovedsaken».
– Godt fornøyd
Selve hovedsaken – altså kravet om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig – begynner i Stavanger tingrett 25. september. Industri Energi-advokat Eyvind Mossige opplyser at han er godt fornøyd med kjennelsen i lagmannsretten.
– Slik saken står nå, vil jeg tro det blir vanskelig for tingretten å komme fram til et annet resultat i hovedsaken, sier han.
Aftenbladet har ikke fått tak i advokat Thomas Aasberg Rasmussen fra Norges Rederiforbund, som fører saken for Saipem.
Subsea 7 har blitt tildelt tre kontrakter av det statlige oljeselskapet Saudi Aramco i Saudi-Arabia. Kontraktene beskrives å tilsammen være “sizeable”, definert som mellom 50 og 150 millioner dollar, tilsvarende mellom 450 til 1.350 millioner kroner, og er tildelt under en langsiktig rammeavtale mellom partene.
Det skriver selskapet i en børsmelding fredag.
Blant kontraktene er EPCI-kontrakter som innebærer ingeniørtjenester, innkjøp, konstruksjon og installasjon, og er tildelt for utførelse i samarbeid med L&T Hydrocarbon Engineering, som er et datterselskap av Larsen & Toubro.
Konsortiet skal gjøre EPCI-arbeid på til sammen 28 stålunderstell (jackets). Arbeidet vil starte omgående og offshore gjennomføring ventes i 2020.
Han smeller til. I den stappfulle salen sitter folk som gjerne vil ha en bit. Noen millioner? Milliarder? Når Equinor kjører på, er det ikke snakk om småpenger.
Oppe på scenen ser Anders Opedal utover salen. Han er opplyst. Konserndirektøren med ansvar for «teknologi, prosjekter og boring» i Equinor kan vise til en pengebruk med ambisjoner som et lite statsbudsjett.
– Aktivitetsnivået vårt nå er det høyeste noen gang hos oss og våre leverandører. Vi gjennomfører nå prosjekter med en samlet investering på 370 milliarder kroner. 42.000 mennesker er på jobb for oss, innen prosjekter, boring av brønner, teknologi og anskaffelser, sier Opedal.
Slik ser Equinor for seg «field of the future» – ubemannet, robotisert og styrt fra land. Illustrasjon: Equinor
Han er på et av flere leverandørmøter Equinor arrangerer landet rundt i disse dager. Møtene arrangeres årlig – og på Forus sammen med Næringsforeningen i Stavanger. Her skal selskap som jobber med Equinor få informasjon om strategi og utvikling framover.
Og nå vil Opedal ta steget videre. For Equinor skal holde kostnadene nede. Selskapet har lovet ikke å øke dem fra 2017 til 2020, og Opedal ser enda lenger.
– En høyere oljepris gjør oss ikke mer konkurransedyktig. Vi må ha varige endringer som gjør oss robuste for endringer i olje- gasspriser. Vi må unngå unødvendige kostnadsøkninger.
Equinor-direktørene Atle Reinseth, fra venstre, Anders Opedal og Peggy Krantz-Underland møtte leverandører på Forus tirsdag. Foto: Jarle Aasland.
Kontrakter er en ting. Leverandørene skal premieres når de jobber effektivt og sikkert. Det er blitt færre aktører.
Men Opedal vil også ta noen teknologiske steg, både for å redusere utgifter og utslipp.
Han ser utover salen og snakker om «field of the future» – hvordan Equinor ser for seg at olje- og gassfelt skal bygges ut om ikke så altfor mange år.
– De framtidige utbyggingsløsningene skal bli mindre og lettere. De skal være ubemannet, robotiserte og styrt fra land. Med å flytte folk vekk fra plattformene blir det tryggere og mer lønnsomt. Vi mener også at vi kan halvere utslippene av CO? på denne måten, sier Opedal.
Han snurrer i gang en film for å vise hva det er Equinor ser for seg. En damestemme sier at folk med dette «kan jobbe onshore og være nærmere sine familier. (…) Dette er en unik løsning verden ikke har sett før.»
SE HVORDAN EQUINOR SER FOR SEG FRAMTIDENS OLJE- OG GASSFELT:
Trenger ikke folk
Og løsningen er ikke så langt unna, forteller Opedal. For Equinor har allerede prøvd ut ulike deler av den på eksisterende utbygginger. Et eksempel er Åsgard kompresjon, videreutviklingen av Åsgard-feltet i Norskehavet, hvor målet var å øke gassutvinningen fra feltet.
– Vi har jobbet med dette i mange år. Opprinnelig var utvidelsen av Åsgard tenkt å være en plattform, men så flyttet vi kompressoren ned på havbunnen. Løsningen er egentlig en ubemannet plattform på havbunnen. På Hywind Scotland (Equinors flytende havvindanlegg) har vi nå erfaringer med ubemannede vindmøller. Det er ingenting i veien for å bruke denne løsningen, og flytte kompressoren på overflaten og gjøre den vedlikeholdsfri. Da trenger du ikke folk der, ikke boligplattform eller helidekk, og heller ikke helikoptertransport av personell, sier Opedal til Aftenbladet.
Full sal fikk høre hva Equinor tenker framover og hva det betyr for leverandørene.
JARLE AASLAND
Mer ubemannet Johan Sverdrup
Konserndirektøren viser til andre nylige utbygginger hvor Equinor har høstet erfaringer som gjør at en komplett utbygging av «field of the future» nærmer seg.
– Vi har prøvd ut forskjellige byggeklosser på ulike felt. Så skal vi sette dette sammen. Vi mangler fortsatt noen brikker, og så handler det også om å finne det rette feltet for å ta dette videre. Så kan vi utvide det og ta til større utbygginger, for eksempel i Barentshavet.
– Når kan det skje?
– Som sagt, mange elementer er på plass allerede. Men vi ser dette fram mot 2030.
– Ville for eksempel Johan Sverdrup-feltet blitt bygget ut på denne måten hvis det skulle bygges ut da?
– Vi ser for oss at denne løsningen egner seg bedre for utbygginger på dypere vann. Løsningen for Johan Sverdrup er god, men hadde nok vært mer ubemannet i 2030 enn nå.
– Dette vil få betydning for bemanningen offshore?
– Vi har en stor portefølje av eksisterende felt som krever sin bemanning. Men for utbygging av framtidige felt er dette en naturlig utvikling, sier Opedal.
Torsdag meldte nyhetsbyrået Reuters at oljeselskapet ExxonMobil selger sine eiendeler på norsk sokkel. Nyheten er ikke offisielt bekreftet og det er heller ikke kjent hvem som kjøper eiendelene, men det er likevel ikke noen stor overraskelse for Omdal. Han viser til at selskapet i 2017 solgte feltene de opererte selv.
– Dette var en av de første aktørene på norsk sokkel, så dette er en viktig begivenhet, sier den selvstendige oljeanalytikeren, som har bakgrunn fra både Pareto og Fearnley Securities.
Varer ikke evig
Han mener salget er et signal om at norsk sokkel ikke vil vare evig.
– Det drukner veldig i den politiske debatten om å kutte CO2-utslipp og fase ut oljeproduksjonen, men det er en naturlig utvikling, sier han.
Omdal er ikke helt klar til å spå slutten for norsk olje- og gassektor, men tror toppen snart er nådd. Etter 2025, eller i hvert fall 2030, begynner norsk produksjon og falle, spår han. Omdal påker at det er vanlig at man finner de større feltene i et område først. Så blir funnene mindre og mindre.
Derfor har også de store oljeselskapene vist mindre interesse i leterundene, påpeker Omdal.
Store Sverdrup-inntekter
Johan Sverdrup-feltet, 155 kilometer vest for Stavanger, er et unntak, en «freak incident» med Omdals ord. Dette er det største funnet på norsk sokkel siden midten av 1980-tallet og er beregnet å inneholde 2,7 milliarder fat olje. Produksjonen skal starte i oktober.
– Vi kommer til å ha store inntekter i mange år framover, understreker Omdal.
Men dersom det ikke gjøres nye store funn, vil leverandørindustrien merke det etter 2021-2022, mener han.
Det bekrefter kommunen selv i en pressemelding torsdag, gjengitt av ABC nyheter.
Frøya kommune tok kontakt med majoritetseierne i Trønderenergi Vind for å se om det kunne være en mulighet å kjøpe ut vindmølleprosjektet.
«Det har i den senere tid vært flere medieoppslag med utkjøp av vindmølleprosjektet på Frøya som tema. I lys av dette initierte Frøya kommune v/formannskapet kontakt med Midgard Vind Holding AS/Stadtwerke München (majoritetsaksjonær i Trønderenergi Vind AS) for å avklare om dette kunne være en mulighet, og eventuelt på hvilke vilkår», skriver kommunen.
Demonstranter har tidligere forsøkt å stanse oppstarten av anleggsarbeidet til nytt vindkraftverk på Frøya. Foto: Ronny Teigås, NTB Scanpix
Men utbyggerne lot seg ikke friste av spleiselaget som var ledet av laksemilliardæren Gustav Witzøe.
De tyske utbyggerne argumentere ifølge kommunen med at selskapet ikke er finansielle utbyggere, og at de har som formål å produsere fornybar energi sammen med det trønderske selskapet. De satte som betingelse at Frøya må kunne tilby et annet areal for at de skulle vurdere salg av vindkraftprosjektet, noe kommunen ikke kunne tilby.
I rapporten, kalt “Greening the fleet“, går forskningsstiftelsen Sintef gjennom såkalte systemer for teknologiinnovasjon for både hydrogen, batteri, flytende biogass og biodiesel. Gitt stor tilgang på ren og fornybar energi ser Sintef klare muligheter for batteri- og hydrogenteknologi i Norge.
Sintef slår fast at teknologiinnovasjonssysytemet for batterier utgjør et grunnlag for storskala implementering av batterier i norsk maritim sektor, men at fortsatt offentlig støtte er vesentlig for å opprettholde dette og muliggjøre bruk av batterier i andre segmenter som fiskeri og frakt.
Dedikerte piloter og forsknings- og utviklingsprogrammer som omfatter både hydrogen og batteri kan gi synergier mellom teknologiene og positive ringvirkninger. Videre utvikling av hydrogenteknologi kan støttes gjennom å fokusere på denne løsningen for hurtigbåter, skriver stiftelsen.
Rask utvikling
Batterielektrisk teknologi har utviklet seg fort de siste fem årene i den norske maritime sektoren, og mye av æren for dette gis i rapporten til en høy suksessrate i pilotprosjekter. Denne utviklingen er mulig å få til også innen hydrogen, sier prosjektleder Markus Steen i Sintef til Sysla.
– Analysen av de nye energiløsningene viser at når man først får hjulene i gang får man mye innovasjon, særlig når mange tar det i bruk. Måten batteri har blitt introdusert og tatt i bruk i norsk maritim sektor har skjedd relativt fort sammenlignet med andre teknologiskifter, sier Steen, men legger til at det fortsatt gjelder en liten del av flåten.
Han mener mange av de samme virkemidlene som har blitt brukt for batterielektrisk vil være aktuelle også for hydrogen, og trekker blant annet frem viktigheten av offentlige innkjøp.
.
Markus Steen Foto: Sintef
Venter hybridløsninger
I analysen anbefaler Sintef “sterkt” at det tildeles flere utviklingskontrakter i passasjersegmentet, særlig for hurtigbåter, og det er viktig å tilby offentlig finansiering til både hydrogenproduksjon, bygging av infrastruktur og konstruksjon av skip dersom man ønsker en rask introduksjon av hydrogen til sjøs.
For å slippe å vente på produksjon av grønn hydrogen anbefales det at man i en avgrenset periode kan bruke “grå” hydrogen fra naturgass.
Steen sier det sannsynlige neste steget er hybridskip med både batteri og hydrogen.
– Selv aktører som primært er opptatt av hydrogenløsninger sier til oss at det neste steget mest sannsynlig blir i kombinasjon med batteri. Det vil være det mest optimale både økonomisk og teknologisk, sier han.
Standardisering
I rapporten trekkes standardisering av teknologier, for eksempel for lading, frem som et viktig punkt for å fremme utbredelse. Samtidig understreker Steen at dette er et vanskelig punkt.
– Man skal være litt forsiktig med standardisering ettersom vi ikke har holdt på med dette så lenge. Fra et innovasjonssynspunkt kan det være farlig å standardisere for tidlig, og dermed låse seg til løsninger som er suboptimale teknologisk sett, sier Steen.
I analysen beskriver Sintef biodiesel som en midlertidig teknologi der utviklingen har stagnert, mens innen flytende biogass-teknologi trekkes bestilling fra Hurtigruten er et lyspunkt som kan øke etterspørselen.
– Det er lite som tilsier at biodiesel er noe å satse på. Biogass er mye mer interessant, der man også kan se for seg lokale verdikjeder for produksjon av drivstoffet, sier Steen.
Skulle du ønske at noen oppsummerte batteribruk på norske skip i løpet av den tiden det tar å spise lunsj? Da må du få med deg denne episoden av Sysla-podkasten Det vi lever av.
Da orkanen Dorian ankom øystaten Bahamas sørøst for Florida hadde Equinor 54 personer på jobb på terminalen på South Riding Point på øyen Grand Bahama. Terminalen ble stengt ned 31. august, og selskapet bekrefter i dag at alt Equinor-peronale er gjort rede for og er i sikkerhet.
Vanskelige kommunikasjonsforhold har gjort det tidkrevende å få tak i alt personale, men vi har nå lyktes i å oppnå kontakt med alle, skriver selskapet i en melding torsdag.
Selskapets ansatte skal etter forholdene ha det bra, men er i en vanskelig situasjon på grunn av de store ødeleggelsene orkanen har påført øygruppen.
Store skader
De første undersøkelsene fra luften avdekker at anlegget har fått skader og at det er observert oljelekkasjer fra lagringstanker på land. Det er ennå for tidlig å si noe om omfanget av skadene. Det er per nå ikke observert utslipp til sjø.
Equinor har mobilisert oljevernberedskap som vil ankomme South Riding Point-terminalen så snart som mulig. Vi jobber nå med å få bedre oversikt over situasjonen og iverksette egnede tiltak.
Vanskelig å få oversikt
Selv om værforholdene har bedret seg, opplyser selskapet at ødelagte veier og flom gjør at det fremdeles er vanskelig å få oversikt over situasjonen og skadene på terminalen om det omkringliggende området.
Selskapet vil komme tilbake mer oppdatert informasjon så snart det har fått tilgang til terminalområdet, og er i stand til å bekrefte situasjonen, heter det i meldingen.
For ti år siden ble selskapet Corvus Energy etablert i Vancouver i Canada. Torsdag åpner selskapet sin første batterifabrikk. I Bergen. Hvordan skjedde dette?
Historien til batterifabrikken på Midttun i Bergen, er en historie om hva som kan skje når myndigheter, etablert næringsliv og oppstartsselskaper trekker i samme retning.
Norske myndigheter har i mange år gjennomført tiltak for å redusere utslippene av CO2 og NOX. Både avgifter og forbud brukes for å få dette til, men også incentivordninger. Samtidig har myndighetene våget å ta i bruk nye teknologier som reduserer utslipp, blant annet på bilferger langs kysten.
Hvor stor effekt har batteribruken på klimautslippene? Og hvordan påvirker satsingen på batteri de forskjellige segmentene i den maritime industrien?
Hør episoden av Det vi lever av:
Equinor har mange offshorefartøy i operasjon, blant annet forsyningsskip og ankerhåndteringsfartøy. Også Equinor ønsker å redusere dieselforbruket, og dermed utslipp av CO2 og NOX. Økt energieffektivitet bidrar til å redusere CO2-utslipp og øke lønnsomheten i henhold til Equinors strategi om å drive alltid sikkert, med høy lønnsomhet og med lave CO2-utslipp.
Les også: Med berre to mann på golvet skal denne fabrikken laga batteri for fleire hundre millionar kroner i året
Equinor har en lang tradisjon for å bruke teknologi for å øke effektiviteten og redusere utslipp. Equinor har i sine kontrakter med rederiene stilt krav om reduksjon av utslippene. Det har bidratt til at det norske markedet for utslippsreduserende løsninger innenfor maritim sektor, er blitt det største og ledende markedet i verden. Equinor har nå 13 fartøyer på kontrakt som bruker batteriløsninger fra Corvus for å redusere utslippene av CO2 og NOX. Flere fartøyer vil få batteriløsninger i fremtiden.
Forstår kundenes behov
Et marked oppstår når de som har behov for en tjeneste, møter dem som kan tilby en slik tjeneste. Det er ikke gitt at god batteriteknologi hos et oppstartsselskap i Vancouver skal kunne dekke behovene som Norge har for å redusere sine utslipp. Utviklingskostnadene fra å starte på null til man kan tilby et produkt på et annet kontinent, er store. Og det skal mye til at de som har god kunnskap om batteriteknologi, er de samme som forstår kundenes behov best.
Mange store selskaper har egne investeringsselskap som kan investere i oppstartsselskaper. Dette bidrar til at teknologi som de store selskapene har nytte av, blir modnet frem. De store selskapene kan bidra både med kapital og markedskompetanse. Corvus Energy har lykkes med å få inn investeringsselskap fra flere store industribedrifter. Equinor og Hydro fra Norge, samt BW Group og nå nylig Shell fra Nederland er store eiere i Corvus.
Les mer: Shell kjøper seg inn i Corvus
Equinor Technology Ventures hadde i en periode styreleder-vervet. Det var i denne perioden at Corvus Energy flyttet hovedkontoret fra Vancouver til Bergen – fordi det var viktig å være nærmere det viktigste markedet. Flyttingen skjedde i løpet av 2018. Da Equinor Technology Ventures kjøpte seg inn i Corvus, var det cirka 40 ansatte i Canada og én selger i Norge. I dag er det cirka 110 ansatte i Canada og 60 i Norge, hvorav 50 i Bergen og 10 i Porsgrunn.
Ren energi
Med hovedkontor i Bergen og 90 prosent av markedet i Europa, var veien til å opprette sin første batterifabrikk i Bergen, langt kortere. Det å lage batterier, krever mye energi. I Norge er denne energien både rimelig og ren. I tillegg er vi som samfunn langt fremme innenfor robotteknologi. Ved å automatisere klarer vi å skape konkurransedyktig industri i Norge fremfor å produsere i lavkostland. Og vi skaper arbeidsplasser. Selve produksjonen drives med bare to ansatte – i tillegg til robotene, men fabrikken i sin helhet skaper mange nye arbeidsplasser lokalt – både internt i Corvus Energy og i andre bedrifter.
Vi synes det er spennende å få lov til å skape nye arbeidsplasser i Norge. Og med veksten selskapet opplever i disse dager, regner vi med at Corvus Energy vil skape flere arbeidsplasser både i Norge og andre deler av verden i fremtiden.
Equinor vil bruke opp til fem milliarder dollar, tilsvarende 45,1 milliarder kroner, over en periode frem til utgangen av 2022 på å kjøpe tilbake selskapets aksjer fra markedet.
Målet med kjøpene er å senke aksjekapitalen. Selskapet vil derfor slette alle aksjer som blir tilbakekjøpt, skriver selskapet. Dette vil føre til at verdien av de gjenværende aksjene vil øke i verdi, og er en måte å betale tilbake kapital til eierne, altså aksjonærene, i selskapet.
8,7 prosent av selskapet
Første del av tilbakekjøpet vil være på rundt 1,5 milliarder dollar. Det starter torsdag og vil vare frem til senest februar 2020. Basert på sluttkursen på Equinor-aksjen og dollarkursen onsdag tilsvarer hele programmet om lag 292 millioner aksjer, eller rundt 8,7 prosent av aksjekapitalen i selskapet.
Konsernsjef Eldar Sætre sier i en pressemelding at selskapet prioriterer å betale tilbake kapital til sine aksjonærer, og sier selskapet nå er i en god posisjon til å gjøre dette.
– Gjennom de siste årene har vi bygget en sterk finansiell posisjon med solide kredittratinger og en netto gjeldsgrad på om lag 20 prosent. Den nært forestående oppstarten av verdensklasse-feltet Johan Sverdrup, kombinert med flere nye felt i produksjon, gir økt trygghet for våre utsikter for produksjonsvekst og styrket kapasitet for kontantgenerering. Vi er derfor i en god posisjon til å øke kapitaldistribusjonen, samtidig som vi fortsetter å investere i vår attraktive prosjektportefølje, sier Eldar Sætre, konsernsjef i Equinor ASA.
Mål om å øke utbytte
Statens, ved Olje- og energidepartementet, vil delta ved å selge tilbake aksjer til selskapet slik at eierandelen på 67 prosent holdes uendret.
Equinor har et mål om å øke det årlige utbyttet for aksjonærene i samsvar med den langsiktige veksten i underliggende inntjening, og vil bruke både kontantutbytte og tilbakekjøp av aksjer for å oppnå dette.
I midten av august startet Equinor produksjonen av Mariner-feltet på britisk sokkel. Oppstarten er blitt kritisert for høye utslipp – dobbelt så høye av snittet fra plattformer på norsk sokkel. Mens Johan Sverdrup-feltet midt i Nordsjøen, som nå klargjøres for produksjonsstart senere i høst, har CO?-utslipp på 0,67 kilo for hvert produserte fat med olje, ligger Mariner-feltet rundt 17 kilo.
Tirsdag advarte Equinors anskaffelsesdirektør Peggy Krantz-Underland på et leverandørmøte på Forus mot bekymringsfulle tegn til ekskalerende rater. For økende kostnader kan bety at prosjekter med høyere karbonfotavtrykk velges framfor de med mindre utslipp – men med mer presset lønnsomhet.
Samme dag kom meldingen om at den danske pensjonskassen MP Pension nå ekskluderer Equinor og ni andre oljeselskap fra sine investeringer.
Pensjonsfondet har investeringer for i overkant av 154 milliarder kroner. Rundt 1,3 milliarder av dem er plassert i oljeselskap – men nå er det altså slutt for en rekke oljeinvesteringer.
For pensjonskassen støtter Parisavtalen og at den globale temperaturstigningen skal begrenses til maksimalt to grader. Og i fjor bestemte MP seg for å selge aksjer innen olje, kull og tjæresand innen 2020.
Men – oljeselskap som har tilpasset sin langsiktige strategi etter målene i Parisavtalen, skal få være med videre. Equinor er ett av ti selskap MP eksluderer for ikke å gjøre nok for å nå klimamålene og ikke ha en forretningsmodell som er i tråd med Parisavtalen– selv om Equinor også tydelig har uttrykt at selskapet støtter Parisavtalen.
De andre ni er Exxon Mobil, BP, Chevron, Petro China, Rosneft, Shell, Sinopec, Total og Petrobas.
Johan Sverdrup-feltet, som skal i produksjon senere i høst, er det eneste Equinor spesifikt oppgir tall for. Foto: Jon Ingemundsen
Equinor viser til at utslippene fra Mariner er redusert i løpet av prosjektperioden. Foto: Jon Ingemundsen
For mye olje
I begrunnelsen for at Equinor heller ikke lever opp til Parisavtalen, skriver MP at de etter 2020 ikke vil investere i selskap hvor 50 prosent eller mer av omsetningen kommer fra olje, hvis de ikke innretter sin forretningsmodell etter målet om maksimalt to graders global oppvarming.
For Equinor sin del stammer mer enn 50 prosent av omsetningen fra olje, konkluderer MP. Pensjonskassen vurderer at selskapet har involvert seg i arbeidet med klimaendringer og overgangen til en lavutslippsøkonomi. Men likevel mener MP at Equinor ikke har gjort nok for å nå målene i Parisavtalen – selskapet planlegger rett og slett «å utnytte for mange av sine fossile reserver» til å jobbe i tråd med togradersmålet.
– Hywind Tampen kommer
Equinor ønsker ikke å kommentere på en beslutning til en aksjonær, opplyser talsperson Erik Haaland i Equinor. Men han understreker at selskapet tar klimautfordringene på alvor.
– Vi støtter ambisjonene i Parisavtalen, og har en klar strategi for å kutte utslipp fra olje- og gassproduksjonen vår, samt øke satsingen på fornybar og lavkarbon energi. Vi har de siste månedene varslet investeringer i vindenergi i New York, Argentina og Hywind Tampen.
– Den siste, havvindanlegget med flytende vindmøller, har dere ikke vedtatt?
– Beslutningen er ikke tatt, men det er noe vi ønsker å gjøre, så beslutningen kommer senere i år. Vi har også annonsert initiativ for å styrke innsatsen på klima, og vi vurderer alle våre investeringer mot et «godt under 2-gradersscenario».
– Og samtidig setter dere i gang produksjonen på Mariner?
– Selv innen togradersmålet er det behov for ny olje og gass. Vi har mål om at våre felt i snitt skal slippe ut åtte kilo CO2 i 2030, noe som er ambisiøst. Vi har jobbet målrettet med å få ned utslippene på Mariner fra beslutningen om å bygge ut ble tatt i 2012, og utslippene er lavere nå enn hva som lå inne da.
– Og så kan økte kostnader gjøre at dere velger prosjekter med mer utslipp?
– Våre investeringsbeslutninger er basert på en rekke elementer. Teknologi, lønnsomhet, miljø og klima, politisk risiko går alle inn i en sånn vurdering. Klima og CO2-avtrykk er en betydelig faktor i alle våre beslutninger, sier Haaland.
