Andreas Thorsheim er gründer og administrerende direktør i solselskapet Otovo. Før det var han produktdirektør i Opera Software. Tidligere har han vært administrerende direktør i Bergens Tidende og hatt en rekke andre lederstillinger i Schibsted. Så da har altså USAs president besluttet å trekke landet ut av Parisavtalen, ut av det internasjonale klimasamarbeidet og inn i en liten gruppe land som som ikke har ratifisert avtalen (Nicaragua og Syria). Det er feil: Klimakampen er unik usikker, unikt kompleks, unikt stor og unik langsiktig, og derfor må stor innsats til på tvers av landegrenser til for å stoppe den. Sammenhengen mellom klimagasser og global oppvarming og derfra til økonomisk og sosial ødeleggelse er solid dokumentert. Når USAs president ikke erkjenner dette, er det en skremmende feilslutning Det er frustrerende: Det synes motivert av et ønske om gi noe sterkt symbolsk til en del av Trumps velgerbase som først og fremst er motivert av å være mot den internasjonale orden og mot de som kjemper klimakampen, ikke FOR noe, av en min-fiendes-fiende-logikk. Det er selvsagt alvorlig: Kampen mot risikable klimaendringer er ikke sterkere enn at vi trenger all hjelp vi kan få, ikke minst fra verdens nest største forurenser. Men la oss også tenke oss om hva det betyr i praksis, ved et øyeblikk å reflektere over hva Parisavtalen ikke er. Den er ikke tilstrekkelig Parisavtalens mål er entydig: Å kjempe for en verden der den globale oppvarmingen ikke overstiger 1,5 grader over førindustrielle nivåer (lilla strek). Og for å nå det målet er avtalen utilstrekkelig. “Planen” (rød strek), om man kan kalle summen av de innmeldte ambisjonene for det, vil lede oss til en global oppvarming på 2,6-3,2 grader, som er farlig nær tippepunktet der oppvarmingen gjør uopprettelig skade på samfunnet (Dietz og Stern (2014), Weitzmann (2012)). Den har ikke konsekvenser Parisavtalen har kun kollektive konsekvenser, men ingen avtalte straffemekanismer for det enkelte land, før de får sin del av smellen som kommer av et varmere, villere klima. Det er ingen sanksjoner. Det finnes ikke noe klimapoliti eller klimadomstol som straffer den som ikke oppfyller kravene sine. Man kan redusere utslipp uten å være med i avtalen like mye som man kan la være å redusere utslipp og være innenfor. Og så la oss se på hva parisavtalen er: Den er et moralsk kompass Parisavtalen er det synlige beviset på at alle verdens land, på tvers av geografi, økonomi og politisk ståsted på et tidspunkt i historien, før det var for sent å gjøre noe med det, erkjente klimaendringene, hva som måtte til for å stoppe dem og ble enige om å handle. Smak på det – for det er stort. USA var med da kompassnålen ble siktet inn mot 1,5 grader. Alle var der og alle var med. Retningen mot 1,5 grader er satt, og vi vet målestokken ettertiden kommer til å vurdere oss etter. Den uten utslipp kan kaste den første steinen Trump har valgt å si at USA ikke skal prøve lenger. Men er det sikkert at Trump er noe verre enn de som hykler videre, med fagre løfter og utilstrekkelig handlekraft? Hvor mange av de som tvitret og talte i uken som gikk leder land eller bedrifter som kommer til å gjøre nok til å styre verden mot en trygg klimalanding? Vår egen nasjon har veldig treg reduksjon i sine klimautslipp. Vi er høylytte, men gjør vi en innsats som monner? Vi er tidlig i gang med elektrifisering av bilparken, men det er summen av bensinbiler som forsvinner som monner – den jobben må fullføres. Vi bruker fortsatt over 50 TWh fossile brensler i persontransporten her til lands. Vi har offensive industribedrifter, men bruker fortsatt 20 TWh fossile brensler i industri og bergverk. Og fortsatt går det med 10TWh i fossile brensler i andre aktiviteter i bygg og næringsliv, samtidig som vi antakelig sløser 40TWh eller mer med energi i året. Vi snakker en del om at vi har ren kraft her i landet, men sender samtidig over 2000 TWh med olje og gass til utlandet. Vi ser ikke ut til å kunne beslutte å stagge utbyggingen av nye oljefelt i sårbare områder, inkludert statsstøtte i letefasen, tross vissheten om at 75-80 prosent av verdens hydrokarboner må bli værende under jorden om vi skal klare klimamålet. Vi bygger ikke ut spesielt mye ny fornybar kraft, og løfter dermed ikke vår rene kraft ut til erstatning for kull og gass i Europa. Ord og handling Parisavtalen er et budsjett. Når regnskapet skal gjøres opp, vil man se hvem som nådde det og hvem som underpresterte. Om man er med eller ikke, ja faktisk om man meldte inn små eller store reduksjoner teller lite. Det er regnskapet som teller, ikke budsjettet. Det er handling i form av mer fornybar kraft, økt elektrifisering, mindre energibruk, mer karbonskatt og mindre fossilsubsidier som teller – ikke ord, og ikke deltakelse i COP-møtene om klima. Er det sikkert at Trumps tydelige nei til Paris er noe verre enn de som forteller oss at de skal redde verden, men ikke leverer? For ironisk nok er det faktisk ikke usannsynlig at USA vil nå Paris-målet om å redusere CO2-utsllippene med 26 prosent (mot 2005-nivåer) innen 2025 selv om Trump ikke vil dra lasset. For der Trump er mot, er USA for. Klimatiltak har flertall i alle stater i USA, og stater og næringslivet er tilnærmet enstemmige i å ønske å gjøre det som må til. Kanskje blir de til og med styrket i sin handlekraft av erkjennelsen av at de ikke vil få hjelp av staten. Det er også sannsynlig at flere av de skinnhellige tvitrerne og talerne fra den siste uken ikke gjør det. Men det vil få mye mindre oppmerksomhet, dessverre. Når regnskapet gjøres opp er det kun handling som teller. Alle var i Paris, alle skrev under. Trump trekker ordene, men USA kan fortsatt levere handling. Hos oss andre har vi fortsatt ordene, men det tar ikke prosessene i atomsfæren hensyn til – de ser bare effekten av handling.