Kommentar av Leif Sande, Forbundsleder Industri Energi Forbundsleder Leif Sande i Industri Energi har fått spørsmål om hvorfor forbundet ikke har samarbeidet mer med forbundet SAFE under årets oppgjør. Her forklarer han hvorfor et samarbeid i år verken har vært mulig eller til fordel for våre medlemmer. Det er ikke få ganger i år SAFE har vært ute og beskyldt Industri Energi og meg for å ikke ville samarbeide. Jeg har vært med på oppgjør hvor vi og SAFE har hatt et svært tett samarbeid, og jeg har vært med på oppgjør der vi knapt har samsnakket. Forbundet Lederne har aldri vært med oss i et samarbeid. Fruktbart samarbeid i 2000 og 2012 I 2000, da vi fikk innført 2-4-rotasjonen, hadde vi og SAFE godt samarbeid. Problemet var Lederne, som plent nektet å gå med på en løsning med 7,71 prosent redusert lønn samtidig som ny rotasjon ble innført. I 2012 sto vi og SAFE sammen under hele streiken. Det gjorde vi også i rikslønnsnemnda. Da kom også Lederne og argumenterte mot oss. De gikk så langt at nemnda brukte dette som et argument for å ikke ville innfri pensjonskravet vårt. Vi har også hatt samarbeid i situasjoner hvor vi har komt i utakt i innspurten. Ingenting er verre enn å innlede et samarbeid som så sprekker. For oss det viktigste å få mest mulig gjennom av de kravene vi velger å stille. Spørsmålet blir da, hvordan får vi mest uttelling for kravene våre. I 2012 samarbeidet vi som sagt, tett. Da gikk forhandlingsutvalgene våre sammen til ett, på tross av at vi hadde ett større forhandlingsutvalg. Vi lagde da strenge regler som hindret begge forbundene å bryte ut av samarbeidet for å gå sin egen vei. Oppgjøret i 2012 var et godt oppgjør selv om vi ikke fikk uttelling på pensjon. Vi kjørte en flott streik sammen som holdt i 10 dager før lønnsnemnden kom. I samarbeidsavtalen som vi la til grunn for 2012-samarbeidet, stod det at om vi var fornøyd med samarbeidet skulle vi lage en egen avtale etter oppgjøret var over. Vi hadde flere møter, men til slutt ville ikke SAFE ha en samarbeidsavtale likevel. De var tydelig presset av SAFE i Statoil, som heller vil le ha et samarbeid med Lederne. Da oppgjøret i 2013 startet fikk vi klar beskjed om at flertallet i deres delegasjon hadde besluttet at de ikke ville ha samarbeid med oss. SAFE-leder Hilde Marit Rysst beklaget det som hadde skjedd da hun kom og meddelte meg det. Samarbeid var umulig under årets oppgjør Denne utviklingen er bare trist, og brister mot forutsetningen som i sin tid lå til grunn for etableringen av blant annet Oljearbeidernes Felles Sammenslutning OFS. Da var melodien at vi skulle hjelpe hverandre til en sikker og trygg arbeidsplass, men gode lønns- og arbeidsvilkår Oddleiv Tønnessen, tidligere leder av SAFE I forkant av årets oppgjør slo Lederne og SAFE i Statoil seg sammen og kastet alle våre verneombud ut og erstattet dem med sine. Selv om vi er det største forbundet på sokkelen, kunne de kaste våre verneombud i Statoil fordi de to forbundene sammen er større enn oss i Statoil. Er dette en invitasjon til samarbeid? Nei, mener jeg.  Da vi brøt forhandlingen og skulle gå til plassoppsigelse hadde vi kontakt med SAFE, men da vi skulle samarbeide om uttak, viste det seg at de og Lederne allerede hadde tatt sin beslutning. Det var helt uvesentlig hva vi mente. For oss er det helt bortkastet tid å diskutere samarbeid når vi vet at det ikke menes noe med det. For oss er det viktigste et godt oppgjør. Om det oppnås gjennom samarbeid med andre, eller om vi kjører det på egen kjøl er ikke så viktig. Innen avtaleområdene operatør, boring- og forpleining har Industri Energi 52 prosent av medlemmene på sokkelen.  Safe har 35 prosent og Lederne 13 prosent. Dette legges også til grunn av forhandlingsmotpartene i forhandlingene. I tillegg vektes LO tyngre enn YS og frittstående forbund som Lederne. Den eneste måten SAFE og Lederne i slike situasjoner kan få markert seg på, er å skynde seg å skrive under på en avtale før oss, eller vente til vi har skrevet under for å gå et hakk videre. Vi trenger egentlig ikke noe samarbeid ut over at de andre organisasjonene bør la vær å skrive under dårlige tilbud. I år gjorde de innen operatør- boring- og forpleining hvor resultatet i alle fall er 11.000 under frontfaget. I oljeservice er det nærmere, men her har de løst oppgjøret slik at avstanden mellom oljeservice og de andre områdene har økt. Uansett hva frontfaget skulle tilsi, vi skal ikke ha økte avstander. Entreprenøransatte undertrykkes i SAFE Jeg tror mange som snakker om mer samarbeid med oss, gjør det fordi de føles utilpass i SAFE. SAFE tør snart ikke gjøre noe før de har fått godkjenning SAFE i Statoil, som igjen må ha godkjenning av Lederne i Statoil. Og dette er ikke rart når de har satt sammen et forbundsstyre i SAFE hvor de operatøransatte har 9 av 16 medlemmer til tross for at de er under halvparten av medlemmene i SAFE. Er det demokratisk når en gruppe på under halvparten av medlemmene skal sitte med flertallet av stemmene i det til daglige viktigste besluttende organet? Er medlemmene til SAFE egentlig klar over dette? Misnøyen med de operatøransattes dominans i SAFE kom klart til uttrykk i Oddleiv Tønnesen sine refleksjoner på Facebook like etter lønnsoppgjøret der han beskriver den interne situasjonen i SAFEs’ forhandlingsutvalg: «I drøftelsene ble det fra enkelte augmentet med at operatørselskapene har kuttet kostnader med mange titalls milliarder kroner, og at operatøransattes innsats i omstillingene, var en viktig forutsetning og en del av grunnlaget for å sikre denne verdiskapningen for oljeselskapene, og at det av den grunn ikke var grunnlag for å etterkomme arbeidsgivernes krav. Joda, med Statoil, ConocoPhillips, Esso mf, som logo på kjeledressen, så kan man gjerne mene det, men de store tallene skyldes først og fremst at borerigger og annen leverandørindustri er tatt ut og tusenvis av oljearbeidere på land og sokkel er henvist til arbeidsledighet. I tillegg så er konkurransen om kontraktene hardnet voldsomt til, bemanning kuttes i anbudene og arbeidspresset øker for de aller fleste ansatte i entreprenørselskapene som leverer tjenester til oljeselskapene. Forsøk på å levere inn nye kravmomenter som skal virke skjermende for dem som fortsatt arbeider i denne «kategori» oljearbeidere, og dem som er satt på porten, møtte dessverre liten sympati fra tillitsvalgte som arbeider i disse oljeselskapene. At det i tillegg under mekling fremmes forslag fra samme hold, om å legge på et par lønnstrinn til for samtlige ansatte, ja da har man grunnleggende manglende forståelse for utfordringene vi møter i hverdagen. Denne utviklingen er bare trist, og brister mot forutsetningen som i sin tid lå til grunn for etableringen av blant annet Oljearbeidernes Felles Sammenslutning OFS. Da var melodien at vi skulle hjelpe hverandre til en sikker og trygg arbeidsplass, men gold lønns og arbeidsvilkår. Dette ble en ubetinget suksesshistorie, som vi ennå bærer fruktene av, men det spørs jo hvor lenge dette varer.» Alle medlemmer må ivaretas Dette er en knusende kritikk av de operatøransatte i SAFE’s forhandlingsutvalg. Han er klinkende klar i sine påstander om at forpleining sine krav ikke får gjennomslag, mens de operatøransatte prioriterer sine. I tillegg til at de har flertallet i SAFEs sentralstyre har de også en felles tariffavtale som gjør at de forpleiningsansatte er helt avhengig hva de operatøransatte ønsker for å få gjennom sine tariffkrav. Dette i motsetning til oss som har egne avtaler for den enkelte gruppe. I et intervju med medlemsbladet vårt i NOPEF i 1987 sier jeg som en kritikk til at SAFE (da OFS) inngår en felles avtale for alle tre gruppene operatør- boring- og forpleining: «Vi må ikke frata medlemsgruppene den sikkerhetsventilen som ligger i at de selv har muligheten til å ta kampen opp, dersom de ikke skulle nå frem med sine krav innenfor fellesforhandlingene.» Det står jeg på fortsatt. Det som Oddleiv Tønnesen sier i siste setning er svært viktig. Og slik føler jeg vi har det hos oss. Spiller på gruppenes gjensidige styrke. Ingen dominerer over andre, og alle bidrar til det felles beste. Slik oppnår vi også resultater og dette er nok årsaken til at vi har vokst til å bli den suverent største organisasjonen på norsk sokkel. Alt dette sier meg at det ikke er oss SAFE er mest opptatt av å samarbeide med for tiden. Hva medlemmene deres innen forpleining for eksempel måtte mene om det er helt likegyldig for dem. SAFE lider av en stor mangel på demokrati, og det kan ikke være slik at det skal være humøret til SAFE i Statoil som skal bestemme om det skal samarbeides ikke.