I forbindelse med diskusjonen om EUs tredje energimarkedsåpakke har det slått meg hvor opptatt folk er av at vi skal bestemme alt selv. Jeg ser en verden som skriker etter mer overnasjonalitet der beslutninger på tvers av landegrenser er en mangelvare. Mye av dette skyldes usikkerhet over hva vi går inn i. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Samtidig er jo dette ting som det norske folk vil ha mye igjen for.
Samarbeidsorganet for nasjonale energireguleringsmyndigheter (REM)
EU ønsker at billigere energi, økt forsyningssikkerhet, mer fornybar energi og mindre bruk av forurensende energikilder og mindre utslipp. Samtidig skal det ikke føre til utflagging av industri. For å få dette til er det viktig at det jobbes koordinert i de ulike EU landene for å nå disse målene. Utjevning av flaskehalser, byråkratiserende reguleringer, effektive rør og linjenett vil være viktig. Energi er arbeid, og billig energi gir mer arbeid og verdiskaping.
For å få til dette har de 28 EU landene vedtatt at hvert land skal ha et organ er reguleringsmyndighet for energi. Dette er et organ som skal føre tilsyn med alle aktørene i energibransjen, og at regler og retningslinjer følges, enten det er regler vi har kommet på selv her i landet, eller det er regler vi har implementert som følge av EØS medlemskapet.
I Norge gjør vi det på den måten at vårt El-markesdtilsyn blir omdøpt til «Regulerings-myndighetene for energi» (REM). I Sverige hetere det tilsvarende organet Energimarknadsinspeksjonen og i Danmark heter det Energitilsynet. (Hvorfor vi måtte velge noe så tungvindt som «Reguleringsmyndigheten for Energi» er for meg uforståelig)
Oppgavene til Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) blir de samme som før. RME skal også samarbeide med tilsvarende tilsyn i andre EØS land og være det organ som skal representere oss i ACER.
Organisering av reguleringsmyndigheten i Danmark og Sverige
I Sverige så har tilsvarende organ følgende oppgaver:
Energimarknadsinspektionen (Ei) ser till att svenska energiföretag följer lagar och regler och vi ansvarar för tillståndsprövning för el- och gasnät. Vi är med i utvecklingen av energimarknaderna nationellt och internationellt och vi bidrar till aktiva och medvetna energikonsumenter.
Og i Danmark er det slik:
Energitilsynet arbejder for velfungerende sektorer inden for el, gas og fjernvarme. Det indebærer: Rimelige vilkår for kunder og virksomheder, Effektiv løsning af opgaver i infrastrukturen, Bedst mulige rammevilkår
Meget fornuftige oppgaver spør du meg og ikke så veldig skremmende. .
Samarbeidsorganet for nasjonale reguleringsmyndigheter ( ACER )
For å koordinere arbeidet hos de ulike nasjonale reguleringsmyndighetene er det opprettet en frittstående enhet som kalles «Agency for the Cooperation of Energy Regulators» (ACER). Mange er bekymret for at vi skal slutte oss til EUs energipakke 3 og vår reguleringsmyndighet blir en del av ACER. Det synes jeg det er liten grunn til å være bekymret for, spesielt etter de åtte kravene som arbeiderpartiet stilte.
Går vi med i ACER vil Norge få tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett da vi ikke er med i EU. Vi blir med i regulatorstyret, det administrative styret (når det blir vår tur), samt forberedende organer som arbeids- grupper, komiteer osv. Regulatorstyret er der uttalelser, råd og beslutninger vedtas og er det viktige organet. Alle land oppnevner en representant hver. Hellas, Polen og Tyskland har for eksempel bare en stemme hver. EU sin representant har ikke stemmerett. Vedtak må ha 2/3 flertall for å være gyldige.
Vedtak kan klages inn for klagenemd og kan deretter rettslig prøves.
ACER kan på begrensede områder fastsetter regler av regulatorisk art som den nasjonale reguleringsmyndigheten må følge. Dette er svært fornuftig. De kan ikke på noen måte fatte vedtak om at vi skal bygge flere kabler til utlandet. Her gjelder norske konsesjonslover.
Uavhengighet og klageadgang
De nasjonale reguleringsmyndighetene (REM) skal være uavhengige på samme måte som Acer. Det har fått mange til å si at vi gir vekk kontroll over energiressursene våre. Krav til uavhengighet for en reguleringsmyndighet er ikke å gi fra seg noe som helst. Det er faktisk noe som vi burde ha gjennomført for lengst også for strøm slik vi har gjort det for gass. Et slikt organ bør være uavhengig av både kraftselskaper, nettselskaper, og andre aktører, og myndighetene.
Myndighetene bør være de som gir regler til hvordan ting skal være. Og det kommer det ikke til å bli noen endringer på. Det som blir endring på et at det ikke er myndighetene selv som skal avgjøre tvister om hvordan de skal skal tolkes. Dersom jeg ønsker å klage over min lokale strømleverandør som i alle tilfeller er offentlig eigd, enten av kommuner eller kommuner og stat i felleskap, så føler jeg meg tryggere på at et slikt organ vil kunne holde med meg enn et statlig organ.
Reguleringsmyndigheten skal være en del av Norges Vassdrag og Energidirektorat. NVE har ansatt alle menneskene som skal jobbe der. For fremtiden skal de ansette dem selv. De får et eget styre oppnevnt av NVE, departementet eller regjeringen. De kommer til å være statsansatte og gå på Statens regulativ. ACER kan ikke pålegge dem noe som helst. Sjefen deres er i Norge. Vedtak som ACER gjør skal rettes til ESA som så skal behandle dem og slutte seg til. Så skal de rettes til norske myndigheter som hvilken som helst sak ESA har fattet beslutning om. Så blir det opp til ledelsen i REM å bestemme hvem og hvordan vedtaket skal effektueres.
Det blir også opprettet en egen klageinstans for RMEs vedtak som regjeringen har foreslått får navnet Energiklagenemnda. Denne skal etableres i Bergen.
Avgjørelser, uavhengighet og klageadgang
Det høres ut som om folk ikke liker at det blir tatt avgjørelser. Men det er jo derfor vi har domstolene. Vi gir avkall på engen selvråderett og gir myndighetene rett til å avgjøre tvister hvor to parter er uenig.
Det samme gjelder mellom nasjoner. Vi har mange internasjonale tvistenemder som avgjør tolkninger når vi er uenige, Dette er sivilisasjon. Vi har snart ni utenlandskabler til EU. Vi har syv gassrør. Strømledningene går det strøm i begge veier. Gassrørledningene bare en vei. På mottatt side møter vi EU land – hele åtte av dem. Alle av disse har lokale reguleringsmyndigheter for el og gass. Alle disse er med i ACER og vil opptre koordinert. Det nordiske samarbeidet blir også en del av dette. Jeg kan ikke med min beste vilje se vi tjener på å sitte på utsiden, når de lager regler og retningslinjer som vi likevel i praksis må følge.
For det er ikke slik at vi bare at vi ha selvråderett og Statnett som linjebygger der det er de som skal bestemme. Kablene til Sverige går rett over grensen gjennom en skog. Så møter de Svenske reguleringsmyndigheter Kablene som går f.eks til Tyskland går over sjø. Midt ute i sjøen skifter denne kabelen som det skal gå strøm i begge veier, eier. Der overtar tyskerne med et Tysk og et Hollandsk selskap som eiere. Skal vi likevel ha sjølråderett over hele kabelen frem til Tyskland ? Skal Tyskland da også ha sjølråderett over samme kabelen frem til Norge ? Kan vi ha sjølråderett begge to til samme kabel? Eller skal vi ha sjølråderett over halve kabelen hver? Og dersom vi er enige om at ingen ensidig skal bestemme hva som skal gjelde av regulatoriske forhold, hvem skal i så fall gjøre det. Domstolene kan ikke ta stilling til det. Så i mitt hode er det ikke noen annen farbar vei enn å ha et organ som kan avgjøre tvisten mellom oss. Jeg mener derfor tvisteløsningsmekanismen er grei. Først prøver tyske og norske reguleringsmyndigheter å bli enige. Blir de ikke enige kan de ber Acers regulatorstyret avgjøre . Finner de ikke ut av det før etter 6 måneder overlates saken automatisk til regulatorstyret i Acer som kan avgjøre saken med 2/3 flertall. Avgjørelsen kan så ankes til klagenemnda og til slutt bringes inn for domstolene.
Per dato er det for eksempel tvist mellom Danmark og Tyskland. Tyskland vil ikke ta imot strømmen fra kabelen som er bygd mellom Danmark og Tyskland. Denne saken behandles etter disse reglene.
Når vi er over med englandskabelen møter vi National Grid. Dette selskapet er igjen eigd av Amerikanske National Grid Group, et av de største nettselskapene i verden.
Hvem skal ha tilgang til kablene er også et spørsmål. Du har statlige selskap, offentlige og private. Hele 33 prosent av vannkraftproduksjonen i Norge eies av private. Hydro for eksempel. De kan ta ut sin del i form av strøm som de vil bruke selv, men de kan og selge den om de ikke klarer å få bruk den. De og andre har og også egenprodusert strøm som ikke er hjemfalt, eller som er bygd ut før hjemfallet kom, som de kan selge. Og så har vil alle vindparkene og småkraften som kan eies av private og som nå kjøpes opp av utlendinger. Alle disse skal ha like retter til å får solgt strøm til ulandet når vi først har åpnet for det. Her kan oppstå tvister hopetall og det er uten tvil behov for et organ som kan behandle tvister av regulatoriske art.
Vi gjorde mye av det samme da vi opprettet Gassco
Da vi gjorde tilsvarende i oljevirksomheten opprettet vi Gassco som et aksjeselskap. Gassco skal for det første sikre at alle som produserer olje og gass på norsk sokkel får lik rett til kapasitet i rørledningene.Shell og Esso vil ikke akseptere at den norske stat skal være den som bestemmer hvem som skal få transportert gassen sin så lenge den norske stat er en stor aktør selv. I tillegg opererer Gassco hele transportnettet og terminalene i Norge og utlandet. Transportnettet er eid av private rørledningslskap blant annet av store pensjonsfond. I en viss grad bruker de Statoil som teknisk operatør. Altså en type eiere til ressursene, en type eiere til transportsystemet, og en statlig uavhengig operatør for alt sammen.
Nedenfor vil en kunne se RME organiseringen i Danmark og Sverige. Tror ikke svenskene føler de har gitt avkall på «arvesølvet» sitt.
Den svenske energimaknadsinspeksjonen
Det danske energitilsynet
Oljevirksomheten har vært gjennom en stor nedtur, og ennå er det langt frem til den er oppe igjen, selv om OPEC-reduksjonene har hjulpet noe.
Nå kommer Solberg med utspill om at Høyre vil stimulere oljevirksomheten med skatteendringer for å få fart i utbyggingen av modne felt. Dette har stått i regjeringserklæringen helt siden de tiltrådte. Og hadde vært et ypperlig tiltak under nedturen for å få opp aktiviteten. Flere ville da kunne unngått å miste jobbene sine.
Solberg selv sier det slik til NTB:
«Det er to viktige grunner til at vi gjør dette: Det vil gi staten og det norske samfunnet mer inntekter, og det vil føre til økt trykk på forskning og utvikling av denne teknologien, noe som igjen vil kunne overføres til andre sammenhenger og skape nye jobber.»
Kommer først nå
Helt enig. Det vil skape nye jobber. Økt produksjon fra produserende felt er et viktig tiltak som også Arbeiderpartiet vil gjennomføre. Men hvorfor kommer hun først nå?
Da jeg var leder i Industri Energi tok vi ved en rekke anledninger opp dette med regjeringen, og ba dem gjennomføre forslaget som de hadde i regjeringserklæringen. Men nei, hverken dette, utviding av permitteringsregelverket, eller satsing på plugging av brønner var de villige til å pushe frem. Blant annet tok jeg opp spørsmålene i møte med Siv Jensen 16. september 2015.
Nå når nedturen ser ut til å ha stoppet opp, kommer forslaget på nytt. Men hvorfor gjorde man ikke noe med det da vi sto midt oppi nedturen. Da hadde også vi behov for å skape nye jobber istedet for å kaste 50.000 mennesker ut i arbeidsledighet.
Nyttårstalen
Men for Solberg var dette tydelig ønskelig, og det var det for hun sa dette i nyttårstalen sin 2015:
«Vi har lenge visst at oljeaktiviteten en dag ville passere toppen. Mye tyder på at det nå har skjedd. Nye næringer må bidra mer til å bære velferds-ordningene og løfte landet vårt videre. Da må vi gjøre det mer lønnsomt å investere i nye norske arbeidsplasser. Vi må bli bedre på å skape nytt. Derfor vil det i år være en historisk satsning på forskning, innovasjon og kunnskap. Det gir oss kraft til å omstille oss. Noen familier vil likevel oppleve mer usikkerhet neste år. Derfor er det så viktig å skape flere nye arbeidsplasser. Derfor må vi ruste Norge for fremtiden. Behovet for omstilling gir oss en mulighet til å skape et bedre og grønnere samfunn.»
– Slag i ansiktet
Dette førte til at både jeg og lederen for Norsk Olje- og Gass, Gro Brækken, måtte gå ut mot henne fordi hun snakket ned oljevirksomheten. Erna ville ha omstilling fra oljen fordi det ga oss muligheter til å skape et bedre og grønnere samfunn. Det var det hun sa i klartekst, uten tanke for alle de som mistet jobben.
Jeg ser fortsatt på dette som det rene slaget i ansiktet på alle de som mistet jobbene sine i oljen. Regjeringen kan ikke lastes for nedturen, men de må ta ansvaret for håndteringen. Ingenting av det vi ba om, ville de høre på. Rett nok endret de noe på permitteringsreglene etter at Fellesforbundet truet med streik våren 2016, men det var alt.
Nå tre år etter, uten at det nær sagt er skapt nye jobber i industrien overhodet, så kommer forslaget opp igjen. Forrige gang de foreslo det, da vi virkelig trengte det, gjorde de ingenting med det. De hadde det nødvendige flertallet, det var bare å sette i gang, men nei. Ingenting ble gjort.
Jeg har derfor mye mer tro på oss i Arbeiderpartiet. Vi går til valg på at vil sikre aktivitet gjennom økt utvinning i produserende felt, og vi har tenkt å gjøre det.
Oljevirksomheten har vært gjennom en stor nedtur, og ennå er det langt frem til den er oppe igjen, selv om OPEC-reduksjonene har hjulpet noe.
Nå kommer Solberg med utspill om at Høyre vil stimulere oljevirksomheten med skatteendringer for å få fart i utbyggingen av modne felt. Dette har stått i regjeringserklæringen helt siden de tiltrådte. Og hadde vært et ypperlig tiltak under nedturen for å få opp aktiviteten. Flere ville da kunne unngått å miste jobbene sine.
Solberg selv sier det slik til NTB:
«Det er to viktige grunner til at vi gjør dette: Det vil gi staten og det norske samfunnet mer inntekter, og det vil føre til økt trykk på forskning og utvikling av denne teknologien, noe som igjen vil kunne overføres til andre sammenhenger og skape nye jobber.»
Kommer først nå
Helt enig. Det vil skape nye jobber. Økt produksjon fra produserende felt er et viktig tiltak som også Arbeiderpartiet vil gjennomføre. Men hvorfor kommer hun først nå?
Da jeg var leder i Industri Energi tok vi ved en rekke anledninger opp dette med regjeringen, og ba dem gjennomføre forslaget som de hadde i regjeringserklæringen. Men nei, hverken dette, utviding av permitteringsregelverket, eller satsing på plugging av brønner var de villige til å pushe frem. Blant annet tok jeg opp spørsmålene i møte med Siv Jensen 16. september 2015.
Nå når nedturen ser ut til å ha stoppet opp, kommer forslaget på nytt. Men hvorfor gjorde man ikke noe med det da vi sto midt oppi nedturen. Da hadde også vi behov for å skape nye jobber istedet for å kaste 50.000 mennesker ut i arbeidsledighet.
Nyttårstalen
Men for Solberg var dette tydelig ønskelig, og det var det for hun sa dette i nyttårstalen sin 2015:
«Vi har lenge visst at oljeaktiviteten en dag ville passere toppen. Mye tyder på at det nå har skjedd. Nye næringer må bidra mer til å bære velferds-ordningene og løfte landet vårt videre. Da må vi gjøre det mer lønnsomt å investere i nye norske arbeidsplasser. Vi må bli bedre på å skape nytt. Derfor vil det i år være en historisk satsning på forskning, innovasjon og kunnskap. Det gir oss kraft til å omstille oss. Noen familier vil likevel oppleve mer usikkerhet neste år. Derfor er det så viktig å skape flere nye arbeidsplasser. Derfor må vi ruste Norge for fremtiden. Behovet for omstilling gir oss en mulighet til å skape et bedre og grønnere samfunn.»
– Slag i ansiktet
Dette førte til at både jeg og lederen for Norsk Olje- og Gass, Gro Brækken, måtte gå ut mot henne fordi hun snakket ned oljevirksomheten. Erna ville ha omstilling fra oljen fordi det ga oss muligheter til å skape et bedre og grønnere samfunn. Det var det hun sa i klartekst, uten tanke for alle de som mistet jobben.
Jeg ser fortsatt på dette som det rene slaget i ansiktet på alle de som mistet jobbene sine i oljen. Regjeringen kan ikke lastes for nedturen, men de må ta ansvaret for håndteringen. Ingenting av det vi ba om, ville de høre på. Rett nok endret de noe på permitteringsreglene etter at Fellesforbundet truet med streik våren 2016, men det var alt.
Nå tre år etter, uten at det nær sagt er skapt nye jobber i industrien overhodet, så kommer forslaget opp igjen. Forrige gang de foreslo det, da vi virkelig trengte det, gjorde de ingenting med det. De hadde det nødvendige flertallet, det var bare å sette i gang, men nei. Ingenting ble gjort.
Jeg har derfor mye mer tro på oss i Arbeiderpartiet. Vi går til valg på at vil sikre aktivitet gjennom økt utvinning i produserende felt, og vi har tenkt å gjøre det.
21. september var streiken et faktum etter at Norsk olje og gass og Industri Energi hadde meklet 3,5 timer på overtid. 310 medlemmer av Industri Energi er tatt ut i streik, og konsekvensen er at flere boreoperasjoner på norsk sokkel er stoppet.
Norges Rederiforbund bekymret
På den uken som har gått siden streiken startet har den allerede skapt alvorlige konsekvenser for riggselskapene. Rederiforbundet, riggselskapenes interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, skriver at fra og med onsdag 28. september er sju rigger ute av drift, og at innen søndag vil til sammen ti rigger være direkte påvirket av streiken. Lave rater og mange rigger i opplag preger allerede markedet, og situasjonen blir naturlig nok forverret av at det ikke synes å finnes noen snarlig løsning på konflikten mellom Norsk olje og gass og Industri Energi.
Omfattende permitteringer
Så langt har ikke konflikten påvirket produksjonen av olje og gass, men for de ansatte i riggselskapene blir konsekvensene likevel alvorlige. Til tross for at de ikke har noen rolle i konflikten blir de påvirket fordi riggselskapene ikke lenger har arbeidsoppgaver til dem når riggene blir lammet. Dermed er pr nå 1700 ansatte permittert, og det er fare for at dette tallet vil bli større dersom konflikten trappes opp. Det krevende markedet for riggselskapene gjør at det ikke er automatikk i at disse ansatte umiddelbart kan hentes tilbake ved en eventuell løsning, og frykten er at denne konflikten vil få langsiktige konsekvenser for både de ansatte og for riggselskapene.
Sterke ord men lite handling
Tonen partene i mellom har, i alle fall i media, vært anstrengt. Norsk olje og gass mener streiken er unødvendig og tidligere i uken sa forhandlingsleder Jan Hodneland i Norsk olje og gass til NTB at det har vært viktig for Norsk olje og gass å være ydmyke overfor den svært krevende situasjonen industrien og dens mange ansatte befinner seg i.
– Måtehold har vært et mantra gjennom forhandlingene. Derfor er denne streiken fullstendig usolidarisk i forhold til de mange som har mistet arbeidet og de tusenvis av oljearbeidere som kan bli rammet av ledighet, sier Hodneland og legger ikke skjul på at han mener Industri Energi sine krav er uansvarlige.
På spørsmål fra enerWE om Industri Energi føler ansvar for ansatte som blir rammet i riggselskapene svarer Leif Sande i Industri Energi kort og konsist:
– It takes two to tango. Vi føler ansvar sammen med arbeidsgiverne.
Videre er han tydelig i sin respons på Hodneland sin uttalelse om at streiken er usolidarisk.
– Samtlige av de som har mistet jobbene sine har mistet dem på grunn av at Norsk olje og gass sine medlemmer har sparket dem. Det er de som har ansvar for dette og det er de som er usolidariske. Forstår godt at ungdommer ikke søker seg til bransjen da de får en fot bak så snart det oppstår snev av usikkerhet.
I følge Sande er det ikke kontakt mellom partene.
Kommentar fra Leif Sande, Forbundsleder i Industri Energi
SAFE har i årets oppgjør inngått en atale med arbeidsgiverne der lønnsutviklingen for oljeserviceansatte settes tilbake. For å skjule sin nedrige dåd går Reidun Ravndal til angrep på oss i sist SAFE medlemsblad.
Reidun Ravndal, organisasjonssekretær i SAFE sier at vi ikke har klart å minske forskjellen mellom oljeservice og operatør i alle årene vi har holdt på. Det er helt feil.
Da oljeserviceavlen ble etablert var det for å høyne nivået i hele bransjen og demme opp for sosial dumping i forbindelse med etableringen av det indre marked. På det tidspunktet (1992) var der ingen krav til disponibelplaner, man kunne ha 52 uker disponible og 0 uker garantert fri – det eneste var 1/3 regelen. I den grad det var tariffavtaler som regulerte det, var det lokale avtaler som varierte sterkt i innhold. Lønnsnivået var svært ulikt, Mudloggerne f.eks lå på et lavmål. Det gjorde også mange andre.
I løpet av disse årene har vi kommet så langt at ingen kan ha dårligere planer enn 5 uker disponible og 4 uker fri. I 2002 fikk vi alle inn på samme matrise som operatør, boring og forpleining og samme topplønn skulle nås via årlige opprykk. Det viktigste med oljeserviceavtalen er likevel at den gir oss muligheter til å løfte i flokk. I 1992 da avtalen ble etablert hadde begge forbundene 3-4 bedrifter på avtalen. Safe har i dag 5 bedrifter på sin parallellavtale, vi har over 60. Fordi vi har laget en avtale der vi har løftet i flokk og fått med alle. Vi har ikke bare prioritert de best stilte bedriftene. Ser med gru på hva som hadde skjedd hadde vi skulle fulgt SAFE filosofien som frem til 2014 gikk ut på at alle avtaler skulle etableres bedrift for bedrift. Vi har laget en bransjeavtale og et inspektorat, og vi har klart å hindre sosial dumping på grunn av dette.
Selvsagt er det mange ting som ikke er på plass. Vi sliter med å få flerbruksfartøyene med fullt ut. Men dette kommer. Vi sliter med å holde tritt med lønnsutvikling i operatør, boring og forpleining. I hovedoppgjørene har vi stort sett klart å ta innpå, for så å tape i mellomoppgjørene uten streikerett. Vi er stadig utsatt for angrep å arbeidstidsordningene. Men vi har klart å komme oss gradvis videre.
Derfor er det så «forbanna» å se at SAFE i sitt første bransjeoppgjør med streikerett for denne gruppen, klarer å lage en avtale der forskjellene øker. Og om ikke dette skulle være nok sier de seg også enige i å starte en diskusjon med tanke på økt fleksibilitet. Jeg skulle gjerne sett at v i hadde fått mer til på kortere tid, men ikke å klare dette er noe helt annet enn å sette hele prosessen i revers. Det er helt utilgivelig. Og ulovlig. Derfor er saken brakt inn for Arbeidsretten den 7 september.
Forbundsleder Leif Sande i Industri Energi har fått spørsmål om hvorfor forbundet ikke har samarbeidet mer med forbundet SAFE under årets oppgjør. I en kronikk på Industri Energi sine hjemmesider forklarer han hvorfor et samarbeid i år verken har vært mulig eller til fordel for våre medlemmer.
Innlegget Derfor har ikke Industri Energi samarbeidet mer med SAFE dukket først opp på Petro.no.
Kommentar av Leif Sande, Forbundsleder Industri Energi
Forbundsleder Leif Sande i Industri Energi har fått spørsmål om hvorfor forbundet ikke har samarbeidet mer med forbundet SAFE under årets oppgjør. Her forklarer han hvorfor et samarbeid i år verken har vært mulig eller til fordel for våre medlemmer.
Det er ikke få ganger i år SAFE har vært ute og beskyldt Industri Energi og meg for å ikke ville samarbeide. Jeg har vært med på oppgjør hvor vi og SAFE har hatt et svært tett samarbeid, og jeg har vært med på oppgjør der vi knapt har samsnakket. Forbundet Lederne har aldri vært med oss i et samarbeid.
Fruktbart samarbeid i 2000 og 2012
I 2000, da vi fikk innført 2-4-rotasjonen, hadde vi og SAFE godt samarbeid. Problemet var Lederne, som plent nektet å gå med på en løsning med 7,71 prosent redusert lønn samtidig som ny rotasjon ble innført. I 2012 sto vi og SAFE sammen under hele streiken. Det gjorde vi også i rikslønnsnemnda. Da kom også Lederne og argumenterte mot oss. De gikk så langt at nemnda brukte dette som et argument for å ikke ville innfri pensjonskravet vårt.
Vi har også hatt samarbeid i situasjoner hvor vi har komt i utakt i innspurten. Ingenting er verre enn å innlede et samarbeid som så sprekker. For oss det viktigste å få mest mulig gjennom av de kravene vi velger å stille. Spørsmålet blir da, hvordan får vi mest uttelling for kravene våre. I 2012 samarbeidet vi som sagt, tett. Da gikk forhandlingsutvalgene våre sammen til ett, på tross av at vi hadde ett større forhandlingsutvalg. Vi lagde da strenge regler som hindret begge forbundene å bryte ut av samarbeidet for å gå sin egen vei. Oppgjøret i 2012 var et godt oppgjør selv om vi ikke fikk uttelling på pensjon. Vi kjørte en flott streik sammen som holdt i 10 dager før lønnsnemnden kom.
I samarbeidsavtalen som vi la til grunn for 2012-samarbeidet, stod det at om vi var fornøyd med samarbeidet skulle vi lage en egen avtale etter oppgjøret var over. Vi hadde flere møter, men til slutt ville ikke SAFE ha en samarbeidsavtale likevel. De var tydelig presset av SAFE i Statoil, som heller vil le ha et samarbeid med Lederne. Da oppgjøret i 2013 startet fikk vi klar beskjed om at flertallet i deres delegasjon hadde besluttet at de ikke ville ha samarbeid med oss. SAFE-leder Hilde Marit Rysst beklaget det som hadde skjedd da hun kom og meddelte meg det.
Samarbeid var umulig under årets oppgjør
Denne utviklingen er bare trist, og brister mot forutsetningen som i sin tid lå til grunn for etableringen av blant annet Oljearbeidernes Felles Sammenslutning OFS. Da var melodien at vi skulle hjelpe hverandre til en sikker og trygg arbeidsplass, men gode lønns- og arbeidsvilkår
Oddleiv Tønnessen, tidligere leder av SAFE
I forkant av årets oppgjør slo Lederne og SAFE i Statoil seg sammen og kastet alle våre verneombud ut og erstattet dem med sine. Selv om vi er det største forbundet på sokkelen, kunne de kaste våre verneombud i Statoil fordi de to forbundene sammen er større enn oss i Statoil. Er dette en invitasjon til samarbeid? Nei, mener jeg. Da vi brøt forhandlingen og skulle gå til plassoppsigelse hadde vi kontakt med SAFE, men da vi skulle samarbeide om uttak, viste det seg at de og Lederne allerede hadde tatt sin beslutning. Det var helt uvesentlig hva vi mente. For oss er det helt bortkastet tid å diskutere samarbeid når vi vet at det ikke menes noe med det.
For oss er det viktigste et godt oppgjør. Om det oppnås gjennom samarbeid med andre, eller om vi kjører det på egen kjøl er ikke så viktig. Innen avtaleområdene operatør, boring- og forpleining har Industri Energi 52 prosent av medlemmene på sokkelen. Safe har 35 prosent og Lederne 13 prosent. Dette legges også til grunn av forhandlingsmotpartene i forhandlingene. I tillegg vektes LO tyngre enn YS og frittstående forbund som Lederne. Den eneste måten SAFE og Lederne i slike situasjoner kan få markert seg på, er å skynde seg å skrive under på en avtale før oss, eller vente til vi har skrevet under for å gå et hakk videre.
Vi trenger egentlig ikke noe samarbeid ut over at de andre organisasjonene bør la vær å skrive under dårlige tilbud. I år gjorde de innen operatør- boring- og forpleining hvor resultatet i alle fall er 11.000 under frontfaget. I oljeservice er det nærmere, men her har de løst oppgjøret slik at avstanden mellom oljeservice og de andre områdene har økt. Uansett hva frontfaget skulle tilsi, vi skal ikke ha økte avstander.
Entreprenøransatte undertrykkes i SAFE
Jeg tror mange som snakker om mer samarbeid med oss, gjør det fordi de føles utilpass i SAFE. SAFE tør snart ikke gjøre noe før de har fått godkjenning SAFE i Statoil, som igjen må ha godkjenning av Lederne i Statoil. Og dette er ikke rart når de har satt sammen et forbundsstyre i SAFE hvor de operatøransatte har 9 av 16 medlemmer til tross for at de er under halvparten av medlemmene i SAFE. Er det demokratisk når en gruppe på under halvparten av medlemmene skal sitte med flertallet av stemmene i det til daglige viktigste besluttende organet? Er medlemmene til SAFE egentlig klar over dette?
Misnøyen med de operatøransattes dominans i SAFE kom klart til uttrykk i Oddleiv Tønnesen sine refleksjoner på Facebook like etter lønnsoppgjøret der han beskriver den interne situasjonen i SAFEs’ forhandlingsutvalg:
«I drøftelsene ble det fra enkelte augmentet med at operatørselskapene har kuttet kostnader med mange titalls milliarder kroner, og at operatøransattes innsats i omstillingene, var en viktig forutsetning og en del av grunnlaget for å sikre denne verdiskapningen for oljeselskapene, og at det av den grunn ikke var grunnlag for å etterkomme arbeidsgivernes krav.
Joda, med Statoil, ConocoPhillips, Esso mf, som logo på kjeledressen, så kan man gjerne mene det, men de store tallene skyldes først og fremst at borerigger og annen leverandørindustri er tatt ut og tusenvis av oljearbeidere på land og sokkel er henvist til arbeidsledighet. I tillegg så er konkurransen om kontraktene hardnet voldsomt til, bemanning kuttes i anbudene og arbeidspresset øker for de aller fleste ansatte i entreprenørselskapene som leverer tjenester til oljeselskapene.
Forsøk på å levere inn nye kravmomenter som skal virke skjermende for dem som fortsatt arbeider i denne «kategori» oljearbeidere, og dem som er satt på porten, møtte dessverre liten sympati fra tillitsvalgte som arbeider i disse oljeselskapene.
At det i tillegg under mekling fremmes forslag fra samme hold, om å legge på et par lønnstrinn til for samtlige ansatte, ja da har man grunnleggende manglende forståelse for utfordringene vi møter i hverdagen.
Denne utviklingen er bare trist, og brister mot forutsetningen som i sin tid lå til grunn for etableringen av blant annet Oljearbeidernes Felles Sammenslutning OFS. Da var melodien at vi skulle hjelpe hverandre til en sikker og trygg arbeidsplass, men gold lønns og arbeidsvilkår. Dette ble en ubetinget suksesshistorie, som vi ennå bærer fruktene av, men det spørs jo hvor lenge dette varer.»
Alle medlemmer må ivaretas
Dette er en knusende kritikk av de operatøransatte i SAFE’s forhandlingsutvalg. Han er klinkende klar i sine påstander om at forpleining sine krav ikke får gjennomslag, mens de operatøransatte prioriterer sine. I tillegg til at de har flertallet i SAFEs sentralstyre har de også en felles tariffavtale som gjør at de forpleiningsansatte er helt avhengig hva de operatøransatte ønsker for å få gjennom sine tariffkrav. Dette i motsetning til oss som har egne avtaler for den enkelte gruppe. I et intervju med medlemsbladet vårt i NOPEF i 1987 sier jeg som en kritikk til at SAFE (da OFS) inngår en felles avtale for alle tre gruppene operatør- boring- og forpleining: «Vi må ikke frata medlemsgruppene den sikkerhetsventilen som ligger i at de selv har muligheten til å ta kampen opp, dersom de ikke skulle nå frem med sine krav innenfor fellesforhandlingene.» Det står jeg på fortsatt.
Det som Oddleiv Tønnesen sier i siste setning er svært viktig. Og slik føler jeg vi har det hos oss. Spiller på gruppenes gjensidige styrke. Ingen dominerer over andre, og alle bidrar til det felles beste. Slik oppnår vi også resultater og dette er nok årsaken til at vi har vokst til å bli den suverent største organisasjonen på norsk sokkel.
Alt dette sier meg at det ikke er oss SAFE er mest opptatt av å samarbeide med for tiden. Hva medlemmene deres innen forpleining for eksempel måtte mene om det er helt likegyldig for dem. SAFE lider av en stor mangel på demokrati, og det kan ikke være slik at det skal være humøret til SAFE i Statoil som skal bestemme om det skal samarbeides ikke.
Kommentar fra Hilde-Marit Rysst, leder i SAFE
SAFE-leder Hilde-Marit Rysst er lettere oppgitt over den beske kritikken Leif Sande i Industri Energi retter mot SAFE etter meklingen på Brønnserviceavtalen mellom SAFE og Norsk olje og gass.
– Det er trist å måtte konstatere at fagforeningskamp åpenbart er viktigere enn å slåss for medlemmenes arbeidsvilkår, sier Rysst.
Uttalelsen kommer etter at Industri Energi torsdag sendte ut pressemelding med krass kritikk av SAFE for å ha meklet seg fram til enighet på Brønnserviceavtalen.
– Kritikken er like uforståelig som den er uriktig. SAFE har fått et oppgjør på brønnserviceområdet der rammen ligger over frontfaget. For SAFE framstår angrepet fra Industri Energi som et uttrykk for den frustrasjonen som må ha oppstått internt da det ble klart at Industri Energis strategi i dette oppgjøret gjorde at de spilte seg selv utover sidelinjen, sier Rysst.
Rysst minner om at dersom Industri Energi virkelig hadde medlemmenes lønnsutvikling for øye foran årets lønnsoppgjør, hadde det vært klokt å samarbeide.
– SAFE inviterte tidlig til et slikt samarbeid foran årets oppgjør, men Industri Energi ønsket intet samarbeid, noe som ble gjentatt også under meklingen på Sokkel-oppgjøret. Var det ett år der samarbeid ville vært naturlig, var det i år, med de massive angrepene på avtalene vi opplevde. Men SAFE står med løftet hode og rak rygg etter dette oppgjøret: Vi har slått tilbake alle angrep, sier Rysst.
Dette er faktaene som kler av kritikken fra Industri Energi:
Ansatte på Brønnserviceavtalen som går på lønnstabellen fikk i gjennomsnitt 10.544 kroner. Dette beløpet regnes inn i rammen for lønnsoppgjøret. Nå så rammer settes i tråd med frontfaget, så landet man i meklingen på 3.100 kroner i generelt tillegg, pluss 1 krone på nattillegget.
I NR-oppgjøret ble det kun et generelt tillegg på 0,5 %, og ikke noe økning på nattillegg. På Sokkeloverenskomsten var ansiennitetsutviklingen dårligere enn Brønnserviceavtalen. Derav fikk de medlemmer på Sokkeloverenskomsten et høyere generelt tillegg og 1,5 kroner på natttillegget.
– SAFE hadde i år første prioritert på å tilbakevise alle motkrav fra NOG som angrep tariffavtalen . Det lyktes vi med på alle tre avtalene. Når SAFE nå har egen Brønnserviceavtale, jobber vi iherdig med å utvikle avtalen i retning NR- og Sokkelavtalen. Rammene for årets oppgjør er høyest på Brønnsevice, framholder Rysst.
SAFE-lederen understreker videre at individuelt avlønnede som det forhandles for lokalt altså har 10544 + 3100 + I kr pr time på et eventuelt nattillegg som utgangspunkt for lokale forhandlinger. Dette er realiteten fra lønnsoppgjøret.
Hun stiller seg også undrende til Industri Energis forsøk på å stanse meklingen mellom SAFE og NOG – midt i meklingen.
– SAFE er på trygg juridisk grunn, og har støtte for dette synet i vår hovedorganisasjon, YS. At Industri Energi saksøker NOG i Arbeidsretten, tar jeg til etterretning. Nå er ikke SAFE part i en slik sak, men SAFE ser utfallet av den ubekymret i møte, sier Rysst.
Kommentar fra Leif Sande, Forbundsleder i Industri Energi.
Med SAFE sitt oppgjør vil avstanden mellom oljeservice og boring/forpleining øke til henholdsvis til 34.100 i gjennomsnittslønn og til 30.241 i topp fagarbeiderlønn.
Er du enig eller uenig? Diskuter saken i Facebook-gruppen “Oljebransjen”
Før oppgjøret ligger lønna til boring/forpleining på 618.216 og til oljeservice på 592.690 (begge basert på 1460 timer). En forskjell på 25.000.
Topplønnsatsen for en fagarbeider i oljeservice f.eks brønntekniker er før oppgjøret 619.558, mens den for en mekaniker eller kokk i innen boring/forpleining er 640.899 begge tallene basert på 1460 arbeidsår. Det vil si en forskjell på 21.341,-.
Med SAFE sitt oppgjør vil disse avstanden øke til henholdsvis til 34.100 i gjennomsnittslønn og til 30.241 i topp fagarbeiderlønn
I tillegg økes differansen i nattillegg som alltid har vært de samme. Og tillitsvalgtsbestemmelsen som vi forhandlet oss frem til i oppgjøret for operatør, boring og forpleining kom ikke med.
Oppå dette er de blitt enige om å sette ned et utvalg som «skal drøfte kostnadsdrivende elementer i tariffavtale med tanke på å øke bedriftens fleksibilitet» Jeg vet ikke om en eneste tariffavtale som har så mye fleksibilitet som oljeserviceavtalen og den vil de øke. Skjønner overhode ikke hvordan de tenker.
Bransjen tar HMS på alvor. Skal du på Høydekonferansen? (Reklame)
Det aller verste er at de prøver å bløffe om resultatet. De skriver på sine sider: “Safe-lederen understreker videre at individuelt avlønnede som det forhandles for lokalt altså har 10544 +3100 + 1 kr. pr time på et eventuelt nattillegg som utgangspunkt for lokale forhandlinger. Dette er realiteten i oppgjøret.»
Dette er jo bare tøys. Selvsagt kan man lokalt argumentere om at en annen gruppe fikk 10.544,- i ansiennitetsopprykk ved årsskiftet, men hvor forpliktende er det. Det eneste som har betydning for individuelt avlønnede er de 3.100 kroner for de øker minstelønnssatsen som er lik topplønnsatsen i tabellen, men dette er jo mye for lavt.
SAFE har også brukt mye tid og krefter på å skulle slå tilbake arbeidsgivernes beinharde krav, hevder de. De senere årene har arbeidsgiverne startet med å stille krav. I alle oppgjørene jeg har hatt i år har de komt med krav på samme måten som i offshoreforhandlingene. Jeg har enda ikke opplevd at noen av disse, verken i år eller tidligere, er blitt innfridd uten at vi har vært enig, og heller aldri opplevd at de har gått til lockout for å sloss for dem.
De vet at de vil få samme lønnsnemnda som oss om de skulle finne på noe slikt. Derfor: arbeidsgivernes krav er kun skremselspropaganda for å gjøre oss usikre.
Så til alle som mener at vi ikke skal påpeke SAFE sine tabber fordi det skaper et dårligere samarbeidsklima. Vel jeg gjør det og håper jeg vi skal kunne oppnå et bedre resultat enn dette.
Leif Sande, Forbundsleder i Industri Energi.
Deler av den norske oljevirksomheten er ikke omfattet av arbeidsmiljøloven, det mener påpeker leder i LO-forbundet Industri Energi, Leif Sande. Les hans debattinnlegg her.
Da vi startet oljevirksomheten på 60 -tallet var det en diskusjon om man skulle se på de norske plattformene som industribedrifter som flyttet i havet, eller som skip som ble plassert i “fjæresteinene”. Oljearbeiderne ønsket overhodet ikke å bli definert som sjøfolk, og få et maritimt regelverk lagt til grunn. De ønsket å bli definert som bergverks- og industriarbeidere.
Dette innebar krav om at den samme arbeidsmiljølovgivningen som gjaldt for andre som jobbet i Norge skulle legges til grunn på sokkelen. Dette betydde samme arbeidstid og samme bestemmelser om vernetjenester etc., som i landindustrien.
I første omgang ble dette gjort gjeldende for de ansatte på de faste plattformene, men etter hvert også for de ansatte på flyttbare. Utvidelsen skjedde i 2002.
Flyttes til skip
Etter hvert har oljevirksomheten endret seg. Over halvparten av norsk olje- og gass kommer fra undervannsbrønner og undervannsatellitter utenfor det regulerte området. Disse skal også installeres, inspiseres og vedlikeholdes, og dette skjer fra såkalte flerbruksfartøy.
Sjøfolkene om bord er underlagt maritimt regelverk, men det gjelder ikke for prosjektbesetningen som er om bord for å utføre et oppdrag på samme måten som en oljearbeider på en plattform.
Her er vårt standpunkt det samme som alltid: Dette er industriarbeidere som jobber i havet, og ikke sjøfolk. Det er oljearbeidere.
Bosatt i Norge, ansatt i Singapore
En mekaniker som har arbeidet sitt på norsk sokkel kan for eksempel være bosatt i Stavanger, ansatt i et selskap registrert i Singapore, videreformidlet fra et kontor i Skottland til et norsk datterselskap i samme konsern. For arbeid for Statoil. På et skip registrert i Bahamas.
De er ansatte fra tur for tur, har ingen pensjoner, ingen sykelønn og er avhengig av en telefon fra selskapet for å få jobb.
Alle ser at dette er tilpasninger for å unngå ulike regelverk. Det er ikke nødvendig å ansette en Stavanger-mann i Singapore for å la ham jobbe på norsk sokkel. De fleste som jobber slik er vanligvis ikke nordmenn, men av en annen nasjonalitet, men likevel ikke fra Singapore.
Liten oversikt
Hva som skjer om bord på disse skipene, hvilke lønns- og arbeidsvilkår som hersker, har vi svært liten oversikt over. Men vi hører skrekkelige historier, om munnkurv, umenneskelig arbeidstid og frykt for å si ifra.
Retten vi har til å drive fagforeningsarbeid på sokkelen i tråd med norsk standard har vi selvsagt ikke, og vi ser at svært mye av arbeidet blir utført av ikke-nordmenn med langt lavere lønn enn det vi har i Norge.
Dette blir umulig å konkurrere med. Det siste nå er at myndighetene har åpnet for at konstruksjonsskip skal kunne registreres i Norsk Internasjonalt Skipsregister, noe som etter mitt skjønn vil medføre at utenlandske underbetalte sjøfolk også kan ansettes på norske skip på norsk sokkel.
En kokk kan for eksempel gå til under 50 kroner per time – langt under nasjonale og internasjonale standarder. Er det slik vi skal drive norsk oljevirksomhet?
Tilsyn abdiserer
I noen tilfeller gjelder arbeidsmiljøloven på flerbruksfartøy. Når skipet driver med dykking er alle som jobber i forbindelse med dykkeroperasjonene dekket.
Men her opplever vi at Petroleumstilsynet tilsynelatende gir blaffen i at arbeidsmiljøloven ikke praktiseres. Det tyder i hvert fall våre egne kontroller på. Så selv om arbeidsmiljøloven gjøres gjeldende hjelper det ikke mye dersom tilsynet abdiserer.
Riggselskap
Mye av det samme skjer i riggselskap. Her gjelder også arbeidsmiljøloven, men arbeidsgiverne prøver å komme seg unna ved å ansatte folk i utlandet fremfor i Norge, men for å jobbe i Norge. Det utenlandske selskapet en ansettes i er en del av samme konsern. I denne bedriften får man en primær arbeidsavtale. For arbeidet på riggen på norsk sokkel får man imidlertid en sekundæravtale.
Oppsigelsesvern
Så lenge en er i jobb på plattformen i Norge fungerer det. Da gjelder tariffavtaler, og man kan man se til at disse arbeidstakerne får sine rettigheter.
Men den dagen arbeidsgiverne ønsker å bli kvitt deg har du ikke noen form for oppsigelsesvern i Norge. Du kan da flyttes til et sted i verden der oppsigelsesvernet er svakere enn i Norge, og der sies opp.
Rammer utlendinger
Dette er uakseptabelt. Vi krever at norsk lovverk, norske lønns- og arbeidsvilkår og norske tariffavtaler skal legges til grunn. Og vi ønsker å bli kvitt uvesenet med at du kan ansettes i utenlandske datterselskap i et konsern for å bli flyttet ut av landet og der sies opp. Som regel er det utlendinger som ansettes på slike kontrakter, men vi ser også at enkelte selskap ansetter nordmenn slik.
Klarer vi ikke å se det prinsipielle i dette risikerer vi å ende opp i likegyldigheten som beskrevet av den tyske presten Martin Niemöller i 1946:
“Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke kommunist.
Deretter tok de fagforeningsfolkene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.
Så tok de jødene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke jøde.
Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.”
Poenget her er ikke å sammenligne forfølgelse i Tyskland med sekundærkontrakter på norsk sokkel, for det går ikke an, men å få frem at dersom vi lar være å gjøre noe fordi de som rammes er utlendinger, så vil vi til slutt bli innhentet av våre egne holdninger også når det er nordmenn som rammes.
*Innlegget er gjengitt med tillatelse fra Leif Sande og Industri Energi.
