Det er en økning på 1,1 prosent fra 2015, ifølge en ny rapport fra det internasjonale energibyrået, Irena.
Veksten innen solenergi og vindkraft er størst. 3,1 millioner var i fjor ansatt i solcelleindustrien, opp 12 prosent fra året før. Veksten kom hovedsaklig fra Kina, USA og India. Antall ansatte innen vindkraft økte med syv prosent, her var veksten størst i USA, Tyskland, Brasil og India.
Selv om veksten fortsetter, har den flatet noe ut de siste to årene sammenlignet med de tre foregående, noe denne grafen viser:
Grafikk: Irena
Noen av årsakene til dette lavere investeringer, mer automatisering og endringer i reguleringer i ulike land.
I rapporten understrekes det at stabile politiske rammeverk er viktig for jobbveksten innen fornybar energi.
Ett av eksemplene som trekkes frem er hva som skjedde da Storbritannia annonserte kutt i feed in-tariffer for sol, vind, vannkraft og biogass: Dette førte til et rush for å fullføre prosjekter før endringene trådte i kraft i april 2016.
Slik fordeler fornybarjobbene seg:
Grafikk: Irena
Solenergi er både øverst og nederst på listen, med flest jobber innen solcelleindustrien og færrest innen konsentrert solkraft (CSP).
Kina har flest fornybaransatte med 3,64 millioner i 2016. Det kinesiske jobbmarkedet innen fornybar energi vokste med 3,4 prosent fra 2015 til 2016, først og fremst på grunn av veksten i solcelleindustrien.
Som nummer to på listen kommer Brasil på grunn av at landet er stort innen flytende biodrivstoff. Men andelen ansatte innen biodrivstoff sank med 5 prosent fra 2015 til i fjor.
I USA var rundt 777.000 ansatt i fornybarsektoren, med sol og vind som vekstmotorene her. Allerede i dag er flere ansatt innen fornybar enn innen kull.
Solkraft står for litt mer enn en prosent av strømkapasiteten og kull for 26 prosent. Men det er allerede dobbelt så mange soljobber på grunn av at kullindustrien er svært automatisert, ifølge Irena-rapporten.
Grafikk: Irena
Eon varsler at de utvider sine tjenester innen drift og vedlikehold av vindparker til også å gjelde Storbritannia og Italia. Her vil de tilby både hele og skreddersydde operasjons- og vedlikeholdsløsninger for vindparkeiere i disse landene.
Begge landene har installert vindkapasitet på mer en 25.000 MW.
– Vi venter en økning i etterspørsel etter vedlikehold og gjennomgang av vindparker siden garantiperioden for mange av disse installasjonene snart utgår, sier styreleder Anja Isabel-Sotzenrath i Eon Climate & Renewables i en pressemelding.
Selskapet har vært aktiv innen vindservice i Sverige og USA siden 2015, og i Tyskland siden januar.
Nel har inngått en rammeavtale med franske H2V Product på design, konstruksjon og vedlikehold av industrielle hydrogenproduksjon-fabrikker. Det norske selskapet skal bygge elektrolysører som skal lage hydrogen, noe som vil gi nye arbeidsplasser på Notodden.
Over 3 milliarder
Den nye kontrakten innebærer at Nel skal være leverandør til H2V Product som en del av deres industrielle kraft-til-gass-program i Frankrike. Målet er å produsere hydrogen fra fornybar energi som skal injiseres i gassnettverket der.
Den første 100 MW hydrogenfabrikken representerer en kontraktsverdi på rundt 450 millioner kroner. Dette kan stige til over 3 milliarder kroner for seks andre H2V Product-fabrikker i Frankrike.
– Dette betyr ekstremt mye for oss. Det er den største kontrakten som har blitt gjort på elektrolyse, ettersom dette er det største power-to-gas-prosjektet som har blitt gjort noen gang, sier direktør for markedsutvikling og samfunnsdirektør, Bjørn Simonsen i Nel til Sysla.
Både hydrogen og biogass skal injiseres i gassnettverket for at gassen skal bli grønnere. Teknologien har blitt testet gjennom en demonstrasjonfase med mindre elektrolysører. Nå økes disse til industriell skala.
Skal ansette
Hydrogenfabrikkene skal settes opp nord i Frankrike like ved mottaksterminalene til naturgassledningene. Den første fabrikken utvikles fra 2018 til 2020.
– Dette er en anerkjennelse til vår teknologi at de velger oss for et så stort prosjekt. Det er vi veldig stolte av, sier Simonsen.
For å møte kontrakten må Nel utvide sin produksjonskapasitet. Formell investeringsbeslutning knyttet til dette er ventet mot slutten av året.
– Vi har begynt å se på oppskalering av anlegget vårt og kapasiteten der. Vi får det travelt fremover, det er ikke tvil om det, sier Simonsen.
– Betyr dette nyansettelser i Nel?
– Når vi begynner på dette prosjektet vil vi måtte ansette nye folk og øke antall skift, sier Simonsen.
Hvor mange det er snakk om, har han foreløpig ikke oversikt over.
Marius Holm
er daglig leder i miljøorganisasjonen Zero og tidligere nestleder i Bellona. Holm er utdannet samfunnsøkonom fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Norge har perfeksjonert rollen som det internasjonale klimaarbeidets janusansikt.
På den ene siden i første rekke i kampen for mer ambisiøse internasjonale klimaavtaler, og generøs donor til klimatiltak i andre land.
På den andre siden ett av bare to land i Europa som har økt klimautslippene siden århundreskiftet, og et land som plasserer sparepenger og skattepenger i energiinvesteringer som kun vil bli lønnsomme dersom verden mislykkes med klimapolitikken.
Fokusert på mål
I stedet kunne vi vært landet som viste verden at det er mulig å fase ut all fossil energi. For at hele verden skal klare det i 2050 må noen ha klart det tidligere. Sektor for sektor kan vi demonstrere at det finnes utslippsfrie alternativer til all bruk av kull, olje og gass.
Den norske nasjonale klimadebatten har i stor grad fokusert på mål. Og de har hatt en rekke fellesnevnere.
For det første at de har vært satt langt fram i tid. Så langt, at man lett kan skylde på andre når man ikke når dem – og erstatter dem med nye mål, enda lenger fram i tid.
For det andre at de har vært så kompliserte at de er umulig for folk flest å skjønne noe særlig av. Et virvar av henvisninger til prosenter, referansebaner, kvotepliktig og ikke-kvotepliktig, og andeler som skal tas hjemme og ute, kan fremmedgjøre selv de mest politisk interesserte.
For det tredje et utgangspunkt i at vi bør prioritere områdene der den marginale kostnaden per kilo redusert utslipp er lavest. En politikk som lett premierer effektivisering av forurensende teknologi, fremfor fremme av helt utslippsfrie alternativer.
En omvei
Det er på tide at norske politikere ser i øynene at klimapolitikken framover må handle om hvilke tiltak man er villig til å gjennomføre – ikke hvilke mål man har satt seg.
Samtidig må vi ta inn over oss at verden er i ferd med å bruke helt opp karbonbudsjettet vi har til rådighet om vi skal begrense klimaendringene. Da holder det ikke å fokusere på enkleste vei til å kutte 5, 15 eller 40 prosent.
Tiltakene må utformes med tanke på hva som er mest effektive måte å bli 100 prosent fornybare. Da kan tiltak for å kutte 40 prosent noen ganger være en omvei.
Ti krav
Klimapolitikken trenger heller ikke være så vanskelig å forstå for alminnelige velgerne. Den handler i bunn og grunn om hvordan vi skal fase ut all bruk av olje, kull og gass.
Forut for denne valgkampen har derfor ZERO gått sammen med Framtiden i våre hender om å utforme ti krav til førstekandidatene til alle de ni største partiene. Kravene tar for seg hvordan politikerne sektor for sektor kan fase ut bruken av fossil energi – i alt fra biler og tungtransport til industri og plastproduksjon, og gjøre Norge 100 prosent fornybart.
Vi har allerede fått offensive svar fra over halvparten av dem. Håpet er at vi kan bidra til at årets valgkamp får en klimadebatt fokusert på det den faktisk bør handle om. Og at norske politikere skal bli like gode på tiltak, som de har vært på ambisiøse mål.
Kraftbransjen må bli flinkere til å sette i stand naturen etter store inngrep. Kunnskapen finnes, men blir ofte ikke brukt.
Turistsesongen står for døren, og skarer av entusiastiske besøkende kommer til Norge, lokket hit av uberørt natur som ramme om et moderne og velstående samfunn. I vårt tynt befolkede land tenker også mange nordmenn at vi bokstavelig talt «vasser i natur», som Dagmar Hagen uttrykte det i en kronikk i Aftenposten 10. april.
Men i virkeligheten fører vår høye levestandard til et stadig økende behov for energi og ressurser, og medfølgende nedbygging og naturødeleggelser.
Inngrep med konsekvenser
Fornybar energi klinger godt i manges ører. I motsetning til fossil energi, som gjerne forbindes med forurensning og klimaendringer, fremstår vannkraft, vindkraft og bølgekraft som rene, miljøvennlige og bærekraftige energiformer.
I år er det 30 år siden Brundtland-kommisjonen lanserte begrepet bærekraftig utvikling, og understreket at den måtte innebære både økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Men for naturmiljøet er ikke det grønne skiftet nødvendigvis identisk med en bærekraftig utvikling.
Tvert om vil det føre til storstilt nedbygging av natur, og mange av inngrepene har større konsekvenser enn det man automatisk tenker på. Selv den mest majestetiske vindmølle akkompagneres av veier og andre inngrep som deler opp landskapet og påvirker økosystemene.
Spiser opp norsk natur
Naturinngrepene spiser opp norsk natur. Det skjer også i den norske fjellheimen, som i økende grad er blitt preget av vannkraftutbygging. Alt vannet som løftes opp fra havet som damp for så å slippes ut i fjellet som regn og snø, representerer magasinert energi. I over hundre år har vi utnyttet vannets kretsløp. Vi har samlet opp vannet i fjellet og sprengt ut tunneler for å frakte det til turbinene der den omskapes til elektrisk energi.
Tilbake ligger fjellheimen som en gigantisk sveitserost. Tunnelene er ikke synlige, men stein og grus fra fjellets indre som er blitt dumpet i svære hauger eller steintipper i terrenget, blir godt synlige i sårbar fjellnatur.
Må reparere natur
Holdningen til slike naturinngrep har endret seg gjennom de hundre årene vi har utvunnet vannkraft i Norge, i takt med hvordan samfunnet ellers har betraktet forholdet mellom menneske og natur. I dag stiller Norge seg bak FNs arbeid for å sikre biologisk mangfold, og har underskrevet Aichi-avtalen som blant annet forplikter oss til å restaurere eller bringe minst 15 prosent av såkalt ødelagt eller «forringet» natur tilbake til god økologisk tilstand innen år 2020.
Begrepet god økologisk tilstand brukes om natur som har sine opprinnelige arter og funksjoner intakt.
Selv den mest majestetiske vindmølle akkompagneres av veier og andre inngrep som deler opp landskapet og påvirker økosystemene, skriver artikkelforfatterne. Terje H.T. Andersen
Sikre rask gjenvekst
Slike hensyn var naturlig nok ikke fokus da vannkraftutbyggingen for alvor skjøt fart etter andre verdenskrig. Da hadde vi nok med å skaffe ressurser til gjenoppbygging av landet, og deponering av tunnelmateriale i steintipper og en lang rekke andre naturinngrep ble gjort på enkleste måte.
Ettersom samfunnet krevde mer energi, økte utbyggingen fra midten av 1950-tallet og utover mot slutten av 1980-tallet. Konflikten med andre interesser, som fiske, turisme, landbruk og naturvern, økte.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) begynte så å gi kraftselskapene pålegg om å ta naturhensyn, som for eksempel å sikre minstevannføring i elver. De golde 1950-tallssteintippene ble ikke akseptert lenger.
Nye instrukser for restaurering eller istandsetting av fjellnaturen omfattet både å gjødsle, så inn kommersielle gressarter, som til dels ikke finnes naturlig i Norge, og i noen tilfeller å dekke steintippene med jord. Alt dette krevde ressurser, men ble ansett som nødvendig for å sikre rask gjenvekst. Samtidig var det en forestilling om at fjellplantene etter hvert ville kle steintippene og skjule dem.
Nedslående resultat
På 1990-tallet begynte biologer å undersøke hva såingen, gjødslingen og jordpåleggingen hadde gjort med vegetasjonen på steintippene. Resultatet var nedslående. Til dels var det skapt vegetasjon som ikke lignet på omgivelsene i det hele tatt, og de kommersielle, innsådde artene holdt stand helt opp til 1300 meter over havet.
Undersøkelser vi har gjort de siste 10 årene har ytterligere vist at å bruke ressurser på gjødsling og frøsåing har lite for seg, dersom målet er at de skal ha samme vegetasjon som fjellnaturen rundt. Løsningen ligger snarere i å konstruere steintippene smart. I stedet for grov steinørken, trenger plantene finkornet grus og jord.
Legge tilbake jorden
At det ikke er noe sjakktrekk å så sine frø på steingrunn, var jo kjent allerede for 2000 år siden. Den beste jorden for ville planter er den som finnes på stedet. I dag er det blitt vanlig å legge toppjorden til side i anleggsfasen og så legge den tilbake etterpå.
På den måten kan lokale frø og røtter spire og gro til et plantedekke som passer inn i omgivelsene, særlig hvis overflaten blir gjort ujevn og større steiner får ligge på overflaten.
Trengs det støtte for å få fart på veksten i tidlig fase, finnes det nå frø av seks ville fjellplanter i handelen, slik vi kunne lese i innlegget til Siri Fjellheim i Aftenposten Viten 6. mai. Dermed unngår man å så inn plantemateriale som vi ikke vet hvordan vil utvikle seg i naturen. Det er også godt nytt at disse enkle prinsippene fungerer når det er nødvendig å fikse på gamle steintipper, og at de kan anvendes på andre typer inngrep, som veier og rørgater.
Ti minutters vandring fra Nørdstedalsseter turisthytte i spektakulære Vest-Jotunheimen ligger denne massive steintippen. Femti år har gått siden den ble anlagt, men fortsatt stikker den flate grus- og steinsletten på 30 000 m2 seg markant ut i landskapet. Knut Rydgren
Kunnskapen finnes
Kunnskapen om hvordan man kan lykkes med å reparere ødelagt fjellnatur finnes altså, og landet vårt har stilt seg bak ambisiøse mål om å styrke biologisk mangfold. Det som trengs nå, er at metodene settes ut i livet på en systematisk måte, slik at bransjen får flere gode forbilder.
For å få dette til, spiller også NVE og fylkesmennene en rolle. De kan bli mye flinkere til å følge opp og veilede kraftbransjen. Statens vegvesen lyktes med å innføre tilsvarende metoder i lavlandet for 10–15 år siden. Da brukte flere store veiprosjekter ekstra ressurser på å dokumentere metoder for naturlig revegetering, både i kystlynghei i Lofastforbindelsen, og i skog i Oslofjordforbindelsen.
Skal vi ta vare på naturverdier i norsk fjellheim i møte med det grønne skiftet, må viktige aktører gå foran og vise at de vil bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser. Kunnskapen finnes. Er kraftbransjen klar til å vise oss hvordan det kan gjøres i praksis?
De syv områdene der norske bedrifter har størst muligheter innen offshore vind er:
Prosjektledelse
Undersjøiske kabler
Plattformer for transformatorstasjoner
Turbinfundamenter
Installasjonsutstyr og støttetjenester
Vedlikeholds- og inspeksjonstjenester
Fartøy og tilhørende utstyr
Det kommer frem i en ny rapport fra Norwegian Energy Partners.
– Fellestrekket for norske leverandører er at de i stor grad er knyttet til olje- og gassvirksomhet. I tillegg har det vist seg at rederiene som jobbet med offshore supply har vært raske til å snu seg rundt og finne nye virksomhetsområder, sier Jon Dugstad, direktør for vind og sol i Norwegian Energy Partners.
25 milliarder euro årlig
Han trekker frem drift og vedlikehold som ett område der det er store muligheter for norske bedrifter.
– Her har bedriftene god kompetanse, og dette har også en stor kostnad når det gjelder driftsløpet for vindparkene. Det er et område som ikke har hatt så stort fokus hos utbyggerne, siden de ser på investeringskostnader og ikke driftskostnader, sier Dugstad.
Mer enn 13 GW havvind er nå installert, og rundt 58 milliarder britiske pund, altså over 600 milliarder kroner, er investert, ifølge rapporten.
Det er ventet at havvind vil være en viktig bidragsyter til energimiksen i fremtiden, ikke bare i Europa, men i flere land med utnyttbare vindressurser, heter det.
– Vi har beregnet det europeiske havvind-markedet til cirka 250 milliarder kroner i året de neste 5-10 årene. I tillegg ventes det at flytende offshore vind vil nå en kommersiell fase om rundt fem år, noe som vil utvide markedet globalt.
Offshore vind mer attraktivt
Havvind blir helt sentralt i strømforsyningen i Europa om 30 år, mener nederlandske Ecofys. I 2015 eksporterte norske havvindleverandører for opp mot 5 milliarder kroner, ifølge Eksportkreditt.
Selskaper som Aibel, Nexans, StormGeo og Owec Tower trekkes frem som eksempler på norske bedrifter som har snudd seg mot havvind i rapporten.
– Det har vært økende interesse blant annet fra offshorerederiene de siste par årene. Det reflekterer at aktiviteten innen olje og gass er kraftig redusert, da stiger appetitten på å se på bruk av fartøyene innen havvind. Det samme gjelder en del av de spesialiserte underleverandørene som har levd godt innen olje og gass, sier Ivar Slengesol, utlånsdirektør for industri og miljøteknologi hos Eksportkreditt Norge.
De har bidratt til rapporten i samarbeid med Norges Rederiforbund og Norsk Industri.
– I tillegg er havvind i seg selv blitt mer attraktivt. Kostnadene er kuttet de siste årene, og utsiktene for offshorevind som en viktig kilde til fornybar energi har blitt lysere de siste årene, fortsetter han.
Må knytte kontakter
Han var på en av verdens største havvindmesser i London forrige uke. Der var også en rekke norske aktører, både med stands og for å sjekke ut mulighetene.
– Også noen av de største olje- og gassleverandørene som ikke har vært der tidligere, traff vi der, sier Slengesol.
– Har du noen tips til norske bedrifter som vil inn på havvindmarkedet?
– Hvis jeg skal være litt ubeskjeden, vil jeg si at hvis du er ny innen offshore vind er denne rapporten en god introduksjon til de ulike segmentene. Generelt må man bruke tid på å knytte kontakter innen industrien, delta på messer, vurdere ulike forretningsstrategier og eventuelle partnerskap. Offentlige «hjelpere» som Norwegian Energy Partners, Innovasjon Norge og Eksportkreditt Norge kan blant annet bidra med introduksjoner til potensielle kunder og partnere.
Tanken er å ende opp med et fullt ut bærekraftig produkt. Larvene fôres med ulike typer avfall og restråstoff, før de males opp og blir protein og fett som kan erstatte fiskemel i fiskefôr.
Men helt der er ikke InvertaPro ennå.
– Vi er i en startfase, og vil finne ut om dette er mulig å få til i hordalandsområdet, sier daglig leder Alexander Solstad Ringheim i InvertaPro.
Tester og analyserer
Så langt er de i gang med en testfasilitet på Voss, der ulike typer fôr til larvene testes. Når larvene er fullvokst, males de opp og sendes til testing hos Havforskningsinstituttet i Bergen.
– Vi er i gang med et forprosjekt som er støttet av Norges forskningsråd, og jobber med å teste de ulike fôrtypene vi får inn på insektene. Det er alt fra kafferester til bryggeriavfall, grønnsaker, frukt og meieriavfall. Gjennom analysene hos Havforskningsinstituttet lærer vi mye om hva som er viktig når vi skal ale opp en koloni, og får testet råstoffene som er tilgjengelig i Hordaland, sier Ringheim.
Fakta
InvertaPro
Jon Gjerde, som også er involvert i Kitemill, er en av eierne.
Ideen fikk gründer Alexander Solstad Ringheim i Tanzania, og InvertaPro har et søsteranlegg der.
I 2016 ble InvertaPro Norge dannet, og i desember det året var testfasiliteten på Voss i gang.
Lån fra Bir
Nylig inngikk det bergenske renovasjonsselskapet Bir et samarbeid med InvertaPro, som blant annet innebærer kapital og ressurser til prosjektet.
– Det gjør vi fordi vi er opptatt av hvordan vi skal utnytte matavfallet vi samler inn i Bir. I dag går mye av matavfallet til forbrenning, og noe til kompostering, sier Toralf Igesund, forvaltnings- og utviklingssjef i Bir.
Tidligere produserte Bir svinefôr av matavfallet, men dette ble forbudt som følge av regelendringer etter utbrudd av kugalskap i Storbritannia.
– Nå kommer det ny teknologi og en ny måte å utnytte matavfallet på ved å dyrke insektlarver. Det synes vi er veldig spennende, sier Igesund.
Pilotanlegg neste år
I løpet av året skal InvertaPro finne ut om det er nok ressurser av god nok kvalitet i Hordaland til å ale opp insekter til fôr, om det er økonomi i det og hvilken teknologi som må til for at det skal gå rundt. Til neste år er planen å bygge et pilotanlegg i Hordaland.
Selskapet har vært nominert til priser som Climate Launch Pad og Spirprisen, og har fått en lokal pris av Sparebanken Vest.
– For oss betyr det at folk faktisk har tro på det vi gjør, at det ikke bare er en god idé, sier Ringheim.
Trinnvis utbygging
Fra starten av 2019 antar de å tjene penger på driften. Dette året er det også planlagt oppskalering til et storskala anlegg.
Hvert anlegg vil bestå av fire-seks mindre produksjonsenheter på forskjellige steder, som leverer inn til en prosesseringsavdeling. Pilotanlegget vil tilsvare én slik produksjonsenhet.
I første omgang vil fett og protein fra larvene bli levert til kjæledyrfôr. Årsaken er at kvantumet i starten er for lite til å kunne gå inn i fiskefôr.
– Vi må ta det trinnvis, og selge til det markedet som tar i mot produktet først. Men når vi klarer å møte kravene oppdrettsnæringen stiller, vil vi også å selge til dem.
Fiskemel sørger blant annet for protein i fiskefôret, og har tradisjonelt blitt laget av marine arter. Næringen er på jakt etter ressurser å erstatte disse med, og har blant annet gått over til planteolje og alger. Insekter ble testet ut av Nifes for tre år siden.
– Vi ser på avfall som ressurs, samtidig som vi kan bytte ut fiskemel med insekt basert på oppriktig bærekraftige fôringredienser. Det er veldig spennende, sier Ringheim.
Det er Statnett selv som har fått utarbeidet rapporten. Snø, is og vind er værforholdene som skaper størst problemer for driften av kraftnettet.
– Samtidig som klimaendringene går raskere enn først antatt, får vi stadig bedre metoder for å beregne hvordan vind, snø og is belaster våre kraftledninger. Dette gir føringer for hvor mastene plasseres i terrenget, og for de tekniske løsningene på master og liner, sier avdelingsleder Anders Bostad i Statnetts kraftledningsavdeling til det oppdragsfinansierte nyhetsbyrået Newswire.
Det er Meteorologisk Instituttet som har skrevet rapporten i samarbeid med Statnett, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Norges Geotekniske Institutt (NGI).
– Det blir varmere, mer nedbør, mer ekstremnedbør, havnivåstigning, større regnflommer og kortere snøsesong, sier hydrolog Hege Hisdal i NVE.
Oljeselskapet har i dag lansert sin syvende Energy Perspectives-rapport. Her kommer det frem at Statoil venter betydelige endringer i energimiksen.
– Vi mener at det er mulig å oppnå utslippsreduksjoner som er i tråd med togradersmålet, men det vil kreve umiddelbare tiltak og koordinert global innsats. Vi bør ikke undervurdere de endringene som er nødvendig innenfor energieffektivitet, energimiks og forbrukeratferd. Dessverre ser vi i dag mange faktorer som motvirker en slik endring, sier sjeføkonom i Statoil, Eirik Wærness i en melding.
Tre scenarier
Statoil beskriver tre ulike scenarier i rapporten.
Reform: Utgangspunktet er de nasjonale klimaforpliktelsene i Paris-avtalen (COP21). Scenariet legger gradvis større vekt på en markedsdrevet utvikling i de globale energimarkedene, der politikk spiller en støttende rolle.
Renewal: Et ambisiøst og svært utfordrende scenario, som tar utgangspunkt i hva som skal til og viser hvordan vi kan nå en utviklingsbane for energirelaterte utslipp i tråd med togradersmålet.
Rivalry: En framtid som er påvirket av geopolitiske og økonomiske konflikter og større regionale forskjeller, både med tanke på økonomisk utvikling og endring i energisystemene.
Bærekraftig retning
I scenariet som er i samsvar med togradersmålet reduseres oljeandelen fra 31 til 23 prosent, mens gass holder seg på rundt 20 prosent.
– Dersom vi ikke klarer å endre verdens energisystemer, vil det ha negativ påvirkning på hele verden og alle deler av samfunnet. Vi støtter en utvikling der verden beveger seg i en bærekraftig retning, der klimamål nås sammen med andre viktige mål FN har fastsatt for en bærekraftig utvikling, sier Statoils konsernsjef Eldar Sætre i meldingen.
Etterspørselen etter olje ventes å øke inn på 2020-tallet. Avhengig av scenario, varierer etterspørselen etter olje i 2050 fra under 65 til over 120 millioner fat per dag, sammenlignet med rundt 97 i dag.
Investeringer i olje og gass
Uavhengig av scenario vil det ifølge Statoil fortsatt være behov for store investeringer i olje og gass, på grunn av en naturlig nedgang i forsyningen fra dagens felt. I Renewal-scenariet vil oljeforsyningen i 2050 fra nye reserver, som ikke er i produksjon i dag, være 15-25 ganger høyere enn dagens produksjon i Norge.
– Elektriske biler og ladbare hybridbiler kan utgjøre rundt 90 prosent av privatbilene i 2050, og effektiviteten vil være mye høyere enn i dag. Men økning i tungtransport og sjøtransport, en voksende luftfartsnæring og petrokjemisk industri, bidrar til at etterspørselen etter olje ligger over 60 millioner fat per dag, sier Wærness.
