Anbodet for ny kontrakt for Kystruta frå 2020 er no utlyst med tre pakkar med høvesvis 4, 3 og 3 skip. Miljøkrava som er stilt i anbodet frå Regjeringa er minimum 25 prosent reduksjon av CO2-utslepp frå dagens utslepp, krav til bruk av landstraum i dei hamnene som har det, og at båtane ikkje skal bruka tungolje som drivstoff.
Lær frå ferjene
Krava i anbodet er langt dårlegare enn dei som vert stilt i ferjeanboda. Her manglar krav til nullutslepp inn og ut av fjordar og hamner, krava til CO2-reduksjon er for låge, og spesielt skuffande er det at miljøvektinga er totalt fråverande. Det vil sei at innanfor minimumskrava er det berre lågaste pris som tel, til tross for den nyleg iverksette forskrifta som seier at miljø skal vektast med 30 prosent i alle offentlege anskaffingar.
På same måte som me har sett frå ferjene har anbodet likevel potensiale til å gi store moglegheiter for norsk industri – dersom reiarlaga grip dei gode moglegheitene dei no har til å posisjonera seg opp mot både auka miljømedvit blant turistane og strengare miljøkrav.
La oss sjå på det som skjer elles i industrien:
Det store teknologiskiftet me har sett på ferjesida gir nå gode moglegheiter for å få til tilsvarande utvikling for andre delar av maritim sektor. Teknologiutviklinga går raskt og prisane på maritime batteriløysingar går ned. Dette gjer at det no kjem fleire og fleire eksempel på større skip som tar i bruk batteri. Me kan nemne Hurtigruten sitt nye ekspedisjonsskip, Color Line si hybridferje, den heilelektriske turistbåten Future of the Fjords og Viking Cruises sine planar for ein hydrogen- cruisebåt som vart lansert i slutten av september. Desse løysingane gir store reduksjonar i både utslepp og drivstoffkostnader.
Båtane imøtekjem også det skiftet me ser i haldningane til passasjerane; «me merkar at miljøaspektet vert meir og meir viktig for dei besøkande» sa cruisebransjen på Sjøsikkerhetskonferansen i. september. Reiarlaga over har skjønt teikninga; ettersom billettsalet er operatøren si viktigaste inntektskjelde, er det god butikk å justere tilbodet etter befolkninga sitt stadig aukande miljømedvit. Dette vert stadfesta av hybridbåten Vision of the Fjords, som går med fulle avgangar mellom Flåm og Gudvangen sjølv om billettprisen er noko høgare enn hos konkurrentane.
Kva båt ville du reist med?
Bergen-Kirkenes vert i dag operert av Hurtigruten AS, men det nye anbodet opnar opp for opp til tre operatørar på ruta. La oss tenka oss følgjande scenario: anbodet resulterer i at det blir to ulike tilbydarar på ruta. Tilbyder 1 brukar ei diesel-løysing og gjer dei naudsynte tiltaka for å redusere CO2-utslippene med de påkravde 25 %. Tilbyder 2 kjem inn i ruta med båtar som kan køyre passasjerane med nullutslepp inn og ut av fjordar og hamner, kanskje også heile ruta. Kva båt ville du helst ha opplevd ruta med? Ut i frå dei erfaringane cruiseindustrien har gjort seg, kan ein lett sjå for seg at tilbyder 1 går rutene sine med fulle båtar, medan tilbyder 2 sine turar går med langt lågare belegg.
På toppen av dette vil det komma auka miljøavgifter på utslepp frå skip, meir miljødifferensiering av hamneavgiftene og strengare krav for utslepp i fjordane dei nærmaste åra. Ein må ikkje stilla seg slik at skip som vert bygd for Kystruteanbodet frå 2020 må byggjast om til ein høg kostnader om få år.
Teknologien er klar!
Gjennom elektrifiseringa av ferjeflåten har industrien vist at teknologien er klar, og me veit at norske leverandørar kan levera løysingane. Samtidig vil NOx- fondet og Enova kunne tilby gode støtteordningar til investeringar i nullutsleppløysingar som strekk seg langt forbi krava i anbodet. For eksempel viser våre utrekningar for Kystruta at NOx-fondet kan gi opptil ein milliard kroner i støtte ved omlegging til heilt utsleppsfrie løysingar!
Erfaringane frå ferjeindustrien viser vidare at slike høgteknologiske løysingar aukar sjansane for at båtane vert bygd i Noreg. Anbodet har dermed potensiale til å resultere i milliardkontraktar til norske verft og leverandørar, og ytterlegare styrka Norges posisjon som verdsleiande innan miljøvennlege maritime løysingar.
Turistane ynskjer grøne båtar, teknologileverandørane er klare og støtteordningane er på plass. Kystruta kan bli Noregs neste store internasjonale spydspiss for miljøvennleg skipsfart. No er det opp til industrien å gripa moglegheitene.
Forrige uke lanserte Klima- og miljøminister Vidar Helgesen et eget utvalg som skal vurdere klimarisikoen i norsk økonomi. Et slikt utvalg har stått på ønskelisten lenge, både hos oss i WWF og hos mange andre.
Klimaendringene påvirker både infrastruktur og næringsvirksomhet. Kampen mot dem påvirker både politikk, jus og markeder. Ingen tvil om at vi trenger den gjennomgangen Helgesen nå har bedt om.
Ingrid Lomelde. Foto: WWF Verdens naturfond.
Det viktigste spørsmålet har han kanskje likevel fått svaret på allerede. På denne tiden i fjor fikk vi nemlig anbefalingene fra det forrige ekspertutvalget hans.
Den gang handlet det om grønn konkurransekraft.
Utvalgsmedlemmene Idar Kreutzer og Connie Hedegaard ga klar og tydelig beskjed: «Norges bidrag til verdens klima kan ikke være å levere renere olje og gass». Deretter la Hedegaard til at det vil lønne seg for Norge å investere i å kutte klimagassutslipp her hjemme, fremfor å basere klimapolitikken på kvotekjøp i utlandet.
Gjett hvem som ikke vil ha nullutslipp
Denne uken skal Vidar Helgesen presentere strategien for hvordan regjeringen vil følge opp anbefalingene fra Hedegaard og Kreutzer. Ikke bare deres anbefalinger, men de samlede anbefalingene i 11 veikart fra ulike deler av norsk næringsliv. Av de som har laget slike veikart er det bare en næring som ikke har en ambisjon om å nå null utslipp. Kan du gjette hvilken det er?
Ekspertene som skal vurdere økonomiens klimarisiko, og de som har vurdert grønne vekstmuligheter, har en ting til felles. De kommer ikke utenom å se på oljenæringen. I bunn og grunn handler det grønne skiftet om at fossil energi må ut av miksen, mens andre løsninger må få et kraftigere puff.
Vi må rett og slett gjøre mindre av det som er svart, og mer av det som er grønt.
Det vil redusere risikoen for norsk økonomi når etterspørselen etter olje begynner å falle, slik mange økonomer mener at den vil fra rundt 2030-tallet. Og det vil hjelpe oss å bruke kunnskapen og kompetansen fra dagens oljenæring til å delta i de store markedsendringene som nå skjer internasjonalt, som en følge av stadig strengere klimareguleringer i mange land.
Kina og India viser vei
Vi er på vei mot en verden med mye lavere utslipp.
Bare i løpet av de siste månedene har vi sett viktige beslutninger som viser hvilken vei det bærer, i to av verdens største markeder for fossil energi: India har satt mål om at alle husholdninger får tilgang til strøm fra fornybare kilder innen slutten av neste år, og Kina har bestemt seg for å gå helt over til elbiler innen kort tid. Slike beslutninger –- som vi garantert vil få se flere av – øker risikoen for at land som Norge ikke får avsetning for de produktene vi har blitt avhengige av å selge.
Det mest spennende som skjer denne uken er derfor ikke hva slags strategi regjeringen legger frem for å følge opp ekspertenes anbefalinger, men hva de har lagt inn av konkrete tiltak i statsbudsjettet for å vise at de mener alvor med å implementere sin egen strategi.
Vi må lære av oljeeventyret
I Norge har vi lyktes fantastisk godt med å bygge opp en dyktig oljeindustri, nettopp fordi vi ikke bare har bygget selve industrien, men også et helt støtteapparat rundt for å gjøre den vellykket. Helt fra utdanningssystemet, til forskningsinstitusjoner, demonstrasjons- og teststøtte, risikoavlastende tiltak i skattesystemet og eksportstøtte gjennom GIEK, Eksportkreditt og NORWEP. Vi har en oppskrift som virker!
Nå forventer vi at den samme oppskriften tas i bruk for å fremme grønne løsninger og styrke den grønne konkurransekraften til norske bedrifter – slik at de kan nå målene sine om å produsere med null utslipp innen midten av århundret.
Mer til grønt, mindre til svart
Derfor kommer vi til å lete i statsbudsjettet etter en regjering som tar sine egne satsinger på alvor, og støtter grønn kunnskap, grønn forsking, grønne skatteløsninger og grønn eksportstøtte til norske bedrifter. Samtidig vet vi at det ikke blir noen omstilling med mindre vi også satser mindre på det som vi i dag vet at skaper klimaproblemer. Det må bli mindre til svart forskning, svart eksportstøtte og svarte teknologiutviklingsløp.
Satsing på demonstrasjonsprosjekter for havvind, og støtte til fornybarbedrifter som ønsker å konkurrere i utlandet er to konkrete tiltak vi gjerne skulle sett komme på torsdag. Det samme gjelder for økt støtte til småskala fornybar energi i sør, et tiltak som vil være bra både for naturmangfold, for å bekjempe fattigdom og for å redusere klimagassutslippene.
Her i Norge kan regjeringen følge opp med økt støtte til vannforvaltning og økologisk grunnkart, slik at vi kan ruste opp produksjonen i eksisterende vannkraftverk samtidig som vi oppgraderer miljøtilstanden i vassdragene og tar bedre vare på sårbare arter.
Og selvsagt må rammen rundt det hele være et skikkelig utarbeidet klimagassbudsjett, som viser hvordan prioriteringene i statbudsjettet bidrar til å øke eller redusere utslippene.
For uten en god oversikt over om utslippene faktisk går ned, slik klimaloven nå har lovfestet at de skal, vil hverken statsbudsjettet eller strategien for grønn konkurransekraft ha noe mer å tilby enn enda en festtale.
Nylig var et nyoppstartet teknologiselskap fra Silicon Valley på besøk hos sjømatklyngen i Bergen. I løpet av tre dager fikk oppstartsselskapet møte spennende gründere og dyktige forretningsutviklere. De fikk innsyn i kapital, forskning, utdanning, og ikke minst, de fikk møte et verdensledende og innovativt næringsliv.
Responsen var overveldende. Amerikanerne mente at regionens satsing på forskning og nyskapning var noe av det mest imponerende de hadde sett. San Fransisco inkludert. De var full av lovord om økosystemet som nå bygges for å styrke innovasjonstakten i regionen.
Vi er gode på innovasjon, men…
Innovasjonsklyngen GCE Subsea har i samarbeid med næringsklyngene på Vestlandet gjennomført et prosjekt i samarbeid med MIT – Massachusetts Institute of Technology, ledet av Professor Torger Reve fra Handelshøyskolen BI. Resultatene var oppsiktsvekkende.
Vestlandet scorer høyt på innovasjon sammenlignet med andre regioner i verden. Det liker vi å høre. Utfordringen er at vi scorer under gjennomsnittet på vår evne til å omsette innovasjon til nye arbeidsplasser og verdiskapning. Det er dårlig nytt.
Nye tanker
Men hvordan kan vi bli bedre?
Forskningsprosjektet mener at Norge må finne nye måter å samarbeide på. Vi må utvikle en ny innovasjonspolitikk som skaper flere vekstbedrifter som klarer å vokse seg store og lønnsomme i internasjonal konkurranse.
Vi må gå bort i fra tankegangen om at samarbeid mellom næringsliv, akademia og myndigheter er tilstrekkelig for å skape vekst og nyskaping. Entreprenører som starter nye bedrifter og investorene som er med på å ta den økonomiske risikoen må inkluderes i dette samarbeidet.
Ressurspersoner og miljø med erfaring fra vekst og skalering må inviteres inn. Det er altså en ny samarbeidsmodell vi må utvikle.
Hvordan skal vi klare det?
Vi må ta tak i mulighetene og bygge omstillingskraft. Hos alle aktørene. Vi må løfte blikket fra enkeltbransjer, egne kjepphester, ulike forvaltningsnivå, institusjonsgrenser og janteloven. La oss gjøre mer av det vi vet virker, og la oss bli enige om hva som ikke virker – og ta grep sammen.
Nye tall fra forskningsprosjektet «The State of Norwegian Entrepreneurship» ved Handelshøyskolen BI viser at to av tre nye arbeidsplasser er skapt i nye og unge bedrifter. Gjennom å tilby dem et innovativt økosystem kan flere selskaper med de rette forutsetningene vokse opp til å bli konkurransedyktige eksportbedrifter.
Vestlandet vil få økt verdiskapning og flere arbeidsplasser. På Vestlandet har man allerede initiativ som Tripod, startet opp av suksessfulle entreprenører og finansmenn. Vi må etablere et innovativt økosystem som kobler kompetent kapital og kompetanse tettere på selskapene som har de rette forutsetningene til å vokse.
Det innovative økosystemet må inkludere flere aktører. Kilde MiT og Bergen Teknologioverføring
Vi må etablere en felles ambisjon for regionens vekstkraft, og ta koordinerte steg for å realisere den – dag for dag til det blir ren rutine. Og det er det som skaper et konkurransedyktig og fremtidsrettet næringsliv i Vestlandsregionen.
La oss ta utgangspunkt i våre sterke næringsklynger, og lage et operativt vekstprogram for selskaper med vekstambisjoner og evner. Programmet gir disse bedriftene tilgang på ressurspersoner fra næringsliv med erfaringer til å kunne vokse internasjonalt, forskningsmiljøer til å løse flaskehalser, nysgjerrige studenter, avansert test-infrastruktur og betydelig risikokapital. Alle disse innsatsfaktorene har vi i regionen.
Programmet vil gi akselerert utvikling av vårt næringsliv og skapt nye eksportbedrifter. Et program som har ambisjoner om å bli så bra og kjent at bedrifter fra hele verden ønsker å delta. Her. Dette tiltaket er klar til å startes. Nå.
Vi skal måles mot de beste
Bergen Teknologioverføring, og innovasjonsklyngene GCE Subsea og NCE Seafood Innovation Cluster samler 5. oktober Vestlandets fremste toppledere fra akademia, finans, myndigheter, etablert næringsliv og gründere, for å etablere en ny samarbeidsmodell, og øke ambisjonsnivået. Hvilke tiltak vil løfte oss nærmere verdensklasse? Kan vi gi Vestlendingen ett varig konkurransefortrinn – omstillings- og vekstkraft som rutine?
Dette håper vi å kunne finne gode svar på, sammen. Vi skal sammen skape det nye næringslivet, som er det vi skal leve av i fremtiden.
Vi er allerede godt i gang. Denne uken var Innovasjonsuken OPP hvor mange av aktørene i dette økosystemet samarbeider på mer enn 50 arrangement spredt rundt i Bergen.
Neste gang et amerikanske oppstartsbedrift besøker Bergen skal den ikke bare være begeistret. Den skal ønske å etablere seg her. I verdens beste økosystem for innovasjon, nyskaping og vekst.
BERGEN? – svaret er ja!
#NyttVestland
Dette er artikkelforfatterne:
Professor Torger Reve, Handelshøyskolen BI
Direktør Anders Haugland, Bergen Teknologioverføring
Direktør Owe Hagesæther, Global Centres of Expertise Subsea
Direktør Tanja Hoel, Norwegian Centres of Expertise, The Seafood Innovation Cluster
Knut Melvær
er interaksjonsdesigner i Netlife Research. Han har i mange år jobbet med å utvikle nettsider. Parallelt tar han doktorgrad innen religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Robotene kommer! Arbeidsplassen din vil bli automatisert. Om et par år er det ingen som kjører selv lengre. Kampen om algoritmene vil føre til tredje verdenskrig. Datamaskiner vil oppdage sykdommer lenge før fastlegen din. Inn fra venstre kommer det språkteknologi som vil snu opp ned på språkforskningen. Menneskeheten er i ferd med å skape en intelligens større enn seg selv. Med de siste utviklingene innenfor kunstig intelligens står vi nå i et uavklart sted mellom utopi og dystopi. Vil utviklingen føre til vår undergang eller vår frelse?
Påfuglens vifting
Det er i hvert fall ikke rart at det snakkes mye om maskinlæring og kunstig intelligens i mediene for tiden. De som følger med i dingseverdenen har trolig også fått med seg et at teknologigigantene ikke nøler med å bruke dette i markedsføringen av sine produkter. Det å hevde at man mestrer og kan bruke maskinlæring er nå markedets svar på påfuglens vifting med en alt for stor halestjert. Til tross for at teknologien, maskinvaren og datastrømmene aldri har vært mer tilgjengelige, så er maskinlæring vanskelig i praksis. Hovedsakelig fordi man trenger menneskelig hjernekraft for å lære maskinene til å lære som mennesker. Men investorene flokker seg rundt allikevel – og man kan spørre seg om troen fremdeles er mer drivende i markedet enn fornuften.
Vanskelige spørsmål
Grunnen er nok at det er få som tar seg bryet med å forklare hva maskinlæring egentlig er for noe. Jeg prøvde meg på det tidligere i vår i to seminarer jeg holdt for studenter i Digital kultur ved Det humanistiske Fakultet på UiB. Ideene bak maskinlæring – som tross alt også er et bredt felt – er ganske overkommelige om man tar vekk den tekniske sjargongen.
Det ble også klart for oss hvor lett det er å ta maskinlæringens frukter for gitt, og hvor viktig det er at vi også lærer oss å tenke kritisk på områder hvor det er lett å la seg rive med.
På post-it lappene vi brukte i undervisningen hadde studentene skrevet ord som «intuisjon», «objektivitet», «følelser», «etikk», «juss» og «singulariteten». Bak matematikken som kraftige maskiner bruker på masse data, ligger det vanskelige spørsmål som har vært med menneskeheten fra vi selv fikk tankekraft nok til å tenke i bilder og symboler.
Turgåer i data-landskap
Men grunnprinsippene er likevel enkle: Målet er å finne en slags oppskrift som kan brukes for å kategorisere noe fra noe annet – helst uten at vi trenger å fortelle dataprogrammet så mye om hvordan den skal gjøre det selv. Det er en del forskjellige innfallsvinkler til hvordan vi gjør dette i praksis, men de innebærer stort sett at datamaskiner regner seg frem til veldig mange sannsynligheter, mellom veldig mange variabler, på veldig mye data, for å så trekke dette sammen i en modell som vi kan bruke videre.
Vi kan tenke oss dataprogrammet som en turgåer i et stort kupert data-landskap som forandrer seg litt hele tiden. Turgåeren går ned over dalen litt på måfå, og prøver å ikke sette seg fast i busker eller søkk. Vi kan be vandreren å ta med seg noen erfaringer fra tidligere turer, eller konkurrere med en annen turgåer. Vi kan også plassere noen varder i landskapet som hjelper turgåeren litt på vei.
Det som gjør maskinlæring rart, er at vi sliter med å forklare hvordan turgåeren har tenkt på veien, og hvorfor hen alltid kommer frem til den avtalte møteplassen. Vi vet at det antageligvis er noe mer enn flaks.
Hver uke blir det publisert nye akademiske artikler fra de som jobber med dette hos teknologigigantene, hvor man har gjort nye oppdagelser, men samtidig påpeker hvor dårlig det er forstått.
En del av hverdagen
Denne uvissheten gir også feltet en mystisk aura. Løftet om kunstig intelligens – som i dag tillegges maskinlæring – ligger tett opp til ideer vi har utforsket i science fiction og populærkulturen, siden før den kunstige intelligensen HAL9000 i Stanley Kubrick og Arthur C. Clarkes 2001 A Space Odyssey. Slik kunstig intelligens blir ofte fremstilt som allvitende gudelignende vesen med intensjoner og hensikter utenfor vår kontroll. Det er fristende å bruke det latinske religionsvitenskapelige uttrykket «mysterium tremendum et fascinans»; opplevelsen av noe vi ikke helt forstår og finner både attraktivt og skummelt.
Og samtidig er maskinlæring en del av hverdagen vår. Vi har allerede hatt maskinlærings-boter som har handlet på aksjemarkedet i over ti år, og det er få som hever et øyebryn når bildesøket til Google fungerer som forventet. De skeptiske øyenbrynene bør senke seg når det hevdes at man besitter maskinlærings-teknologi som skal løse brede og generelle problemområder, som for eksempel diagnostisering, personalhåndtering eller husarbeid.
Menneskelig kreativitet
Også når det gjelder teknologi er det slik at om noe er for fantastisk til å være sant, så er det gjerne det: ikke sant. Maskinlæring står kun for en liten del av det som får «smarte» løsninger til å fungere. Man må også inn med god, gammaldags programmering, design og kostnadseffektive prioriteringer. Det trengs med andre ord fremdeles en solid porsjon menneskelig kreativitet, pågangsmot og utholdenhet for å skape morgendagens løsninger. Da holder det ikke kun med markedsføring.
Les også tidligere kommentar fra Knut Melvær: Er @else din neste personalsjef?
IEA ga denne uken ut sin månedlige oljemarkedsrapport for september. Der framkommer blant annet oppdaterte tall for verdens oljeetterspørsel og oljeproduksjon.
De siste tallene viser en vekst på 2,3 millioner fat per dag fra 2. kvartal 2016 til 2. kvartal 2017. Etterspørselen varierer gjennom året.
Gir store verdier
For kalenderåret 2017 forventes nå en vekst i oljeetterspørselen på 1,6 millioner fat per dag, fulgt av en vekst på 1,4 millioner i 2018. Tallene for 2017 som helhet er høyere enn tidligere anslått av IEA. IEAs anslag innebærer også at verdens oljeetterspørsel vil bryte den magiske grensen på 100 millioner fat per dag innen utgangen av 2018.
Hva betyr så disse tallene? Oljeproduksjonen i verden er spredt på mange land. Tre store produsenter – USA, Russland og Saudi-Arabia – produserer alle over 10 millioner fat per dag. På norsk sokkel produseres det til sammenligning årlig om lag 2 millioner fat per dag. Vår samlede produksjon kan altså dekke om lag ett års økning i verdens oljeetterspørsel. Det gir store verdier til oss få nordmenn selv om vi bare står for om lag 2 prosent av verdensproduksjonen.
Etterspørselen øker i Europa
Et særpreg ved oljevirksomheten er at produksjonen fra et felt avtar over tid ettersom det tømmes ut. Vår oljeproduksjon er derfor vesentlig lavere i dag enn toppen for 15 år siden, selv om vi i Norge har bygd ut mange nye felt i denne perioden.
De nye tallene fra IEA viser at veksten i etterspørselen er mer spredt geografisk enn hva som har vært tilfelle i de siste årene. Særlig er det å merke seg at etterspørselen nå øker betydelig både i Europa og i USA – altså ikke bare i land utenfor OECD, som vi er blitt vant med har stått for nesten hele den globale etterspørselsveksten.
Trenger mer fakta
Hva betyr økt etterspørsel for oss her i Norge?
Rent konkret har den bidratt til en styrking av oljeprisen de siste ukene. Det gjør at verdiskapingen på norsk sokkel og de statlige inntektene derfra øker. Høyere priser gjør også at oljeselskapene lettere kan finansiere alle de lønnsomme tiltak og prosjekter de har i sin norske portefølje slik at de kan bli igangsatt. Det gir igjen tryggearbeidsplasser og grunnlag for verdiskaping og inntekter i tiårene framover.
De nye tallene er viktige for det offentlige ordskiftet om olje og gass her hjemme. Vi trenger mer fakta om Norges største og viktigste næring.
Regjeringens oljepolitikk er derfor å fortsette å legge til rette for god ressursforvaltning slik at vi kan opprettholde oljeproduksjonen på et høyt nivå i tiår framover. Dette er viktig for verdiskapingen, trygge arbeidsplasser og velferden vår.
For selveste miljøpartiet er det selvfølgelig klima og miljø som er i høysetet. Prioriteringer på disse områdene vil være avgjørende for hvilken regjeringskonstellasjon MDG ender opp med å støtte.
Partiet har ved flere anledninger i det siste gått høyt på banen når det gjelder solenergi, og har blant annet uttrykt støtte til disse konkrete forslagene: Fjerne momsen på solenergi, øke Enova-støtten til 40 prosent for solenergianlegg (men maks 40.000 kr per privat anlegg), og gi støtte til innkjøp av batteri.
Tilhengere av solenergi i Norge er ikke akkurat godt vant med denne typen uttalelser fra politisk hold, så dette er gledelig.
Hvorfor solenergi?
Solenergiforeningen, og mange med oss, mener at det er gode grunner for å satse på solenergi også her i Norge. Et overordnet poeng i denne sammenhengen er at økt bruk av solenergi frigjør elektrisitet som per i dag brukes i bygninger, slik at denne energien i stedet kan brukes i industrien, i transportsektoren og kan erstatte fossil elektrisitet i andre land.
Solenergi er en viktig bidragsyter for å oppnå fremtidige mål for byggsektoren, som nullenergihus og plussenergihus, og ved installasjon på bygninger medfører økt bruk av solenergi heller ingen naturinngrep.
Solenergi har potensiale til å bli den viktigste fornybare energikilden i fremtiden, og vi ser en sterk vekst i bruk av solenergi på verdensbasis. I forbindelse med denne utviklingen vokser det nå frem en hel rekke varer og tjenester, og det er viktig at vi også her til lands bygger kompetanse innen dette energifeltet.
Vi har allerede et godt utgangspunkt gjennom at vi for eksempel har gode produksjons- og forskningsmiljøer innen silisium til solcelleindustrien, men kompetansenivået når det gjelder bruken av solenergiteknologier, er lav. Et større hjemmemarked for solenergi, både solvarme og solstrøm, vil gi oss et kompetanseløft som igjen kan være med å danne grunnlaget for eksport av varer og tjenester innen solenergi.
Norge – en energinasjon
Uansett hvilke partier som går seirende ut av valget, håper vi at solenergi er et tema som settes høyere på agendaen, og at energinasjonen Norge setter seg som mål at også dette er et område vi skal bli gode på.
Vannkraft, olje og gass har vært viktige byggesteiner for å skape det velferdssamfunnet vi alle nyter godt av i dag. Vi må passe på at vi ikke faller av lasset nå når solenergitoget for alvor begynner å øke farten.
Kikker vi over grensa til våre naboer i øst, svenskene, så ser vi at de har fått på plass en egen strategi for solenergi hvor de setter klare mål for ønsket utvikling, og for noen dager siden meldte den svenske regjeringen at de ønsker å heve investeringsstøtten for solceller. Dette håper vi norske politikere biter seg merke i.
Gjennomsnittsprisen for Sør-Norge ble 24,98 øre/kWh i engrosmarkedet (snittpris Oslo) for august, noe som er 0,35 øre høyere enn snittprisen for juli måned.
Vått i Norge, men…
Sammenlikner vi med gjennomsnittet for augustprisene de siste 10 årene, så ligger snittet for årets augustpriser 10 prosent høyere.
Som de Norgesferierende turistene forlengst har merket seg: Vi hadde et relativt vått sommervær med over normale nedbørsmengder.
Og det skal sies: En nedbørsrik sommer fører vanligvis til et prisfall. Hvorfor ble ikke prisene lavere denne gang?
Som vanlig finner vi årsakene på den andre siden av globusen: Kullprisene er på vei opp i Asia, mest drevet av ubalanser i Kina. Dette påvirker i sin tur det europeiske prisnivået, som igjen påvirker det nordiske prisnivået.
Flom og hetebølge
Ubalansene i Kina har denne sommeren hatt to viktige årsaker: Flom og hetebølger.
Kina opplevde en real storflom i sommer og de store demningene tettet straks lukene for å begrense flomskader videre nedover i vassdraget. Det ble dermed stopp i vannkraftproduksjonen også i anlegget «De tre kløfter», som alene står for 9 prosent av vannkraftproduksjonen i Kina.
Det omdiskuterte anlegget hindret en flom-katastrofe denne gangen, og tapet av vannkraft måtte erstattes med kullkraft.
Som en nordisk vinter
Samtidig med flommen oppsto en hetebølge i Kina, og kjølebehovet ble dekket av kullkraftverkene.
Og når kineserne skrur på kjøleanleggene for fullt, ser vi at sommeren ender som en nordisk vinter – med årets høyeste kraftproduksjon
Høy kraftproduksjon betyr høyere pris på kull, og dominoeffekten kjenner vi allerede – også på Nordens høye områdepriser i august.
Det blir hevdet i debatten om formuesskatten at den ikke har negativ effekt for bedriftene og at de ikke prioriterer å få den redusert. Det fremste forsvarsverket er at forskere og embetsverk ikke ser formuesskatten som særlig skadelig for bedriftene. Hva med å spørre de som faktisk betaler denne skatten?
Det er en grunnplanke i det norske samfunnet at alle skal bidra etter evne. Slik er skattesystemet bygget opp og det er bra. Hvem er disse rikingene som henges ut i rikspressen?
Verdien av mangfold
Det er i stor grad bedriftseiere, som må tappe bedriften for kapital for å kunne betale formuesskatt. For et familieeid selskap kan det være tredjegenerasjons eiere, gjerne titalls personer som er lærere eller sykepleiere.
For at de skal kunne eie sin del av familiearven må bedriften betale utbytte som skal beskattes for at disse eierne skal være i stand til å betale sin formuesskatt. I andre tilfeller er det mennesker med evne til å betale formuesskatt uten å tappe bedriften de eier. Uansett er det en skatt som kun treffer norske skattebetalere. Både staten og utenlandske eiere slipper unna.
Verdien av mangfold i hvem som eier bedriftene og skaper verdiene er avgjørende. Stammen av bedrifts-Norge består av små og mellomstore bedrifter langs hele norskekysten.
Vi vil trenge utenlandske eiere i norske bedrifter, vi ønsker også et statlig eierskap i deler av norsk næringsliv, men hvorfor skal norske private eiere straffes?
Langtidseffekten er en tapping av privateide norske bedrifter, man legger sten til byrden for disse bedriftene i nedgangstider og vi reduserer eiermangfoldet.
Langsiktig tenkning
For de som måtte være usikre på verdien av norsk, privat eierskap, så vil jeg anbefale en tur til den maritime klyngen på Vestlandet.
I Bergen, Haugesund, Skudeneshavn, Fosnavåg og Austevoll, har de bygget et av verdens aller sterkeste maritime miljøer, med dominerende globale markedsposisjoner og med stor lokal verdiskaping og sysselsetting.
Alt er drevet frem og finansiert av lokale, private eiere med vilje til langsiktig tenkning og verdibygging.
Bidrar til omstillingen
Det er disse som «tar støyten» i perioder med sviktende inntjening og krevende tider. Men det er også disse som tør å satse.
Det ligger i praksis en helt annen dedikasjon og forpliktelse i å eie en bedrift du selv har bygget opp og som har ansatte fra ditt eget nærmiljø.
Private, langsiktige og kompetente kapitaleiere bidrar også i avgjørende grad til den omstilling, knoppskyting og utvikling av næringslivet som vi er helt avhengig av.
Det er disse man bør heie på i dag – ikke sette fotlenke på eller harselere med som «nullskatteytere» og «rikinger».
