Basert på noen plansjer presentert på en miljøkonferanse, har Selfa Arctic sammen med Zero og Maritime Cleantech skapt et inntrykk av at det er plankekjøring å ha på plass 11 store skip tilsvarende dagens hurtigruter tidlig på 2020-tallet, der en vesentlig del av energien skal komme fra lading av batterier fra land og hydrogenbrenselsceller.
Selfa, Zero og Maritime Cleantech har helt rett i at et slikt konsept er en del av framtidens løsninger.
Problemet er at for rederier som skal levere tilbud i en konkurranse om båttransport, så er framtiden i dag.
Rederiene må vite hvilken risiko de påtar seg når de når leverer tilbudet. At noe er teknisk mulig, betyr ikke at det er operasjonelt og kommersielt drivverdig på kort sikt.
En anbudskonkurranse som omfatter båttransport med 11 skip med stort energibehov er noe helt annet enn konseptutvikling enkeltvis på mindre båter.
På Dagsnytt Atten for flere uker siden, utfordret samferdselsministeren Selfa til å komme med realistiske kostnadsanslag. Så langt har vi ikke hørt noe annet enn noen luftige tanker om at NOx-fondet skal ha midler. Her har man nok også forregnet seg, da NOx-fondet uansett ikke gir støtte til merkostnader knyttet til CO2-reduksjoner.
Kystruteanbudet er ikke en båtbyggerkonkurranse, men en driftskontrakt på en båtrute i 10 år.
Ruten, slik den blir drevet av Hurtigruten i dag, frakter rundt 400.000 passasjerer i året i noen av verdens tøffeste havområder. I tillegg fraktes det gods. Ringvirkningene for underleverandører og lokale næringsaktører i og rundt anløpshavnene er store.
Selvsagt skal det stilles strenge miljøkrav, og det har også Samferdselsdepartementet gjort. Det er synd hvis kampanjen som nå er satt i gang skal bidra til å svekke omdømmet til det som fra 2021 kan bli en av verdens reneste sjøreiser – med dagens anbudskrav. Det blir nok av utfordringer både for rederiene og industrien som blir involvert i de nye kontraktene hvis man skal nå miljøkravene som allerede er satt.
Dersom det skal være reell konkurranse om det nye kystruteanbudet, er det helt avgjørende at Samferdselsdepartementet følger den opprinnelige framdriftsplanen.
Hvis Hurtigruten ikke blir tildelt ny kontrakt, er regelverket slik at mannskapet til Hurtigruten blir overført til rederiene som vinner anbudet. Hvis det for eksempel må legges inn en periode med opphold i driften i påvente av ny operatør med nye skip, risikerer dagens mannskap å miste jobben.
Med oppmerksomheten ESA har hatt på dagens kystruteavtale, vil det trolig være lite rom for overgangsordninger som innebærer fordeler for Hurtigruten. Altså må operatørene i ny kystruteavtale være i full gang senest 1. januar 2021 – enten det er Hurtigruten eller andre rederier som vinner.
Selv om intensjonene til Selfa, Zero og Maritime Cleantech er de beste, så er planene verken tilpasset økonomiske realiteter, anbudskonseptet for kystruten eller tidsplanen som er nødvendig for å komme i mål med ny avtale fra 2021.
Man er allerede på overtid i konkurransen.
Det er rett og slett ikke tid og anledning til å drive politisk spill slik det nå legges opp til.
Knut Melvær
er interaksjonsdesigner i Netlife Research. Han har i mange år jobbet med å utvikle nettsider. Parallelt tar han doktorgrad innen religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.
For noen år siden ble «skyen», eller «The Cloud» som det heter på engelsk, allemannseie. Skyen har blitt stedet vi putter kontakter, bilder, dokumenter og andre digitale eiendeler vi ikke vil skal gå tapt i en husbrann. Takket være skyen må du ikke koble telefonen din til en datamaskin for å laste over CD-samlingen din eller alle appene du har lastet ned siden sist gang du investerte i ny telefon. Apple lanserte nettopp en smartklokke med mobilnett, og dermed mulighet for å strømme «40 millioner sanger fra armen». Med skyen har vi på forbrukersiden definitivt fått en enklere hverdag. Så enkel at det er lett å ta denne skyen for gitt.
I næringslivet har skyen blitt stor butikk. For de fleste er det ganske appellerende å slippe å bekymre seg for at det som står i kontorets serverskap er sikkert, pålitelig og ikke minst, tilgjengelig til enhver tid. For utviklere er det fantastisk å kunne konfigurere det miljøet man trenger med noen få tastetrykk, i motsetning til mange timer med nitidig oppsett som de fleste måtte gjøre for noen år siden.
Store utgifter
Men skyer er ikke alltid uskyldige ulldotter på en ellers klar himmel, de kan også være tunge formasjoner som kan skape ødeleggelser og store utgifter.
For det er ikke sånn at skyen bare svever tilforlatelig i på den teknologiske himmelen. For å drifte en sky av en betydelig størrelse trengs det nemlig store mengder menneskelig og materiell infrastruktur. Det trengs strøm, sikkerhet, overvåkning, ledninger, maskinvare, kjølesystemer og, ikke minst, masse folk som kan vedlikeholde dette og kommunisere med kunder. Selv om det å oppgradere datakraften for tjenesten sin kan karikeres som et tall som justeres på i et regneark, så er det ikke trivielt å gjøre dette mulig. For at skyen skal være enkel for alle oss andre, har den blitt avansert for de som skal holde den i live.
Var nede
Tidligere i år kunne plutselig ikke utviklerne i Netlife dytte kode opp til GitHub, en skytjeneste som vi og millioner av andre tastaturarbeidere bruker for å holde oversikt over kodeendringer. Når den går ned er det nesten sånn at vi bare kan gå hjem fra jobben. Grunnen var at Amazon sin sky var nede, og hadde tatt med seg andre tjenester som Instagram, Trello og IMDB.com i samme slengen.
Feil fra èn person
Jeg tror mange følte på hvor skjør den digitale infrastrukturen kan være, spesielt når det viste seg at nedetiden skyldtes at én ansatt feilsøkte i faktureringssystemet. Noe lignende skjedde med et populært alternativ til GitHub, nemlig GitLab. En liten kommando og en rekke feil i backup-oppsettet de hadde i Microsoft sin sky – Azure – førte til at de mistet seks timer med data, som berørte anslagsvis 5 000 prosjekter og 700 brukere. Selv om slik nedetid ikke skjer alt for ofte, så er det grunn til å være skeptisk til at en stor del av nett-tjenestene våre er sentralisert hos teknologigigantene.
Blade Runner
Skyens sårbarhet ble gjort til et underliggende poeng i filmen Blade Runner 2049 hvor en elektromagnetisk puls kalt The Blackout hadde ført til et kulturelt digitalt hukommelsestap. Skyens fall er altså noe som har trådt inn i vår postapokalyptiske fantasi. Tenk på det selv: Hva skjer med alle bildene, sangene, tekstene, filmene, programmene, nettstedene og regnearkene våre om skyen detter ned på grunn av politiske konflikter, menneskelig svikt eller oversvømmelser i datasentrene?
Kortreist datalagring
Det er en betenkelighet at vi tilsynelatende ukritisk legger alle eggene våre i kurvene til de amerikanske selskapene Amazon‚ Apple, Google og Microsoft. Selv i en globalisert tidsalder er det grunner til å satse på kortreist datalagring. Den norske tjenesten Jottacloud, som er et alternativ til Dropbox, har allerede bevist at det kan være mulig. Om fiberkabelen mellom Vestlandet og Storbritannia blir realisert, kan digitale bytes bli vår nye eksportvare som vi dytter ut i verden med lysets hastighet.
Lokal skydannelse
Det er allerede noen som har begynt å utforske slike muligheter. Aktører som Lefdal Mine vil nå tilby sikker infrastruktur i fjellhaller, og Regn Datacenters på fornybar energi.
Les også:
Åpnet gruven med rekordkontrakt
Grønt lys til Green Mountain
Nasjonalbiblioteket har i mange år jobbet med langsiktig datalagring, og da snakker vi 1 000 års perspektiv. Med en teknologisk opplyst bransje ligger forholdene til rette for skydannelser her i landet også. Men det krever en del pågangsmot, kompetente folk, og metall. Kanskje skyen er det vi kan leve på etter oljen.
Les også tidligere kommentar fra Knut Melvær på Sysla:
Er @else din neste personalsjef?
Maskinlæring for mennesker
Dersom forslaget til Statsbudsjettet 2018 blir vedtatt, har CO2-avgiften doblet seg siden 2013. Avgiften vil da være på 1,22 kr. pr. liter fra 2018. Venstre sitt alternative budsjett legger opp til en ytterligere økning av CO2-avgiften med 13 øre, til 1,33 kr. pr. liter.
En slik økning kan høres lite ut, men for nærskipsfarten representerer avgiften en stor ekstrakostnad som får konsekvenser for lokale virksomheter og arbeidsplasser langs hele kysten.
Bakgrunn
CO2-avgiften er en del av mineraloljeavgiften og er en grønn skatt og et virkemiddel for å redusere utslippene. Sjøtransport langs kysten er den mest miljøvennlig transportform, – flåten er utstyrt med fremdriftsmaskineri som benytter de letteste typer diesel med lite svovelinnhold.
CO2-avgiften er en særavgift for skip som bare trafikkerer langs norskekysten der de bidrar til sysselsetting og verdiskapning. Avgiften fører til en uheldig konkurransevridning i fht. de fartøy som får bunkre avgiftsfritt i Norge og utlandet.
Denne særavgiften på skip som seiler i ren kystfart oppfattes derfor meget urimelig, siden denne avgiften går ut over norske rederi med norske arbeidstakere langs hele kysten. I tillegg gjør avgiften det vanskeligere å få til godsoverføring fra vei til sjø. Dette skyldes også at alle utenlandske lastebiler som kommer inn til Norge, fyller opp med avgiftsfri diesel før de krysser grensen. Dette, sammen med andre faktorer, gjør at de kan tilby en lavere pris for transporttjenesten.
Konsekvens
Konsekvensene av avgiften er i strid med de politiske målsetningene om å overføre mer gods fra veg til sjø. Gods fraktet sjøveien er i seg selv et miljøtiltak og er den transportform som miljøbelaster samfunnet minst selv med diesel som drivstoff.
Eidshaug Rederi AS på Ottersøy er et rederi med lange tradisjoner innen kystfart langs norskekysten. Rederiets skip, MS Svealand, er et sideportskip med fryserom som seiler fast strekningen Stavanger-Tromsø-Stavanger. MS Svealand frakter bl.a. fiskefor, fryselast, fritidsbåter og stykkgods.
Dette skipet har fremdrift med marin diesel og i Venstre sitt forslag til statsbudsjett vil CO2 avgiften alene tilsvare en årlig kostnad på 1,65 mill. kr. Avgiften er da blitt så høy at den skaper store utfordringer for dette, og andre rederier i samme situasjon. Samtidig er det en kostnad som konkurrerende rederier og utenlandske lastebiler, som kan bunkre avgiftsfri diesel, ikke har. Dette går ut over lokale virksomheter og arbeidsplasser langs hele kysten.
Det er derfor viktig at CO2-avgiften på marin diesel holdes stabilt på dagens nivå. Avgiften må ikke økes ytterligere, slik som Venstre legger opp til i sitt alternative statsbudsjett for 2018.´
Ny rapport viser igjen at sjøtransport er mest miljøvennlig
Sjøtransport er mer miljøvennlig enn andre transportmidler. Dette medregnet eksterne kostnader ved havnedrift. Det fastslår en ny rapport fra Transportøkonomisk Institutt (TØI).
Forskerne har sett nærmere på hva slags ulemper havnedriften fører med seg, og hvilke samfunnsøkonomiske kostnader som er forbundet med en marginal økning i havnenes aktivitetsnivå.
De eksterne kostnader i havn, som her i første rekke dreier seg om kostnader ved utslipp til luft i Oslo havn – gir et vesentlig bidrag til eksterne kostnader ved sjøtransport. Samtidig er dette påslaget for lite til å endre rangeringen av transportmidlene. Sjøtransport fremstår derfor som den mest miljøvennlige transportformen.
Figur: Eksterne kostnader av å frakte «det marginale gjennomsnittstonnet» for stor lastebil, elektrisk godstogog lite stykkgodsskip (2500 BT) mellom Rotterdam og Oslo hvor eksterne kostnader i Oslo havn er inkludert.Kroner per tonn. Figuren har tatt utgangspunkt i figur fra Magnussen m.fl. (2015)
Elisabeth Grieg
er medeier i Grieg Gruppen, styreleder i Grieg Star Group og administrerende direktør i Grieg International.
Av og til er det vanskelig å oppdage lyspunktene. Som for eksempel når vi blir måpende tilskuere til og lurer på hva den amerikanske presidenten skal finne på å lire av seg av vulgær inkompetanse denne dagen. Jeg må innrømme at sirkus Trump også for min del satte preg på årets besøk til FNs generalforsamling. Men nå har jeg hatt et par uker på å fordøye opplevelsen, og da er det heldigvis mer oppløftende inntrykk som sitter igjen etter turen til New York.
Det gir meg håp når jeg ser hvordan alle nå mobiliserer til felles innsats for å innfri de 17 bærekraftsmålene som verdenssamfunnet samlet seg om i 2015. Fra alle verdenshjørner møtes representanter for regjeringer, frivillige organisasjoner, kunnskapsinstitusjoner og ikke minst privat sektor for å diskutere de grunnleggende globale utfordringene vi alle berøres av – og vi samles rundt noen felles ambisjoner om å bidra til å løse dem.
Enten det gjelder fattigdom, manglende muligheter til utdanning og helse, forurensning av naturen og verdenshavene eller grunnleggende rettigheter til forutsigbare og rettferdige lover – det er en forståelse av alvor og ansvar som ingen av Trumps mange utfall får overskygge.
Naturlig plass
For min del var det mest gledelig å observere hvordan næringslivet har funnet en naturlig plass i dette globale partnerskapet som vi bare kunne drømt om for få år siden. Her har det rett og slett skjedd en endring på begge sider av bordet. Jeg kan godt huske den gamle skepsisen fra både myndigheter og frivillige organisasjoner når det i tidligere tider var snakk om næringslivets engasjement i samfunnsspørsmål. Vi fikk gjerne høre at dette var temaer som hørte hjemme utenfor våre grensegjerder, og diskusjoner som helst ikke skulle besudles av kommersielle interesser.
Nå er debatten en helt annen. Selv de mest idealistiske aktivister, deltar engasjert i debatten om lønnsomheten ved investeringer som er til gode for både mennesker og miljø. Det er flott.
Har beveget oss langt
Sant å si har nok likevel den største endringen skjedd i næringslivet selv. Vi har beveget oss langt fra den tiden da samfunnsansvar var en hyggelig og gjerne raus side-geskjeft som en liten gruppe samfunnsengasjerte eiere og ledere i næringslivet involverte seg i. I stadig flere bedrifter måles kvaliteten på samfunnsansvaret ved å se på hvordan de driver sin kjernevirksomhet.
Leverer vi produkter og tjenester som i tillegg til å være lønnsomme også tjener befolkningen? Bruker vi investeringene våre til å jakte på forretningsområder og løsninger som dekker faktiske behov og løser reelle problemer i samfunnet rundt oss? I vrimmelen av arrangementer rundt generalforsamlingen var det disse samtalene som gikk igjen. Hva er de viktigste oppgavene vi må ta fatt i? Hvordan styrker vi partnerskapene mellom offentlige og private, frivillige og kommersielle til beste for oss alle?
Ordrike
Så skal det i sannhetens navn også innrømmes at slike store, internasjonale fora til tider kan oppleves som ganske så ordrike. Det er noen kjennetegn ved næringslivet jeg ofte kommer tilbake til når jeg blir spurt om våre styrker. Jeg liker at ord følges av handling. At vi stort sett er mer opptatt av resultatene vi kan oppnå enn å bli sittende fast i endeløse diskusjoner om problem-forståelsen. At konkrete, håndfaste løsninger som regel er langt mer interessant enn oppkonstruerte forskjeller.
Tenner flammen
Så selv om jeg verdsetter den lille vitamininnsprøytningen fra New York, er det hverdagen tilbake her i Grieg Gruppen som mer enn noe tenner flammen i mitt engasjement. Unge medarbeidere som tydeligere enn noen gang forventer at kompetansen deres skal være meningsfull langt ut over kvartalsresultatene. Strategene som ser nye og lønnsomme forretningskonsepter i uløste samfunnsoppgaver. Samarbeidspartnere som stiller tydelige krav samtidig som de inviterer oss til å bruke ikke bare pengene, men også kompetansen vår på områder vi selv ikke hadde tenkt på.
Da tenker jeg at i dag får Trump holde på med sitt. For vi andre er faktisk på rett vei!
Les også noen av Elisabeth Griegs tidligere kommentarer på Sysla:
Motvind kan presse oss til å prestere bedre
To ting som gir tro på fremtiden
De unge setter oss på prøve
Sju magre shipping-år
Global oppvarming truer vårt livsgrunnlag
Ikke bare på sjøen vi må berge mennesker i nød
Maritim næring i usynlighetskappe
Miljøteknologi kan gjøre ørkenen grønn
Klima på menyen
La oss gjøre en forskjell!
Jeg håper opposisjonen nå slår seg til ro med regjeringen sin utgreiing som helt klart viser svært negative konsekvenser for nasjonen.
Stortinget vedtok i juni at regjeringen skulle utrede en produksjonsavgift for laks og ørret. I et representantforslag foreslo SV at den skulle ligge på 25 øre per kilo ubearbeidet fisk som blir eksportert ut av landet.
Etter fremleggelsen av statsbudsjettet for 2018 torsdag ble det imidlertid klart at Regjeringen ikke vil innføre en slik ekstra eksportavgift for laks. En slik bruttoavgift vil bryte klart med prinsippene for et vekstfremmende skattesystem, og avgiften er i strid med Norges forpliktelser under EFTA-konvensjonen og frihandelsavtaler. Dette er i seg selv grunn til å si nei.
Det blir jo også riv ruskende gale om vi her i Norge skulle nå begynne å skattlegge eksport av ubearbeidet fisk, for at kommunene skal få mere penger.
I praksis så vil jo kommunene her få et incentiv til ikke å tilrettelegge for videreforedling av fisk her hjemme. Stikk i strid med vårt ønske om å skape flere arbeidsplasser og øke verdiskapingen. Inntretingen på denne særskatten bidrar heller ikke til at noe av havbruksnæringen sine utfordringer blir løst.
Det hele er en særskatt uten mål og mening.
Det kan virke som om både kommunene og forslagsstillerne kun er opptatt av kommuneøkonomien. Forståelig, jeg har selv vært ordfører. Men det er gjort endringer i inntakssystemet til kommunene som tilgodeser de kommunene som bidrar til å skape arbeidsplasser i næringslivet. I tillegg har kommunene fått en svært god inntekstvekst de siste årene. Det økonomiske handlingsrommet har vært større i perioden 2014–2018 sammenlignet med årene 2011–2013. Det har gitt kommunene større rom for å prioritere i tråd med lokale behov. I tillegg er Havbruksfondet innført og det vil gi oppdrettskommunene ytterligere inntekter nå når veksten kommer.
Mitt gode råd til ordførere med slunkne kommunekasser er å effektivisere på andre områder.
Senter for økonomisk forskning (SØF) har gjennomført analyser som indikerer at det for barnehage, grunnskole og pleie og omsorg samlet er et effektiviseringspotensial på 12 prosent, noe som innebærer at det kan frigjøres om lag 27 milliarder kroner til å styrke tjenestetilbudet. Dersom kommunene klarer å effektivisere med 0,5 prosent, tilsvarer det 1,2 mrd. kroner i 2018 som kan brukes til å styrke tjenestene i tillegg til det som følger av inntektsveksten.
Nye skatter og avgifter er nødvendigvis ikke den rette løsningen på kommunene sine utfordringer.
Jeg håper opposisjonen nå slår seg til ro med regjeringen sin utgreiing som helt klart viser svært negative konsekvenser for nasjonen.
Stortinget vedtok i juni at regjeringen skulle utrede en produksjonsavgift for laks og ørret. I et representantforslag foreslo SV at den skulle ligge på 25 øre per kilo ubearbeidet fisk som blir eksportert ut av landet.
Etter fremleggelsen av statsbudsjettet for 2018 torsdag ble det imidlertid klart at Regjeringen ikke vil innføre en slik ekstra eksportavgift for laks. En slik bruttoavgift vil bryte klart med prinsippene for et vekstfremmende skattesystem, og avgiften er i strid med Norges forpliktelser under EFTA-konvensjonen og frihandelsavtaler. Dette er i seg selv grunn til å si nei.
Det blir jo også riv ruskende gale om vi her i Norge skulle nå begynne å skattlegge eksport av ubearbeidet fisk, for at kommunene skal få mere penger.
I praksis så vil jo kommunene her få et incentiv til ikke å tilrettelegge for videreforedling av fisk her hjemme. Stikk i strid med vårt ønske om å skape flere arbeidsplasser og øke verdiskapingen. Inntretingen på denne særskatten bidrar heller ikke til at noe av havbruksnæringen sine utfordringer blir løst.
Det hele er en særskatt uten mål og mening.
Det kan virke som om både kommunene og forslagsstillerne kun er opptatt av kommuneøkonomien. Forståelig, jeg har selv vært ordfører. Men det er gjort endringer i inntakssystemet til kommunene som tilgodeser de kommunene som bidrar til å skape arbeidsplasser i næringslivet. I tillegg har kommunene fått en svært god inntekstvekst de siste årene. Det økonomiske handlingsrommet har vært større i perioden 2014–2018 sammenlignet med årene 2011–2013. Det har gitt kommunene større rom for å prioritere i tråd med lokale behov. I tillegg er Havbruksfondet innført og det vil gi oppdrettskommunene ytterligere inntekter nå når veksten kommer.
Mitt gode råd til ordførere med slunkne kommunekasser er å effektivisere på andre områder.
Senter for økonomisk forskning (SØF) har gjennomført analyser som indikerer at det for barnehage, grunnskole og pleie og omsorg samlet er et effektiviseringspotensial på 12 prosent, noe som innebærer at det kan frigjøres om lag 27 milliarder kroner til å styrke tjenestetilbudet. Dersom kommunene klarer å effektivisere med 0,5 prosent, tilsvarer det 1,2 mrd. kroner i 2018 som kan brukes til å styrke tjenestene i tillegg til det som følger av inntektsveksten.
Nye skatter og avgifter er nødvendigvis ikke den rette løsningen på kommunene sine utfordringer.
Kyrre M. Knudsen
er sjeføkonom og leder for analyse i SpareBank 1 SR-Bank Markets. Har tidligere vært sjefanalytiker i Statoil og jobbet i Norges Bank og Finansdepartementet. Er siviløkonom fra NHH, og har hovedfag i samfunnsøkonomi fra UiO.
Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men på en måte kan man si at dårlige nyheter er godt nytt. Dette skyldes dels noe som på fagspråket kalles tapsaversjon. Vi får mer smerte av tap enn glede av tilsvarende gevinst. Dette påvirker hva som fanger vår oppmerksomhet. Nobelprisvinner Daniel Kahneman skriver om temaet i boken «Thinking, fast and slow». Boken er meget lesverdig og bør fordøyes over lang tid.
Preger media
Tapsaversjon påvirker slike som meg som skal analysere og formidle ståa i næringslivet og økonomien – og da særlig hva som får oppmerksomhet i media. Kriseoverskrifter får større oppmerksomhet – og omtale på avisforsidene – enn tilsvarende bedring i økonomien.
Tenk på antall omtaler av nedbemanning i forhold til oppbemanning. Dette fokus og mediebildet forsterkes trolig også av at mange av de som uttaler seg i media, herunder makroøkonomer og professorer, gjerne er enda mer tapsaverse enn gjennomsnittet.
Mange kan snakke inderlig om faren for krise, men nokså få snakker med samme entusiasme om muligheten for en gyllen fremtid. Selv i Norge, med 8000 oljemilliarder på bok, er dette påfallende. Tilsvarende gjelder også for andre viktige offentlige analysemiljøer og meningsbærere, herunder Norges Bank, SSB og NAV. Disse har ikke for vane å bruke sterke superlativer om optimistiske utsikter.
Hvorfor er dette særlig aktuelt nå?
Fordi oljenedgangen (som har gitt mange kriseoverskrifter de siste årene) nå er i ferd med å gå over i oppgang. Mediebildet i deler av 2015 og 2016 kunne gi inntrykk av at oljenedgangen vil gi en langvarig nedgangsperiode for vår region. Den positive utviklingen vi nå opplever får langt mindre oppmerksomhet enn oljenedgangen har fått de siste årene.
Hva er så de gode nyhetene?
For det første er det interessante funn i SpareBank1 SR-Banks ferske konjunkturbarometer blant 600 bedrifter i oljefylkene Hordaland, Rogaland og Agder. Dette er blant de få og brede temperaturmålerne på regionalt og fylkesnivå.
Etter tidenes oljedrevne opptur fra 2003 til 2014 med oppgang i oljeaktiviteten i Norge på over 300 prosent, ble omslaget brått. Vårt barometer viser at det har vært veldig krevende for de oljetunge delene av næringslivet i nevnte fylker. Rogaland med høyeste oljeeksponering ble, ikke veldig overraskende, mest påvirket. Hordaland (og Agder) er også blant de mest oljetunge fylkene i Norge. Disse ble også påvirket, men sett i ettertid tror jeg mange er enige i at nedgangen og varigheten ble langt mildere og kortere enn fryktet. Dette skyldes at øvrige deler av næringslivet har klart seg bra. Og Hordaland nyter særlig godt av å ha viktige næringer som går bedre når oljeprisen faller og kronekursen svekker seg. I tillegg bidrar en omfangsrik offentlig sektor til stabilitet.
Les også: En godt gjemt gladnyhet for Olje-Norge
Våre tall viser at forventningene blant bedriftene i Hordaland på det laveste (mot slutten av 2015 og noe inn i 2016) så vidt var under nøytralt. Men allerede fra høsten 2016 var optimismen tilbake. I mai 2017 økte optimismen. Og i den ferske undersøkelsen publisert i september fikk vi bekreftet den positive trenden. Optimismen fester seg. Hele 60% av bedriftene har forventninger om positiv utvikling det kommende året.
Til sammenligning hadde Rogaland vesentlig større nedgang enn Hordaland i perioden, og tilhørende økning i arbeidsledighet, men etter markert bedring det siste året er nå optimismen på linje med Hordaland.
Hvorfor er det bedring når oljeaktiviteten flater ut?
Oljeaktiviteten på norsk sokkel er i (beste fall) ferd med flate ut. Optimismen vi nå ser skyldes derfor andre forhold. Øvrige deler av næringslivet klarer seg bra, herunder tradisjonell norsk industri, havbruk, fornybar, infrastruktur, turisme og offentlig sektor. Sammen med svak kronekurs har dette gitt gode omstillingsmuligheter for oljebedriftene. Viktig stimulans har også kommet fra lav rente, økt oljepengebruk og økonomisk vekst hos våre handelspartnere.
Hvordan kommuniseres optimismen?
I sin månedlige oppdatering om arbeidsledighet er overskriften fra NAV Hordaland: «Færre ledige ungdommer».
Det er gode nyheter, men underkommuniserer egentlig den positive utviklingen. En mer dekkende overskrift kunne ha vært: «Arbeidsledigheten har falt 10 måneder på rad og er den laveste på 2 år!»
Fakta er at ledigheten i Hordaland nådde toppen i fjor høst på 3,6 prosent og er nå 2,8 prosent, som er nært gjennomsnittet siden 2000 på 2,7 prosent.
Tilsvarende gjelder for Rogaland. Vi har ikke i dette årtusen sett en tilsvarende bedring i en enkelt måned. Fra 3,8 til 3,4 prosent. Ledigheten er ned fra 4,3 prosent for ett år siden og er den laveste på over 2 år.
Hvor lenge vil optimismen vare?
Det vet vi ikke. Men for øyeblikket er bedriftene positive. Det er få nedbemanninger og ganske mange nyansettelser. Det lover i hvert fall godt for de kommende månedene. At det skapes flere jobber enn det som tapes er kanskje det aller viktigste for en region. Og det skal vi glede oss over. Så får vi heller ta de mindre gode nyhetene når den tid kommer.
Les noen av Kyrre M. Knudsens tidligere kommentarer på Sysla:
Har oljeprisen nådd bunnen nå?
Oljeprisen er halvert. Kan boligprisene falle like mye?
Fem grep som kan bidra til mykere oljelanding
Krise, krise , krise – hvor ille blir 2015?
Et Statoil uten styring?
– Bra at voksesmertene avtar
Hvordan blir din bedrift rammet av oljekutt?
«Digitalisering fjerner ikke oljejobbene»
Eirik Wærness
er direktør og sjeføkonom i Statoil, og styremedlem i Finanstilsynet og SNF.
Det er bra at Regjeringen har utnevnt et ekspertutvalg som skal «vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi». Utvalget har fått et bredt og krevende mandat, og skal både utvikle metoder for å analysere risiko på nasjonalt nivå og i økonomien for øvrig. Utvalget skal også identifisere viktige globale, klimarelaterte risikofaktorer og vurdere deres betydning for norsk økonomi og finansiell stabilitet. I det siste ligger økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av både fremtidige klimaendringer og av global og nasjonal klimapolitikk som sikter mot å unngå klimaendringer.
Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at det ligger både muligheter og trusler i de ulike risikofaktorene som vi står overfor. På mange områder er Norge trolig godt posisjonert til å utnytte også de mulighetene som oppstår fremover.
Balansert
Statoil vurderer og inkluderer klimarisiko når vi utvikler vår globale virksomhet, tilsvarende det utvalget nå tar fatt på med et nasjonalt perspektiv.
Vi rapporterer om egne klimagassutslipp og tester hvor robust verdien av våre eiendeler vil være i ulike fremtidsscenarier, også i et scenario som er konsistent med to-gradersmålet. Vi utvikler kontinuerlig vårt metodeverk på dette området og er opptatt av å rapportere så balansert som mulig om ulike risikofaktorer som kan påvirke verdien av selskapet både opp og ned.
Dette gjelder særlig risiko knyttet til olje- og gassreserver, samt fremtidige markedspriser, der klimaendringer og klimapolitikk er viktige faktorer. Vi er tett på arbeidet med nye internasjonale anbefalinger om finansiell rapportering av klimarisiko og er anerkjent for å ligge langt fremme i dette arbeidet.
Ulike drivkrefter
Selskapet presenterer dessuten hvert år oppdaterte scenarier for utviklingen i verdens energimarkeder, der vi illustrerer hvordan ulike drivkrefter i politikk, markeder, økonomisk vekst, konsumentatferd og teknologi kan gi svært forskjellige utfall for etterspørselen etter ulike energikilder. Selv om vi ønsker det, og også har en strategi som understøtter det, er det dessverre langt fra gitt at politiske mål om reduksjoner i klimagassutslipp blir nådd.
I forbindelse med oppdateringen av selskapets strategi våren 2017 utviklet vi også et klimaveikart som viser hvordan selskapet på en robust og helhetlig måte vil utvikle sin virksomhet i samsvar med endrete rammebetingelser, også på klimaområdet.
Det handler om økt energieffektivitet, lavere utslipp i tilbudsleddet, nye energiløsninger og investeringer i lønnsom, ny fornybar elektrisitet. Uansett hvilken utvikling klimarelaterte faktorer tar, er dette aktiviteter som vil danne grunnlag for fremtidig, lønnsom forretning.
Usikre konsekvenser
Klimarisikoutvalget har fått en viktig oppgave, og det blir spennene å lese rapporten når den blir publisert mot slutten av 2018. Det å vurdere hvordan risikofaktorer påvirker samfunnet på lang sikt, er ikke enkelt. Det er derfor gledelig at utvalget har fått i oppgave å utvikle metoder på dette området, noe som kan hjelpe oss å forstå ulike sider ved problemstillingen.
Det er viktig å få frem at både klimaendringer og klimapolitikk har usikre konsekvenser, med mange mulige utfall for Norge, både positive og negative. En fornuftig tilpasning til slike usikkerheter må ta hensyn til hele utfallsrommet og få frem betydningen av at politikken bør være robust for ulike utfall.
Kunnskap eller mangel på kunnskap om langsiktige sammenhenger må også tas hensyn til i vurderingene. Norge er et lite land i forhold til en utfordring som krever global innsats. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det derfor viktig å vurdere vår tilpasning i en global kontekst, blant annet for å unngå nasjonale tiltak med høye kostnader, men små positive globale virkninger.
Sikre verdiskaping
Skal vi lykkes med å gjøre norsk økonomi og samfunnsliv robust i forhold til effektene av fremtidige klimaendringer og klimapolitikk, er det viktig at vi sikrer økonomisk utvikling og verdiskaping underveis. Det vil gjøre oss bedre i stand til å håndtere både klimautfordringer og en nødvendig tilpasning til eventuelle endringer av verdien på norske ressurser i fremtiden. Det innbefatter et høyt velstandsnivå, utdanningsnivå og kompetansenivå, robust og moderne infrastruktur, velfungerende fellesløsninger som adresserer felles utfordringer når vi har behov for det, og gode relasjoner til våre naboer.
Med andre ord – det er viktig å sørge for at verdiskapingen i Norge blir så høy som mulig de neste tiårene. Det er da vi vil være best i stand til å håndtere de utfordringene, og utnytte mulighetene, vi eventuelt møter underveis og de nærmeste tiårene. Enten vi snakker om klimaendringer eller andre risikofaktorer.
Mange typer næringsvirksomhet
Med et samfunnsperspektiv på ulike sider ved klimarisiko er det viktig å tenke nøye gjennom på hvilke samfunnsområder vi kan stå overfor muligheter og utfordringer. Det er ikke bare verdien av olje og gass, eller elektrisitet, som påvirkes opp eller ned av ulike utfall av klimarelaterte risikofaktorer.
Klimaendringer kan påvirke grunnlaget for mange typer næringsvirksomhet, både positivt og negativt. Enten vi er opptatt av turisme og reiseliv, landbruk, fiskeoppdrett, bygge- og anleggsvirksomhet, transport eller annen infrastruktur. Klimapolitiske endringer og dermed priser på energi kan også påvirke etterspørselen etter boligtjenester, transport og hotellovernattinger, kostnadene ved vareeksport og -import, behovet for sentralisering og urbanisering, og mange andre faktorer som påvirker lønnsomheten i ulike næringer.
Det er, gitt mandatet, grunn til å ha høye forventninger til utfallet av utvalgets arbeid. I tilfelle forventningene blir oppfylt er det håp om at Norge har kommet noen lange skritt lenger i forståelsen av noen av de viktige utfordringene vi som nasjon står overfor de neste tiårene. Vi bør alle ønske utvalget lykke til i sitt arbeid.
Les flere av Eirik Wærness` kommentarer på Sysla:
Verden utvikler seg ikke i henhold til 2-gradersbanen
Hva hvis digitalisering fjerner alle jobbene?
Hvordan kan vi nå togradersmålet?
Den usikre skråsikkerheten
Den doble energiutfordringen
Stort behov for fossile resurser også i fremtiden
Eirik Wærness
er direktør og sjeføkonom i Statoil, og styremedlem i Finanstilsynet og SNF.
Det er bra at Regjeringen har utnevnt et ekspertutvalg som skal «vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi». Utvalget har fått et bredt og krevende mandat, og skal både utvikle metoder for å analysere risiko på nasjonalt nivå og i økonomien for øvrig. Utvalget skal også identifisere viktige globale, klimarelaterte risikofaktorer og vurdere deres betydning for norsk økonomi og finansiell stabilitet. I det siste ligger økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av både fremtidige klimaendringer og av global og nasjonal klimapolitikk som sikter mot å unngå klimaendringer.
Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at det ligger både muligheter og trusler i de ulike risikofaktorene som vi står overfor. På mange områder er Norge trolig godt posisjonert til å utnytte også de mulighetene som oppstår fremover.
Balansert
Statoil vurderer og inkluderer klimarisiko når vi utvikler vår globale virksomhet, tilsvarende det utvalget nå tar fatt på med et nasjonalt perspektiv.
Vi rapporterer om egne klimagassutslipp og tester hvor robust verdien av våre eiendeler vil være i ulike fremtidsscenarier, også i et scenario som er konsistent med to-gradersmålet. Vi utvikler kontinuerlig vårt metodeverk på dette området og er opptatt av å rapportere så balansert som mulig om ulike risikofaktorer som kan påvirke verdien av selskapet både opp og ned.
Dette gjelder særlig risiko knyttet til olje- og gassreserver, samt fremtidige markedspriser, der klimaendringer og klimapolitikk er viktige faktorer. Vi er tett på arbeidet med nye internasjonale anbefalinger om finansiell rapportering av klimarisiko og er anerkjent for å ligge langt fremme i dette arbeidet.
Ulike drivkrefter
Selskapet presenterer dessuten hvert år oppdaterte scenarier for utviklingen i verdens energimarkeder, der vi illustrerer hvordan ulike drivkrefter i politikk, markeder, økonomisk vekst, konsumentatferd og teknologi kan gi svært forskjellige utfall for etterspørselen etter ulike energikilder. Selv om vi ønsker det, og også har en strategi som understøtter det, er det dessverre langt fra gitt at politiske mål om reduksjoner i klimagassutslipp blir nådd.
I forbindelse med oppdateringen av selskapets strategi våren 2017 utviklet vi også et klimaveikart som viser hvordan selskapet på en robust og helhetlig måte vil utvikle sin virksomhet i samsvar med endrete rammebetingelser, også på klimaområdet.
Det handler om økt energieffektivitet, lavere utslipp i tilbudsleddet, nye energiløsninger og investeringer i lønnsom, ny fornybar elektrisitet. Uansett hvilken utvikling klimarelaterte faktorer tar, er dette aktiviteter som vil danne grunnlag for fremtidig, lønnsom forretning.
Usikre konsekvenser
Klimarisikoutvalget har fått en viktig oppgave, og det blir spennene å lese rapporten når den blir publisert mot slutten av 2018. Det å vurdere hvordan risikofaktorer påvirker samfunnet på lang sikt, er ikke enkelt. Det er derfor gledelig at utvalget har fått i oppgave å utvikle metoder på dette området, noe som kan hjelpe oss å forstå ulike sider ved problemstillingen.
Det er viktig å få frem at både klimaendringer og klimapolitikk har usikre konsekvenser, med mange mulige utfall for Norge, både positive og negative. En fornuftig tilpasning til slike usikkerheter må ta hensyn til hele utfallsrommet og få frem betydningen av at politikken bør være robust for ulike utfall.
Kunnskap eller mangel på kunnskap om langsiktige sammenhenger må også tas hensyn til i vurderingene. Norge er et lite land i forhold til en utfordring som krever global innsats. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det derfor viktig å vurdere vår tilpasning i en global kontekst, blant annet for å unngå nasjonale tiltak med høye kostnader, men små positive globale virkninger.
Sikre verdiskaping
Skal vi lykkes med å gjøre norsk økonomi og samfunnsliv robust i forhold til effektene av fremtidige klimaendringer og klimapolitikk, er det viktig at vi sikrer økonomisk utvikling og verdiskaping underveis. Det vil gjøre oss bedre i stand til å håndtere både klimautfordringer og en nødvendig tilpasning til eventuelle endringer av verdien på norske ressurser i fremtiden. Det innbefatter et høyt velstandsnivå, utdanningsnivå og kompetansenivå, robust og moderne infrastruktur, velfungerende fellesløsninger som adresserer felles utfordringer når vi har behov for det, og gode relasjoner til våre naboer.
Med andre ord – det er viktig å sørge for at verdiskapingen i Norge blir så høy som mulig de neste tiårene. Det er da vi vil være best i stand til å håndtere de utfordringene, og utnytte mulighetene, vi eventuelt møter underveis og de nærmeste tiårene. Enten vi snakker om klimaendringer eller andre risikofaktorer.
Mange typer næringsvirksomhet
Med et samfunnsperspektiv på ulike sider ved klimarisiko er det viktig å tenke nøye gjennom på hvilke samfunnsområder vi kan stå overfor muligheter og utfordringer. Det er ikke bare verdien av olje og gass, eller elektrisitet, som påvirkes opp eller ned av ulike utfall av klimarelaterte risikofaktorer.
Klimaendringer kan påvirke grunnlaget for mange typer næringsvirksomhet, både positivt og negativt. Enten vi er opptatt av turisme og reiseliv, landbruk, fiskeoppdrett, bygge- og anleggsvirksomhet, transport eller annen infrastruktur. Klimapolitiske endringer og dermed priser på energi kan også påvirke etterspørselen etter boligtjenester, transport og hotellovernattinger, kostnadene ved vareeksport og -import, behovet for sentralisering og urbanisering, og mange andre faktorer som påvirker lønnsomheten i ulike næringer.
Det er, gitt mandatet, grunn til å ha høye forventninger til utfallet av utvalgets arbeid. I tilfelle forventningene blir oppfylt er det håp om at Norge har kommet noen lange skritt lenger i forståelsen av noen av de viktige utfordringene vi som nasjon står overfor de neste tiårene. Vi bør alle ønske utvalget lykke til i sitt arbeid.
Les flere av Eirik Wærness` kommentarer på Sysla:
Verden utvikler seg ikke i henhold til 2-gradersbanen
Hva hvis digitalisering fjerner alle jobbene?
Hvordan kan vi nå togradersmålet?
Den usikre skråsikkerheten
Den doble energiutfordringen
Stort behov for fossile resurser også i fremtiden
Torsdag kom statsbudsjettet, og resultatet er: Norge blir grønnere.
Utslippene er på vei ned, og innsatsen for å ta vare på naturen og klimaet er på vei opp. Samtidig må vi gå omstillingen offensivt i møte, og ruste norsk næringsliv gjennom grønn konkurransekraft.
Et gunstig økonomisk utgangspunkt
Klimautfordringen er vår tids største samfunnsutfordring. Samtidig er denne utfordringen også en mulighet – en mulighet vi skal gripe begjærlig. Vi er heldige i Norge. Vår skaper har vært raus med oss, fjellene er høye, fossene kraftfulle, og oljebrønnene dype.
Vi har høstet av det den norske naturen har tilbudt oss, og forvaltet det vel. Men, som de sier i Game of Thrones: «Winter is coming». Behovet for omstilling blir tydeligere. Karibien herjes av nok en dødbringende orkan, Sørlandet fløt i forrige uke, og det brenner i California. Igjen. Vær har vi alltid hatt, men det blir mer og mer tydelig at været nå blir mer ekstremt, og konsekvensene er større. Det påvirker livene våre på mange måter, også økonomisk.
Vi, som alle andre land, bidrar til problemet. Men, vi er heldigere stilt derfor må vi bidra med løsningene. Vi har et gunstig økonomisk utgangspunkt, vi har god tilgang på høykompetent arbeidskraft, men vi må tørre å være ambisiøse.
Gjennom å utvikle nye klimaløsninger kan vi sikre norsk, grønn konkurransekraft, samtidig som vi kutter utslipp og skaper det fremtidige samfunnet vi ønsker oss.
Historisk høyt nivå på klima- og miljø
Klimamålet for 2030, vedtatt av de fire borgerlige partiene, representerer et tidsskille i klimapolitikken og øker ambisjonene for utslippskutt. Paris-avtalen var en milepæl og det er svært viktig at den følges opp. Bevilgningen til klimaforhandlingen og FNs klimapanel økes med 25 mill. kroner, et svært viktig bidrag og signal når USA og Trump svikter i klimapolitikken.
Vi legger opp til å sikre langsiktige og klare rammevilkår for næringsliv, kommuner og enkeltmennesker slik at grønne valg er lønnsomt. De siste tiårene har vi ikke vært vant til å måtte tenke helt nytt i Norge. Vi har kunnet hvile på våre laurbær, eller oljefelt som vi kaller laurbærene våre her oppe på berget.
Nå går vi tøffere tider i møte, derfor må vi bruke markedet, vi må sette kapitalen i arbeid og vi må sikre grønn konkurransekraft.
Vi har derfor satset sterkt på forsking og innovasjon, og i 2018 rettes 20 millioner på dette feltet spesielt inn mot sektorer som ikke omfattes av EUs kvotesystem, der transport og jordbruk er de største. Vi har lagt frem en strategi for grønn konkurransekraft for å ruste Norge og næringslivet for en lavutslippsfremtid, og bevilgningene til klima- og miljøtiltak øker i statsbudsjettet for 2018 til et historisk nivå.
Samlet sett utgjør satsingene på årets budsjett over 1,2 mrd. kroner. Av dette er 128 mill. kroner en styrking av Klima- og miljødepartementets budsjett og 1,1 mrd. kroner er satsinger på andre departementers områder.
Kapitalistene som grønne drivere
Det grønne investeringsselskapet Fornybar AS kommer nå på plass, og selskapet tilføres i statsbudsjettet 400 mill. kroner i investeringskapital i 2018. Dette fordeler seg med 70 mill. kr. i risikokapital, 130 mill. kr. i ordinært kapitalinnskudd samt en fullmakt til å forplikte framtidige investeringer innenfor en ramme på 200 millioner kroner til utbetaling senere. Og dette er bare starten.
Norge skal være et foregangsland innen fornybar energi, transportsektoren skal bli utslippsfri, vi må utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst, bruk og lagring av CO2 og Norge bør gå foran med en grønn maritim sektor.
Samtidig har norsk luftfart potensial til å gå fra å være et av de største klimaproblemene til å bli en av de viktige klimaløsningene – uten at vi trenger å gjøre hverdagen vanskeligere for folk.
For selv om idealisme er fint, og vi kan nå langt med det, er det først når vi får kapitalistene og idealistene inn på samme spor at ting begynner å skje. Vi må i mye større grad ta inn over oss at næringslivet er avgjørende i arbeidet med å utvikle og ta i bruk klimaløsninger.
Vi som er politikere har et avgjørende ansvar for å skape forutsigbare rammer for klimapolitikken, slik kan den bidra til at næringslivet kan utvikle gode, lønnsomme og klimavennlige løsninger. Det handler om å klare å kombinere klimapolitikk og å skape arbeidsplasser.
Grønn transport
Utslippene fra transportsektoren skal reduseres og det skal bli mer attraktivt å velge offentlig transport. Derfor har vi i budsjettet for 2018 gjort betydelige investeringer innen klima- og miljøvennlig transport, og styrker kollektivsatsingen med over 620 mill. kroner, og satsingen på storbyene og i NTP satt av 65 mrd. kroner til bymiljøavtaler, belønningsordningen og 50/50-ordningen.
Gjennom flere budsjetter har regjeringen lagt om engangsavgiften i miljøvennlig retning, blant annet ved å fjerne effektkomponenten. Det har bidratt til økende andel null- og lavutslippsbiler i nybilparken, slik at det ambisiøse målet for 2020 om gjennomsnittlig CO?-utslipp på 85 g per km kan nås tre år før tiden.
En konsekvens av dette er at gjennomsnittlig engangsavgift per ny personbil (medregnet elbiler) er redusert med om lag 35 000 2017-kr. I løpet av stortingsperioden. Regjeringen har også høye ambisjoner for innfasing av nullutslippskjøretøy fremover, bl.a. at alle nye personbiler og lette varebiler skal være nullutslippskjøretøy fra 2025. En forsiktig innføring av engangsavgift på de aller dyreste elbilene rokker ikke ved dette.
En av konservatismens grunnsteiner er å forandre for å bevare. For å bevare et samfunn der vi fortsatt skal kunne leve godt, må vi forandre måten vi gjør ting på. Vi kan ikke hvile på laurbærene våre lenger, vi må gå den grønne fremtiden i møte.
