De største optimistene i norsk solindustri tok feil da Norge tok sats for å ta i bruk solenergi for noen år siden. Optimistene var for pessimistiske. Totalt installert effekt i verden doblet seg i fjor. Hva har skjedd?
Det er mange årsaker til sol-boomen. Men hvem er det som leder an? Akkurat nå er det Kina som har ledertrøya, etter å ha passert de tidligere verdenslederne Japan, USA og Tyskland i solkappløpet. På siden rykker India hurtig fram, og før eller senere vil også Afrika og Sør-Amerika melde seg i tetfeltet.
Hør podkast: – Solenergi gir store muligheter for norske bedrifter
En fantastisk løsning
Einstein beviste at metall gir fra seg elektroner når det lyses på. Det fantastiske er at solpanelene bruker det metallet som vi har mest av på jordens overflate, nemlig silisium. Vi går altså ikke tom for råstoff, og sollys er sjelden mangelvare der folk flest bor.
Enda mer fantastisk er det at solpanelene settes opp tett på forbrukeren, slik at transport ikke er et problem. Solpanelene stjeler heller ikke plass fra jordbruk eller natur, det holder å bruke plassen på de utallige takene vi allerede har i verden. Og selv om virkningsgraden på panelene vil bli stadig bedre, har vi allerede den plassen vi trenger for å få rikelig ut av dagens versjoner.
Mange grønne bølger
Tilbake til sol-boomen ingen greide å forutse, og hva som egentlig har skjedd. Svaret er at flere krefter nå virker samtidig for å skape den enorme utviklingen av solkraft.
Klimautfordringen. Politikerne drar kredittkortet og gir subsidier for å innfri grønne klimakrav og sikre en bred omlegging til fornybar energi. Dette er mye tilfellet i Europa.
Luftkvalitet. Kinas industrielle utvikling gir voksesmerter i form av dårlig luftkvalitet. Industrikjempen ser at kullkraften må erstattes, og da peker solenergien seg ut.
Ulykker. Kjernekraftulykken i Fukushima gjorde at Japan stengte sine 52 kjernekraftverk på dagen. Nå investerer «soloppgangens land» tungt i tryggere alternativer.
Utslippsjuks. Tysk bilindustri må legge over til elbiler. Milslukende fossilsjåfører på Autobahn er fremdeles skeptiske, men miljømyndighetene vil nå følge California og innføre kvotekrav for å øke andelen elbiler til 70 prosent.
Fattigdomsbekjempelse. Solenergi lokalt gir mulighet for leselys og utdanning for millioner av mennesker. Statsminister Modi i India gikk til valg på at 300 000 indiere skulle få elektrisitet og han er i ferd med å gjennomføre dette.
Forbrukermakt. I USA er straks alle tak på Wal-Mart dekket av solceller. Selskapene gjør seg så grønne som mulig for å vinne markedsandeler blant klimabevisste kunder.
Effektivisering. En ny bransje for å levere solceller vokser frem. Nå effektiviseres verdikjeden med salg, bestilling, montering, oppfølging, styring og service. Dette var koden som måtte knekkes for å få fart i USA.
Innovasjon: Industriproduksjon av rent silisium skjer mer effektivt enn noen gang. Elkem Solar i Norge driver energieffektiv produksjon under kontinuerling forbedring.
Solceller i Norge er lønnsomt allerede
Huseiere i Norge er forlengst i gang. Du slipper nettleie, får litt støtte, og finner kraftleverandører som kjøper solenergi du ikke bruker selv, til en pris som ligger over produksjonskostnad. Dette er lønnsomt i Norge i dag, gitt at det er sol der du bor og at taket ligger riktig vei. Men du tar også en viss risiko, siden vi ikke vet hvordan nettleien og kraftprisene vil utvikle seg.
Vi er bare i startgropa
Når alle disse kreftene virker samtidig, oppstår en skalaeffekt på global basis som presser prisene ned. Resultatet: Sol blir konkurransedyktig energiproduksjon, senest bevist ved solparken Bhadla Solar Park som dekker 40 km2 i India. Vi har trolig bare sett starten. Bare vent til folk kobler solcellene til sine brukte elbilbatterier!
Politikerne har brukt fire år på å bli enige om å utrede hva som skjer hvis vi krever norske lønns- og arbeidsvilkår for alle sjøfolk i norske farvann.
Nå mangler bare én viktig avklaring om midlet før vi igjen kan konsentrere oss om målet.
Målet er en verdensledende norsk maritim næring, med norske sjøfolk som drivkraft.
Middelet er et tre-partssammensatt utvalg som skal avlive myter og finne fakta om hvilke muligheter Norge som kyststat har til å iverksette tiltak som sikrer likeverdige konkurransevilkår.
Endelig flertall
De rødgrønne partiene har lenge ønsket å sikre norske vilkår for alle sjøfolk på skip som seiler på norsk kontinentalsokkel og i norske farvann.
Etter tidligere å ha stemt mot dette i Stortinget, fremmet Frp tilsvarende forslag for Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Nylig kom endelig også Høyre på banen og erklærte at de vil støtte forslaget om å utrede mulighetene for å kreve norske lønns- og arbeidsvilkår på norsk sokkel.
Det er svært gledelig at vi endelig har politisk flertall for å få fakta på bordet. Dette har vært et langt lerret å bleke.
Det er 10 år siden Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund fikk utarbeidet FAFO-rapporten “Hvem kan seile sin egen sjø“, som omhandler statlige reguleringer av lønns- og arbeidsvilkår i norsk innenriksfart. At kravet om en politisk oppfølging av dette nå materialiserer seg, er veldig positivt.
Nå må politisk ideologi settes til side, slik at man kan samles om å trygge den norske sjømanns konkurransekraft.
Må utredes i fellesskap
I alle år har rederne hardnakket hevdet at norsk skipsfart over hele verden blir rammet hvis vi innfører kabotasjetiltak på norskekysten.
Sjømannsorganisasjonene mener på sin side at norske sjøfolk er utrydningstruet hvis vi ikke vedtar tiltak som forutsetter norske lønns- og arbeidsvilkår på sokkelen. Politikerne har stått på hver sine fløyer, uten å kunne enes om hvordan man skal gå videre.
ITF-gruppen «Seafarers Right International” har undersøkt 136 lands praksis knyttet til cabotage. Av disse var det 45 som ikke hadde noen som helst beskyttelsestiltak i egne farvann. Norge er blant disse.
Alle andre store sjøfartsnasjoner har en eller annen form for begrensninger for andre skip og sjøfolk i nasjonale farvann.
Det er seks begrunnelser som går igjen:
1) Ønsket om likeverdige konkurransevilkår 2) behovet for å bevare maritim kompetanse og erfaringsoverføring 3) muligheten for å rekruttere nasjonale sjøfolk 4) promotering av maritimt næringsliv nasjonalt 5) opprettholdelse av sikre skip og beskyttelse av miljø, og 6) nasjonal sikkerhet.
Alt dette må vi utrede og ta stilling til.
Det må vi gjøre sammen, og det må vi gjøre grundig. Tiden er allerede i ferd med å løpe fra oss.
Vi har ikke tid til mer tautrekking. Vi i næringen må våge å utfordre etablerte myter og sannheter.
De politiske fløyer må være villige til å se bort fra politisk tilhørighet og jobbe sammen for saken.
Vi ber alle politiske partier enes om å følge opp sin beslutning om utredning med å nedsette et trepartsutvalg med et klart mandat. Vi ser frem til å delta.
Rekordmange skip flagger hjem som følge av satsingen, og norske sjømenn sikres gjennom en styrket nettolønnsordning.
Som følge av regjeringens endringer i fartsområdebegrensninger har 38 skip flagget tilbake til norsk flagg. Noen er havnet i NIS og mange er flagget i NOR.
Satse på nettolønnsordningen
En god nettolønnsordning er en forutsetning for å sikre norsk maritim kompetanse og rekruttering av norske arbeidstakere til sjøs. Derfor har Høyre og regjeringen hatt en historisk satsing på nettolønnsordningen.
Vi har lovfestet ordningen, forbedret den, og utvidet den slik at flere sjømenn omfattes av ordningen.
Styrkingen innebærer at nettolønnsordningen sin økonomiske omfang er betydelig økt de siste årene. I 2017 utgjør ordningen hele 2,1 milliarder kroner. I tillegg har vi forbedret rettsikkerheten for sjøfolk ved å revidere skipsarbeiderloven.
Styrkingen av nettolønnsordningen gir resultater.
Den siste endringen som ble vedtatt i revidert nasjonalbudsjett med å utvide nettolønnsordningen for NIS-skip i deep sea-virksomhet er blitt tatt svært godt imot.
Regjeringen viderefører rederiskatteordningen. Dette sikrer norske rederier internasjonalt konkurransedyktige vilkår.
Etter forslag fra Høyre i regjering har Stortinget vedtatt å inkludere vindmøllefartøyer i rederiskatteordningen. Dette er fartøy som driver virksomhet i form av oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs.
Høyre vil bidra med rammevilkår til maritim næring som også utvider til nye markeder og segment.
Bygge miljøskip
Høyre prioriterer budsjettmidler til prosjektering og bygging av klima- og miljøvennlige skip og ferger.
Dette har skapt optimisme og fremtidstro blant mange som jobber med innovasjon og fornying innen maritim sektor. En rekke spennende prosjekt realiseres langs vår spennende maritime kyst.
Den norske sjømann sin erfaringsbaserte kompetanse er avgjørende for den utviklingen og innovasjonen vi ser i maritim sektor.
Programmet for mer overføring av gods til sjø som regjeringen har iverksatt ble svært godt mottatt. 11 søknader er kommet inn, og omfanget av søknadene er ca. 4 ganger så store i økonomisk omfang, som avsatte midler. Det vitner om fremtidstro på at man kan klare å få mere gods fra vei til kjøl. Dette vil vi vi følge opp!
Vi er opptatt av å styrke konkurransekraften til hele den maritime verdikjeden, og selve kjernen i den maritime kompetansen er den norske sjømann. Derfor satser vi sterkt på nettolønnsordningen.
Høyre vil fortsette å føre en aktiv maritim politikk slik at Norge kan bevare sin posisjon som en ledende maritim nasjon, og et attraktivt vertsland for rederiene.
Pål Preede Revheim
er prosjektleder hos Nasjonalt Vindenergisenter på Smøla, hvor han jobber med prosjekter innen småskala- og desentralisert vindkraft. Han har bakgrunn som statistiker fra NMBU og har en doktorgrad i prognoser for vindkraftproduksjon fra Universitetet i Agder.
Småskala vindkraft er en samlebetegnelse på mindre vindturbiner. Dette kan være turbiner til bruk av husholdninger, gårdsbruk, hytter, autonome måle- eller telekommunikasjonsstasjoner osv.
Det er ikke noen bred oppslutning om en definisjonen for hvor små turbinene må være, men mange land har egne definisjoner knyttet til øvre grense for kapasitet, maksimum rotordiameter, maksimum høyde el. inkorporert i nasjonalt regelverk.
Disse gir som oftest en begrensing for øvre kapasitet et sted mellom 20 kW og 50 kW. Høyden til øverste vingespiss på en slik turbin vil typisk være opp til 30 meter og rotordiameteren opp til 15 meter. I volum utgjør imidlertid de største turbinene en liten andel, og globalt er gjennomsnittsstørrelsen for små vindturbiner ca. 1,5 meter i diameter med effekt 1 kW.
1 million turbiner globalt
Globalt bikket antallet små vindturbiner installert på verdensbasis 1 million enheter i løpet av 2016, med en samlet installert effekt i overkant av 1 GW.
Som for det meste annen energiproduksjon er det Kina som leder an. Elektrifisering står sentralt både i kinesisk nærings- innenriks og sikkerhetspolitikk, og nyinstallasjon av små vindturbiner er derfor fulgt av svært rundhåndet offentlig støtte (opptil 85 prosent av totalkostnad til vindturbin, batteri og nødvendig elektronikk).
Dette har resultert i at Kina har rundt 75 prosent av alle små vindturbiner, og utgjør nær 90 prosent av markedet for salg av nye turbiner.
Storbritannia er det største europeiske markedet for små vindturbiner, med nær 30.000 installerte enheter. Til forskjell fra Kina, hvor turbinene i all hovedsak brukes i mikrogrids sammen med solceller og batterier, brukes turbinene i Storbritannia primært til strømforsyning av hus som alt er tilknyttet strømnettet. Et resultat av dette er at de er vesentlig større, med en gjennomsnittlig kapasitet på 5 kW mot kun 500 W i Kina.
Lite i Norge
Enn så lenge er småskala vindkraft svært lite utbredt i Norge. Det finnes et visst marked for små turbiner til bruk på hytter og seilbåter samt kanskje en håndfull noe større turbiner i nettilknytede anlegg.
Det var store forhåpninger til at markedet for småskala vindkraft skulle ta seg opp i Norge etter en regelverksendring som trådde i kraft i 2013.
Regelverksendringen innebar en forenkling av søknadsprosessen for oppsetting av mindre vindturbiner (opp til 500 kW i 2013, ytterligere hevet til 1 MW i 2015), med konsesjonsfritak og lokal behandling etter plan- og bygningsloven.
Norge har i dag blant de enkleste og smidigste prosessene for godkjenning av oppsetting av små vindturbiner i Europa.
Når småskala vindkraft likevel ikke har fått nevneverdig omfang i Norge skyldes dette i hovedsak to store utfordringer: lav lønnsomhet og kunnskapsmangel.
Høye kostnader
Små vindturbiner koster mye penger. Teknologien har heller ikke opplevd det samme prisfallet som for eksempel solceller, mye grunnet at produksjonen fortsatt skjer i liten skala og med utstrakt bruk av manuelt arbeid.
For en velprøvd turbin av høy kvalitet med kapasitet 3-5 kW bør man beregne et utlegg på minst 300.000 kroner alt inkludert. En slik turbin vil ha en årsproduksjon et sted mellom 8 000 og 18 000 kWh på en god lokasjon.
Hvis en antar en beregnet levetid på 15 år tilsier dette at man trenger en gjennomsnittlig inntjening på mellom 1,10 og 2,50 kroner/kWh for å gå i null. For en levetid på 20 år blir tilsvarende tall mellom 0,85 og 1,90 kroner/kWh. Og det er regnet uten kostnader til vedlikehold og finansiering.
Kunnskapsmangel
Et resultat av det nær ikke-eksisterende markedet for små vindturbiner i Norge er at kunnskapene om mulighetene som ligger i småskala vindkraft er lavt.
Skal det i det hele tatt være verdt å tenke på å anskaffe en liten vindturbin må man ha mye vind. Uheldigvis er det slik at vi mennesker er svært dårlige til å anslå vind.
Vi merker ikke forskjeller på noen få sekundmeter, og vi har en lei tendens til å huske dagene med mye vind bedre enn de med lite.
Resultatet blir fort et den tilgjengelige vindressursen overvurderes. Og skulle man være så heldig å ha nok vind er problemene langt fra over.
For flertallet av turbiner finnes det ikke ekstern verifikasjon av verken ytelse eller holdbarhet. En avgjørelse om kjøp vil måtte baseres på informasjon fra produsenten og det de eventuelt måtte ha av referanser.
Det har dessverre vist seg gjentatte ganger at produsenter overdriver både ytelse og holdbarhet, i beste fall som en konsekvens av dårlige rutiner eller egen kunnskapsmangel.
For en privatperson uten teknologi- eller bransjekunnskap kan markedet framstå som ville vesten, og det er ikke lett å vite hvem eller hva man kan stole på.
Lære av solenergiselskaper
Der flere solenergiselskaper har gjort en strålende jobb med å få ut informasjon til potensielle kunder og senke terskelen for kjøp ned til et par tastetrykk, fremstår småskala vindkraft fortsatt som en jungel.
Her har uten tvil både turbinprodusenter og tilbydere en stor jobb å gjøre. En god start vil være å bli tydeligere på når småskala vindkraft kan være et alternativ.
Er snittvinden under 6 m/s? Vil turbinen bli plassert i en by? Se etter andre energikilder!
En forlengelse av dette er å bedre tilgangen til informasjon om vindressurser. Det siste året har det dukket opp tre nettsider som gir potensielle kunder mulighet til å estimere egen vindressurs ved å angi turbinplassering på et kart.
Foreløpig har alle klare svakheter, men med litt innsats og i kombinasjon med lokale målinger og mer detaljert kart-input er potensialet stort.
Et tredje punkt bør være å bli tydeligere på hvilke turbiner som fungerer til hva.
Forenklet kan man si at horisontalakslede turbiner er det beste valget der man har gode vindforhold og vil produsere billigst mulig strøm. Mens vertikalakslede turbiner er det beste valget hvis man har et romslig budsjett og befinner seg i røffe værforhold langt fra folk, eller hvis man trenger et stilig blikkfang og strømproduksjon er underordnet.
Er det håp?
Med alle disse utfordringene – kan småskala vindkraft likevel få en betydning i Norge? Jeg tror det, av følgende tre grunner:
Riktig turbin plassert på riktig sted produsere mye strøm. 3500 kWh/år per kW installert er ikke urealistisk på de beste stedene.
Vindkraftproduksjonen gjennom året gir en veldig god match til typisk norsk strømforbruk, med høy produksjon om vinteren når vinden er sterkest.
Kostnadene til småskala vindkraft har sterke skalaeffekter. Der 3 kW turbiner fort kommer opp i 100 000 kroner per kW ferdig installert, koster 15 kW turbiner kanskje bare 50 000 kroner per kW.
For steder med gode vindressurser og forbruk som er høyt nok til å forsvare «større» turbiner kan småskala vindkraft være et interessant alternativ. Eksempler på dette kan være 4/8-mannsboliger, gårdsbruk og ulik småindustri i Vest- og Nord-Norge.
Det er vanskelig å se at små vindturbiner skal kunne få samme omfang som solceller, og få grunner til at de bør få det. Men med økende fokus på energieffektivitet i boliger og elektrifisering i industri og jordbruk er det et alternativ som bør vurderes og tas på alvor.
Enten alene, eller som støtte til solceller gjennom lange og mørke vintre.
Til orientering: Revheims arbeidsgiver, Nasjonalt Vindenergisenter AS, har norsk agentur på turbinene fra en engelsk småturbin-produsent.
Ivar Slengesol
er utlånsdirektør for industri og miljøteknologi i Eksportkreditt Norge. Han har tidligere arbeidet med ledelse, prosjektutvikling og finansiering av fornybar energiprosjekter i Eksportfinans, OceanWind, Shell og Verdensbanken. Slengesol har utdannelse fra USA og Sveits.
Fallende teknologikostnader og stadig mer effektiv prosjektutbygging forklarer mye av suksessen til vind- og solenergi. Men en tredje faktor har kanskje ikke fått sin fortjente del av æren: de lave rentenivåene.
Den viktigste målestokken er strømprisen pr kilowattime som et prosjekt er forventet å levere. Typisk beregner prosjektutbyggerne en gjennomsnittlig strømpris over prosjektets 20 første år i drift. Denne energikostnaden kaller finansanalytikere levelized cost of energy, eller LCOE.
Fordi fornybare energiprosjekter har relativt lave driftskostnader – vann, vind og sol i seg selv er jo gratis i motsetning til kull, olje og gass – så er utbyggingskostnadene og måten de blir finansiert på spesielt viktige.
Nesten en halvering av kapitalkostnadene
La oss tenke oss at utbyggings- og driftskostnadene for fornybare energiprosjekter er uendret over tid. Samtidig faller rentenivåene. Avhengig av utgangspunktet, vil en halvering av et typisk prosjekts vektede gjennomsnittlige kapitalkostnad – kjent som WACC – redusere strømkostnadene pr kilowattime som skal produseres, altså LCOE, med mellom 20 og 50 prosent.
Det siste – en halvering av kapitalkostnadene for fornybare energiprosjekter – er det som har skjedd i flere land fra 2010 til 2016. Det viser tall fra analyseselskapet Bloomberg New Energy Finance. I samme periode har selvsagt også utbyggings- og driftskostnader for sol- og vindprosjekter blitt kraftig redusert.
Og voilá: fornybar har i løpet av få år gått fra «alternativ energi» til å dominere global utbygging av ny kraftproduksjon.
Banker og investorer flokker til fornybar energi
Her er et eksempel. For noen uker siden signerte jeg låneavtalen på vegne av Eksportkreditt Norge for refinansieringen av et offshore vindprosjekt. Prosjektet oppnådde langt bedre lånebetingelser enn de opprinnelige fra 2012. Og mens prosjektet fra begynnelsen hovedsakelig var finansiert av offentlige långivere, den Europeiske Investeringsbanken og eksportfinansieringsinstitusjoner, er nå Eksportkreditt Norge (som har gitt et fastrentelån til prosjektet) sammen med ti kommersielle banker i transaksjonen.
De offentlige finansieringskildene er altså erstattet av kommersielle. Dette er bare ett av mange offshore vindprosjekter som har blitt refinansiert i et siste. Kommersielle banker har virkelig fått opp appetitten for havvind. De er blitt komfortable med teknologien, leverandørene og utbyggerne, et tydelig tegn på at offshore vind er i ferd med å bli en moden industri.
Også store aktører som investerer egenkapital for en relativt sikker, langsiktig avkastning flokker nå til fornybar energi. Bloomberg New Energy Finance rapporterer at institusjonelle investorer som pensjonskasser og forsikringsselskap tidoblet sine investeringer i fornybar energiprosjekter i Europa fra 2010 til 2016.
Gode nyheter…
Et par aktuelle hjemlige eksempler:
På Fosen, Europas største landbaserte vindkraftprosjekt, som nå er under bygging, er det tyske og finske pensjons- og forsikringsselskaper som har kommet med egenkapitalen sammen med Statkraft og TrønderEnergi.
Og forrige uke denne uka meldte DN at tidligere Telenor-topp Fredrik Baksaas blir sjef for et nytt fond som skal hente inn 100 milliarder kroner til fornybarinvesteringer.
To farer for fornybar energi
Alt dette er gode nyheter for grønn teknologi.
Men så er det baksiden: to risikoer.
Den ene er at investorer og bankers økende fornybarappetitt delvis skyldes at de har få gode plasseringsalternativer for pengene sine med dagens historisk lave rentenivåer. (En annen årsak er at spesielt institusjonelle investorer i økende grad søker bærekraftige investeringer).
I tillegg er som nevnt grønn energis konkurranseevne særlig avhengig av lave kapitalkostnader. Dermed er fornybarsektoren ekstra sårbar for et nytt sjokk i finansmarkedene a-la 1987, 1998 og 2008, eller hvis rentenivåene skulle stige raskere enn ventet fra dagens nivå.
Politisk risiko og lav konkurranse øker finansieringskostnadene
Den andre risikoen er at mindre utviklede land misser den grønne bølgen. Tre fjerdedeler av Afrikas befolkning har ikke tilgang til elektrisitet. Det er dyrt å være fattig. Risikoen blir ansett som høy fordi statsøkonomien er skral og fordi offentlige institusjoner og infrastruktur fungerer dårlig. Investorer og långivere krever derfor langt høyere avkastning og renter enn i for eksempel Vest-Europa.
Den lave konkurransen – det er få internasjonale banker og investorer i mindre utviklede land- bidrar også til å drive opp finansieringskostnadene.
Selv innen EU varierte gjennomsnittlig WACC for landbaserte vindenergiprosjekter i 2014 fra mellom 3,5 prosent i Tyskland til 12 prosent i Hellas, i følge en rapport. I mindre utviklede land kan WACC være høyere enn 12 prosent.
Eller som en finansnerd ville sagt det: i mindre utviklede land resulterer høy WACC i høy LCOE, altså strømprisen som strømkjøpere eller skattebetalere (via subsidier) må betale.
Ingen vidunderkur, men muligheter
Det finnes ingen vidunderkurer for å redusere finansieringskostnadene i utviklingsland. Paris-avtalen legger opp til at rike land skal bidra, blant annet gjennom Det grønne klimafondet og utviklingsbanker.
At det er mulig å få med investorer og långivere i mer utfordrende markeder har blant andre Scatec Solar demonstrert, med prosjekter i land som Honduras, Mosambik og Egypt.
Marius Holm
er daglig leder i miljøorganisasjonen Zero og tidligere nestleder i Bellona. Holm er utdannet samfunnsøkonom fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Norge har perfeksjonert rollen som det internasjonale klimaarbeidets janusansikt.
På den ene siden i første rekke i kampen for mer ambisiøse internasjonale klimaavtaler, og generøs donor til klimatiltak i andre land.
På den andre siden ett av bare to land i Europa som har økt klimautslippene siden århundreskiftet, og et land som plasserer sparepenger og skattepenger i energiinvesteringer som kun vil bli lønnsomme dersom verden mislykkes med klimapolitikken.
Fokusert på mål
I stedet kunne vi vært landet som viste verden at det er mulig å fase ut all fossil energi. For at hele verden skal klare det i 2050 må noen ha klart det tidligere. Sektor for sektor kan vi demonstrere at det finnes utslippsfrie alternativer til all bruk av kull, olje og gass.
Den norske nasjonale klimadebatten har i stor grad fokusert på mål. Og de har hatt en rekke fellesnevnere.
For det første at de har vært satt langt fram i tid. Så langt, at man lett kan skylde på andre når man ikke når dem – og erstatter dem med nye mål, enda lenger fram i tid.
For det andre at de har vært så kompliserte at de er umulig for folk flest å skjønne noe særlig av. Et virvar av henvisninger til prosenter, referansebaner, kvotepliktig og ikke-kvotepliktig, og andeler som skal tas hjemme og ute, kan fremmedgjøre selv de mest politisk interesserte.
For det tredje et utgangspunkt i at vi bør prioritere områdene der den marginale kostnaden per kilo redusert utslipp er lavest. En politikk som lett premierer effektivisering av forurensende teknologi, fremfor fremme av helt utslippsfrie alternativer.
En omvei
Det er på tide at norske politikere ser i øynene at klimapolitikken framover må handle om hvilke tiltak man er villig til å gjennomføre – ikke hvilke mål man har satt seg.
Samtidig må vi ta inn over oss at verden er i ferd med å bruke helt opp karbonbudsjettet vi har til rådighet om vi skal begrense klimaendringene. Da holder det ikke å fokusere på enkleste vei til å kutte 5, 15 eller 40 prosent.
Tiltakene må utformes med tanke på hva som er mest effektive måte å bli 100 prosent fornybare. Da kan tiltak for å kutte 40 prosent noen ganger være en omvei.
Ti krav
Klimapolitikken trenger heller ikke være så vanskelig å forstå for alminnelige velgerne. Den handler i bunn og grunn om hvordan vi skal fase ut all bruk av olje, kull og gass.
Forut for denne valgkampen har derfor ZERO gått sammen med Framtiden i våre hender om å utforme ti krav til førstekandidatene til alle de ni største partiene. Kravene tar for seg hvordan politikerne sektor for sektor kan fase ut bruken av fossil energi – i alt fra biler og tungtransport til industri og plastproduksjon, og gjøre Norge 100 prosent fornybart.
Vi har allerede fått offensive svar fra over halvparten av dem. Håpet er at vi kan bidra til at årets valgkamp får en klimadebatt fokusert på det den faktisk bør handle om. Og at norske politikere skal bli like gode på tiltak, som de har vært på ambisiøse mål.
Førsteamanuensis Inger Auestad og professor Knut Rydgren, begge ved Høgskulen på Vestlandet, har skrevet en interessant artikkel, under tittelen «Den mørke siden av det grønne skiftet».
Innlegget var publisert hos Aftenposten 6. juni.
Hovedtemaet i artikkelen er at den intensiverte satsningen på fornybar energi har noen konsekvenser som får for lite oppmerksomhet, nemlig nedbygging av naturkvaliteter. Dette dreier seg dels om rene visuelle effekter, som vindmøller og steinfyllinger. Men det har også en side som er langt mer problematisk, nemlig biologiske effekter i økosystemene, ikke minst i natur i og tilknyttet våre mange vassdrag.
Vannkraftutbygging har lenge vært omstridt, det er nok å nevne Mardøla og Alta, og det samme er nå i økende grad tilfelle når det gjelder den nærmest eksplosive utbyggingen av vindkraft. Artikkelforfatterne er også opptatte av at tidligere tiders nokså «rå» vannkraftutbygging krever stor innsats for å restaurere landskap og lokal natur.
Forfatterne er i hovedsak opptatt av effektene i floraen som blir berørt. Det er nå også økende fokus på at faunaen blir sterkt og negativt berørt av utbygging av fornybar energi. Ikke minst blir fisk av alle slag, fugler og dyr, insekter osv berørt. Livet i vassdragene og økosystemene rundt utarmes og dør langsomt. Vindmøllene dreper et stort antall fugler og får dyr til å sky store beiteområder.
Artikkelen har tanker om hva som skal til for å få endret en negativ utvikling, og avsluttes slik: «Skal vi ta vare på naturverdier i norsk fjellheim i møte med det grønne skiftet, må viktige aktører gå foran og vise at de vil bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser. Kunnskapen finnes. Er kraftbransjen klar til å vise oss hvordan det kan gjøres i praksis?»
Spørsmålet er høyst betimelig, men det bør nok rettes til andre enn kraftselskapene. Kraftbransjen er i dag en rent kommersiell bransje, og er for tiden først og fremst opptatt av å få bygd flere strømkabler til utlandet. Slike kabler vil brutalt forsterke ødeleggingen av det biologiske mangfoldet i økosystemene i og rundt vassdragene. Det er fordi flere utenlandskabler vil føre til betydelig økt effektkjøring av kraftverkene, noe som er klart dokumentert negativt for det økologiske mangfoldet. Men økt effektkjøring gir kraftselskapene muligheter til å hente inn store flaskehalsinntekter, forutsatt at kraftverkene kan startes og stoppes i takt med kontinuerlig svingende kraftpriser i utlandet. Det er det som ER effektkjøring.
Det viktigste tiltaket i dag for å unngå ytterligere nedbygging av det økologiske mangfoldet, er derfor å få stoppet planene om stadig flere utenlandskabler. Da er det spesielt forunderlig at tre av våre selverklærte miljøpartier, Venstre, SV og MDG, de går alle inn for å bygge flere kabler til utlandet. Venstre har sågar bidratt til å gi den sittende regjeringen flertall i Stortinget for at kraftselskapene skal få bygge egne kabler ut av landet! Argumentet for flere kabler er blant annet at mer effektkjøring skal åpne for mer utbygging av vind-og solkraft i utlandet, ved at våre vannmagasiner brukes som såkalt balansekraft. I realiteten er det vi kan bidra med på dette området helt marginalt. Men motregningen kan altså bli svært negativ for artsmangfoldet i norsk natur. Det snakker kraftbransjen lite om. Å se for seg at den bransjen skal gå i spissen for å spare naturen, er nok naivt, og nærmest som å be B-gjengen passe på onkel Skrues pengebinge.
Forskere i mange fag burde engasjere seg sterkere i disse sammenhengene.
Kraftbransjen må bli flinkere til å sette i stand naturen etter store inngrep. Kunnskapen finnes, men blir ofte ikke brukt.
Turistsesongen står for døren, og skarer av entusiastiske besøkende kommer til Norge, lokket hit av uberørt natur som ramme om et moderne og velstående samfunn. I vårt tynt befolkede land tenker også mange nordmenn at vi bokstavelig talt «vasser i natur», som Dagmar Hagen uttrykte det i en kronikk i Aftenposten 10. april.
Men i virkeligheten fører vår høye levestandard til et stadig økende behov for energi og ressurser, og medfølgende nedbygging og naturødeleggelser.
Inngrep med konsekvenser
Fornybar energi klinger godt i manges ører. I motsetning til fossil energi, som gjerne forbindes med forurensning og klimaendringer, fremstår vannkraft, vindkraft og bølgekraft som rene, miljøvennlige og bærekraftige energiformer.
I år er det 30 år siden Brundtland-kommisjonen lanserte begrepet bærekraftig utvikling, og understreket at den måtte innebære både økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Men for naturmiljøet er ikke det grønne skiftet nødvendigvis identisk med en bærekraftig utvikling.
Tvert om vil det føre til storstilt nedbygging av natur, og mange av inngrepene har større konsekvenser enn det man automatisk tenker på. Selv den mest majestetiske vindmølle akkompagneres av veier og andre inngrep som deler opp landskapet og påvirker økosystemene.
Spiser opp norsk natur
Naturinngrepene spiser opp norsk natur. Det skjer også i den norske fjellheimen, som i økende grad er blitt preget av vannkraftutbygging. Alt vannet som løftes opp fra havet som damp for så å slippes ut i fjellet som regn og snø, representerer magasinert energi. I over hundre år har vi utnyttet vannets kretsløp. Vi har samlet opp vannet i fjellet og sprengt ut tunneler for å frakte det til turbinene der den omskapes til elektrisk energi.
Tilbake ligger fjellheimen som en gigantisk sveitserost. Tunnelene er ikke synlige, men stein og grus fra fjellets indre som er blitt dumpet i svære hauger eller steintipper i terrenget, blir godt synlige i sårbar fjellnatur.
Må reparere natur
Holdningen til slike naturinngrep har endret seg gjennom de hundre årene vi har utvunnet vannkraft i Norge, i takt med hvordan samfunnet ellers har betraktet forholdet mellom menneske og natur. I dag stiller Norge seg bak FNs arbeid for å sikre biologisk mangfold, og har underskrevet Aichi-avtalen som blant annet forplikter oss til å restaurere eller bringe minst 15 prosent av såkalt ødelagt eller «forringet» natur tilbake til god økologisk tilstand innen år 2020.
Begrepet god økologisk tilstand brukes om natur som har sine opprinnelige arter og funksjoner intakt.
Selv den mest majestetiske vindmølle akkompagneres av veier og andre inngrep som deler opp landskapet og påvirker økosystemene, skriver artikkelforfatterne. Terje H.T. Andersen
Sikre rask gjenvekst
Slike hensyn var naturlig nok ikke fokus da vannkraftutbyggingen for alvor skjøt fart etter andre verdenskrig. Da hadde vi nok med å skaffe ressurser til gjenoppbygging av landet, og deponering av tunnelmateriale i steintipper og en lang rekke andre naturinngrep ble gjort på enkleste måte.
Ettersom samfunnet krevde mer energi, økte utbyggingen fra midten av 1950-tallet og utover mot slutten av 1980-tallet. Konflikten med andre interesser, som fiske, turisme, landbruk og naturvern, økte.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) begynte så å gi kraftselskapene pålegg om å ta naturhensyn, som for eksempel å sikre minstevannføring i elver. De golde 1950-tallssteintippene ble ikke akseptert lenger.
Nye instrukser for restaurering eller istandsetting av fjellnaturen omfattet både å gjødsle, så inn kommersielle gressarter, som til dels ikke finnes naturlig i Norge, og i noen tilfeller å dekke steintippene med jord. Alt dette krevde ressurser, men ble ansett som nødvendig for å sikre rask gjenvekst. Samtidig var det en forestilling om at fjellplantene etter hvert ville kle steintippene og skjule dem.
Nedslående resultat
På 1990-tallet begynte biologer å undersøke hva såingen, gjødslingen og jordpåleggingen hadde gjort med vegetasjonen på steintippene. Resultatet var nedslående. Til dels var det skapt vegetasjon som ikke lignet på omgivelsene i det hele tatt, og de kommersielle, innsådde artene holdt stand helt opp til 1300 meter over havet.
Undersøkelser vi har gjort de siste 10 årene har ytterligere vist at å bruke ressurser på gjødsling og frøsåing har lite for seg, dersom målet er at de skal ha samme vegetasjon som fjellnaturen rundt. Løsningen ligger snarere i å konstruere steintippene smart. I stedet for grov steinørken, trenger plantene finkornet grus og jord.
Legge tilbake jorden
At det ikke er noe sjakktrekk å så sine frø på steingrunn, var jo kjent allerede for 2000 år siden. Den beste jorden for ville planter er den som finnes på stedet. I dag er det blitt vanlig å legge toppjorden til side i anleggsfasen og så legge den tilbake etterpå.
På den måten kan lokale frø og røtter spire og gro til et plantedekke som passer inn i omgivelsene, særlig hvis overflaten blir gjort ujevn og større steiner får ligge på overflaten.
Trengs det støtte for å få fart på veksten i tidlig fase, finnes det nå frø av seks ville fjellplanter i handelen, slik vi kunne lese i innlegget til Siri Fjellheim i Aftenposten Viten 6. mai. Dermed unngår man å så inn plantemateriale som vi ikke vet hvordan vil utvikle seg i naturen. Det er også godt nytt at disse enkle prinsippene fungerer når det er nødvendig å fikse på gamle steintipper, og at de kan anvendes på andre typer inngrep, som veier og rørgater.
Ti minutters vandring fra Nørdstedalsseter turisthytte i spektakulære Vest-Jotunheimen ligger denne massive steintippen. Femti år har gått siden den ble anlagt, men fortsatt stikker den flate grus- og steinsletten på 30 000 m2 seg markant ut i landskapet. Knut Rydgren
Kunnskapen finnes
Kunnskapen om hvordan man kan lykkes med å reparere ødelagt fjellnatur finnes altså, og landet vårt har stilt seg bak ambisiøse mål om å styrke biologisk mangfold. Det som trengs nå, er at metodene settes ut i livet på en systematisk måte, slik at bransjen får flere gode forbilder.
For å få dette til, spiller også NVE og fylkesmennene en rolle. De kan bli mye flinkere til å følge opp og veilede kraftbransjen. Statens vegvesen lyktes med å innføre tilsvarende metoder i lavlandet for 10–15 år siden. Da brukte flere store veiprosjekter ekstra ressurser på å dokumentere metoder for naturlig revegetering, både i kystlynghei i Lofastforbindelsen, og i skog i Oslofjordforbindelsen.
Skal vi ta vare på naturverdier i norsk fjellheim i møte med det grønne skiftet, må viktige aktører gå foran og vise at de vil bidra til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser. Kunnskapen finnes. Er kraftbransjen klar til å vise oss hvordan det kan gjøres i praksis?
Baste Daltveit, Safe-tillitsvalgt på Statfjord C, er kritisk til at vedlikehold utsettes på plattformene. På en samling for tillitsvalgte tidligere i vår, lot han seg inspirere av forfatteren Frode Grytten.
Hør innlegget hans om rust og korrosjon her. Husk lyd!
