Verdens rikeste mann nærmest hang over skuldrene på operatørene om bord på bergensskipet «Seabed Worker». Jeff Bezos, grunnleggeren av nettbutikken Amazon, var utålmodig. Flere tusen meter under dem var en ufo-liknende farkost i ferd med å gå inn for landing på havbunnen. På skjermene i moderskipet kunne Bezos og de andre se forvridd metall og sand som ble virvlet opp foran lyskasterne. For mangemilliardæren var ekspedisjonen i ferd med å nå et klimaks. De siste månedene hadde han vært nærmest besatt av tanken på å finne motorene til Apollo 11 – raketten som for første gang brakte menneskene til månen. De fem motorene, Rocketdyne F-1, er fremdeles de kraftigste som noen gang er bygget. De brant i under tre minutter, før de ble skilt fra resten av raketten og styrtet i havet fra 67 kilometers høyde. Over 40 år etter at de forsvant i dypet satt bergenseren Ole Iden bak spakene for å heve klenodiene med norsk undervannsteknologi. Swire Seabed opererer fire skip som er spesialiserte på subsea-operasjoner. Her er Seabed Worker inne til vedlikehold på Laksevåg i Bergen. Karrieremessig går det knapt an å synke dypere. De ansatte i bergensselskapet Swire Seabed er spesialister på å operere maskiner på de største havdyp. Ofte dreier det seg om å inspisere eller skifte rørledninger offshore. Men fra tid til annen dukker det opp langt mer spektakulære oppdrag. Som i 2013, utenfor kysten av Florida, med Jeff Bezos. Om bord på «Seabed Worker» jobbet Iden og elleve andre på skift for å lokalisere rakettdelene. Jobben hans er å manøvrere fjernstyrte undervannsfartøy (ROV-er). Maskinene kan skjære og klippe gjennom metall, bore og grave i grunnen, løfte og flytte gjenstander, og spyle og suge bort sand og løsmasser. Alt styres gjennom en navlestreng mellom ROV-en og overflatefartøyet, og pilotene følger hver bevegelse på monitorene. Iden hadde erfaring med å manøvrere tungt maskineri på havdypet. Men ingen av de tidligere jobbene hadde liknet på dette. Leteområdet var en rakett-kirkegård på 4300 meters dyp i Bermuda-triangelet, øst for utskytingsbasen Cape Canaveral i Florida. På havbunnen lå det strødd med rester etter flere tiår med amerikanske romprogrammer. Pilotene måtte lete blant mengder av forvridd metall som hadde truffet havoverflaten i enorm hastighet, og deretter blitt brutt ned gjennom årevis i saltvann. – Det var en form for skattejakt. Vi måtte ha en arkeologisk tilnærming, og behandle gjenstandene veldig skånsomt, sier Iden, som leder ROV-pilotene om bord. Den styrtrike Amazon-gründeren Jeff Bezos fikk ideen om å hente opp motorene til Apollo 11-raketten. Ekspertise fra Bergen gjorde drømmen til virkelighet. Foto: Bezos Expeditions Finmotorikk på ned mot 5000 meters dyp er imidlertid ikke det enkleste man kan drive med. – Området er kjent for sterke strømmer i forskjellige retninger. Hvis vi ikke fikk opp hele gjenstanden, ville det som var igjen synke ned i bunnen og være tapt for alltid. Jeg følte et veldig ansvar for å få delene hele opp, sier Iden. Fakta Forlenge Lukke Swire Seabed Grunnlagt i 2008 under navnet Seabed AS. Kjøpt opp av Swire Pacific Offshore i 2012 og skiftet navn til Swire Seabed. Har om lag 60 ansatte ved hovedkontoret i Sandviken, og i underkant av 200 ansatte offshore. Opererer for øyeblikket fire fartøy: «Seabed Worker», «Seabed Constructor», «Seabed Supporter» og «Seabed Stingray». Selskapet fikk i fjor et driftsresultat på 11,5 millioner kroner. De siste årene har bergensselskapet saumfart verdenshavene etter forsvunne passasjerfly, skatter fra gamle skipsvrak og verdifulle mineraler i Norskehavet. I februar fant de gigantskipet Stellar Daisy, som har vært savnet siden 2017. Nylig fant et av skipene deres den argentinske ubåten «San Juan», som hadde vært savnet i ett år. Ubåten havarerte på 920 meters dyp med 44 mennesker om bord. Ett år etter at ubåten «San Juan» forsvant, ble den funnet av «Seabed Constructor» utenfor kysten av Argentina. En lekkasje og en brann om bord førte til at ubåten imploderte og ble delt i utallige biter.Reuters/NTB Scanpix De spektakulære oppdragene har ført til en strøm av henvendelser fra mer eller mindre seriøse skattejegere. – Vi får masse rare henvendelser. Vi ble kontaktet av en svenske som mente han hadde funnet det sunkne Atlantis. Andre mener å ha oppdaget savnede passasjerfly på Google Earth, sier direktør Arvid Pettersen i Swire Seabed. Fortsatt er det olje- og gassnæringen som gir smør på brødet for selskapet. Men berging av verdifull last har gitt dem sårt tiltrengte oppdrag under oljekrisen. – Disse prosjektene har bidratt til å holde oss i live i de magre tidene, og har gitt oss et navn i markedet. Og så er det nok krydder i hverdagen for dem som jobber ute. På ett av oppdragene fant de fullt lesbare aviser fra 1938 i et vrak, sier Pettersen.   Han beskriver oppdragsgiverne som alt fra eventyrere til investorer som har skattejakt som forretningsidé. Felles for dem er at de har mye penger i ryggen. Leie av skip, utstyr og høykvalifisert mannskap koster opp mot 100.000 dollar pr. dag. – Enkelte av kundene sitter på så store ressurser at slike utgifter ikke betyr noe for dem. De henter opp store verdier, men jammen svir de av mye penger også, sier Pettersen. De mest interessante oppdragene, forklarer han, er de som går dypere enn Galdhøpiggen er høy. – Da får vi gjort det vi er best på, og vi rister av oss en del konkurrenter. SS «Gairsoppa» ble senket av en tysk ubåt under andre verdenskrig. Skipet gikk til bunns med 85 mennesker, 110 tonn sølv, og nok te til å forsyne det meste av Storbritannia. Foto: Odyssey Marine Exploration   Vinteren 1941 var handelsskipet SS «Gairsoppa» på vei fra India til Storbritannia, fullastet med sølvbarrer som skulle smeltes om av Den kongelige mynt i London. Skipet seilte i alliert konvoi for å unngå å bli senket av tyske ubåter. Men kraftig uvær og drivstoffmangel fikk kapteinen til å bryte ut av konvoien og gå alene mot kai i Irland. 16. februar ble skipet oppdaget av et tysk rekognoseringsfly, og samme dag ble hun torpedert av en fiendtlig ubåt. Lasteskipet tok med seg 85 mennesker og 110 tonn sølv i dypet. Bare én av mannskapet overlevde. I 70 år lå sølvet uoppdaget på havbunnen. Men vraket var ikke glemt av britiske myndigheter. Det amerikanske selskapet Oddysey Marine Exploration fikk i oppdrag å redde skatten, og i september 2011 klarte de å lokalisere vraket på 4700 meters dyp. Jobben med å hente opp barrene gikk til Swire Seabed. På forhånd hadde pilotene gjort research i gamle logg- og dagbøker, og lastepapirer fra andre skip i samme rederi ga dem en pekepinn på hvilke lasterom de skulle lete i. Ved hjelp av bergensk undervannsteknologi kom sølvskatten til overflaten, sammen med flere hundre private brev fra briter i India til hjemlandet. Foto: Odyssey Marine Exploration To av lasterommene fikk de sjekket ut raskt. Enorme mengder te var stablet i kasser, to meter i høyden. Andre kasser inneholdt gin og champagne. I det tredje rommet måtte de rive mye av overbygget og et dekk for å komme til. På innsiden fløt det av ulike typer gods, metallrester, treverk og gjørme. – Vi måtte jobbe oss gjennom enormt mye vrakrester og boss, og grabbet nærmest i blinde. Alt materiale som graves ut må vaskes nøye før det blir dumpet på havbunnen om det ikke inneholder noe av interesse, sier Iden. Han fylte en stor kurv med det han fant, og sendte den opp og ned gjennom vannet for å skylle vekk løsmasser. – Det var under en slik vask at vi fikk øye på en sølvbarre på 35 kilo. Det var et enormt klimaks. Det ble full jubel, og alle strømmet til kontrollrommet. Klienten, som var om bord, var helt i ekstase. Letingen var kostbar, men fortjenesten enorm, sier Iden. Bare i en av kurvene han sendte til overflaten, var det verdier for 75 millioner kroner, forteller han. Mannskapet på SS «Gairsoppa» hadde brukt sølvet som kjøleelement for å bevare provianten på turen. Før avreise hadde de plassert tonnevis med sølvbarrer utover gulvet, med is og kjøtt oppå. Andrew Craig og Ernie Tapanes fra Oddysey-ekspedisjonen ser på den første sølvbarren som kom opp fra « Gairsoppa». Foto: AP/NTB Scanpix Under letingen dukket det også opp klokker, sko, porselensservise og en mengde personlige gjenstander fra dem som mistet livet om bord. – Vi er bevisste på at vraket også er en grav, og at vi er der for å berge lasten, ikke plyndre graven. Vi fikk opp mye løsøre som var fristende å ta med seg. Men alt ble sendt ned igjen eller overlatt til konservatorer, sier Iden. Det aller meste av sølvet ble hentet opp – sammen med over 700 private brev som nå er stilt ut på museum i London. Operasjonen er tidenes tyngste og dypeste berging av edle metaller fra et skipsvrak. Det er ikke kjent nøyaktig hvor mye sølvskatten er verdt, men det dreier seg om mange hundre millioner kroner. Odyssey Marine Exploration har ikke besvart BTs henvendelser. Pettersen anslår at det bare er tre-fire andre selskaper i verden som konkurrerer i det samme markedet. – Det er en enorm belastning på utstyret å jobbe på slike dybder. Vi ligger hele tiden på grensen av det som er mulig. Hvis noe ryker, koster det fort millioner å reparere, sier direktøren. Mens offshorenæringen har lidd under oljeprisfallet de siste årene, valgte Swire Seabed å satse. Krisen gjorde at de kunne skaffe seg et nytt skip til spottpris, ifølge Pettersen. I dag opererer de fire. Nå vil de ekspandere ytterligere. – Vi skal vokse mye. Vi har nettopp åpnet kontor i Singapore, og vi skal ha mange flere båter. Min oppgave er å bygge selskapet globalt. Til tross for nedgang i markedet har vi maktet å vokse. Enorme havområder er gjennomsøkt i jakten på det forsvunne flyet MH 370 fra Malaysia Airlines. Her er det et australsk skip som leter ved hjelp av en selvgående undervannsfarkost (AUV). Også «Seabed Constructor» deltok i letingen ved hjelp av AUV-er. Foto: Reuters Flere av Swire Seabeds oppdrag er omgitt av mystikk og spekulasjoner. Selskapet har blant annet søkt etter Air France-flyet som styrtet i Atlanterhavet i 2009. Tidligere i år lette de etter passasjerflyet fra Malaysia Airlines, som forsvant i Det indiske hav med 239 mennesker om bord. På slike oppdrag bruker selskapet selvgående undervannsfarkoster (AUV-er) som kan søke på egen hånd over store områder. Leteaksjonen ble fulgt med argusøyne av journalister, bloggere og pårørende i en rekke land. Da bergensskipet skrudde av AIS-senderen, som viser fartøyets posisjon til enhver tid, spredte ryktene seg raskt om at flyet var funnet uten at skipet ville røpe hvor. – Sannheten er at de bare ville slippe alt maset. Men det førte til så mange spekulasjoner at de bare måtte skru den på igjen, sier Pettersen. Flyet er fortsatt ikke funnet. En del av vingen av det forsvunnede MH370-flyet fra Malaisia ble funnet utenfor Reunion i Det indiske hav. I 2017 ble delen satt ut igjen for å undersøke hvordan biten drev. Foto: Reuters/NTB Scanpix I forfjor grep Kystvakten på Island inn da «Seabed Constructor» søkte etter vraket av det tyske lasteskipet SS «Minden». Skipet ble senket av sitt eget mannskap noen uker etter utbruddet av andre verdenskrig, for å hindre at det ble kapret av britene. Ifølge ubekreftede meldinger i flere medier består lasten av flere tonn gull. – Mannskapet på «Seabed Constructor» ville ikke fortelle oss hva de drev med, så vi beordret skipet til land. Dersom dette ikke hadde blitt etterkommet ville vi vært klare til å bruke makt, sier operasjonssjef Ásgrímur Ásgrímsson ved Kystvakten på Island. Mannskapet ble holdt tilbake i Reykjavik i flere dager og avhørt av politiet, men ifølge Ásgrímsson er det ikke opprettet noen straffesak. – Det er viktig å være klar over at man ikke kan operere i vår økonomiske sone og så nekte å fortelle hva man gjør der, sier han. Seabed Constructor» ved kai i Reykjavik etter å ha blitt beordret til land av islandsk kystvakt i 2017.Foto: Iceland Monitor/Golli Kjartan Þorbjörnsson Pettersen understreker at «Seabed Constructor» gikk frivillig til kai, og mener Kystvakten ikke hadde rett til å holde skipet tilbake. – Skipet søkte ikke etter naturressurser, men etter vrak, og det trengte de ikke tillatelse til, sier Pettersen. – Hva lette dere etter om bord på SS «Minden»? – Jeg aner virkelig ikke. – Er du ikke nysgjerrig på det? – Skipet ble leid inn av selskapet Advcanced Marine Services. Jeg legger meg ikke opp i hva kundene ønsker å bruke oss til, og detaljer om oppdragene er normalt konfidensielle. I sommer var selskapet tilbake ved vraket – denne gangen med klarering fra islandske myndigheter. Men på grunn av elendig vær ble letingen mislykket, forteller Ásgrímsson i den islandske Kystvakten. Fra skjermene på «Seabed Worker» kan operatørene overvåke arbeidet på havets bunn.   Han slår fast at man også trenger tillatelse til å skjære seg inn i vrak, på grunn av faren for forurensing. – Hva vet dere om lasten på SS «Minden»? – Gjennom avhørene kom det frem at det skal dreie seg om verdifulle metaller. Det er så mye jeg kan si. BT har ikke fått kontakt med Advcanced Marine Services eller deres islandske advokat, Bragi Dór Hafþórsson. I jakten på Apollo-motorene var den mest tidkrevende jobben å identifisere akkurat de riktige delene. Mannskapet var under tidspress fra sin utålmodige kunde, men været var lite samarbeidsvillig. Når bølgene er for høye er det lite annet å gjøre enn å vente. – Folk som ikke har subsea-erfaring vet gjerne ikke hvor tidkrevende arbeidet er. Det kan ta seks timer å frakte ROV-en opp og ned for å bruke ti minutter på å bytte en del. I løpet av de timene kan man miste værvinduet, sier Iden. To av motorene fra Apollo 11 ble hentet opp av bergensselskapet. De befinner seg nå på National Air & Space Museum i Washington DC.Foto: Bezos Expeditions De fleste gjenstandene hadde sunket ned i havbunnen og lå begravd på ned til to meter. Pilotene gravde dem ut ved hjelp av en slange som suger bort sedimentene. Delene ble flyttet over i en spesialutviklet kurv som løftet dem til overflaten. Iden beskriver Jeff Bezos som helt oppslukt av måneferden i 1969 og ideen om å finne rakettmotorene. – Han var svært ivrig. De første dagene kjente jeg pusten hans i nakken i elleve timer. Da han skjønte at vi kunne det vi holdt på med, satte han seg tilbake og smilte og slappet av. Da ble det god stemning. Han var utrolig inspirerende, og samtidig en krevende kunde. Amazon-gründeren hadde både konen og foreldrene sine med om bord de tre ukene oppdraget varte. For å avdekke hvilken rakett delene kom fra, jaktet pilotene på serienumrene som var prentet inn i metallet. – Ved én anledning holdt vi lenge på med å koste et objekt for å klare å lese nummeret. En fra Jeffs team lå opp-ned på pulten for å tyde tallene. Det var stor skuffelse da det viste seg at det ikke var Apollo 11, sier Iden. Om bord på «Seabed Worker» var både arkeologer og subsea-eksperter som blant annet hadde dykket flere ganger til Titanic. Slik ser en av arbeidshestene på «Seabed Worker» ut. ROV-ene er modifisert for å tåle de ekstreme påkjenningene på flere tusen meters dyp. – Noen ganger var det så spennende at vi ikke ville gi fra oss stikken. Da vi oppdaget id-merker som indikerte at vi hadde funnet riktig del, ble det jubel i kontrollrommet, sier offshore-manager Henry Cesar, som også var med på oppdraget. Straks delene var kommet opp på dekk, sto et team av undervannsarkeologer klare til å preservere dem. Men det største gjennombruddet kom ikke før fire måneder seinere. Under et tykt belegg av rust, og ved hjelp av ultrafiolett lys og spesiallinser, klarte en konservator å tyde serienummeret som var malt på metallet. Tallene avslørte at forbrenningskammeret kom fra den femte F-1-motoren på Apollo 11. – Ingen andre har gjort noe liknende. Jeg føler at vi har bidratt til historien, sier Cesar. Tidligere i høst var selskapet ute på en helt annen form for skattejakt. Norske myndigheter kartlegger for tiden verdifulle mineraler på bunnen av Norskehavet. I løpet av tre uker skannet selskapets AUV-er et areal på 90 ganger 35 kilometer på ned mot 3500 meters dybde. Når roboten meldte fra at et område kunne inneholde interessante mineraler, sendte mannskapet ned en fjernstyrt ROV for å undersøke grunnen nærmere. Prøvene som ble samlet inn er nå til analyse i Canada, ifølge Oljedirektoratet. Foreløpige undersøkelser viser funn av kobber, sink og kobolt. I områder i Norskehavet med stor seismisk aktivitet, trenger sjøvannet ned i havbunnen og blir varmet opp. Når det spruter ut igjen, tar det med seg mineraler fra grunnen som blir liggende igjen i hauger. Nå kartlegger myndighetene hvor verdifulle forekomstene er.Foto: Oljedirektoratet Men hvor sannsynlig er det at det noen gang blir mulig – eller lønnsomt – å drive gruvevirksomhet på havbunnen? – Dette er noe av det mest spennende jeg har jobbet med. Det er kanskje starten på et nytt norsk industrieventyr, selv om det er langt frem, sier Terje Søviknes, som snakket varmt om mineralletingen før han gikk av som olje- og energiminister. Han mener Norge, med kompetanse på olje og gass, har de beste forutsetninger til å gjøre gruvedrift på havdypet lønnsomt. – Vi er fremdeles i startgropen, men i et generasjonsperspektiv kan dette bli en ny milliardindustri. Jakten på havbunnsmineraler har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her: Arvid Pettersen sier de mer enn gjerne er med på å kartlegge mineralene, men at han «ikke engang har tenkt tanken» på utvinning. – Her er det snakk om å sende ned gravemaskiner på flere tusen meters dyp. Og så må man jo frakte mineralene opp. Foreløpig er det ingen som har kapasitet til å gjøre noe sånt. Et mulig skjær i sjøen er miljøkonsekvensene av storstilt gruvedrift under vann. En rapport fra Universitetet i Bergen advarer mot at utvinning kan få alvorlige konsekvenser for livet i havet. Les også: Sjøstjernene var friske og fine. Så fikk de havbunnsmineraler i vanntanken. – Selv om utvinning ikke virker realistisk i dag, er det bra å være tidlig ute med å undersøke mulighetene. Det var ingen som forutså oljealderen heller. Om 20 år kan ting se helt annerledes ut. Skriftlige kilder:  Forbes.com bezosexpeditions.com New York Times Odyssey Marine Exploration Iceland Monitor Denne saken er tidligere publisert i Bergens Tidende.