På Statoils hovedkontor på Forus fikk selskapets nye ansatte en introduksjonsdag hos sin nye arbeidsgiver mandag. Aftenbladet møtte Ola Kolnes og Ingvild Grøsfjeld som begge følte seg veldig velkomne i Statoil.
De jobber begge i Martin Linge-prosjektet som henholdsvis HMS-leder og innenfor områdeutvikling av Martin Linge-feltet.
– Vi går fra et godt, men forholdsvis lite selskap i Norge, til et stort og stødig selskap. Selv om prosjektorganisasjonen i Martin Linge følger med over til Statoil, forlater vi også en del gode kolleger, sier Ola Kolnes som har jobbet i Total E&P Norge de siste seks årene.
Vemodig å slutte etter 17 år
Både Kolnes og kollega Ingvild Grøsfjeld trekker fram de mange mulighetene som finnes i Statoil som spennende. Grøsfjeld har 17 år bak seg i Total. Hun ble ansatt da selskapet het TotalFinaElf, etter at Total kjøpte belgiske Fina og senere Elf Aquitaine. I 2003 ble navnet endret til Total.
– Jeg kjenner at det er litt vemodig å slutte etter så mange år i Total. Men samtidig så syns jeg det er veldig spennende å komme til et selskap med så mange muligheter internt, hvor det også er flere spennende prosjekter på gang, sier Grøsfjeld.
I tillegg til Martin Linge-feltet, inneholder virksomhetsoverdragelsen og Garantiana-funnet i den nordlige delen av Nordsjøen.
På vei til Stavanger
Statoil venter nå på at Martin Linge-modulene skal ankomme Stavanger. Etter et lite opphold på Kanariøyene, har skipet “Black Marlin”, som frakter plattformmodulene, tatt fatt på den siste etappen nordover mot Stavanger.
Været avgjør når plattformen kan seile inn Byfjorden til Rosenberg, men slik det ligger an nå, blir det tidligst mot slutten av uken eller tidlig neste uke.
-På Rosenberg skal plattformen gjennomgås for å klargjøres til sikker oppstart. Etter planen skal oppkobling skje på feltet i løpet av sommeren, sier Morten Eek, pressekontakt i Statoil.
Martin Linge har vært et krevende prosjekt, og i fjor høst ble det klart at utbyggingen av feltet har sprukket med 10,4 milliarder kroner. Total har tidligere uttalt at produksjonsstart er satt til første kvartal 2018.
I Dusavik har også Total ferdigstilt et nytt kontrollrom for Martin Linge-plattformen. Statoil har foreløpig ikke avgjort om selskapet skal bruke dette lokalet i Dusavik.
Slik ser Martin Linge-prosjektet ut på tegnebrettet.
TOTAL
108 stillinger igjen i Total
Total arbeider på sin side også med en virksomhetsoverdragelse av Maersks olje- og gassvirksomhet. Den globale sammenslåingen fant sted 8. mars, og prosessen i Norge skal være gjennomført i løpet av april. Her skal om lag 30 personer over fra Maersk Oil til Total.
Den nye organisasjonen i Total skal telle 108 stillinger. De siste årene har Total vært gjennom en betydelig omstilling. I forrige uke sendte også Total ut tilbud om sluttpakker til sine ansatte i Total E&P Norge og Maersk Oil Norway.
Fakta
Flytende naturgass
LNG – Liquified Natural Gas – er flytende naturgass som hovedsakelig består av metan.
For at gassen skal bli flytende må den kjøles til under -160°C. Volumet reduseres da ca. 600 ganger, og muliggjør effektiv transport og lagring.
LNG blir hovedsakelig benyttet for å forenkle frakt av gass over store avstander i spesialbygde gasstankskip.
Kilde: Wikipedia
Flytende naturgass (LNG) som alternativt drivstoff til tungolje har de siste årene blitt mer populært.
En oversikt fra DNV GL fra viser at 121 skip seiler med LNG som primærdrivstoff, med 127 skip under bygging eller planlegging med levering før 2020. Dette er en oppgang fra 100 seilende og 101 under bygging i 2017.
Fortsatt er det en pitteliten andel av de 55.000 skipene verdens flåte utgjør, men satsingen er ganske ny, og økende.
Les også: Stadig nye fartøystyper med LNG-drift
Nådde milepæl
Gassleverandøren Skangas presenterer i dag at de i 2017 for første gang bunkret 1000 skip med LNG som drivstoff i løpet av et år. Dette er milepæl for det Tananger-baserte selskapet.
.mc4wp-form input[name="_mc4wp_required_but_not_really"] { display: none !important; }
NYHETER OM DET MARITIME NÆRINGSLIVET
– Etterspørselen for LNG er stigende i det nordiske maritime markedet, skriver selskapet i en pressemelding.
61 av de 121 LNG-drevne skipene i bruk er norske.
Les også: Går sammen for å fremme LNG som marint drivstoff
Konteinerskipet Wes Amalie går på LNG.
Omstridt avgift innført
I fjor høst ble det rabalder da regjeringen vraket avgiftsfritaket LNG-skip hadde. Naturgass som drivstoff til gods- og passasjertransport i innenriks sjøfart og for offshorefartøy hadde ingen CO2-avgift, noe de ble pålagt i budsjettet.
Både miljø- og næringsorganisasjoner mente at dette var et feiltrinn, og man så organisasjoner som Bellona og Norsk olje og gass stå på samme side.
Skip med LNG-motorer har 20-30 prosent lavere CO2-utslipp, omkring 85 prosent lavere NOX-utslipp og ingen partikkel- eller svovelutslipp, mente gruppene bak et brev til Stortinget.
Avgiften endte med å bli innført, med en pris på en krone per standard kubikkmeter i innenriksfart for 2018 og 1,06 kroner per standard kubikkmeter offshore.
Les også: I mål på LNG-maratonen
Flex Endeouver går på LNG.
Økning i år
CO2-avgiften ser ikke ut til å stoppe skipene fra å fylle på nytt, ifølge Skangas’ observasjoner.
De opplever større trykk enn i fjor.
– Allerede har antallet bunkringoperasjoner vi har utført for det marine markedet vært høyere enn hele første kvartal i 2017, sier Gunnar Helmen, salgssjef i Skangas i pressemeldingen.
Les også: Her fylles skipet med LNG fra et annet skip for første gang
Det koreanske verftet DSME får ikke medhold i sitt krav på 373 millioner USD, omtrent 2,9 mrd norske kroner, fra den engelske domstolen High Court, ifølge TradeWinds.
Kravet ble opprinnelig fremmet på grunn av ekstraarbeid og kostnadsoverskridelser ved byggingen av riggene Songa Endurance og Songa Equinox, det skriver Petro.
Den engelske domstolen har avgjort at det koreanske selskapet ikke kan anke avgjørelsen. Avgjørelsen er dermed endelig, og Songa Offshore får tilbake saksomkostninger av motparten.
Songa Offshore skriver i en børsmelding at de nå vurderer om de skal gå videre med sitt motkrav til DSME på 65,8 millioner USD.
Fakta
Technology Centre Mongstad
Verdens største testanlegg for Co2-fangst
60 medarbeidere
Åpnet i 2012, er bygget i tilknytning til oljeraffineriet og kraftvarmeverket på Mongstad
Fasiliteter for testing med to teknologier: karbonatteknologiogaminteknologi
Designet for å kunne fange 100 000 tonn Co2 årlig
Eid av Gassnova (på vegne av staten), Statoil, Shell og Sasol
Det kommer fram av en pressemelding fra selskapet.
Mellom 2011 og 2017 var Axelsen (51) administrerende direktør for renovasjonsselskapet VEAS, Vestfjordens avløpsselskap, som har renseanlegg for kommunalt avløpsvann for blant andre Oslo, Asker og Bærum.
Av utdanning er han sivilingeniør i industriell miljøteknologi med doktorgrad i forbrenningsteknologi.
Nå går han inn som ny administrerende direktør i Teknologisenter Mongstad (TCM).
– TCM gir verdifulle muligheter i bekjempelse av de globale klimautfordringene. Den kunnskapen og kompetansen som er opparbeidet på TCM har global anerkjennelse, og jeg ser frem til å jobbe sammen med en kompetent stab for å ta dette viktige arbeidet videre, sier han i pressemeldingen.
Senteret ble opprettet i 2012 med statsminister Jens Stoltenberg og olje- og energiminister Ola Borten Moe til stede, som det største av sitt slag for uttesting av CO2-fangst. Et år senere skrinla regjeringen det fullskala renseanlegget på Mongstad.
TCM bestod, og ansatte i 2015 Roy Vardheim som administrerende direktør. Han er nå styreleder, går det frem av pressemeldingen.
Skipsverftet Stadyard i Måløy skal bygge ein 47,7 meter lag fiskebåt for Austevoll-selskapet Nye Radek as.
Båten – bygg nummer 44 for verftet – blir utstyrt for å drive ringnot-, trål- og snurrevadfiske. Skroget blir bygd i Polen, kjem til Stadyard hausten 2019 og fartyet skal leverast sommaren 2020.
Fartyet er designet og utvikla av Rolls-Royce Marine.
Svein Fagerbakke (Radek), Rolf Barstad (Rolls-Royce Marine), Agnar Lyng (Stadyard), Arild Sekkingstad (Radek), Malvin Silden (Stadyard), Per Ståle Nykrem (Rolls-Royce Marine) etter kontraktssignering mellom Stadyard og fiskebåtreiarlaget Nye Radek. Foto: Ogne Øyehaug
Nok å gjere
Kontrakten med Austevoll-reiarlaget betyr at dei 33 eigne tilsette og innleigde ved Stadyard har nok å gjere fram til Nye Radek får fartyet sitt.
I dag har verftet bygg nummet 40 i arbeid, ein fiskebåt at reiarlaget Kenfish. Den skal leverast i august i år.
Neste nybyggingsoppdrag er bygg nummer 41 og 42. Det to fiskebåtar for reiarlag i Nord-Noreg,
Les også: Stadyardkontrakter til 200 millionar
Den siste av di skal leverast tidleg på vinteren 2019.
Ei kontrakt til
I og med at verftet har gitt båten til Nye Radek as bygg nummer 44 betyr det at verftet har ei kontrakt til på handa, bygg nummer 43, som førebels ikkje er offentleggjort.
Det er grunn til å tru at det oppdraget vil fylle tomrommet mellom bygg nummer 41/42 og 44, slik at Stadyard er sikra nybyggingsaktivietet fram til sommaren 2019.
I tillegg til nybygg driv Stadyard og med reparasjonar og vedlikehald.
– At vårt felles oljeselskap surfer i et slikt marked, er forkastelig. Hvis disse opplysningene er riktig, må noe skje, sier leder Jørn Eggum i Fellesforbundet til VG.
Ifølge avisen opplyser Jake Molloy, tillitsvalgt i fagforeningen RMT i Aberdeen, til oljenettstedet Upstream at asiatiske arbeidstakere på løfteskipene til Heerema Marine Contractors tjener så lite som 45 amerikanske dollar dagen. Det heter også at asiatiske mannskap kan jobbe 12 timer skift hver dag i 12 uker. Med en dollarkurs på 7,72 har de dermed, ifølge VG, en timelønn på 29 kroner.
Statoil vil bruke Heeremas løfteskip Thialf i flere operasjoner i Norge i 2018 og neste år, blant annet på Johan Sverdrup-feltet. De sier Heerema har signert deres «leverandørerklæring».
– Vi har fått forsikringer om at de ikke handler i strid med gjeldende lover eller Statoils leverandørerklæring, sier Morten Eek, informasjonssjef for norsk sokkel i Statoil.
Michelle Brama, talsperson i Heerema, sier de av hensyn til personvern ikke går ut med individuelle kontraktdetaljer.
– Det vi kan si er at Heerema Marine Contractors har en verdensomspennende avtale som sikrer at alle kontrakter er innenfor regelverket til International Transport and Workers Federation (ITF), sier Brama.
Samtidig varsler selskapet at de utvider den uavhengige granskningen av saken og iverksetter internrevisjon.
– Vi har sluppet ut ubehandlet regn- og overflatevann i Paráelven. Det er fullstendig uakseptabelt og brudd på det Hydro står for. På vegne av selskapet, vil jeg si unnskyld til lokalbefolkningen, myndigheter og samfunnet, sier Hydros konsernsjef Svein Richard Brandtzæg i en pressemelding sendt ut natt til mandag.
Nye funn
Hydro har tidligere innrømmet at det har foregått utslipp av regn- og overflatevann fra anlegget i forbindelse med et stort regnfall i februar.
Nå opplyser det delvis statseide selskapet at det også er avdekket andre utslipp, noe Hydro fikk varsel om fra den brasilianske miljømyndigheten SEMAS om 15. mars. Varselet påpekte en «ulisensiert forbindelse» mellom aluminaraffineriet Alunorte og en godkjent dreneringskanal fra det nærliggende aluminiumsverket Albras, ifølge Hydro. Vannet skal ha gått ut i Paráelven.
«Ifølge lisensen, skal alt regn- og overflatevann fra Alunorte ledes til vannbehandlingssystemet. Tester gjennomført av SEMAS viser at vannet i stedet rant inn i kanalen fra Albras. Disse utslippene har skjedd uavhengig av det kraftige regnfallet i februar.», skriver Hydro.
Ubehandlet regnvann havnet i elv
Ifølge selskapet er det ubehandlet regnvann fra taket på et skjul der det oppbevares kull som har blitt ledet ut i elven via denne interne kanalen.
– Hydro oppdaget deretter en ekstra tilførsel av vann til denne kanalen fra et område der det tidligere ble oppbevart hydrat, heter det i pressemeldingen.
Innløpet til vannet fra taket av kullageret er nå blitt stengt. Hydro jobber med å finne den beste løsningen for å stenge innløpet fra det tidligere lagerområdet for hydrat.
Resultatet av den interne gjennomgangen og de første resultatene fra den eksterne granskningen presenteres 9. april.
Nye investeringer
Fredag opplyste Hydro at de skal oppgradere vannrenseanlegget ved aluminiumsraffineriet for 500 millioner kroner.
Ifølge konsernet øker det kapasiteten på Alunorte med 50 prosent og styrker raffineriets evne til å takle fremtidig ekstremvær.
Etter det første funnet av forurenset drikkevann rundt anlegget har myndighetene pålagt Hydro å halvere produksjonen på ubestemt tid. Hydro eier 90 prosent av anlegget og har rundt 2.000 ansatte der.
Hydro-ledelsen ble torsdag innkalt til næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) for å forklare seg om lekkasjen. Dagen etter kom selskapet med en pressemelding der de beklager det første utslippet.
– Vi anerkjenner at vi er nødt til å bygge ny tillit, gjennom å endre våre holdninger, handlinger og hvordan vi samarbeider med våre naboer, sa Hydro-sjef Svein Richard Brandtzæg.
Langsmed kaianlegget på Eldøyane på Stord ligger det rør i lange baner. For det blotte øyet er mengdene utallige. Teller man opp, er det 28.000 rørbiter her på anlegget.
Om kort tid kommer det siste lasset med rør fra produsenten Mitsui i Japan, før totalt 36.000 rørbiter skal fraktes ut og ned på havbunnen.
Synet forteller litt om de enorme dimensjonene Johan Sverdrup-utbyggingen har.
Les også: Johan Sverdrup mer verdt enn først antatt
660 000 fat olje dagen
Johan Sverdrup-feltet ligger 150 kilometer vest av Stavanger, på Utsirahøyden. Herfra skal Statoil legge rør for olje til Mongstad i Hordaland, 283 kilometer nordøstlig retning. Gassrørene skal til Kårstø i Rogaland.
Totalt teller rørene på Norsea 450 kilometer. De er 225 000 tonn tunge, noe som tilsvarer 31 ganger vekten av Eiffeltårnet.
Gjennom rørene skal det på det meste renne 660 000 fat olje. Daglig.
– Det er det største oljerøret på norsk sokkel, både i diameter og lengde. Det er såpass store mengder med olje som skal gjennom at vi ikke har tilsvarende på sokkelen, sier Geir Bjaanes, som er prosjektleder for blant annet rørene.
Bjaanes har også ansvaret for alt annet på Sverdrup-prosjektet som ikke gjelder selve feltinstallasjonen, deriblant eksportrørene, de feltinterne rørene, undervannsinstallasjonene, kraft fra landløsningen og mottaksanlegget for olje på Mongstad.
Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
Starter på Mongstad
I april eller mai skal rørene etter planen fraktes til Mongstad, hvor Saipem-skipet Castorone skal legge rørene. Rørhåndteringsfartøyet er 330 meter langt, og et av de største i sitt slag.
Ilandføringen på Mongstad er gjennom en tunnel på 122 centimeter (48 tommer) i diameter, 300 meter under vann utenfor Mongstad.
Etter de har trukket det 36 tommer brede røret inn i tunnelen, skal de jobbe seg ut fra Fensfjorden og sørover til Utsirahøyden. Når de har kommet til feltsenteret skal de begynne med gassrørene og jobbe seg mot Haugsneset ved Kårstø.
På sitt dypeste vil rørene ligge 537 meter under vannoverflaten, i Norskerenna.
Statoil venter å være ferdig med rørleggingen i august.
Les: Kakefest for Johan Sverdrup-mottak på Mongstad
Halverte kostnader
Rørkontraktene med Mitsui & Co. Norway, Wasco Coating Malaysia og Saipem kom totalt på 2,5 milliarder kroner. Kontrakten med Norsea for mellomlagringen hadde en verdi på 80 millioner kroner.
I februar skrev Sysla om den kraftige kostnadsreduksjonen på Johan Sverdrup-prosjektet. Da plan for utbygging og drift ble godkjent av norske myndigheter i august 2015 var første fase i Johan Sverdrup-utbyggingen anslått til å koste 123 milliarder. I februar var anslaget redusert til til 88 milliarder kroner, ned 30 prosent.
Ifølge prosjektlederen har den valgte løsningen for landfallet på Mongstad vært en stor bidragsyter til kostnadskuttene.
– På mitt område har vi halvert kostnadsanslaget, sier Bjaanes.
– Vi regner faktisk med å levere dobbelt så mange motorer i år som i fjor, sier finansdirektør ved Bergen Engines, Sondre Johan Worsøe til BT.
Ikke alle kan fortelle om så ekstreme svingninger som det den største industribedriften i Bergen nå gjennomlever. Men majoriteten av næringslivet her vest opplever nå oppsving og stor fremtidstro.
Resultatene fra den siste Vestlandsindeksen viser at optimismen blant bedriftsledere på Vestlandet ikke har vært høyere siden andre kvartal 2013.
– Bedriftene forventer bedring både i investeringer, sysselsetting, etterspørsel og lønnsomhet fremover, sier konserndirektør Ragnhild Janbu Fresvik i Sparebanken Vest.
Det er banken som hvert kvartal utarbeider denne indeksen gjennom spørsmål til 700 bedriftsledere på Vestlandet.
Forlot bunnen i fjor
For Bergen Engines var situasjonen første halvår i fjor tørke og nesten tomme ordrebøker. De hadde da opplevd å gå fra et par toppår til noen katastrofeår. I årene 2011 til og med 2013 nådde de et samlet overskudd etter skatt på 560 millioner kroner. Dette ble de neste tre årene erstattet med et samlet underskudd på 756 millioner kroner.
Kommunikasjonsdirektør i Bergen Engines, Helge Skaar, tror de nådde bunnen for et år siden, og at de nå er i gang med en ny opptur.
– Etter flere tunge tapsår forventer vi faktisk et positivt driftsresultat for Bergen Engines konsernet i år, sier Skaar.
Vokser på land
Nedturen kunne i stor grad forklares med stupet i oljeprisen, og full stopp i bygging av nye offshoreskip.
– Det vi nå leverer er motorer til bruk på land. Vi leverer til kraftstasjoner i Bangladesh, Indonesia, Mexico og Slovakia. I tillegg har vi begynt å levere gassmotorer til store drivhus i Nederland og Belgia, sier Skaar.
Den store fremtidstroen som nå gjenspeiles i Vestlandsindeksen kan i stor grad forklares med et betydelig stemningsskifte i olje- og gassnæringen. Her har høyere oljepriser og forventning om økte investeringer faktisk gjort offshorebedriftene mer optimistiske enn andre bedrifter.
En bumerang
For Ragnhild Fresvik har det gledelige løftet for oljenæringen en viss bismak.
– Det er selvfølgelig positivt at offshorebedriftene opplever økt aktivitet og optimisme. Men samtidig vet vi at næringen ikke skal tilbake til 2014-nivå. Jeg skulle derfor gjerne sett en beredere oppgang for vekstbedrifter i andre bransjer enn den bumerangsituasjonen som oljebransjen nå opplever, sier Fresvik.
Hun har ingen tro på at en eller to bransjer vil kunne bli den nye motoren i økonomien som oljenæringen har vært. Bankdirektøren viser til at sjømatnæringen bare sto for 1,8 prosent av den landbaserte verdiskapningen i 2016, mens petroleumsnæringen bidro med 14,2 prosent.
Les også: Derfor blir ikke laksen “den nye oljen”
Fresvik tror imidlertid at ingeniør- og teknologikompetansen som petroleumsnæringen har utviklet vil kunne bli videreutviklet i en rekke nye næringer. Hun viser i den forbindelse til norske verft som bygger batteriferger og hybridbåter, og til de mange leverandørene av vindenergi.
Ragnhild Janbu Fresvik. Foto: Ørjan Deisz.
Anne Jortveit
Prosjektleder i Norsk Klimastiftelse. Tidligere bl.a. kommunikasjonssjef i Zero og prosjektleder for den årlige Zerokonferansen. Bakgrunn som journalist og redaktør. Hver fredag presenterer redaksjonen hos Energi og Klima fem viktige nyhetssaker fra uken som er gått. Spalten heter “Fem på fredag“ og du kan abonnere på den her.
Hver uke presenterer redaksjonen i Energi og Klima fem saker fra uken som er gått. Her er mine utvalgte.
EQUINOR: MARKEDSFØRING FOR Å GJEMME BORT OLJEN? Statoils navnebytte denne uken får oppmerksomhet i internasjonale medier. Det vekker interesse at et selskap som i all hovedsak driver med fossil energi ikke ønsker å bli assosiert med olje. The Telegraph skriver for eksempel følgende: «Statoil, which was founded in 1972 and has a turnover of around $60m (£43m), is merely the latest in a long line of oil companies using marketing to shift focus away from the fact they still pump thousands of barrels of the black stuff out of the ground».
Mange av de internasjonale mediene som omtaler navnebyttet ser på operasjonen først og fremst som et markedsføringsgrep for å gi et tydeligere inntrykk av at selskapet har tatt sine første skritt inn i en fremtid der selskapet skal bli grønnere. The Wall Street Journal beskriver navnebyttet slik: «Norway’s state-backed oil company Statoil AS is changing its name to Equinor, part of its effort to recast itself as the world’s greenest oil company». WorldOil.com skriver at «Norway’s leading oil major rebrands to broaden its energy reach». I artikkelen forsikrer Equinors konsernsjef Eldar Sætre at «The Norwegian continental shelf will remain the backbone of our company, and we will use our Norwegian heritage in our positioning as we continue growing internationally within both oil, gas and renewable energy». Bloomberg skriver at «Statoil No Longer Wants ‘Oil’ in Its Name», mens nettstedet businessGreen skriver at «Norwegian firm becomes latest fossil fuels giant to ditch oil from name as it seeks to underline commitment to clean energy transition». Sistnevnte gjør et nummer av begrepet grønnvasking: «The companies continued investment in new oil and gas projects prompted some commentators on social media to characterise the rebrand as an exercise in «greenwash».
Nå er det opp til Equinor å bevise at navnebyttet er mer enn et fiffig omdømmetiltak. Foreløpig er Equinors fornybarsatsing for lommerusk å regne sammenliknet med selskapets kontinuerlige nyinvesteringer i fossil energi. Min kollega Lars-Henrik Paarup Michelsen skrev i en kommentar om Statoil 11. februar i år at «Det var lite snakk om grønt skifte då Statoil presenterte 2017-resultatet i London, sjølv om fornybarstrategien blei omtalt. På ein av konsernsjefens plansjar kunne ein lese at Statoil skal bruke 15-20 prosent av investeringsmidlane i 2030 på fornybar energi, men Sætre presiserer at dette er ein ambisjon og ingen blankofullmakt».
SAUDI ARAMCO FRYKTER KLIMASØKSMÅL I USA: Frykten for klimasøksmål kan føre til at Saudi Aramcos mulige børsnotering i USA kan havarere. Det skriver CNN Moneydenne uken. «Could Wall Street miss out on the biggest oil deal of all time?» spør nettstedet. Saudi-Arabia har lenge syslet med planene om å børsnotere den statlige oljegiganten, børsene i London og New York er mest aktuelle. Men på et besøk i London for noen dager siden sa Saudi-Arabias energiminister Khalid Al Falih til CNN Money at selskapet er for stort og for viktig for landet til at det kan utsettes for denne typen risiko. Ministeren refererte i samtalen særlig til New Yorks beslutning om å saksøke fem store oljeselskaper for kostnaden klimaendringene påfører byen.
Selv om amerikanerne har en større tradisjon for denne typen søksmål er det Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney som for alvor har satt tema om klimarelaterte søksmål på agendaen – især i sin sagnomsuste tale «Tragedy of The Horizon» som han holdt i 2015 og der ansvarsrisiko i form av søksmål mot oljeprodusenter er en av de tre alvorlige klimarisikoer Carney trekker frem.
Apropos klimasøksmål på amerikansk jord – denne uken skriver Washington-baserte The Hill at tidligere California-guvernør Arnold Schwarzenegger vil saksøke oljeselskaper for «knowingly killing people all over the world». Klimaktivisten mener oljetoppene til forveksling likner tobakkstoppene som i årevis visste at tobakken tok liv av folk, og som tapte så det sang da de måtte i retten.
TRE MILLIONER ELBILER – HVERT ÅR – FRA VW: Den tyske bilgiganten VW tar for alvor et kvantesprang inn i den elektriske verdenen. Ifølge en Bloomberg-artikkel har selskapet nå sikret seg leveranser av batterier til en verdi av om lag 20 milliarder euro – eller drøyt 190 milliarder kroner – for å sikre en aggressiv økning i sin produksjon av elektriske kjøretøy. I 2022 skal selskapet kunne produsere elbiler ved 16 egne fabrikker, målet er at Volkswagen fra 2025 skal kunne skyfle ut tre millioner elbiler på markedet – hvert år. VW utfordrer med dette Tesla som sliter med batteriproblemer for sin «folke-tesla» Model 3.
Antall elbiler verden over øker, men er foreløpig forsvinnende lite sammenliknet med fossilbiler. I 2016 ble det registrert mer enn 460 000 helelektriske personbiler globalt. Det er en økning på 43 prosent sammenlignet med året før, ifølge Klimavakten. I desember 2017 skrev Nettavisens Side3 at det på hele verdensmarkedet ville bli registrert nærme én million nye elbiler i 2017. Når selskaper som VW øker kapasiteten så til de grader bør vi kunne se for oss en temmelig drøy eksponentiell økning verden over i løpet av få år.
MICHAEL LIEBREICHS BRILJANTE FRAMTIDS-ANALYSE: Så til en definitiv «must read» fra Michael Liebreich – grunnleggeren av New Energy Finance – som denne uken har skrevet artikkelen «Beyond Three Thirds, The Road to Deep Decarbonization» publisert på nettopp Bloomberg New Energy Finance. I artikkelen redegjør han for hva han mener med det han kaller «Three-Third World». Innen 2040 mener Liebreich at en tredjedel av verdens elektrisitetsproduksjon vil komme fra vind og sol, at en tredjedel av alle verdens kjøretøy vil være elektriske og at hver mengde forbrukt energi vil bidra med en tredjedel mer i BNP enn i dag – med andre ord ser han for seg at betraktelig energiøkonomisering vil kunne gi gode resultater for verdensøkonomien. Energiguruen tar oss punkt for punkt gjennom de endringene som har skjedd innen energisektoren på veien mot lavkarbonsamfunnet – og hvordan nye hindre kan forseres. Han skriver: «The fact that we are on track for the Three-Third World is quite extraordinary. It certainly outstrips my expectations when I founded New Energy Finance in 2004. And it is probably unstoppable: wind, solar and battery costs will continue to fall faster than any mainstream energy forecasters expect, and there is nothing that makes me think President Donald Trump will succeed in his attempts to revive coal.» Det siste bringer meg over på neste sak:
HVA BETYR DET AT TRUMP SPARKET TILLERSON? Denne uken kvittet Donald Trump seg med utenriksminister Rex Tillerson – en av få medlemmer i Trump-regjeringen som anerkjente klimautfordringen og som prøvde å forhindre at Trump trakk USA ut av Paris-avtalen. Mannen som erstatter Tillerson – CIA-sjef Mike Pompeo – er reaksjonær klimafornekter og del av Tea Party-bevegelsen. Store deler av valgkampen hans er finansiert av Koch-brødrene som har sett det som sin oppgave å bruke store summer på å nær sagt stikke kjepper i hjulene på utbredelsen av elbiler. Brødrene, som har tjent seg rike innen fossil energi, jobber dessuten for å vrake vedtatte klimatiltak, motarbeide utbyggingen av mer fornybar energi og gjøre det enda billigere å forurense. Det er altså denne fossile bulkeduoen den nye utenriksministeren står i takknemlighetsgjeld til. Fra nå av er det Pompeo som i prinsippet skal ha ansvar for USAs deltagelse i internasjonale klimaforhandlinger og klimamøter – bekymringene rundt dette kan du lese mer om i blant annet Reuters’ artikkel «Greens fear climate backslide with Pompeo as top U.S. diplomat» og i Washington Posts artikkel «Trump just put a climate science doubter in charge of the department that leads international climate talks».
