Queiroz Galvao Exploracao e producao har tildelt en 2 års kontrakt til Solstad Farstad ASA for det ti år gamle ankerhåndteringsfartøyet BOS Turmalina.
Skipet skal benyttes i forbindelse med innstallasjon av BS-4-Atlanta i Brasil, samt støttefunksjoner under produksjon.
Kontrakten skal ha oppstart i september. I tillegg til den faste perioden på 2 år har kunden opsjon til å forlenge
kontrakten med ytterligere 2 år.
Mandag overleverer organisasjonen et nytt Veikart for grønn vekst til klimaminister Vidar Helgesen (H) under Arendalsuka.
Veikartet inneholder 24 konkrete politikkforslag for grønn vekst i Norge.
– Klimaendringene og tapte arbeidsplasser i oljesektoren er to av Norges største utfordringer i dag. Vi mener fornybarnæringen har et stort potensial for å bidra på begge disse områdene, sier direktør Oluf Ulseth i Energi Norge til NTB.
– Vårt mål er at Norge, med utgangspunkt i vannkraften og et bedre samspill mellom næringsliv og myndigheter, skal bli verdens første fullelektrifiserte samfunn innen 2050. På den måten kan vi ta en sterkere lederrolle i klimaarbeidet, samtidig som konkurransekraften vår styrkes, sier han.
Unik mulighet
I Norge kommer 96 prosent av strømproduksjonen fra vannkraft. I tillegg har Norge et velutviklet energisystem, høy elektrifiseringsgrad i husholdningssektoren og verdens høyeste elbiltetthet.
– Det gir oss et unikt utgangspunkt for å elektrifisere andre samfunnssektorer og dermed kutte utslipp av klimagasser, sier Ulseth.
Men det vil kreve betydelig innsats, særlig innenfor transportsektoren og olje og gass.
«Elektrifisering er, sammen med biodrivstoff, nøkkelen til å gjøre transportsektoren utslippsfri enten lagringen skjer i batterier eller i form av hydrogen», heter det i rapporten.
Det ruller allerede 110.000 elbiler på norske veier, og Stortinget har vedtatt at det ikke skal selges nye fossildrevne personbiler i Norge etter 2025.
«Flere veikart viser at utslippene her kan fjernes innen 2050, men det vil kreve betydelig innsats innenfor alle deler av sektoren», skriver Energi Norge i rapporten.
For olje- og gassnæringen kan utslippene kuttes betydelig gjennom elektrifisering av sokkelen fra land.
Fornybar vekst
Fullelektrifiseringen av samfunnet er ikke bare bra for klimaet, men også for utvikling av ny industri og nye teknologiarbeidsplasser.
Fornybarnæringen står for stadig mer av verdiskapningen og er nå høyere enn for alle andre fastlandsnæringer. Allerede i dag er det over 100 bedrifter i Norge som jobber med elektrifisering av transport, også i maritim sektor, påpeker Energi Norge.
Men det kan bli enda bedre.
– Vi mener at verdiskapingen i fornybarnæringen kan dobles innen 2050, sier Ulseth.
Av 13 planlagte letebrønner i Barnetshavet i år, gjenstår nå seks. I fire brønner er det gjort funn, en brønn er avgrenset, mens to har vært tørre.
Se mer info nederst i saken.
Songa Enabler er nå i gang med å bore Korpfjell-brønnen. Brønnen er den fjerde av Statoils fem letebrønner i Barentshavet i år. I tillegg gjenstår Koigen Central.
Korpfjell er selve rosinen i pølsa i årets letekampanje.
Brønnen ligger over 400 kilometer fra land, i Barentshavet sørøst, der regjeringen først i 2015 åpnet for å dele ut letelisenser. Dermed er det aldri tidligere boret etter olje i dette området.
– Korpfjell er et spennende prospekt, men det er stor usikkerhet rundt hva vi finner der. Vi har stor tro på potsensialet for denne brønnen, men det er også en mulighet at vi ikke finne noe. Når en går inn i et nytt område er usikkerheten større, og vi må balansere forventningene våre, sier pressekontakt i Statoil, Erik Haaland til Sysla.
Ingen store funn til nå
Forrige uke meldte Statoil om et lite funn i den tredje brønnen i årets letekampanje, Gemini Nord. Brønnen påviste litt gass og bittelitt olje.
– Ambisjonen for brønnen var å påvise ytterligere oljeressurser i nærheten av Wisting-funnet, men som for Blåmann-brønnen, fant vi gass, sa Jez Averty, letedirektør for Norge og Storbritannia i Statoil i en pressemelding.
Statoil mener det er for tidlig å trekke en konklusjon på hvorvidt letingen har innfridd forventingene i Barentshav-kampanjen.
– Vi har boret tre av fem brønner, hvor vi har gjort funn i alle. Nå gjenstår to spennende brønner, sier Haaland.
Langsiktig perspektiv
Da Statoil boret Blåmann, var det første gang på over to år at selskapet lette etter olje og gass i Barentshavet. Etter skuffende leting i 2013 og 2014, der totalt 12 brønner bare ga ett vesentlig funn, tok selskapet en letepause helt nord.
I juli meldte selskapet også om et nytt funn i Kayak-prospektet. Funnet er på mellom 25 og 50 millioner utvinnbare fat og kan gi verdifulle tilleggsvolumer til Johan Castberg.
– Er Statoil avhengig av store funn for å gå videre med leting i Barentshavet, eller vil dere fortsette uavhengig av funn?
– Vi har et langsiktig perspektiv på Barentshavet. Det er kun boret 130 brønner i et havområde som er mye større enn Nordsjøen. Vi tror fortsatt det er muligheter der, og vil ha leteaktivitet i årene fremover.
Leteplanene for 2018 er ikke konkludert, og Haaland ønsker derfor ikke å si noe konkret rundt neste år.
– Boreprogrammet har til nå gått som planlagt uten uforutsette hendelser, noe vi er veldig fornøyde med. Det er et resultat av god planlegging og erfaring.
Lundin skal lete mer
Hos Lundin pågår også en omfattende letekampanje i Barentshavet, hvor de tidligere har gjort funnene Alta og Gohta. Så langt i år har selskapet gjort funn i Filicudi. Selskapet boret tørt på Gohta 3, mens to brønner ble boret på Alta 4, den ene en separat sidestegsbrønn.
På planen for resten av 2017 har Lundin Børselv (PL609), Hufsa (PL533) og Hurri (PL533) helt på tampen av året. De til sammen syv nevnte brønnene er alle egenopererte av Lundin.
Eni boret i mars tørt på Boné-prospektet. Selskapet skal bore Goliat Eye (PL697) senere i år.
For å gi støtteordningen til opphugging av eldre skip et puff, har Nærings- og fiskeridepartementet bestemt seg for å endre vilkårene.
Krav om norsk flagg droppes, satsene kan økes og det blir mulig å kjøpe brukt.
– Vi tror de helt ferske endringene gjør ordningene mer attraktive for brukerne, sier spesialrådgiver Ole Jørgen Henæs i Innovasjon Norge.
– Terskelen blir lavere for å ta ordningen i bruk, fordi det er større fleksibiltet på hvilke skip som inkluderes.
Ordningene som regjeringen opprettet i 2016 administreres av Innovasjon Norge.
Fakta
Forlenge
Lukke
Kondemneringsordningen
Kondemneringstilskudd til skip i nærskipsfart skal bidra til at eldre skip i norske farvann skrapes, og erstattes med ny og bærekraftig kapasitet.
Ordningene som gir støtte til kondemnering av eldre skip og innovasjonslån til kjøp av mer moderne eller bygging av nye skip, ble opprettet av regjeringen i 2016 som en satsing på grønn fornyelse av skip som frakter gods i nærskipsfarten. Ordningene administreres av Innovasjon Norge.
De nye vilkårene er beskrevet i “tilskuddsordningen for kondemnering av skip” og “Risikolån til finansiering av skip innen nærskipsfart”
Det er omtrent 1000 fartøy i nærskipsflåten i dag. Av disse inngår 500 i frakteflåten, 350 er ferger, mens 160 er andre skip.
Nærskipsflåten står 39 prosent av Norges totale utslipp fra skipsfart.
Nærskipsflåten har mange gamle skip. 52 av totalt 80 skip er mer enn 30 år gamle.
Propel AS utarbeidet en rapport på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet i 2015 som viser at økt vraking av skip har et potensial for miljøforbedring av flåten.
Kilder: Innovasjon Norge / Regjeringen
Floppet
I fjor lanserte regjeringen ordningen som skulle bidra til å fornye nærskipsflåten. Det ble satt av 40 millioner kroner til rederier som sendte gamle travere til opphugging og samtidig bygget nye.
Tidligere utredninger estimerte at over 50 skip aktuelle for tilskuddsordningen, men etter den ble innført lå kun to av ti an til å få søknaden innvilget.
Et år senere var det klart at ikke én eneste søknad ble godkjent.
Begrunnelsen var todelt: For det første var det mange som søkte om støtte som bare vil skrape og ikke bygge nytt.
Den andre grunnen til at de falt utenfor, var at fartøyene som rederiene ville kondemnere var for små.
Kan kjøpe brukt
Målet er fortsatt å oppnå klare miljøgevinster gjennom å skifte ut og erstatte gamle fartøy.
– Vi krysser fingrene for at ordningen treffer bedre nå. Endringene er jo heller ikke tatt helt ut av det blå. De er gjort i tett samarbeid med næringen, så vi håper på gode resultater, sier Henæs.
Nå åpnes det opp for at innovasjonslån ikke utelukkende må benyttes til å bygge nytt. Så lenge miljøprofilen er vesentlig bedre enn skipet som hugges, kan det også kjøpes brukte skip.
Det blir heller ikke lenger krav om norsk flagg på skipet som skal hugges. Fremover holder det at skipet har hatt norsk eierskap i minst 12 måneder.
I tillegg er det rom for å gi mer enn to millioner kroner i kondemneringstilskudd i enkelte prosjekt.
Endringene betyr at søknadene som fikk avslag i fjor kan få ja i år – uten å gå gjennom hele søknadsprosessen på nytt.
– Vi har allerede det meste av informasjonen vi trenger, så vi oppfordrer rederiene til å ta kontakt, sier Henæs.
Fornøyd med styrking
Kystrederienes nye sjef, Tor Arne Borge, mener dette er godt nytt.
– Kystrederiene er veldig fornøyde med at kondemneringsordningen blir styrket.
Rederiforeningen organiserer størstedelen av flåten som støtteordningen er myntet på, og har i mange år etterspurt en vrakpantordning.
Borges forgjenger, Siri Hatland, påpekte i høst at kravene for å komme inn i ordningen var så strenge at den var omtrent umulig å benytte.
– Vi har siden starten jobbet hardt for at det skal være mulig å benytte seg av ordningen uten at man må forplikte seg til å bygge helt nye fartøy, men kan investere i nyere brukt tonnasje, sier Borge.
Nå håper han endringene kan hjelpe rederiene å fase ut de eldste fartøyene.
– Det er også svært gledelig at maksimalgrensen for å vrake skip på 2 millioner kroner i visse tilfeller kan heves.
– Det er ikke vanlig at seismikkskip benytter Færøyene som base i dag. Men de siste årene har vi sett andre skipstyper, eksempelvis LNG-tankere, som seiler fra Nord-Europa til USA og omvendt. Da stopper de gjerne ved Færøyene for å vente på last. For en stund siden hadde vi besøk av fire av Maersk sine ankerhåndteringsskip som stoppet innom for blant annet proviantering, sier Tommy Petersen.
Petersen er seniorrådgiver i det færøyske Udenrigs- og erhvervsministeriet med ansvar for det maritime område og oljeleting.
Konkurransedyktig
Ifølge seismikkrederiet PGS, er det flere grunner til at Færøyene ble det foretrukne stoppestedet på reisen fra Nordsjøen til Canada.
– Ramform Titan hadde et kort stopp på Færøyene i juli da den gikk fra en jobb i Nordsjøen til et prosjekt på østkysten av Canada. Vi valgte Færøyene fordi det ligger på veien til Canada fra Nordsjøen. Prisen på drivstoff er konkurransedyktig. I tillegg er servicen fra agenter og andre leverandører meget bra, sier Bård Stenberg, i PGS.
Se video: Bli med om bord i verdens bredeste skip
Vil ha maritimt knutepunkt
Den færøyske egjeringen har som strategi å gjøre Færøyene til en maritim «hub» i Nord-Atlanteren, og besøket av seismikkskipene Ramform Titan og Geo Coral er akkurat det Færøyene søker.
Ifølge Petersen har regjeringen som mål å markedsføre Færøyene som en slags service-hub for skip fra alle segmenter. Det gjelder særlig skip som opererer i Nord-Atlanteren i forbindelse med plattformforsyninger.
Skipene har skiftet bemanning, bunkret og proviantert i de færøske havnene Tórshavn, Runavík, Fuglefjord og Vági.
– Rederiene har benyttet hoteller, flyselskap og handlet her. Det har stor betydning for den lokale økonomien, sier Jan Müller.
Müller er direktør i Faroes Oil Industry Group (FOIB), Norsk olje & gass sin søsterorganisasjon på Færøyene. For tiden jobber han intenst med den fjerde konsesjonsrunden på færøysk sokkel. I mai startet konsesjonsrunden ut, og håpet om et nytt oljeeventyr på Færøyene er stort.
Pit-stop og reparajoner
– Færøyene har lenge vært et slags pit-stop. Skip fra Russland og diverse andre land har i flere år brukt Færøyene som base mens de har ventet på omlasting av fisk fra Nord-Atlanteren. Russiske skip har i årevis foretatt reparasjoner på færøyske verft, og kjøpt andre tjenesteytelser under besetningsskift, sier Petersen.
– Også i forbindelse med stigende global interesse for aktiviteter og seiling til Arktis kan Færøyene være et aktuelt stoppested.
God infrastruktur
Færøyene ligger sentralt til i forhold til oljeaktivitet, samt shipping mellom USA, Asia, Europa og Arktis.
– Vi har en unik ekspertise innen alle grener av sjøtransport og shipping. Færøyske offiserer besetter cirka 25 prosent av alle ledende stillinger om bord på danske skip. I tillegg har vi god infrastruktur med europeisk standard, både i offentlig og privat regi, samt hyppige flyforbindelser til og fra Færøyene, sier Petersen.
Færøyene har investert milliarder i forbedring av infrastrukturen på øyene, slik at flere av havnene i dag kan tilby varer og tjenesteytelser til utenlandske skip.
«Time Is Money» - historien om det norske oljeeventyret
I sommer publiserer Sysla utdrag fra boken Time Is Money, om de første årene på norsk sokkel. Boken er skrevet av Arnt Even Bøe, mangeårig oljejournalist og forfatter av flere bøker om bransjen. Dette er fjerde utdrag.
Høsten 1969 var det boret 32 letebrønner på norsk sokkel til en samlet pris på rundt 750 millioner kroner. Etter Cod-nedturen kunne selskapene konstatere at de etter tre års leting ikke hadde gjort ett eneste kommersielt funn. Bedre ble det ikke av at kostnadene per brønn var de høyeste i hele Nordsjøbassenget. I det som skulle være høysesong for leteboring i Norge, var bare tre rigger i sving.
Utdrag 1: «Jeg skal påta meg å drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel.»
De nasjonale forhåpningene knyttet til statsdeltakelse som lå i tildelingene av andre runde i mai samme år, forutsatte at det var noe å delta i. Selv om selskapene i runden hadde påtatt seg boreforpliktelser, skulle ikke disse være innfridd før seks år fram i tid. Akkurat nå hadde de fleste oljeselskapene helst lyst til å følge Shell som til tross for de nye leteblokkene flyttet både rigger og folk til andre sokkelområder. Det så mørkt ut.
Ville stoppe
Heller ikke Phillips Petroleum hadde lyktes. Selskapet hadde boret fire av de fem letebrønnene selskapet hadde forpliktet seg til. Nå var alle blitt avskrevet som uinteressante. Optimismen som preget andrerundesøknaden, var som blåst vekk. Ingen i selskapet var lenger skuffet over å ha fått bare en blokk i tildelingen et halvår tidligere. Morselskapet i Oklahoma hadde hatt et dårlig år økonomisk og måtte stramme inn på letebudsjettet. En del av denne prosessen var at selskapet ikke ville bruke mer penger på norsk sokkel.
Det var budskapet Phillips’ Norges-sjef Ed Jobin hadde med seg da han oppsøkte Oljekontoret sommeren 1969 og ba om å få slippe å bore den femte og siste brønnen. Selv om Phillips-gruppen hadde drøyt to år igjen av konsesjonsperioden, ba Jobin ifølge Nils B. Gulnes aldri om å få utsatt den siste boringen. Han sa at Phillips var ferdig i Norge og ville trekke seg ut, der og da. Gulnes sa det var greit, men viste til konsesjonsvilkårene og sa at selskapet i så fall måtte punge ut med fem millioner dollar dersom det ikke oppfylte boreprogrammet med en femte brønn.
Ifølge Olav K. Christiansen skyldes «avslaget» mest av alt Nils B. Gulnes’ prinsippfasthet. Han var opptatt av at oljeselskapene skulle innfri forpliktelsene de hadde påtatt seg, og følge boka. Det var ikke myndighetenes oppgave å gi dem dispensasjoner, eller «almisser», som Gulnes kalte det.
Ocean Viking i Nordsjøen. Foto: Scanpix
Skiftet blokk
Phillips ga seg ikke og forsøkte å få leid vekk Ocean Viking til andre selskap, men forgjeves. Siden de heller ikke kunne si opp den langsiktige leieavtalen med riggen, fant selskapet omsider ut at det i stedet for å betale høy leie for å la den ligge uvirksom, like godt kunne ta de forholdsvis små tilleggskostnadene og fullføre boreprogrammet. I stedet for å bore i blokken som opprinnelig var prioritert som nummer fem, bestemte selskapet seg for å prøve lykken lenger nede på listen, på blokk 2/4. Valget overrasket Gulnes som husket at Phillips-gruppen hadde vært eneste søker på denne blokken, og at den opprinnelig var prioritert på tiendeplass. Nå rykket den plutselig opp på femte. Prospektet de skulle bore på, ble kalt Ekofisk.
Fakta
Navnet Ekofisk
Forklaringen bak det underlige navnet er egentlig nokså logisk. Phillips bestemte seg for å gi prospektene de boret på, fiskenavn – i alfabetisk rekkefølge. Cod, som var selskapets tredje letebrønn i Norge, er et eksempel på det. Da boringen i 2/4 skulle ha navn, sto femte bokstav i alfabetet, E, for tur. Men siden Eel (ål) var oppbrukt, var det umulig å komme opp med en fisk på E. Derfor ble den ikke-eksisterende Ekofisk funnet opp. Navnets skrivemåte er en bastard. På engelsk skulle det nemlig hete Echofish og på norsk Ekkofisk. Så ble da også feltnavnet skrevet svært mye feil i de første årene, også av Industridepartementet. I stortingsmelding 95 1969–70 er skrivemåten konsekvent Ekkofisk. Men det gikk ikke så lenge før de involverte lærte seg trikset: Oljeselskapet Phillips har to l-er og oljefeltet Ekofisk en k.
Olav K. Christiansen minnes at han i forkant av boringen hadde hatt flere diskusjoner med Phillips om bruken av fôringsrør. Phillips sa at det ikke var noen fare, de hadde boret massevis av huller og visste hva som var verdt å vite. I tillegg argumenterte lederen for Oslo-kontoret, Paul Tucker, med at de uansett ikke ville finne noe. Om så skjedde, skal han ha lovet å spise hatten sin. Hvor mange hatter Mr. Tucker hadde på menyen for å kompensere det som siden skjedde, er ikke godt å si. Men det ville nok bli lettere for ham å svelge måltidet om han allierte seg med Mobil-representanten som lovet å drikke all olje som ble funnet på norsk sokkel.
Da Ocean Viking 21. august 1969 senket borekronen i havet for å fullføre boreprogrammet i 2/4-1, skar det seg ganske raskt. Få dager etter borestart ble arbeidet stanset på grunn av olje- og gasslekkasje fra reservoaret. Lekkasjen ble tettet med sement, uten at problemene var over av den grunn. Etter ni dagers boring, 30. august, boblet det igjen gass opp fra borehullet. Phillips-folkene på land likte ikke rapportene de fikk fra riggen, og mente fôringsrøret var satt feil. De begynte å advare mot videre boring. Riggsjef Ed Seabourne mente folkene på kontoret i Dusavik ikke hadde peiling på det de holdt på med offshore. 7. september kom det i tillegg til gass også olje opp på riggdekket sammen med boreavfallet. Oljen ble samlet i bøtter og kar, mens Ed Seabourn, som skjønte at noe stort var på gang, sendte følgende beskjed til kontoret i Stavanger: «I can cover the North Sea from Here to The North Pole with oil.»
Lekkasjer i mediene
Selv om Phillips forsøkte å holde funnet hemmelig, begynte ryktene å gå tidlig. Først ute med nyheten var Stavanger Aftenblad som 5. september hadde et trespaltet oppslag om «Nytt Phillips-funn utenfor Norge nær det første funn», som altså var Cod. Aftenposten fulgte opp dagen etter. Begge slo seg til ro med kommentarene om at det var altfor tidlig å bekrefte noe som helst.
Den andre boringen startet 18. september. I begynnelsen var resultatene skuffende. I lagene der det var påvist olje og gass i den forrige brønnen, var det bare leire og litt gass. Boringen ble stadig avbrutt av uvær og tekniske problemer. 25. oktober snudde det. Kjerneprøvene viste at boret var i et krittreservoar mettet med olje 3000 meter under havbunnen. Håpet var tent. I slutten av november var det ingen tvil:
Alle involverte visste at Phillips Petroleum hadde boret gjennom et 200 meter tykt oljereservoar. Ryktene gikk. Var det bare et nytt Cod-funn, eller noe enda større? Dette måtte undersøkes nærmere.
Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Gerhard Flaaten
Tett kontakt
Phillips-gruppen, som hadde brukt 750 millioner kroner på oljeleting i Norge, visste at de endelig hadde funnet store mengder olje, men den lå i en spesiell kalkstein som det var vanskelig å produsere fra. Selv om det var god porøsitet i reservoaret, syntes det å mangle sprekkdannelsene som ga permeabilitet – gjennomstrømningsevne. Det var disse sprekkene som hadde gjort det mulig å produsere olje fra tilsvarende formasjoner i USA.
På den bakgrunn var både Phillips og Oljekontoret nokså tilbakeholdne når mediene etter hvert skrev om store oljemengder. Det stemte jo, men spørsmålet var hvor mye som kunne tas opp fra reservoaret tre kilometer under havbunnen.
Utdrag 2: Slik ble Risavika oljebase
For at konkurrerende selskap ikke skulle forstå hva som foregikk, ble informasjonen rundt funnet formidlet i kodede meldinger mellom riggen og kontoret på land. Under hele boringen hadde Oljekontorets Olav K. Christiansen god kontakt med Phillips’ norske sjef, Ed Jobin.
I tillegg til den formelle informasjonen som tilfløt departementet, ringte Jobin Christiansen jevnlig for å fortelle om framdriften. Christiansen visste godt fra sin tid i USA at oljefunn sjelden kommer helt overraskende på borerne som kontinuerlig overvåker hva som skjer i reservoaret, og sjekker kaksen, bitene av undergrunnen som sammen med borevæske (mud) kommer opp på riggen. Erfarne oljefolk merker fort via lukt og farge når kaksen inneholder gass og/eller olje.
Unngikk spørsmål
Av telefonsamtalene OKC hadde med Jobin utover høsten 1969, gikk det helt klart fram at Phillips var på sporet av olje i 2/4-blokken, helt i ytterkanten der norsk sokkel møter dansk i sør og britisk i vest. OKC skrev egne notater fra de nokså fortrolige samtalene med riggen.
– Phillips hadde forstått at de var helt avhengige av myndighetenes tillit og stolte på oss. Jeg visste nok mer enn det som kom fram i den offisielle kontakten mellom selskapet og departementet, og ble mer og mer overbevist om at det dreide seg om et kommersielt oljefunn. Både i oktober og november ventet jeg på at operatøren skulle gi oss den formelle bekreftelsen på at funnet var stort. Usikkerhetsmomentet var fortsatt hvor mye av oljen, som lå i tannkremliknende kalkstein, som ville la seg produsere. Erfaringene fra andre slike felt andre steder var heller dårlige, minnes Olav K. Christiansen.
28. oktober var Aftenposten ute med følgende notis: «Funn av olje og gass meldt». Phillips ville ikke bekrefte noe siden det fortsatt gjensto 2–3 ukers boring. Oil and Gas Journal mente å vite at det kunne dreie seg om et funn med hele 300 millioner fat. Phillips-ledelsen forsøkte hele tiden å unngå å svare på journalistenes spørsmål om hva og hvor mye de hadde funnet. Standardsvaret var at det ikke var mulig å si hva som er i et borehull, før boringen er over.
I begynnelsen av desember får de oljeletende amerikanerne erfare Nordsjøens villskap. En vinterstorm med opptil 15 meter høye bølger river løs vaiere og annet utstyr og herjer så mye med riggen at den kommer i drift. Flere av mannskapet blir evakuert over i skip av frykt for at riggen skal velte. Det tar flere uker før Ocean Viking kommer i normal aktivitet igjen. Oppgavene er å «logge» i borehullet for å finne ut mest mulig om reservoaret. Været er fortsatt et problem, og når en ny storm varsles å være i anmarsj, må loggingen stanses igjen. Arbeidet gjenopptas 16. desember.
Ekofisk-feltet. Foto: Jon Ingemundsen.
Bekreftelsen
Lille julaften 1969 er som arbeidsdager flest på Oljekontoret i regjeringskvartalet i Oslo, men når kontortiden går mot slutten, gleder Olav K. Christiansen seg til den forestående julefeiringen. Like før han skal forlate kontoret, kommer telefonen som forandrer Norge. Phillips har endelig bestemt seg for å informere departementet om resultatet av 2/4-2-boringen. Det er Ed Jobin som ringer, og han går rett på sak.
Christiansen husker fortsatt ordrett setningen:
– Ollie, I think we’ve got an oilfield here.
Etter en kort samtale forstår OKC at dette er bekreftelsen de har ventet på så lenge. Det er kommersiell olje på norsk sokkel. Etter samtalen går han rett inn til byråsjef Nils B. Gulnes.
– Jeg husker ikke dette som noen stor begivenhet. Vi hadde jo fulgt boringen hele høsten og gikk bare og ventet på det som måtte komme, minnes Gulnes.
50 år siden det første oljefunnet på norsk sokkel
Sammen oppsøker de ekspedisjonssjef Knut Dæhlin for å fortelle ham om meldingen fra Nordsjøen.
– Jeg tror jeg bør orientere statsråden før han tar juleferie, slår Dæhlin fast og går inn til industriminister Sverre Walter Rostoft med følgende beskjed:
– Statsråd. Det synes som om vi har gjort et oljefunn på norsk sokkel.
Christiansen forteller statsråden at det ifølge de siste opplysningene kan dreie seg om et ganske uvanlig stort oljefunn, men ingen vet ennå hvor mye av oljen som kan utvinnes fra det gjenstridige reservoaret. Svarene er det bare nye boringer og produksjonstester som kan gi, og de vil ikke være klare før et stykke utpå nyåret.
Dermed tar Oljekontoret og statsråden juleferie, mens resten av Norge feirer høytiden i total uvitenhet. I reservoaret på Ekofisk skjer det ingenting. Ocean Viking har gjort seg ferdig for denne gang og plugget borehullet. Ved 12-tiden første juledag slepes riggen vekk fra åstedet og setter kursen mot nye oppdrag. Når hverdagen melder seg igjen i det nye året 1970, er operatørselskapet Phillips fortsatt svært tilbakeholdent med å gi opplysninger om funnet. Internt verserer store tall, foreløpige anslag går ut på at det kan inneholde 1,7 til 2 milliarder fat olje. Ekofisk er i tilfelle et offshorefunn i den ypperste verdensklasse.
I oljebransjen kaller de funn på over en milliard fat for elefanter. Dem er det ikke mange av. Boringen av den første avgrensningsbrønnen (2/4-3) starter 27. januar.
Den første oljelasten inn til Shell-raffineriet Risavika 4. august 1971 med tankbåten «Theogennitor». Høytideligheten ble markert ved raffineriet. Arkivfoto: Stavanger Aftenblad
Æres den som æres skal
Phillips Petroleum ventet helt til 2. juni 1970 før de bekreftet funnet. Pressemeldingen bar tydelig preg av å ha vært både eltet og knadd lenge og vel i flere nivåer i flere selskap:
«Giant oil field in Norway Sector of North Sea indicated by final testing of Phillips group well.»
I teksten var det en svært så nøktern beskrivelse av at den testede brønnen kunne produsere rundt 10.000 fat olje per dag, og at feltet var gigantisk. For å skaffe seg informasjon om hvorledes feltet skal bygges ut og oljen produseres, skal Phillips-gruppen bore to nye avgrensningsbrønner i løpet av sommeren, het det i pressmeldingen. Nå var det ingen vei tilbake.
Den formelle drivverdighetserklæringen kom ikke før 13. januar 1971 da selskapet ga et overslag over Ekofisks potensial. Det gikk ut på at feltet inneholdt totalt nærmere 4,3 milliarder fat olje. Ved 15 prosents utvinningsgrad ville det gi 644 millioner fat olje og litt over en milliard ved 25 prosents utvinningsgrad. Det var uansett gigantiske tall.
Mange har fått sin del av «æren» for Ekofisk-funnet som ofte beskrives som et resultat av at standhaftige og ryddige norske byråkrater ikke ga etter for oljeselskapenes ønsker. Men når Nils B. Gulnes nå vurderer det som skjedde, er han tilbøyelig til å føre mesteparten av æren tilbake til Phillips selv, ved selskapets norske sjef Fred Terry. Hadde ikke han foreslått at Phillips skulle forplikte seg til fem brønner, er sannsynligheten stor for at myndighetene hadde krevd fire. Det betyr at funnbrønnen på Ekofisk neppe hadde blitt boret der og da. På den bakgrunn kan en si at Phillips vant den store gevinsten og gjorde Norge til oljenasjon først og fremst takket være seg selv.
Noen har hevdet at oljeselskapene ville forlatt norsk sokkel som «tørr» uten Ekofisk-funnet, og at Norge dermed sto i fare for aldri å bli en oljenasjon. Det stemmer ikke siden andre konsesjonsrunde var tildelt i forkant av Ekofisk-boringene. Seks selskap hadde forpliktet seg til å bore et stort antall brønner i løpet av de kommende seks årene. Selv om de hadde ventet med å bore, eller betalt seg fri, ville oljen på norsk sokkel ha blitt funnet.
Den mest nærliggende forklaringen ligger i det store Brent-feltet som ble påvist i 1972. Det ligger på britisk side, men like ved delelinjen mot Norge. Indikasjonene gikk ut på at det kunne strekke seg inn på norsk sokkel. Det alene hadde vært nok til å utløse ny leteaktivitet. Brent-funnet var da også den direkte foranledningen til at det enorme Statfjord-feltet ble funnet i 1974.
Stavanger Aftenblad 9. juni 1970
Verdensklasse
Ifølge Stig S. Kvendseths bok om Ekofisks første 20 år – Funn fra 1988 – er det en stor misforståelse at Ekofisk-feltet ble funnet lille julaften og dermed var en julegave til det norske folk. De første tegnene på at Phillips var på sporet etter olje og gass, kom som nevnt etter få dagers boring, mens Ed Seaborn allerede 7. september slo fast at han hadde funnet et oljefelt som gikk fra «… Here to The North Pole …».
Den siste bekreftelsen på at Phillips hadde påvist et oljereservoar kom i oktober, to måneder før jul. Fra da av jobbet Phillips intenst for å skaffe seg oversikt over reservoarets beskaffenhet, størrelsen på funnet og den sannsynlige utvinningsgraden. Da selskapet ringte OKC 23. desember og ga den første offisielle bekreftelsen, var i realiteten alle operasjonene på feltet avsluttet og riggen på vei bort. Historien om Ekofisk har de f leste ingredienser, men noen julegave til det norske folk er det neppe riktig å si at funnet var, ut fra de faktiske forholdene.
Ut over sommeren 1970 ble det klart at Ekofisk var et oljefunn i verdensklasse med over en milliard fat utvinnbare reserver. Saken fikk store oppslag i flere av Vestens største aviser som spekulerte i at Ekofisk kunne være verdens største oljefelt til havs. I USA slo avisene fast at Norge hadde funnet «sitt eget Alaska». Storavisen El Nacional i Venezuela slo fast at de norske betingelsene overfor oljeselskapene var de strengeste i verden, og at staten kunne ta inntil 73 prosent av selskapenes nettoinntekter i skatter og avgifter. I Europa merket de seg med forbauselse at ett enkelt felt hadde gjort et helt land uavhengig av import fra det urolige Midtøsten i tiår framover.
Ingen andre vestlige land var engang i nærheten. Ikke alle fikk med seg Norges særstilling i forholdet funn/forbruk: Det nye oljelandet hadde en befolkning på rundt 3,7 millioner mennesker som ikke brukte olje, men strøm til oppvarming og koking. Dermed skulle det ikke så mye til før det nye oljelandet også ble en eksportør.
Les også tredje utdrag fra Arnt Even Bøes bok: Det første alvorlige uhellet på norsk sokkel
Sent i fjor ble OPEC og land utenfor kartellet, blant dem Russland, enige om å kutte i produksjonen for å redusere overforsyningen av markedet og for å motvirke fallende oljepriser. Kuttplanen ble i mai i år vedtatt til å utvides inn i neste år.
Men OPEC-medlemslandenes oljeproduksjon steg i juli for tredje måned på rad.
Det internasjonale energibyrået (IEA) mener imidlertid det ikke er grunn til bekymring. I sin månedlige rapport som ble lagt fram fredag, viser IEA til at etterspørselen etter olje nå vokser raskere enn før.
OPECs to største produsentland, Saudi-Arabia og Irak, lovet torsdag å forsterke innsatsen for å kutte i produksjonen.
Ifølge IEA ble det i juli produsert 98,16 millioner fat olje per dag, en vekst på 500.000 fat. IEAs prognoser tilsier en vekst på 1,5 millioner fat per dag til et daglig gjennomsnitt på 97,6 millioner fat olje.
Oljeprisene falt fredag. Et fat nordsjøolje ble omsatt for 51,51 dollar, ned 39 cent. Amerikansk lettolje ble omsatt for 48,18 dollar fatet, en nedgang på 41 cent.
Oljeprisene har ligget rundt 50 dollar fatet etter at OPECs plan kom på plass.
– «Roy Kristian» (Marine Harvest Canada) og «Christine» (Grieg Seafood Finnmark) har vi hatt i kjøring siden midten av 2014. Vi startet bygging av «Inter Caledonia» vinteren 2014, med levering i april 2016, forteller Ole Peter Brandal til iLaks.
Sunnmøringen er konsernsjef i Intership, en posisjon han tidligere også har hatt i ålesundrederiet Sølvtrans.
Etableringsfase
– 2016 representerte slutten på etableringsfasen for selskapet, og vi har nå etablert en driftsorganisasjon på fem personer med lang erfaring fra brønnbåt og shipping for øvrig, sier Brandal.
– I vinter fikk vi en avtale med Hofseth Aqua, der vi deltok i designfasen og inngåelse av byggekontrakt med Vard på en 1.200 m3 brønnbåt som skal eies av et beslektet selskap av Hofseth Aqua. Vi har byggeoppfølging og tar båten inn på en fem års bareboat-avtale og leier den ut til Hofseth Aqua på et fem årig time chart, sier konsernsjefen.
På denne måten har Intership fullt ansvar for alle deler av driften og oppfølging av båt, mens Hofseth Aqua får en skreddersydd båt, driftet av det han selv omtaler som en erfaren driftsorganisasjon med et system for å håndtere behov for å leie båten ut eksternt eventuelt å leie inn tilleggskapasitet.
– I den finansielle situasjonen mange oppdrettere befinner seg i er dette totalt sette en økonomisk gunstig modell, som er aktuell for flere som vurderer egen brønnbåt, legger Brandal til.
Innleid
Intership har en rekke aksjonærer på eierlisten. De to største er selskapene Leinefisk og Panema, som kontrollerer henholdsvis 32 og 22 prosent av aksjene. Leinefisk er et fiskeriselskap lokalisert i Fosnavåg, mens Panema er eid av Ole Peter Brandal.
– I april fikk vi et time charter med Marine Harvest Canada på en 1.000 m3 brønnbåt. Vi leide inn «Viktoria Viking» på en tilsvarende bareboat, og båten ankom Vancouver Island i begynnelsen av juni, sier han og fortsetter:
– Vi inngikk videre i juni ett time charter med Grieg Seafood Canada, på en 1.000 m3, «Dønnalaks» ble leiet inn på enn bareboat, og er nå på vei til Vancouver Island og ventes å ankomme tidlig i september.
Intership har dermed etablert en betydelig brønnbåtaktivitet på de tre årene selskapet har vært i drift.
– Basert på den responsen vi har fått i markedet, rigger vi oss nå for videre vekst, sier Brandal offensivt.
Konsern
Fjoråret ble gjort opp med minus på bunnlinjen, men virksomheten vokser mye i løpet av 2017.
– Vi har tre selskaper med omsetning fra brønnbåtdrift, det Intership BC Corp, Intership Norge AS og morselskapet Intership AS. Vi er for 2016 fortsatt såkalt lite konsern og regnskapene i gruppen er ikke konsolidert. Samlet omsetning var i 2015 i overkant av 80 millioner kroner, og konsernets underskudd var på cirka 3,1 millioner kroner. Underskuddet kommer altså fra driften i Intership AS, som bare hadde drift av «Inter Caledonia» de siste åtte månedene. Syv ukers off-hire i forbindelse med installering av RO-anlegg og andre oppstartskostnader er utgiftsført i sin helhet. For 2017 blir hele konsernet inkludert aktiviteten i Canada revidert og konsolidert inn i morselskapet, så da blir bildet komplett, forklarer Brandal.
Kristian Eidesviks rederi, Wilson, la fredag frem sine resultater i kvartalsrapporten for andre kvartal.
Det bergensbaserte selskapet viser til et resultat før skatt for kvartalet på 652 millioner euro, opp fra 649 millioner euro i samme periode i fjor. Brutto fraktinntekter øker også, fra 59,5 til 63,4 millioner.
Tall i millioner euroAndre kvartal 2017Andre kvartal 2016Endring i prosent
Brutto fraktinntekter63,459,56,5
Resultat før avskrivninger (EBITDA)8,37,215,3
Resultat før skatt0,70,616,7
Flere innleide skip
Rederiet opplever, til tross for bedringen i regnskapet, noe færre oppdrag enn tidligere.
– Kontraktsdekningen i andre kvartal 2017 ble på 54 prosent, hvilket var 2 prosentpoeng lavere enn både tilsvarende kvartal i fjor og forrige kvartal. Aktivitetsnivået, målt i antall seilingsdager, var i andre kvartal 7 prosent høyere enn i andre kvartal 2016. Økningen var et resultat av flere innleide skip, heter det i kvartalsrapporten.
Tredje kvartal byr heller ikke på noen massive løft i forhold til andre kvartal, ifølge forventningene i rapporten. Likevel ser rederiet tendenser til bedring i markedet sammenlignet med i fjor.
Fakta
Forlenge
Lukke
Wilson ASA
Tørrlastrederi med befraktning og operasjoner av mindre tørrlastfartøy i størrelsen 1500-8500 dwt i europeisk fart.
Hovedkontor i Bergen, med agenturkontor i Tananger, Reykjarvik, Rotterdam, Hamburg og Murmansk
Konsernet sysselsetter nesten 1600 hvorav 1500 er seilende.
Wilsonsystemet opererer 114 skip hvorav 79 er eiermessig kontrollert. Har tre skip under bygging.
– Aktiviteten er som ventet lav ettersom aktivitet under kontrakt går ned som følge av ferieperiode i Europa. Selskapet opplever imidlertid markedet å være bedre enn i fjorårets sommerperiode. For kommende kvartal forventer styret derfor et svakere driftsresultat enn forrige kvartal, men over det for tredje kvartal 2016, melder styret i Wilson.
Svakere spotmarked i fjor
Da selskapet la frem sine tall for 2016 i februar i år viste man også til at fraktvolumene hadde økt i fjoråret, men inntjeningen hadde gått ned. Et svakere spotmarked sammelignet med 2015 reduserte omsetning og fraktinntekter for det bergenske tørrlastrederiet i fjor.
Wilson operer i dag rundt 114 skip, hvor rederiet eier 79 selv. Selskapet har også et pågående byggeprogram i Kina på tre skip, hvor de to siste leveres i løpet av året.
Rena Technology AS og Quality Group AS fusjonerer og fortsetter under navnet Rena Quality Group AS. Det kommer frem i en pressemelding torsdag.
Rena Technology leverer hovedsakelig løsninger for vannbehandling innen olje- og gassindustrien, mens Quality Group har utviklet en ny teknologi for behandling av oljeforurenset borekaks (knust steinmasse fra sedimentene som under brønnboring transporteres med boreslammet journ.anm.) fra brønnoperasjonene. Selskapet har også patentert flere produkter og en sterk portefølje av IP-rettigheter.
Økende konkurranse
– Fusjonen vil tilføre unik ny teknologi som utfyller Rena Technologies portefølje. Samlet vil dette styrke vår tilstedeværelse i markedet og gi oss muligheten til å tilby utvidede komplette tjenester i vårt segment. Sammenslåingen vil gi begge selskapene større muligheter til å investere i forskning og utvikling av teknologi og systemløsninger, som vil være grunnleggende for å møte den økende konkurransen, sier konsernsjef i Rena Technology, Åsbjørn Dysvik, i pressemeldingen.
Konsernsjef for Quality Group, Tore Ausland, tror fusjonen vil åpne nye dører for Quality Group med tanke på markedet for teknologien.
– Vi har mulighet til å tilby systemintegrerte løsninger og vil være i stand til å ta større markedsandel sammen enn hver for oss. Vi ser frem til å vise markedet hva effekten av det sammenslåtte selskapet representerer, sier Ausland.
Godt kjent fra før
Selskapene er begge søsterselskaper der Eagle AS er majoritetsaksjonær. De to selskapsteknologiene markedsføres og drives i samme markedssegment og vil være svært komplementære.
Sammenslåingen vil nå øke potensialet til å nå et større marked ved å tilby komplette integrerte miljøløsninger. Selskapene er allerede involvert i flere store fellesprosjekter og fusjonen har på den måten utviklet seg som en naturlig prosess.
Rena Quality Group opplyser at hovedkontoret for det fusjonerte selskapet vil forbli i Stavanger. Samtlige nøkkelpersoner i begge selskapene vil fortsette i stillinger med Åsbjørn Dysvik som leder.
