Etter tildelingen av første konsesjonsrunde i august 1965 startet bore- og oljeselskapene en hektisk jakt på tomter til sine norske datterselskap og forsyningsbaser som de etter konsesjonsvilkårene var pliktige til å opprette. Hele det sørlige Vestlandet var aktuelt. Et av stedene som raskt tiltrakk seg oljeaktørenes oppmerksomhet, var Lundevågen på Lista hvor det var en god og trygg havn i rimelig nærhet til aktiviteten som skulle komme i havet. Elkem hadde lenge snust på området for bygging av en aluminiumsfabrikk basert på strøm fra den store utbyggingen av elvene Sira i Sirdal og Kvina i Kvinesdal. Sira-Kvina kraftselskap var etablert i 1963 og startet den store kraftutbyggingen i januar 1965. Mulighetene for etablering av ny kraftkrevende industri kom som manna fra himmelen for en Lister-region som var preget av fraflytting og stagnasjon. Utdrag 1: «Jeg skal påta meg å drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel.» Elkems planer, som kunne gi 1200–1500 nye arbeidsplasser og en tilflytting på rundt 5000 mennesker, virket svært forlokkende på kommunen. Mange innbyggere var imidlertid svært skeptiske til denne formen for industri etter at det var påvist skadelige virkninger av røyken fra aluminiumsverkene i Årdal og Sunndal. Trusselen Elkem hadde utredet Lundevågen over lang tid og forsøkte hele tiden å presse en ivrig industriminister, Karl Trasti, til å gi best mulige vilkår for sitt industrielle bidrag til Ap-regjeringens oppbygging av landet etter krigen. Derfor kom det som lyn fra klar himmel da Akergruppen våren 1965 meldte sin interesse for å etablere forsyningsbase i Lundevågen. Selskapets navn var Norsco (Norwegian Oil Repair & Supply Company). Planene ble begeistret mottatt av Farsund kommune som så for seg enda en industrietablering og et nytt «Klondyke». Gleden var ikke like stor i Elkem som sa klart fra at konsernet ikke ville ha en oljebase å ta hensyn til. Kom den, ville det norske industrikonsernet etablere aluminiumsfabrikken et annet sted, sa Elkem og pekte på nabokommunen Kvinesdal. I tillegg gikk Elkem rett på Aker med beskjed om at de ville motarbeide dem «in any possible way». Hvor mye Aker vektla denne trusselen, vites ikke, men konsernet droppet etter hvert Lundevågen. Aker hadde invitert både Esso og Phillips-gruppen til en samlokalisering av baser ved Farsund, men også de droppet Lundevågen da Aker gjorde det. (Lista Aluminium i Lundevågen ble offisielt åpnet av daværende kronprins Harald 16. juni 1971.) Etter retretten i Farsund satset Akergruppen på Risavika i Stavangers nabokommune Sola. Selskapets ledere hadde landet og tatt av mange ganger fra flyplassen på Sola og lagt merke til den store bukta med en strategisk beliggende holme (Lille Melingsholmen). Hvis det ble lagt ut en fylling, ville holmen egne seg utmerket for et riggverksted med egen dypvannskai. Etter å ha tegnet kart over området på en Braathen-serviett tok de kontakt med kommuneledelsen i Sola og meldte sin interesse. Da saken ble kjent, kom protestene fra de lokale fiskerne og beboerne som brukte strendene i bukta som badeplass om sommeren. Det hjalp ikke så mye. Selv om Shell allerede hadde startet byggingen av sitt raffineri i det samme området, var suget etter nye industriarbeidsplasser stort i landbrukskommunen. I november 1965 vedtok Sola kommunestyre, mot én stemme, å selge 35 mål av det planlagte friarealet til Akers Norsco for 580.000 kroner. Risavika. Arkivfoto: Fredrik Refvem 3,3 millioner Tre oljeselskap ville anlegge basene sine i tilknytning til Norsco, Shell, Conoco og Amoco. Dermed var grunnlaget lagt for Solas framtid som en av Norges rikeste kommuner. Også Esso jaktet på et egnet sted for en forsyningsbase for sin kommende Nordsjø-virksomhet. Sjefen for Esso Norge, Dick Loeffler, hadde tatt kysten for seg i sin Volvo Amazon, fra Mandal og nordover. Som antatt var Esso på jakt etter et egnet sted for å etablere en oljebase for den kommende letevirksomheten. Smedvig hadde en gammel sildoljefabrikk som sto til nedfalls på et 30 mål stort område på Hundvåg utenfor Stavanger, og han tok amerikaneren med dit, ifølge Kristin Øye Gjerdes bok Stavanger er stedet. Loeffler tente med en gang da han så tomtens ypperlige beliggenhet og gode havneforhold. På amerikansk vis gikk han rett på sak og spurte hvor mye Smedvig skulle ha. Den erfarne rederen og forretningsmannen tenkte at her gjaldt det å ta hardt i, så kunne han heller slå av underveis. 1974: Torolf Smedvig på kontoret. Portrett. 1970-tallet. Foto: Leif Berge/Aftenbladet – 3,3 millioner kroner, svarte Smedvig og fikk respons umiddelbart: – OK. Trengte boliger I likhet med nordmenn flest hadde heller ikke rogalendingene peiling på hva oljevirksomheten kunne innebære av muligheter. Men det fantes unntak. Stavanger-mannen Otto Olsen var, i likhet med Torolf Smedvig, en kjent og aktet motstandsmann fra krigen. Nå var han Vestlands-representant for smøreoljer fra det belgiske oljeselskapet Fina som var med i Phillips-gruppen som skulle bore i Nordsjøen. Belgierne hadde i den anledning sendt en delegasjon til Stavanger for å orientere seg om det nye landet, med Olsen som guide. Han spurte og grov for å få vite mest mulig om det som kunne komme, og merket seg at gjestene lurte på hvorfor det ikke var mer entusiasme og interesse i distriktet som lå så gunstig til for oljeleting. 50 år siden det første oljefunnet på norsk sokkel Det trigget Olsen som ba om et møte med Stavangers ordfører Arne Rettedal og teknisk rådmann Konrad B. Knutsen. Olsen var i likhet med Rettedal Høyre-mann og satt i bystyret. Han viderefortalte alt han hadde fått med seg under besøket fra Belgia, og ivret sterkt for at Stavanger måtte ta et initiativ for å få basen Phillips skulle etablere. Initiativet trigget både ordfører og rådmann. Under et USA-besøk samme høst tok Rettedal kontakt med Phillips for å høre hva de forventet av Stavanger for at byen skulle bli vertskommune for selskapets norske avdeling og forsyningsbase. Byen hadde allerede en av landets best beliggende flyplasser, men Phillips var også opptatt av boliger for sine amerikanske ansatte og skoler for barna, merket Rettedal seg. Vel hjemme igjen ba Rettedal sin partifelle skipsreder Torolf Smedvig skaffe Phillips tomt for ny base. Nok en gang kom baseforespørselen som bestilt. Den forutseende skipsrederen hadde nylig sikret seg et 27 mål stort strandområde i Dusavik nord for Stavanger. Phillips takket ja, men til en langt lavere pris enn Esso hadde gitt på Hundvåg. Smedvig var også inne i det Oslo-baserte Norsea (North Sea Exploration Services) som hadde kjøpt noen gamle lokaler i Strømsteinen i Stavanger, som dermed var vertsby for tre oljebaser. Ordfører Arne Rettedal. Foto: Knut S. Vindfallet – Det klarer vi Odeco (Ocean Drilling and Exploration Company) var en sentral aktør i jakten på den norske oljen. Boreselskapet sto bak og skulle drive boreriggen Ocean Travelers virksomhet i Nordsjøen og hadde etablert seg i Stavanger. I januar 1966 henvendte selskapet seg til kommunen og sa de hadde behov for 18 eneboliger for amerikanere som skulle komme og jobbe for dem. Kommunens folk tok amerikanerne med til Slåtthaug ved golfbanen på Madla hvor det var planlagt et nytt byggefelt. Husene kunne, om alt ble forsert, tidligst stå ferdige innen halvannet år. Odeco hadde, som oljeamerikanere flest, ikke tid til å vente så lenge. De nye oljefamiliene ville være på plass om fire måneder. Det måtte vel kunne la seg gjøre? Det urimelige ønsket ble brakt videre til ordfører Rettedal som hadde bakgrunn som bygningsingeniør fra NTH og drev sitt eget entreprenørselskap. Han var altså fagmann. Derfor kom det som en bombe på de andre i kommunen da han uten videre svarte: – Ok, det klarer vi. Skepsisen rundt ham i kommuneadministrasjonen ble ikke mindre av at det var vinter og tele i jorda. Men Rettedal sto på sitt, skaffet flammekastere som tinte jorda, slik at gravingen kunne begynne. De som deltok fra kommunens side, hevder at hele administrasjonen i denne hektiske perioden fungerte som et byggesakskontor for amerikanerne. Men det gikk. Fire måneder etter ordførerens løfte, 26. juni 1966, kunne den første amerikanske oljefamilien som kom til Norge, etablere seg i det som siden bare ble hetende Oljeberget på folkemunne. De nye boligene var ikke spesielt store eller flotte, men skilte seg med sine flate tak og store utvendige peismurer ut fra datidens Block Watne-hus som hadde skrå eller valmete tak. Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Gerhard Flaaten Oljesjef på boligjakt Det er fra denne tiden historien om den amerikanske oljesjefen som skulle skaffe bolig for seg og familien i Stavanger, stammer. Fyren var en skikkelig Bigshot og engasjerte før sin ankomst mange personer for å finne et egnet hjem. Byen og regionen ble trålt på kryss og tvers, men ingen av prospektene og bildene som ble oversendt, falt i smak. De få boligene som innfridde oljesjefens krav til rolige og grønne omgivelser, ble forkastet i tur og orden fordi de enten var altfor små eller for gamle. Dermed kom amerikaneren selv til Norges nye oljeby for å ordne opp. Han rekvirerte umiddelbart et helikopter og startet boligjakten fra luften. Etter noen timers søken beordret han piloten til å lande på en stor byggeplass midt i et flott grønt villaområde, nær et stort vann, i Stavanger. Også huset som var under bygging, så ut til å ha de rette dimensjoner. Byggematerialene var murstein. Dette så lovende ut. Amerikaneren gikk rett bort til byggelederen og spurte hvor mye han skulle ha for hele greia. – Sorry Sir. Huset er ikke til salgs, svarte nordmannen amerikaneren som forbauset utbrøt: – Oh My God. Du har jo ennå ikke hørt hva jeg vil by. Uansett hvor høyt på strå eieren er, synes jeg han bør gi meg en sjanse. Du kan si til han som har tenkt å holde hus her, at det ikke skal stå på penger, sa oljesjefen. – Det tror ikke jeg heller, sa byggelederen. – Vi holder nemlig på å bygge den nye Stokka kirke.