– Jeg er glad for at Wenche Teigland har sagt ja til å gå inn i rollen som nettdirektør etter Thor André Berg. Hun har høy kompetanse, stort engasjement og er en dyktig og verdsatt leder. Teigland tar med seg viktig erfaring fra BKK Produksjon til BKK Nett, sier konsernsjef Jannicke Hilland i en melding.
Thor André Berg har ledet BKK Nett siden 2010. Han ønsker å gi seg som nettdirektør for å jobbe med strategi og rammevilkår i BKK AS.
Wenche Teigland (f. 1966) ble ansatt som administrerende direktør i BKK Produksjon i 2006. Hun er utdannet sivilingeniør og har tidligere arbeidet i Gasnor, ABB Offshore Systems, Aker Engineering og Solbos AS.
– Jeg har ledet BKK Produksjon i 11 år, og jeg tar med meg viktig erfaring og kompetanse inn i lederjobben i nettselskapet. Jeg vil alltid beholde engasjementet for vannkraftens verdi, samtidig som jeg ser frem til å lede BKK Nett, sier Teigland.
BKK får også ny konserndirektør for forretningsområdet Entreprenør og Marked. Forretningsområdet ledes i dag av Bjarne Skaar. Han går av med pensjon 1. september og Svein Kåre Grønås, som i dag er direktør Tjenestesenter i BKK AS, overtar ansvaret for Entreprenør og Marked.
– Jeg er glad for at Wenche Teigland har sagt ja til å gå inn i rollen som nettdirektør etter Thor André Berg. Hun har høy kompetanse, stort engasjement og er en dyktig og verdsatt leder. Teigland tar med seg viktig erfaring fra BKK Produksjon til BKK Nett, sier konsernsjef Jannicke Hilland i en melding.
Thor André Berg har ledet BKK Nett siden 2010. Han ønsker å gi seg som nettdirektør for å jobbe med strategi og rammevilkår i BKK AS.
Wenche Teigland (f. 1966) ble ansatt som administrerende direktør i BKK Produksjon i 2006. Hun er utdannet sivilingeniør og har tidligere arbeidet i Gasnor, ABB Offshore Systems, Aker Engineering og Solbos AS.
– Jeg har ledet BKK Produksjon i 11 år, og jeg tar med meg viktig erfaring og kompetanse inn i lederjobben i nettselskapet. Jeg vil alltid beholde engasjementet for vannkraftens verdi, samtidig som jeg ser frem til å lede BKK Nett, sier Teigland.
BKK får også ny konserndirektør for forretningsområdet Entreprenør og Marked. Forretningsområdet ledes i dag av Bjarne Skaar. Han går av med pensjon 1. september og Svein Kåre Grønås, som i dag er direktør Tjenestesenter i BKK AS, overtar ansvaret for Entreprenør og Marked.
Lekkasjen oppsto klokka 20.01 onsdag kveld. De var i alt 49 ansatte på plattformen da alarmen gikk.
– I løpet av natten er den direkte årsaken til lekkasjen avdekket. Det hadde oppstått en sprekk i en sveis i et 3/4 tommer rør tilhørende en kondensatpumpe. Dette er et viktig skritt på veien for å finne ut hva som forårsaket dette, sier kommunikasjonssjef Liv Jannie Omdal i Engie E & P Norge til Aftenbladet.
Skal granske
Operatør Engie E & P Norge skal granske hendelsen for å finne den bakenforliggende årsaken til rørsprekken som gjorde at 1,5 kubikk kondensat (det vil si flytende blandinger av etan, propan og butan) kunne lekke ut.
– Når kondensat lekker ut og fordamper, gir dette en gassdeteksjon som igjen utløser generell alarm. Da blir produksjonen nedstengt automatisk, vi får trykkavlastning, det vil si fakling, og overrislingsanlegget starter, forklarer Omdal.
Foreløpige beregninger viser at 1, 5 kubikk kondensat har lekket ut, det vil si rundt 1500 liter flytende gass.
Brønnene stengt
Alle brønner er stengt og Gjøa starter ikke opp produksjonen igjen før dette anses som trygt. Ifølge Omdal vil det skje i løpet av kort tid.
– Det er uklart om det blir i dag eller til helgen, sier hun.
Mannskapet som onsdag kveld evakuerte installasjonen med helikopter, vil torsdag enten flys tilbake til Gjøa eller reise hjem som planlagt.
Petroleumstilsynet (Ptil) og politiets nordsjøseksjon er varslet rutinemessig.
Lekkasjen oppsto klokka 20.01 onsdag kveld. De var i alt 49 ansatte på plattformen da alarmen gikk.
– I løpet av natten er den direkte årsaken til lekkasjen avdekket. Det hadde oppstått en sprekk i en sveis i et 3/4 tommer rør tilhørende en kondensatpumpe. Dette er et viktig skritt på veien for å finne ut hva som forårsaket dette, sier kommunikasjonssjef Liv Jannie Omdal i Engie E & P Norge til Aftenbladet.
Skal granske
Operatør Engie E & P Norge skal granske hendelsen for å finne den bakenforliggende årsaken til rørsprekken som gjorde at 1,5 kubikk kondensat (det vil si flytende blandinger av etan, propan og butan) kunne lekke ut.
– Når kondensat lekker ut og fordamper, gir dette en gassdeteksjon som igjen utløser generell alarm. Da blir produksjonen nedstengt automatisk, vi får trykkavlastning, det vil si fakling, og overrislingsanlegget starter, forklarer Omdal.
Foreløpige beregninger viser at 1, 5 kubikk kondensat har lekket ut, det vil si rundt 1500 liter flytende gass.
Brønnene stengt
Alle brønner er stengt og Gjøa starter ikke opp produksjonen igjen før dette anses som trygt. Ifølge Omdal vil det skje i løpet av kort tid.
– Det er uklart om det blir i dag eller til helgen, sier hun.
Mannskapet som onsdag kveld evakuerte installasjonen med helikopter, vil torsdag enten flys tilbake til Gjøa eller reise hjem som planlagt.
Petroleumstilsynet (Ptil) og politiets nordsjøseksjon er varslet rutinemessig.
Den 55 år gamle oppdretteren på Onarheim i Tysnes kommune publiserte tirsdag kveld konsernets årsresultat for 2016 på Alsaker Fjordbruks hjemmeside.
Historisk resultat
Det viser den beste inntjeningen i oppdretterens historie, med et overskudd på hele 710 millioner kroner, skriver Bergens Tidende.
Alsaker har fått betalt opp mot 100 kroner pr. kilo for laksen som er produsert. Av en slik sum har han selv stått tilbake med 40 kroner – en driftsmargin på 40 prosent.
Overskuddet i 2016 er større enn noen gang, men konsernet har i en årrekke drevet med store overskudd. Bare de tre siste årene har det samlede resultatet før skatt vært rundt 1,1 milliarder kroner.
Blant de rikeste
Gerhard Meidell Alsaker startet Alsaker Fjordbruk i 1986 sammen med faren Leiv Alsaker. Den gang hadde de en konsesjon på Onarheim.
Nå er Gerhard Meidell Alsaker en av Norges rikeste oppdrettere, og har for lengst passert én milliard i personlig formue.
Konsernet driver slakteri, 22 matfiskkonsesjoner og fem smoltanlegg i Hordaland og Rogaland.
Produksjonen er fordelt på 13 kommuner: Bømlo, Etne, Fusa, Kvam, Kvinnherad, Meland, Sveio og Tysnes i Hordaland, samt Haugesund (Røvær), Rennesøy, Suldal, Tysvær og Vindafjord i Rogaland.
I 2016 produserte konsernet 32.500 tonn laks, mot 31.500 tonn året før.
Produksjonsmessig svakt
Til tross for rekordresultat, skriver Alsaker i pressemeldingen at 2016 «produksjonsmessig har vært et heller svakt år for konsernet. Produksjonen gikk opp, men slaktevolumet var stabilt.»
– Det er fremdeles mye tilveksttap i forbindelse med avlusing av laks, skriver Alsaker.
Tross stor fortjeneste har han også tidligere beklaget at produksjonen har vært hemmet av avlusing av fisken og fiskesykdom som PD (Pancreas Disease). Utbrudd av PD medfører at fisken slutter å ta til seg næring og å vokse.
Fikk mer for laksen
Men stor etterspørsel og høye priser på laks gjorde 2016 til et jubelår for de fleste oppdretterne.
– Det internasjonale markedet for laks har vært preget av sterk etterspørsel, kombinert med at det globale tilbudet av atlantisk laks er blitt redusert med fire prosent. Det igjen har resultert i at gjennomsnittlig pris på laks fra Norge økte med 36 prosent i 2016 sammenlignet med året før, skriver Alsaker i pressemeldingen.
Det har ikke lykkes å få kommentar fra Gerhard Meidell Alsaker. Konsernet har 232 ansatte.
Prisen på nordsjøolje har flatet ut under 45 dollar fatet. Det er den laveste prisen på nesten ett år.
Onsdag kveld falt prisen på nordsjøolje med nesten to dollar. I spotmarkedet ble et fat nordsjøolje handlet for 44,34 dollar fatet, noe som er det laveste nivået siden 8. august i fjor, skriver NTB.
Årsaken er lagre som svømmer over av olje og økt konkurranse fra skiferolje i USA.
– Blir tøft
Saltvedt sier at hun ikke vil være bastant når det kommer til oljeprisforventninger. Den dype nedturen som startet 20. juni 2014, da oljeprisen begynte å falle fra toppnivået på 115,19 dollar per fat, var det ingen som hadde klart å spå.
– Men vi kan risikere at oljeprisen blir liggende på 40-tallet i lang tid framover, sier oljeanalytikeren til Aftenbladet.
– Det blir tøft for norske selskaper med den prisen som er nå. Det kan bety at investeringer blir dyttet enda lenger ut i tid.
Thina Saltvedt.
Vent og se
I januar 2016 nådde oljeprisen et bunnivået på 27 dollar per fat, før den vaget mellom 43 og 52 dollar per fat hele sommeren. Opec klarte ikke å bli enige om å kutte produksjonen.
– Det var en vent og se-periode. Jeg tror at på den tiden hadde de aller fleste ventet at prisene skulle komme til å gå raskt opp igjen, som under finanskrisen. Men det gjorde de ikke, sier Saltvedt.
Hvis Opec hadde fortsatt med strategien om å beholde markedsandeler, hadde prisen blitt liggende der den var. Ellers måtte de bli enige om kutt.
– Det var Russland som reddet dem ut etter art de hadde kilt seg fast, sier Saltvedt.
– På høsten kalte Opec inn til et ekstraordinært møte, der landene ble enige om en ny kuttplan. Det kom veldig brått på. Det endret forventningene i markedet, og ga et løft i oljeprisen en periode.
Men oljelagrene rundt om i verden flyter fremdeles over av olje.
– Sesongdrevet etterspørsel i tredje kvartal vil nok bidra til å kutte i oljelagrene. Men det er en utfordring å få de enorme lagrene ned. I tillegg planlegger Libya å øke sin produksjon, sier Saltvedt.
Skiferolje
Saltvedt sier at noe som har blitt mer tydelig det siste året er hvordan skiferoljeprodusentene i USA stadig klarer å overraske.
– De har klart å kutte kostnadene mye mer enn vi hadde trodd, og de klarer å skru av og på produksjonen mye raskere enn forventet, sier hun.
Skiferolje utgjør 5 prosent av det totale oljemarkedet. Saltvedt mener likevel at det er stort nok til at Opec mister mye av kontrollen de har hatt.
– Det skaper en helt annen situasjon for oljeselskapene. Prisene vil ligge på et helt annet nivå enn da Opec styrte. Jo større del skifer tar av markedet, dess lavere blir prisene, sier oljeanalytikeren.
Les hele artikkelen på Aftenbladet.
Bare SV stemte for MDGs forslag om å kreve gransking, som ble lagt fram på Stortingets siste dag før sommerferien onsdag.
Budsjettsprekker
Bakgrunnen for forslaget er at store prosjekter på norsk sokkel har gått på enorme budsjettsprekker, noe som utløser store skattefradrag. Ifølge Teknisk Ukeblad var overskridelsene på 200 milliarder kroner fra 2002 til 2015.
– Mens mistillit fremmes mot stortingspresidenten for Stortingets byggesprekk på 700 millioner kroner, slipper oljeminister Terje Søviknes (Frp) unna med multi-milliard-sprekker på norsk sokkel. Regninga er det staten, og til syvende og sist norske skattebetalere, som må ta. Unnfallenheten kan ikke forsette, mener MDGs stortingsrepresentant og nasjonale talsperson Rasmus Hansson.
Dødsulykker
Dødsulykkene i Sør-Korea under byggingen av oljeplattformene Martin Linge og Goliat må også granskes, mener han.
– Riksrevisjonen må granske om vi har god nok kontroll med oljebransjens sikkerhet og kostnader. Bare i forbindelser med bygginga av Martin Linge har vis sett 6 dødsfall og 22 skadde. For Goliat er tallet tre døde. Vi kommer til å følge opp i neste periode i kontrollkomiteen, sier han.
Oljeselskapene betaler 78 prosent i skatt av inntektene sine. Den norske staten tar til gjengjeld store deler av den økonomiske risikoen og taper skatteinntekter på overskridelsene.
Aqualine Subsea System er et nedsenkbart oppdrettsanlegg for produksjon av laks med bruk av åpen merdteknologi som skal være senket til 10 meter og kunne heves og senkes ved behov.
Fiskeridirektoratets begrunnelse for å avslå søknaden er at teknologien ikke oppfyller vilkåret om «betydelig innovasjon».
«Fiskeridirektoratet finner at merdteknologien med vinsjsystem for heving og senking av notposen slik dette er beskrevet i søknaden er «en naturlig videreføring av det som er benyttet tidligere» i Aqualine Midgard System», heter det i avslaget.
Direktoratet mener heller ikke at konseptet har tilstrekkelig nyhetsverdi sammenlignet med eksisterende produkter i markedet fra andre leverandører.
Ordningen med utviklingstillatelser ble lansert i fjor, og så langt har det kommet inn 60 søkere. Fem har fått innvilget konsesjoner, 16 har fått avslag.
Pål Preede Revheim
er prosjektleder hos Nasjonalt Vindenergisenter på Smøla, hvor han jobber med prosjekter innen småskala- og desentralisert vindkraft. Han har bakgrunn som statistiker fra NMBU og har en doktorgrad i prognoser for vindkraftproduksjon fra Universitetet i Agder.
Småskala vindkraft er en samlebetegnelse på mindre vindturbiner. Dette kan være turbiner til bruk av husholdninger, gårdsbruk, hytter, autonome måle- eller telekommunikasjonsstasjoner osv.
Det er ikke noen bred oppslutning om en definisjonen for hvor små turbinene må være, men mange land har egne definisjoner knyttet til øvre grense for kapasitet, maksimum rotordiameter, maksimum høyde el. inkorporert i nasjonalt regelverk.
Disse gir som oftest en begrensing for øvre kapasitet et sted mellom 20 kW og 50 kW. Høyden til øverste vingespiss på en slik turbin vil typisk være opp til 30 meter og rotordiameteren opp til 15 meter. I volum utgjør imidlertid de største turbinene en liten andel, og globalt er gjennomsnittsstørrelsen for små vindturbiner ca. 1,5 meter i diameter med effekt 1 kW.
1 million turbiner globalt
Globalt bikket antallet små vindturbiner installert på verdensbasis 1 million enheter i løpet av 2016, med en samlet installert effekt i overkant av 1 GW.
Som for det meste annen energiproduksjon er det Kina som leder an. Elektrifisering står sentralt både i kinesisk nærings- innenriks og sikkerhetspolitikk, og nyinstallasjon av små vindturbiner er derfor fulgt av svært rundhåndet offentlig støtte (opptil 85 prosent av totalkostnad til vindturbin, batteri og nødvendig elektronikk).
Dette har resultert i at Kina har rundt 75 prosent av alle små vindturbiner, og utgjør nær 90 prosent av markedet for salg av nye turbiner.
Storbritannia er det største europeiske markedet for små vindturbiner, med nær 30.000 installerte enheter. Til forskjell fra Kina, hvor turbinene i all hovedsak brukes i mikrogrids sammen med solceller og batterier, brukes turbinene i Storbritannia primært til strømforsyning av hus som alt er tilknyttet strømnettet. Et resultat av dette er at de er vesentlig større, med en gjennomsnittlig kapasitet på 5 kW mot kun 500 W i Kina.
Lite i Norge
Enn så lenge er småskala vindkraft svært lite utbredt i Norge. Det finnes et visst marked for små turbiner til bruk på hytter og seilbåter samt kanskje en håndfull noe større turbiner i nettilknytede anlegg.
Det var store forhåpninger til at markedet for småskala vindkraft skulle ta seg opp i Norge etter en regelverksendring som trådde i kraft i 2013.
Regelverksendringen innebar en forenkling av søknadsprosessen for oppsetting av mindre vindturbiner (opp til 500 kW i 2013, ytterligere hevet til 1 MW i 2015), med konsesjonsfritak og lokal behandling etter plan- og bygningsloven.
Norge har i dag blant de enkleste og smidigste prosessene for godkjenning av oppsetting av små vindturbiner i Europa.
Når småskala vindkraft likevel ikke har fått nevneverdig omfang i Norge skyldes dette i hovedsak to store utfordringer: lav lønnsomhet og kunnskapsmangel.
Høye kostnader
Små vindturbiner koster mye penger. Teknologien har heller ikke opplevd det samme prisfallet som for eksempel solceller, mye grunnet at produksjonen fortsatt skjer i liten skala og med utstrakt bruk av manuelt arbeid.
For en velprøvd turbin av høy kvalitet med kapasitet 3-5 kW bør man beregne et utlegg på minst 300.000 kroner alt inkludert. En slik turbin vil ha en årsproduksjon et sted mellom 8 000 og 18 000 kWh på en god lokasjon.
Hvis en antar en beregnet levetid på 15 år tilsier dette at man trenger en gjennomsnittlig inntjening på mellom 1,10 og 2,50 kroner/kWh for å gå i null. For en levetid på 20 år blir tilsvarende tall mellom 0,85 og 1,90 kroner/kWh. Og det er regnet uten kostnader til vedlikehold og finansiering.
Kunnskapsmangel
Et resultat av det nær ikke-eksisterende markedet for små vindturbiner i Norge er at kunnskapene om mulighetene som ligger i småskala vindkraft er lavt.
Skal det i det hele tatt være verdt å tenke på å anskaffe en liten vindturbin må man ha mye vind. Uheldigvis er det slik at vi mennesker er svært dårlige til å anslå vind.
Vi merker ikke forskjeller på noen få sekundmeter, og vi har en lei tendens til å huske dagene med mye vind bedre enn de med lite.
Resultatet blir fort et den tilgjengelige vindressursen overvurderes. Og skulle man være så heldig å ha nok vind er problemene langt fra over.
For flertallet av turbiner finnes det ikke ekstern verifikasjon av verken ytelse eller holdbarhet. En avgjørelse om kjøp vil måtte baseres på informasjon fra produsenten og det de eventuelt måtte ha av referanser.
Det har dessverre vist seg gjentatte ganger at produsenter overdriver både ytelse og holdbarhet, i beste fall som en konsekvens av dårlige rutiner eller egen kunnskapsmangel.
For en privatperson uten teknologi- eller bransjekunnskap kan markedet framstå som ville vesten, og det er ikke lett å vite hvem eller hva man kan stole på.
Lære av solenergiselskaper
Der flere solenergiselskaper har gjort en strålende jobb med å få ut informasjon til potensielle kunder og senke terskelen for kjøp ned til et par tastetrykk, fremstår småskala vindkraft fortsatt som en jungel.
Her har uten tvil både turbinprodusenter og tilbydere en stor jobb å gjøre. En god start vil være å bli tydeligere på når småskala vindkraft kan være et alternativ.
Er snittvinden under 6 m/s? Vil turbinen bli plassert i en by? Se etter andre energikilder!
En forlengelse av dette er å bedre tilgangen til informasjon om vindressurser. Det siste året har det dukket opp tre nettsider som gir potensielle kunder mulighet til å estimere egen vindressurs ved å angi turbinplassering på et kart.
Foreløpig har alle klare svakheter, men med litt innsats og i kombinasjon med lokale målinger og mer detaljert kart-input er potensialet stort.
Et tredje punkt bør være å bli tydeligere på hvilke turbiner som fungerer til hva.
Forenklet kan man si at horisontalakslede turbiner er det beste valget der man har gode vindforhold og vil produsere billigst mulig strøm. Mens vertikalakslede turbiner er det beste valget hvis man har et romslig budsjett og befinner seg i røffe værforhold langt fra folk, eller hvis man trenger et stilig blikkfang og strømproduksjon er underordnet.
Er det håp?
Med alle disse utfordringene – kan småskala vindkraft likevel få en betydning i Norge? Jeg tror det, av følgende tre grunner:
Riktig turbin plassert på riktig sted produsere mye strøm. 3500 kWh/år per kW installert er ikke urealistisk på de beste stedene.
Vindkraftproduksjonen gjennom året gir en veldig god match til typisk norsk strømforbruk, med høy produksjon om vinteren når vinden er sterkest.
Kostnadene til småskala vindkraft har sterke skalaeffekter. Der 3 kW turbiner fort kommer opp i 100 000 kroner per kW ferdig installert, koster 15 kW turbiner kanskje bare 50 000 kroner per kW.
For steder med gode vindressurser og forbruk som er høyt nok til å forsvare «større» turbiner kan småskala vindkraft være et interessant alternativ. Eksempler på dette kan være 4/8-mannsboliger, gårdsbruk og ulik småindustri i Vest- og Nord-Norge.
Det er vanskelig å se at små vindturbiner skal kunne få samme omfang som solceller, og få grunner til at de bør få det. Men med økende fokus på energieffektivitet i boliger og elektrifisering i industri og jordbruk er det et alternativ som bør vurderes og tas på alvor.
Enten alene, eller som støtte til solceller gjennom lange og mørke vintre.
Til orientering: Revheims arbeidsgiver, Nasjonalt Vindenergisenter AS, har norsk agentur på turbinene fra en engelsk småturbin-produsent.
