Knut Melvær Senior interaksjonsdesigner, Netlife Research Bergen, og ph.d-student, UiB I høst stilte jeg som kursleder for Bergen Offentlige Bibliotek og Kodeklubbens webutvilingskurs for voksne. Den nedre aldersgrensen ble satt til 16 år, og jeg forventet å se mange unge ansikter på kurset. Det er jo kidsa som skal lære koding! Jeg må innrømme at jeg ble overrasket da det raskt fullsatte kurset bestod av rundt 20 mennesker mellom 26 og 86 år, hvor de fleste var blant de godt voksne. En veldig variert gruppe med menn og kvinner med ulike bakgrunner og fordeling av digitale forhåndskunnskaper: Fra de som ikke eide egen datamaskin til de som hadde programmering som en del av jobben. Fellesnevneren var at alle var nysgjerrige på hvordan man egentlig laget nettsider og jobbet med webben. Det er mye mas om «teknologi, digitalisering og innovasjon» i det offentlige ordskiftet. Hver dag leser vi om noen som hevder de skal løse problemene våre med enten blokkkjeder, kunstig intelligens, chatbots eller nye måter å vise reklame til nøysomt utvalgte grupper på. Det var derfor nærmest terapautisk for en teknologi-konsulent å ta et skritt tilbake og introdusere gruppa til webutvikling gjennom å vise dem kildekoden til verdens første nettside: The World Web Project som Tim Berners-Lee publiserte på en av datamaskinene på CERN i 1992. Sammen ble vi bedre kjent med det som gjør verdensveven til en av verdenshistoriens beste oppfinnelser: Med et lite høyreklikk kan du se under panseret til hvilken som helst nettside og grave i koden som kjøres i nettleseren din. Det frie, åpne og demokratiske nettet lar deg lenke til hvilken som helst annen nettside uten å måtte spørre om lov først. Dette tar vi for gitt, men det hadde ikke trengt å være sånn. Prøv for eksempel å gjøre det samme med Facebook-appen på telefonen din. Mine fordommer ble raskt gjort til skamme: det var ikke spesielt vanskelig å lære teknologi til pensjonister, selv om de ikke er vokst opp med hverken datamaskin eller internett. Med en dose nysgjerrighet og pågangsmot kommer man langt: Etter fem kvelder mestret gruppa det grunnleggende som gjør at man kan lage nettsider. Både den semantiske oppmerkingen av innholdet, og koden som gjør det mulig å formatere tekst og bilder, og lage sidemaler. Men hvor kom fordommene mine i fra i utgangspunktet? Som en av kidsa som lærte seg koding, så har jeg gjennom hele oppveksten hørt voksne mennesker si at «de ikke forstår seg på data». Til og med på universitetet, hvor informasjonsteknologien har vært helt avgjørende, og hvor man skulle tro at man hadde alle forutsetninger til å lære seg hvordan noe fungerer, var det mange voksne mennesker som nesten med stolthet proklamerte sin uduglighet når det kom til datamaskinen. Jeg, med min priviligerte tekniske innsikt sleit med å forstå dette, så de ikke hvilke fantastiske muligheter som lå rett foran dem, bak noen tastetrykk? Etter to år i Netlife har jeg sett nok brukertester av digitale løsninger til å ha en viss empati med hvorfor noen resignerer til maktløshet i møtet med informasjonsteknologien. Det finnes mange løsninger som enten er unødvendig vanskelige eller som rett og slett ikke fungerer. Men da er det dumt at voksne mennesker går rett i resignasjon og tvil om egne evner, i stedet for å stille høyere krav til hvordan slike tjenester er designet. Det er problematisk at vi som et felleskap tydeligvis synes det er helt ok å uttalt «ikke ha peiling på data». Det er antagelivis ikke sånn at de som deltok på dette kurset hadde store planer om å endre karrieresti eller fylle pensjonisttilværelsen med webutvikling. Det var selvfølgelig en del mysing mot skjermen min, greier som folk ikke helt forstod, og ting som ikke fungerte. Men det viktigste jeg prøvde å lære gjengen var ikke om HTML-tags eller CSS-attributter. Det var at det å bygge digital teknologi handlet om å prøve og feile, om å søke etter løsninger, og ikke minst, prøve å hjelpe hverandre. Det er lett å glemme at det å utvikle teknologi handler mer om å dra lasset sammen og dele i hverandres mestring, enn ensomme enhjørninger som knoter alene på tastaturet. Enhver teknologi-startup står på veldig mange skuldre som tilhører hardtarbeidende akademikere, utviklere i store selskaper, frivillige entusiaster og gamle luringer. Inntrykket mitt etter å ha holdt kodekurs og forklart digital teknologi for etterhver veldig mange, er at frykten for at teknologi er vanskelig er et større hinder enn hva det innebærer å lære seg noe om den. Vi håper i dag på at oppkommende generasjoner skal teknologisere oss ut av krisene, og mange jobber for å heve nivået i skolen. Det er veldig bra, men det frikjøper ikke oss voksne fra ansvaret vi har i å forstå den digitale infrastrukturen som har viklet seg så dypt inn i livene våre. Send gjerne kidsa på kodekurs, men still også for eksempel som frivillig i kodeklubben. Spør arbeidsgiveren din etter tid eller midler til å bli bedre med digitale verktøy. Om sjefen følger med på noe som helst av det som det skrives om næringslivet, vil spørsmålet antagelivis følges av et letteselssukk (om ikke, har du kanskje feil sjef). Og aldri før har det vært enklere å komme i gang med programmering, det finnes tonnevis av videoer, læringsplattformer og folk på nettet som svarer på spørsmål og hjelper deg i gang. For vi voksne skal være voksne en god stund til, og om vi ikke skal komme i veien for kidsa, må vi skjønne hva de driver med.