I år 875 la Torolv Kveldulvsson ut fra Kabelvåg med en båtlast tørrfisk av skrei fra Barentshavet. Seinere økte fiskeeksporten, blant annet fordi paven i Roma bestemte at befolkningen skulle spise fisk i inntil 150 dager i året. Han ville spare landbruksarealene rundt de store byene i Europa fordi de var i ferd med å utarmes. Barentshavet er fortsatt viktig for matforsyningen i verden. Hvert år tas det fisk med en førstehåndsverdi på rundt 20 milliarder kroner, og mesteparten går til eksport. Hele økosystem på flyttefot Havforskningsinstituttet har bidratt til den internasjonale forskningen som viser at temperaturene på kloden stiger mest i Arktis, og at Barentshavet har aller raskest oppvarming og størst tap av vintersjøis. For tre år siden dokumenterte vi at fiskesamfunn i Barentshavet flytter seg opptil fire ganger så raskt som FNs klimapanel anslår. Siden da har det strømmet på med observasjoner av dyr som er i bevegelse nordover; fra plankton og bunnlevende dyr til fisk, sel, hval og sjøfugl. Hele økosystemer trekker nordover med klimaendringene. Dette er ingen god nyhet for de arktiske artene, som har spesialisert seg på et klima med kaldt, isdekt hav. Nå får de konkurranse fra invaderende arter fra sør. De arktiske fiskeartene fortrenges, og rømmer mot nord og øst, men mange av dem er avhengig av havbunnen for å overleve. Nord for sokkelen – i Polhavet – er det rett og slett for dypt for dem. Les også: Erna Solberg: – Havenes situasjon er dramatisk Arktis krymper I år har vi publisert en ny studie som viser at Barentshavet er ved et klimatisk og økologisk vippepunkt. Det pågår et raskt skifte fra arktisk til atlantisk klima i det nordlige Barentshavet, med hurtig oppvarming og stort tap av ferskvann i øvre del av havet. Ferskvannstapet er alvorlig, fordi havet må være lagdelt med ferskere arktisk vann over det atlantiske vannlaget for å ha et arktisk klima. Lagdelingen gjør at bare den øvre delen av havet må kjøles ned før sjøis kan dannes om vinteren. Det blandes stadig opp noe salt fra dypet, og dette svekker lagdelingen over tid, med mindre det tilføres ferskvann. Vi viser at den viktigste ferskvannskilden kommer fra sjøis som flyter inn fra det indre Arktis. Med global oppvarming og mindre sjøis i Arktis, kommer det også mindre is og ferskvann til Barentshavet. Lagdelingen er nå svært svak, og den vil bryte sammen med mindre det skulle komme inn store tilførsler av is og ferskvann de neste årene. Dette kan skje innen ett til to tiår. Da vil atlantisk vann fylle hele vannsøylen, og Barentshavet får atlantisk klima også i nord. Resultatet er at Arktis krymper. Barentshavet er en viktig kunnskapsbank Barentshavet en viktig kunnskapsbank fordi ingen andre havområder er grundigere undersøkt. De første havforskningstoktene ved norskekysten og i Barentshavet startet så tidlig som i 1860-årene. De har gått fra sporadiske undersøkelser via bestandskartlegging til dagens omfattende norsk-russiske økosystemtokt. Her undersøker vi Barentshavet «fra A til å». Det tas prøver i hele næringsnettet, fra planteplankton til torsk, vi teller hval og observerer sjøfugl, registrerer søppel, tar forurensningsprøver – og måler temperatur og saltholdighet. Dette gir oss unike data som danner grunnlaget for klimaprediksjon og forvaltning. Mange spørsmål i nord Denne kunnskapen kan øke forståelsen av hvordan andre deler av Arktis utvikler seg med klimaendringene. Et sentralt spørsmål er om de sørlige fiskesamfunnene vil forflytte seg videre inn i Arktis eller etablere seg i det nordlige Barentshavet. Hva vil skje med de arktiske artene – vil de etablere seg andre steder eller tilpasse seg? Finner de nye gyteområder og nye oppvekstområder for yngelen? Sannsynligvis vil det dannes en ny polarfront lenger øst i Arktis. Vil arter som er knyttet til isen, som polartorsk og lodde, trekke etter eller blir de værende i Barentshavet? Dette er blant de sentrale spørsmålene vi nå stiller oss. Til syvende og sist handler det også om hva og hvor mye vi kan og bør høste fra Barentshavet og andre rike havområder vi så langt har kunnet sette vår lit til. Endringene skjer raskere enn forutsett, og da holder det ikke bare med mer kunnskap – det trengs også politisk handlekraft. I disse dager er 147 haveksperter fra nærmere 50 land samlet i Bergen til konferansen «Science for Ocean Actions». De skal komme med konkrete råd til hvordan vi skal sikre bærekraftig utnyttelse av de marine ressursene – samtidig som vi tar vare på havet som klima- og temperaturregulator. Publikasjoner: Maria Fossheim m.fl. (2015): Recent warming leads to a rapid borealization of fish communities in the Arctic – Nature Climate Change. Sigrid Lind m.fl. (2018): Arctic warming hotspot in the northern Barents Sea linked to declining sea-ice import – Nature Climate Change.

Dette innlegget er signert administrerende direktører Tor Husebø i AGA, Gudrun Rollefsen i Barents Naturgass, Eilef Stange i Gasnor og Kimmo Rahkamo i Skangas. Siden tidlig 2000-tall har Norge vært verdensledende på bruk av flytende naturgass (LNG) som grønt drivstoff for skipsfarten. Naturgass brukes samtidig i økende grad i industrielle prosesser, i stedet for olje og kull. LNG reduserer utslippene av CO2 med 20-30 % sammenlignet med konvensjonelt fossilt drivstoff. Samtidig fjernes 90 – 100 % av helse- og miljøskadelige utslipp av NOx, svovel og partikler. I tillegg kan man kombinere LNG med batteri og/eller biogass og redusere CO2-utslippene fra skip med 80 – 90 %. – Tilsvarer flere tusen biler I statsbudsjettet for 2018 foreslo regjeringen uten nærmere utredning å innføre en ny avgift som rammet bruk av LNG. Både verft, rederier og eksperter advarte. Inntektene ville bli minimale, men klimakostnadene store. Les også: Regjeringen opprettholder CO2-avgift: – Vil føre til økte utslipp Studier fra uavhengige fagmiljøer dokumenterer dessverre at vi fikk rett. I en rapport fra mars 2018 konkluderer DNV-GL med at avgiften ville gjøre LNG dyrere sammenlignet med sterkt forurensende olje og kull. Resultatet ville bli økte CO2-utslipp tilsvarende mellom 100.000 og 500.000 tonn mellom 2020 og 2030. Det tilsvarer utslipp fra flere tusen bensinbiler. – Vanskelig å forstå og akseptere LNG er avgjørende for å nå målene om å redusere utslipp fra skipsfarten. LNG må til for å omstille skipstrafikk som går over lengre avstander. For tyngre skip som skal gå langs en hard kystlinje eller i åpent hav, er batterier ikke et alternativ. Når LNG avgiftsbelegges, velger nyttemaksimerende redere konvensjonelt oljebasert drivstoff og økt CO2. Erfaringene viser at en rekke skip nå velger å bunkre i utlandet for å unngå norske avgifter. Provenyet fra avgiften vil i beste fall bli halvparten av anslaget til Finansdepartementet. Det tallet var i utgangspunktet lavt: knappe 50 millioner planla staten å tjene på å fjerne et avgiftsfritak som har vært viktig for å fremme miljøvennlig skipsfart. Derfor er regjeringens nye avgiftspolitikk både vanskelig å forstå og vanskelig å akseptere. Norge er en ledende sjøfartsnasjon og et industriland. Det er avgjørende at vi er i front når det kommer til utviklingen av ny miljøteknologi. Særlig når det gjelder energiformer Norge har rikelig av, og vil være tjent med at brukes av flest mulig. Avgiften på LNG gir økte, ikke reduserte utslipp av klimagasser. Avgiften fører til høyere, ikke lavere utslipp av helseskadelige partikler. Avgiften tvinger næringen til å velge forurensende fremfor miljøvennlig energi. Vi håper regjeringen tar til fornuft. Avgifter bør fremme, ikke skade miljøet. Innen 2050 skal klimagassutslippene fra verdens skipsflåte reduseres til halvparten av hva den var i 2008. Batterier er en del av løsningen.  I dag er mer enn 200 helelektriske og hybridskip i operasjon eller i bestilling – de fleste av dem norske. Ifølge en fersk rapport fra DNV GL vil en tredjedel av alle verdens skip ha batterier om bord innen 2050. Hvordan påvirker det den maritime industrien?  I denne artikkelserien ser Sysla-redaksjonen nærmere på batterirevolusjonen til sjøs. Vi setter stor pris på tips og innspill – kontakt oss på redaksjonen@sysla.no. Les mer om batteri på skip: Her skal det norske rederiet inn med 65 tonn batterier Det hemmelige batteriprosjektet startet i en brannsikker container Innen 2022 vil vi ha 70 elektriske ferger Per Sævik vil utstyre kystruteskipene med verdens største skipsbatterier Hurtigruten svarer: – Velkommen etter, Havila Kystruten!

«Kunnskap er Norges viktigste konkurransefortrinn», uttalte statsråd Iselin Nybø da 130 bedrifter tidligere i år samlet mottok i overkant av en milliard kroner til støtte til forskning og innovasjon. Til tross for flere tiltak ligger Norge bak EU- og OECD-landene i andel brutto nasjonalprodukt som brukes på næringsrettet forskning. Regjeringen har derfor klare ambisjoner om å «Ha gode ordninger som stimulerer næringslivets egen forsknings- og utviklingsaktivitet[…]», og å «Innrette de næringsrettede virkemidlene og skattesystemet mest mulig effektivt for å stimulere til verdiskaping, omstilling og innovasjon.». Men regjeringens ekspertutvalg for oppgaver til de nye fylkeskommunene, kalt Hagenutvalget, har lagt frem et forslag vi mener undergraver disse ambisjonene. De foreslår å halvere Forskningsrådets næringsrettede midler for å dele midlene ut i regionale fond. En regionalisering av Forskningsrådets midler vil ikke styrke næringsrettet forskning, men vil trolig øke de administrative omkostningene. Mange av våre store og viktige næringer er spredt over hele landet og langs kysten. De er etablert internasjonalt, og samarbeider og konkurrerer med selskaper globalt. Mange har forsknings- og utviklingssamarbeid med universiteter og forskningsinstitusjoner på flere kontinenter. Næringslivet forholder seg derfor i begrenset grad til fylker og regioner, og vil neppe fristes av å måtte søke om offentlige forskningsmidler i flere fylker parallelt. For slike selskaper er det viktigere at næringsrettede virkemidler er nasjonale og setter de i stand til å konkurrere om prosjekter og samarbeid i f.eks. Europa og finansiert av EU. Det er et mål å øke verdiskapingen og den nasjonale og internasjonal konkurranseevnen, og her er forskning et viktig verktøy for å forsterke ens fortrinn. De ulike forskningsnivåene – regionalt, nasjonalt og internasjonalt må derfor utfylle og støtte opp om hverandre. De regionale forskingsfondene kan spille en rolle for noen bedrifter, men de representerer først og fremst inngangsporten til de store nasjonale forskningsprogrammene og til EU-programmene. Hvis det nasjonale nivået nå samtidig skal miste en betydelig andel av de næringsrettede forskningsmidlene, forrykkes hele balansen i verdikjeden og vi risikerer å ødelegge et system som frem til nå har sørget for betydelig utvikling, verdiskaping og konkurransekraft. Ved å splitte opp Forskningsrådets virkemidler vil konkurransen bli mindre. Dette kan synes forlokkende, men norske næringsliv er helt avhengig av å kunne konkurrere. Da er de mest originale ideene, kreative innovasjonen og spennende forskningen en forutsetning. Næringslivet verken ønsker eller trenger å bli skjermet for konkurranse og deres konkurransekraft styrkes ikke gjennom en oppsplitting av Forskningsrådets virkemidler. Hagenutvalgets forslag innebærer å bruke Forskningsrådets verktøy og mekanismer for vurdering av søknadene. Med andre ord foreslås en marginal, eller ingen, administrativ innsparing hos Forskningsrådet i Oslo, og en ikke ubetydelig styrking av det administrative apparatet regionalt. Sett i et regionalpolitisk perspektiv er dette nok nytt, men uforenelig med et overordnet ønske om avbyråkratisering og mer effektiv bruk av forskningspengene.    Mat, mineraler og medisiner fra havet, fornybar energi og grønn teknologi, digital løsning i alt fra detaljhandel og finans til medisin og media, er alle kunnskapsbaserte forretningsområder hvor norsk næringsliv både bør og kan hevde seg. Konkurransen er allerede hard, den er internasjonal og fordrer høyt kompetent og ettertraktet arbeidskraft.  Oppstykking av næringsrettede forskningsmidler gir mindre strategisk slagkraft og gjør nasjonal koordinering vanskelig. Rektor ved Høgskolen i Innlandet skriver i universitetsavisa Khrono at med Hagenutvalgets forslag vil «fylkeskommunene få styrket sin handlekraft på feltet næringsutvikling». Det er naturligvis korrekt, men viktigere enn hva som tjener fylkene og regionreformen er hva næringslivet er tjent med. Forskning er viktig og utvikling, vekst og omstilling i det norske næringslivet. Norge har passert 2% av brutto nasjonalprodukt til forskning og utvikling, men næringslivets andel er fortsatt lavere enn i mange andre land i EU og OECD. Næringsrettet forskning må styrkes gjennom hele verdikjeden for forskning, og da foreskriver Hagenutvalget feil medisin. (Innlegget ble først publisert i en noe annen form i universitetsavisa Khrono)

Norge er et lite land. Vi har svært få store og internasjonale bedrifter. En studie på NHH viste nylig at det meste av verdiskapingen på børsen de siste 33 år er gjort av 17 virksomheter der de største er: Hydro, Statoil, Telenor, DNB, Orkla og Yara. Med unntak av Orkla har disse staten som sentral eier. Det er ikke tilfeldig. Eierskap ser ut til å stabilisere deres utvikling og konkurransemessige situasjon. De har forblitt norske med norske hovedkvarter. Andre innovative og kommersielt lovende bedrifter og prosjekter blir ofte kjøpt av internasjonale giganter. Vi har i mindre grad enn Sverige en industrikultur og kapitalkilder – med unntak av råvare-produksjon – vannkraft og olje/gassproduksjon, men vi har en viss tradisjon på «industriutvikling». Vi har også to pensjonsfond,  «Oljefondet» (8500 mia NOK) og «Folketrygdfondet» (240 mia NOK), men disse er på sett og vis «lagt til side». Oppbevaringen er reservert for å investere i rimelig sikre verdipapirer med spredning. Disse pengene skal ikke brukes for å bygge nye næringer – noe man selvsagt kunne gjort ut fra tanken om at vi må bruke kapitalen til å etablere de nye rismarkene med. Industriutvikling – olje & gass Vi har i Norge flere eksempler på at vi på rimelig kort tid har bygget opp ikke bare bedrifter, men nye næringer – tøft og mangslungent koordinert. Oljenæringen er glansnummeret. Statoil var bare ett, om enn viktig, av mange trekk i en større koordinert utvikling: Man forhandlet fram internasjonale rettighetssoner, et tilpasset skatteregime som inneholdt insentiver til utbygging og innovasjon, et nytt direktorat for oppfølging og kontroll, boligområder og engelskspråklig skole ble lagt til rette for amerikanske oljeingeniører i Stavanger/Rogaland, man la til rette for at kompetanse skulle bygges opp raskt: Seismikk, geologi, skallkonstruksjoner og ulik engineering-kompetanser, etter hvert også kompetanse på transport og bearbeiding, bygge- og utrustningsområde for betong-plattformer ble tilrettelagt. Stilte krav Og gammel industri kunne utvikle og omstille. Norge hadde allerede oppegående industri med Aker og Kværner i bresjen. Rundt denne fantes det et leverandørapparat. Vi hadde redere og vi hadde banker og en forsikringsbransje som kunne håndtere store penger sammen med internasjonale partnere. De store entreprenørene gikk sammen i et arbeidsfellesskap – Norwegian Contractors – som stort sett fikk alle betongkontraktene. NTH (i dag: NTNU) fikk ansvar for relevante studier i oljeteknologi og i prosjekt-ledelse. NTH/Sintef startet opp flere forskningsområder for å tilpasse oljeutvinnings-teknologien til vær- og bunnforholdene i Nordsjøen. En del av tiltakene ville trolig i dag ikke bli godkjente av EU. For eksempel forlangte myndighetene at de utenlandske selskapene som fikk kontrakter på norsk sokkel, skulle ta med (eller sponse) norske partnere. I de store prosjektene ble det også satt opp en pedagogisk organisasjonsmodell der norske selskaper skulle lage en prosjektorganisasjon som var en «skyggeorganisasjon» av de som de erfarne selskapene hadde. På denne måten ble de norske selskapene «tvangslært» inn i en internasjonal kultur for organisering og ledelse av store lete-, utviklings- og produksjonsprosjekter. Noen snakket åpenbart mye sammen. Her var det mange synlige hender som samarbeidet. Koordineringseffektene har vært store og det gikk fort. Leting på 60-tallet, utvikling og første produksjon på 70-tallet og kommersialisering på 80-tallet. Oljefondet ble rimelig kjapt ett av verdens største fond. Industribygging er et tradisjonsrikt fenomen Oljeindustrien er ikke vårt eneste eksempel. Kystfiskeriet, havfiskeriet, og ikke minst oppdretts-industrien er vel langt på vei også resultater av samarbeid mellom mange interessenter på offentlig og privat hold. Elektrifisering og utbygging av den kraftkrevende industrien har sterke elementer av gjensidigheter mellom ulike interesser som en sentral faktor: Kommuner og Staten, store brukere som Hydro, Norske Skog og Elkem samt utbyggere som kabelfabrikker, Kværner, entreprenør-bransjen og en liten skokk med underleverandører. Utbygging av vannkraft kunne vi en gang bedre enn de fleste andre. Oppbygging av handelsflåten etter krigen som ble til i et samspill mellom redere, myndigheter, banker, verftsindustri og underleverandør-industrien kan være et annet eksempel. Noen tapsprosjekter har det vært, men de fleste næringspolitiske storprosjektene må sies å ha vært vellykkede. Kan vi gjøre det igjen? Trenger vi nybygging – og har vi kimer til en utvikling og innovasjon i industrier/bransjer? Svaret må være ja. Det går an å argumentere kraftfullt for at vi trenger videre utvikling og har potensial for vesentlig ekspansjon. Kanskje ikke først og fremst med å trylle fram noe nytt og overraskende, men ved å videreutvikle ting vi allerede har kompetanse på. Man kan få store koordineringsginster ved å samordne penger, faglig- og forretningsmessig kompetanse, institusjonelle spilleregler, samt evner å mobilisere politisk og privat entreprenørskap til samspill. Man må ha minst ett aktivt relevant næringsmessig «lokomotiv». Fortrinnsvis er det en fordel om dette lokomotivet har et internasjonalt markeds- og distribusjonsnettverk.  Det kan se ut som om det er en nøkkel at man har en politisk ledelse som er villig til og har evne å gjøre næringsbygging til et viktig og synlig prosjekt. Og det politiske entreprenørskapet må ha politisk ryggdekning i befolkningen. Det politiske entreprenørskapet må ha nasjonal karakter og være av en slik kvalitet at flere partier kan finne sin begrunnelse for å delta. Initiativet må komme gjennom formuleringer av nasjonale prosjekter. Energinasjonen Norge? Norge ligger allerede godt an på energisiden. Nesten all energi vi har på strømnettet er i utgangspunktet vannkraft. Miljøvennlig de lux. Statkraft og Statsnett er store og kompetente virksomheter. Det samme er våre interkommunale energiselskaper. Statoil har etterhvert også gått inn på vindfarmer og har i dag vesentlige eierandeler i minst tre slike i engelsk/ skotsk sone. Alf Bjørseth som i sin tid startet REC har i etterhånd bygget opp en relativt stor virksomhet knyttet til solceller. NorSun produserer kvalitetssilisium og Scatec Solar bygger, monterer og driver solenergianlegg. Interessen rundt Thorium har tapt seg, men skulle det vise seg at også dette er et brensel for framtiden, er også dette en mulighet. Norge har mye Thorium i fjellene. På vind er danskene åpenbart kommet lengst. Hva med samarbeid mellom Statkraft og Vattenfall (100% statseid) samt Equinor-fusjon med Ørsted (tidligere Dong Energy)? På bølgekraft har vi sett sporadiske forsøk, men ingen stor kommersiell utnytting. Gitt vår lange og forblåste kyst er energipotensialet til stede. Utviklingsmessig står det igjen å finne en robust teknologi som tåler vinterstormene og har effektgrad som kan gjøres lønnsom. I en verden som vil mangle bærekraftig energi, kan trolig Norge bidra enda mer og på en god måte. Verdens fremste sjømatnasjon  Fiskeriene samt oppdrettsnæringen er allerede gode eksempler på at vi bidrar til matproduksjon på en bærekraftig måte. Her er Norge i tungvektsklassen sett i forhold til størrelse. Kyst- og havfiske er regulert og kvotert etter internasjonale avtaler. Vi får anta at forvaltningen er på vei til å bli forsvarlig og bærekraftig. Oppdrettsnæringen har mye å gå på, så vel på volum som foredling og bedre utnytting av ressurser som tang, tare, skjell og krepsdyr. Vi er også godt på vei ut i verden og norsk industri opererer i Nord-Europa samt i Sør- og Nord-Amerika. I havet er det også større potensiell næringsdrift knyttet til kosttilskudd samt farmasi. Proteiner og medisiner vil få en enda mer betydningsfull posisjon i framtiden. Den biokjemiske utviklingen av fiske og oppdrettsnæringen kan trolig utvikles mye. Forutsetningene på råvaresiden ligger til rette. Spørsmålet er om vi kan utvikle innovasjoner og bygge opp avansert nok kompetanse. Farmasi/biokjemi? Verden trenger medisiner og effektive behandlingsformer. I dag har vi flere lovende forskningsprosjekter innen kreftforskning som blir kjøpt ut av landet og videreført av internasjonale virksomheter. Før i verden hadde vi Apotekernes Laboratorium og NycoMed. Begge relativt store i norsk sammenheng og begge med tidvise produktsuksesser. Vi mangler en kapitalsterk og kompetent virksomhet som kunne hatt rollen som deleier, markedsfører og distributør til verdensmarkedet. Medisinaldepotet kunne kanskje akslet en slik rolle, men er historie. Skal vi bygge en robust og innovativ bransje må vi ha alle ingredienser med – fra tillit og godt rykte i markedet samt i profesjonelle fagmiljøer, forsvarlige institusjonelle spilleregler, egne gode forskningsmiljøer, kapital, relasjoner «wordwide», underleverandører, minst ett industri-lokomotiv som kan mobilisere kapital samt ha markeds- og distribusjonssystemer – for å nevne de sentrale. Her mangler vi en solid «motor». En internasjonal grønn finansnæring?  Hva med et grønt finansmiljø som kan betjene verdens mange prosjekter knyttet til det grønne skifte? Det akutte behovet for å bli mer bærekraftig er solid dokumentert – og det haster. Vi har råvarer og vi har kompetanse. Vi har Pensjonsfondene våre som er relativt sett unike for et land som Norge. Bank-, finans- og forsikringsbransjen pluss NHH og BI samt flere av universitetene og høyskolene har fagmiljøer som vil kunne utgjøre en kompetansemessig underskog. Vi har et par store finans-institusjoner i Norge der DNB stiller i særklasse som den største. Oljefondet er definitivt stort nok. Norsk deltakelse i offshore-prosjekter er enormt kapitalkrevende. Det samme er store rederiprosjekter – båter og rigger. Kompetansemiljøet rundt slike prosjekter burde matche et internasjonalt nivå. Vi tror vi også har nasjonal «tillit» med gode etiske arbeidslivsnormer, vi er stort sett korrupsjonsfrie og er politisk stabile. En slik industriell posisjon er ennå ikke opptatt. Det kan også være klokt å «selge inn» den norske modellen i stort og smått når vi først sitter på pengene. Kina er et tydelig eksempel som viser at sentralisert styring kan henge sammen med økonomisk framgang. Her har vi en utfordring dersom vi ønsker å bevare vår arbeidsform, organisasjons- og ledelseskultur. Norge er fremdeles verdens likeste, rikeste og lykkeligste land. Det må være salgbart. Elektronikk- og kommunikasjonsindustri? De fleste land i verden spreng-rir for å bli først og best på digitalisering. Denne industrien er mangfoldig og viktig fordi slik kompetanse vil integreres i det meste av framtidens varer og infrastruktur. Vi bør henge med og bidra der vi kan, men Norge bør vel heller ha en bevisst «følge-med-kjøpe-og-lære-strategi» enn å forsøke å ta plassen som frontrunner. Andre har foreløpig mye bedre forutsetninger. Oppsummeringen er enkel: Vi mener at de synlige hender – næringspolitikk – til de grader virker dersom hendene koordineres på tvers av privat og offentlig sektor og inneholder ingrediensene nevnt over. Og det er ikke annet enn sunt bondevett å utvikle områder der vi allerede har kompetanse og infrastruktur og som samtidig åpenbart er på lag med framtiden. Næringspolitikk på fornuftige områder er saker nordmenn har en tradisjon for å bli til de grader enige om. Tilskudd i ulik form til enkeltbedrifter er greit nok. Det samme er det med etablering av kunstige klustre på tvers av «likeartede» bedrifter i et område. Slike tiltak blir ikke særlig potente. Og de usynlige hender jobber for ukoordinert og langsomt. Politisk og privat entreprenørskap i kombinasjon tror vi kan være en viktig nøkkel – ikke fordekt og fra bakrommene, men via åpne kanaler, gjennomtenkt og forankret i politiske miljø så vel som i næringslivet.