Årets energianalyse fra DNV GL som utgis i London mandag, beskriver en omfattende omlegging av energibehovet- og produksjonen de neste par tiårene, skriver Aftenposten.
Men selv om store endringer i både produksjon og forbruk vil skje raskere enn tidligere analyser har vist, vil ikke endringene komme fort nok til at Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 2 grader blir oppfylt, fastslås det i rapporten. Ifølge DNV GL styrer verden mot en oppvarming på 2,6 grader.
Ifølge analysen vil verdens totale energibehov falle etter 2030, i 2050 vil halvparten av all energi være fornybar, etterspørselen etter kull har allerede begynt å falle og etterspørselen etter olje vil falle etter 2023. Rapporten peker også på at etterspørselen etter naturgass vil falle fra 2036, men at naturgass vil være største energikilde i 2050 – og sannsynligvis enda lenger fram i tid.
Samtidig vil halvparten av energien som brukes, komme fra fornybare kilder som vannkraft, sol, bio og vind i 2050. Da vil sol og vind stå dekke 12 og 16 prosent av energibruken i verden.
Den siste rørbiten av det som nå er Norges største og lengste oljerør, ble i slutten av sist uke lagt fram til stigerørsplattformen på Johan Sverdrup-feltet, opplyser Equinor i en pressemelding mandag.
Rørledningen har en diameter på hele 36 tommer, og strekker seg hele 283 km fra oljeterminalen på Mongstad fram til gigantfeltet ute i Nordsjøen.
Les også: Sverdrup-feltet kan gi rekordhøy produksjon på norsk sokkel i 2024
Saipem Castorone skal legge rørene til Sverdrup. Akrivfoto: Sigrid Haaland / Sysla
23.000 rørbiter
Operasjonen har involvert mer enn 600 personer som har sveiset sammen over 23.000 rørbiter til landets største og lengste oljerør.
Ifølge Equinor vil det hver dag strømme inn 660.000 fat olje til Mongstad til en verdi av mer enn 350 millioner kroner, når Johan Sverdrup-feltet produserer for fullt.
Les også: Nå er Sverdrup-plattformen på plass
Fartøyet Saipem Castorone begynte arbeidet med å legge oljerøret fra Mongstad sent i april i år.
Deretter ble røret lagt ut gjennom Fensfjorden før fartøyet satte kursen mot Johan Sverdrup-feltet.
Saipem Castorone gjør seg nå klar til å legge den 156 km lange gassrørledningen, som skal legges fra Johan Sverdrup-feltet fram til Statpipe, hvor gassen fra feltet vil bli videresendt til Kårstø, opplyser Equinor.
615 mann jobber på Castorone. Arkivfoto: Sigrid Haaland / Sysla
– Mest hektiske noensinne
Når rørleggingsoperasjonene er ferdigstilt i løpet av høsten, vil installasjonskampanjen på Johan Sverdrup-feltet i 2018 være over.
Les også: Nå reiser de første offshorearbeiderne til Johan Sverdrup
Med tre understell, to plattformdekk, en bro, over 400 km totalt med rørledninger, og 200 km kraftkabler, ansees 2018-kampanjen for å være den mest hektiske noensinne for et prosjekt på norsk sokkel, skriver oljegiganten.
I 2019 gjenstår de to siste plattformdekkene, og gjenværende broer som skal installeres før oppstart av første fase av Johan Sverdru-utbyggingen, som etter planen skal være i november 2019.
Mandag starter ankesaken den tidligere Ekofisk-arbeideren Bjarne Kapstad har reist mot forsikringsselskapet Tryg, skriver Aftenbladet.
Kapstad mener han har krav på yrkesskadeerstatning på grunn av jobben som kranmekaniker på Ekofisk-feltet fram til slutten av 90-tallet. Tryg leverte forsikringen til arbeidsgiveren Phillips (nå Conoco Phillips) og mener at Kapstad ikke har krav på utbetaling.
Kort sagt – det var ikke det Kapstad ble utsatt for på Ekofiskfeltet som gjorde ham arbeidsufør, mener forsikringsselskapet. Kapstad krever 8,5 millioner kroner i erstatning.
Blant personene som skal vitne i saken, er tidligere Phillips-direktør Rolf Wiborg. Fra 1986 til 1989 var han teknisk direktør i oljeselskapet, med ansvar blant annet for Ekofisk-plattformene. I 1993 ble han viseadmininstrerende direktør i Phillips Norge.
Da han senere begynte i Oljedirektoratet, forsto han at en rekke Ekofiskarbeidere var blitt syke av jobben ute på oljefeltet.
– Jeg møtte igjen personer jeg visste var ti år yngre enn meg, men som nå så ut som de var 20 til 30 år eldre. Så da ble det maktpåliggende for meg å engasjere meg i sakene deres. Jeg var jo sjefen deres og føler et stort ansvar. Måten mange av dem er blitt behandlet på, gjør meg forbannet. Vi sørget jo for at de skulle være forsikret hvis de skulle bli syke av jobben. Hvorfor kan ikke da min gamle arbeidsgiver Phillips gjøre som jeg gjør, og innrømme at der ute var det sånn at noen ble skadet?
Både Tryg og Conoco Phillips er blitt spurt om kommentarer til intervjuet med Wiborg. Begge selskap viser til den kommende rettssaken og ønsker ikke å kommentere saken.
Rolf Wiborg jobbet en rekke år i Phillips (nå Conoco Phillips) før han begynte i Oljedirektoratet. Foto: Fredrik Refvem
– Vi sto i det samme
I 1989 ble det installert en høy vegg rundt Ekofisktanken for å beskytte plattformen mot store bølger. Flere tidligere oljearbeidere har påpekt at dette gjorde arbeidssituasjonen verre for dem.
– Vinden blåste ikke lenger gjennom modulene. Dermed ble problemene med kjemikaliene større, selv om de hadde vært der hele tiden, også på de andre plattformene som produserte eller prosesserte olje og gass, sier Wiborg.
I Aftenbladets artikkel «Kameratskapet. Kicket. Og hjerneskaden» om Kapstad og andre ekofiskarbeidere, påsto flere av dem at Phillips visste godt hva de ble utsatt for. For Wiborg er det viktig å nyansere denne oppfattelsen.
– Vi sto i det samme som dem. Ville vi det hvis vi visste at det var så farlig? Forskjellen er nok at mens vi ble utsatt for disse stoffene kanskje én eller to ganger hver tur, jobbet Bjarne og mange andre med det samme hele tiden.
Bjarne Kapstad har vært med på oljeeventyret som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. For ham har det kostet dyrt. Foto: Jarle Aasland
Gjorde ikke nok
Men likevel er ikke Wiborg i tvil om at de noen ganger ikke gjorde nok.
– Noen ganger lot vi være å vente lenge nok, så vi kunne være helt sikre. Om det var resultat av press utenfra kan jeg ikke utelukke, men ofte handlet det om at vi ønsket å få ting gjort. Vi tåler forskjellig, så noen ble nok syke av dette, sier Wiborg.
Wiborg viser til at Phillips hadde sin egen sikkerhetsorganisasjon, som ikke lå under produksjonsdelen.
– De målte luftkvaliteten, men var mest opptatt av eksplosive gasser og nok oksygen til å kunne puste. De små mengdene med benzen og andre kjemikalier som påvirker hjernen og er kreftfremkallende, var de ikke opptatt av.
Så ble det tegnet forsikringer så ekofiskarbeiderne skulle få erstatning hvis de ble syke av jobben.
– Intensjonene bak forsikringsordningen var helt klare. Vi visste at noen kunne bli skadet, og kanskje ville det først bli synlig mange år senere. Og da skulle forsikringene hjelpe de skadde med ekstraomkostninger og annet. At forsikringsselskapet i stedet bruker penger for å motbevise at de ble skadet der ute, er fornedrende. Situasjonen er altså at til tross for at sannsynligheten for yrkesskade er enormt stor, påstår såkalte eksperter som aldri var på Ekofisk disse årene at oljearbeiderne ikke pustet inn nok kjemikalier til å ha blitt så skadet.
«Grådige!»
Wiborg mener også at Conoco Phillips burde stilt i rettssaken med ekspertvitner.
– De kan verifisere at tilstandene der ute var slik at sannsynligheten for at noen kunne bli skadet var så stor at man valgte å ta ut ekstra forsikringer for at arbeiderne skulle være sikret økonomisk. Her er det viktig å huske på at skadene kunne oppstå lenge etter at de hadde sluttet i selskapet.
Wiborg mener at Ekofisk-arbeiderne føyer seg inn i rekken av yrkesgrupper som må kjempe unødvendig hardt for å få den oppreisningen de har krav på. Han nevner nordsjødykkerne som ett eksempel, tannlegeassistentene som et annet, krigsseilerne et tredje.
– Hver gang ser vi at de møtes med en mur av mistro og at utgangspunktet er å lete etter alle mulige andre måter de kan ha blitt skadet på. For dykkerne var jo påstanden at de var skadet av dykking på fritiden. Og så møtes de med påstanden om at det kun handler om penger – at de er grådige. I virkeligheten er det snakk om personer som har fått ødelagt livene sine og tapt masse penger. Og hadde det ikke vært for disse oljearbeiderne hadde vi ikke hatt det landet vi har i dag. Så for meg er det en selvfølge å stille opp, sier Wiborg.
Dette stadfestar styreleiar Per Sævik til Nett.no.
– Stålarbeidet har så vidt starta, og vi har avtale om at dei to skipa skal leverast til september 2020.
Elleve norske skip under bygging
Sævik seier at alle formalitetar rundt denne kontrakten no er på plass.
– Vi har også gjort første innbetalinga til verftet.
Les også: Slik påvirkes norske redere av Tyrkia-krisen
Tersan er kjend for å byggje ei rekkje norske fartøy, både fiskefartøy, ferjer og offshorerefartøy.
Verftet har no femten skip under bygging, der heile elleve er for norske reiarar.
Nær spansk avtale
Per Sævik har tidlegare stadfesta at ingen av dei fire skipa til Havila Kystruten skal byggjast i Norge.
Det spanske verftet Hijos de J. Barreras i Vigo har sjølve flagga at verftet har fått kontrakt på bygging av dei to andre skipa til Havila Kystruten, men har også sagt at ein ønsjer å setje bort det eine skipet til eit anna verft som underentrepresise, dette på grunn av stort arbeidspress ved verftet.
Les også: Den første av fem Havyard-ferjer sjøsatt i Tyrkia
Barreras opplyser også at kontraktsprisen på dei 125 meter lange skipa med kapasitet til rundt 700 personar samla er på rundt 200 millionar euro, rett i underkant av ein milliard norske kroner for kvart skip.
Per Sævik seier no at det nærmar seg ei avklaring med Barreras.
– Her er vi ikkje heilt i mål, men det nærmar seg.
Vard har fått kjøper til konstruksjons- og dykkeoperasjonskipet som skal ha kostet over en milliard kroner.
Det skriver Fincantieri i en pressemelding fredag.
Salget skjer over to år etter at skipet skulle overtas av britiske Harkand Group.
Da overleveringen av det 121 meter lange skipet nærmet seg våren 2016, var kjøperen satt under administrasjon, skriver Nett.no.
Kjøperen av skipet er en internasjonal, ikke navngitt kunde.
Prisen på salget er ikke kjent.
Skipet skal leveres fra Vard Søviknes i første kvartal 2019.
Salget gjør at Vard får frigjort kapital og redusert lageret av skip som har tynget verftsgruppen etter at offshorerederlag ikke klarte å overta bestilte skip etter oljeprisfallet.
Pengeknipe i Island Offshore tvang rederiet til å gi opp tre av nybyggene hos Vard.
DOF Subsea har inngått en rammeavtale for marine subsea-tjenester fra Wintershall.
Kontrakten er en såkalt «call-of»-kontrakt hvor Wintershall etterspørre tjenester innen «survey», IMR og «Light construction». Det er selskapets integrerte PM&E-team og flåte som skal utføre arbeidet.
Rammeavtalen har en varighet på tre år. I tillegg består avtalen av en fireårig opsjon.
I tillegg til rammeavtalen melder DOF Subsea om to korttidskontrakter for prosjekter i Nordsjøen. Selskapet skal gjennomføre en miljø-overvåkning og subsea-inspeksjonsarbeid gjennom tredje kvartal av 2018. Skipet Skandi Neptune er satt til arbeidet.
«Tildeling i forhåndsdefinerte områder er den årlige konsesjonsrunden for de best kjente leteområdene på norsk sokkel, og omfatter store deler av de tilgjengelige leteområder», skriver Olje- og energidepartementet i en melding fredag.
– At oljeselskapene viser så stor interesse for leting på norsk sokkel er viktig for framtidig verdiskaping, arbeidsplasser og statlige inntekter fra Norges største og viktigste næring, sier olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (FrP).
Detpartmenetet beskriver antallet søknader om nye leteområder som meget høyt.
Selskapene har sendt inn søknad til den årlige tildelingen i forhåndsdefinerte områder, såkalt TFO. Søknadsfristen utløp tirsdag 4. september og innen fristen hadde departementet mottatt søknader fra tilsammen 38 selskaper.
Departementet skriver at utvalget av søkere er bredt – alt fra små og store norske til store internasjonale leteselskaper.
– Forutsigbare og stabile rammebetingelser og en aktiv arealtildelingspolitikk er to viktige hovedpilarer i regjeringens petroleumspolitikk. Den høye interessen for konsesjonsrundene de siste årene viser tydelig at regjeringens petroleumspolitikk fungerer, uttaler olje- og energiministeren.
Tildelingen skal ifølge planen skje i begynnelsen av 2019.
Her er listen over selskapene som har søkt:
Aker BP ASA
A/S Norske Shell
Capricorn Norge AS
Chrysaor Norge AS
Concedo ASA
ConocoPhillips Skandinavia AS
DEA Norge AS
DNO Norge AS
Dyas Norge AS
Edison Norge AS
Eni Norge AS
Equinor Energy AS
Faroe Petroleum Norge AS
Idemitsu Petroleum Norge AS
Ineos E&P Norge AS
INPEX Norge AS
Lime Petroleum AS
Lundin Norway AS
M Vest Energy AS
MOL Norge AS
Neptune Energy Norge AS
OKEA AS
OMV (Norge) AS
Pandion Energy AS
Petrolia NOCO AS
PGNiG Upstream Norway AS
Point Resources AS
Repsol Norge AS
RN Nordic Oil AS
Skagen44 AS
Source Energy AS
Spirit Energy Norge AS
Suncor Energy Norge AS
Total E&P Norge AS
Tyr Exploration AS
VNG Norge AS
Wellesley Petroleum AS
Wintershall Norge AS
Med sine 189 vindturbiner på et område like stort som hele Os kommune er Walney verdens største offshore vindpark.
Hvert år produseres det strøm tilsvarende mengden energi 600.000 britiske hjem bruker. Kapasiteten er 659 MW.
Parken dekker et område på 145 kvadratkilometer, og ligger vel 19 kilometer vest av England.
200 kilometer med kabler knytter turbinene til det nasjonale strømnettet i Storbritannia.
Det er selskapet Ørsted, tidligere DONG Energy, som står for utbyggingen, med en eierprosent på 50.
Les også: Dansker bygger verdens største havvindpark
Installerte 87 nye turbiner
Walney har lenge vært en stor havvindpark, men da det i 2015 ble besluttet å utvide parken med 87 turbiner, seilet den opp til å bli verdens største.
At forsyningsskip ved en vindturbin på Walney. Foto: Phil Noble/Reuters
Parken har fått installert 40 8 MW-turbiner fra Vestas og 47 7 MW-turbiner fra Siemens.
Vestas-turbinene teller 195 meter fra havoverflaten til rotortuppen. Siemens-turbinene er 188 meter høye.
BBC skriver at det er brukt en milliard pund i investeringer, 10,9 milliarder norske kroner etter dagens kurs.
Det melder Norsk Fisketransport i en børsmelding fredag ettermiddag, skriver iLaks.
«Dønnalaks» er bygget i 2002, mens «Viktoria Viking» ble bygd i 2009. Lastekapasiteten er på henholdsvis 970 kubikk og 1.050 kubikk.
Brønnbåtene planlegges levert til kjøper i månedsskiftet september/oktober for en kjøpesum på 191 millioner kroner. Transaksjonen gir en positiv resultateffekt for NTS på om lag 59 millioner kroner.
Selskapet vil etter salget av fartøyene ha en flåte på sju brønnbåter. I tillegg leies et fartøy inn på bareboat-avtale, og det er inngått avtale om levering av nybygg sommeren 2020.
Avtalen innebærer også intensjonsavtale om et ytterligere et nybygg.
Lars-Henrik Paarup Michelsen
er dagleg leiar i Norsk Klimastiftelse og redaksjonsmedlem i Energi og Klima.
Kvar fredag presenterer redaksjonen hos Energi og Klima fem viktige nyheitssaker frå veka som har gått. Spalta heiter “Fem på fredag”og du kan abonnere på ho her.
Kinesisk overkapasitet gir billegare solenergi i EU: Som følge av myndigheitenes subsidiekutt tidlegare i år, er det i 2018 venta betydelig fall for bygging av store solparkar i Kina – verdas største solenergimarknad. Mens det i 2017 blei installert 53 GW ny solenergikapasitet, skriv BBCat ein i år truleg ikkje kjem over 35 GW. Når dei største kinesiske solcelleprodusentane samstundes aukar produksjonen av både celler og panel, fører dette til overkapasitet.
Nokon av dei som vil tene på dette er EU – som natt til tysdag fjerna minsteprisen på kinesiske solcellepanel. Analytikarar i IHS Markit forventar at solcelleprisene i EU vil gå ned 30 prosent dei neste vekene. Også Bloomberg New Energy Finance forventar prisfall framover, skriv PV Magazine. Bransjeforeininga Solar Power Europe er klar på kva dette betyr: «The trade measures have made solar much more expensive than necessary in Europe , by removing them, solar will now be cheapest form of electricity in many EU countries – this means that many more consumers and national governments will be able to invest in solar.»
Batterirevolusjon på gang i Tyskland? Det var tyske forbrukarar som i sin tid sparka i gang det globale solenergieventyret. Er dei i ferd med å gjere det same med batterilagring? Bloomberg omtalar denne veka statistikk frå bransjeorganisasjonen BSW som syner at talet på selde batterisystem til tyske hushald passerte 100 000 einingar denne sommaren. Om farten held fram vil talet doblast til 200 000 i 2020.
Den sterkaste drivaren er forbrukaranes ønske om å forsikre seg mot galopperande straumprisar i framtida, uttalar BSW. Samtidig som straumprisane i Tyskland går opp, går kostnadane for solcellepanel og batterilagringssystem kraftig ned. I tillegg spelar det inn at det ikkje er god butikk for tyske forbrukarar å mate den eigenproduserte straumen tilbake til nettet. Vil du lese meir om batterilagring? Les kommentaren When will battery storage take off? publisert av nettstaden Energy Transition.
Pensjonskapital har realisert verdas støsrste havvindpark: Torsdag byrja verdas største havvindpark – The Walney Extension i Irskesjøen – å produsere straum. Parken har ein samla kapasitet på 659 MW og dei 87 turbinane dekker eit areal på 145 kvadratkilometer. Danske Ørsted (tidl. Dong Energy) eig 50 prosent av the Walney Extension. Den andre halvparten er delt likt mellom pensjonsfonda PKA og PFA.
Til eigne heimesider seier PKA-sjef Peter Damgaard Jensen at direkteinvesteringar som dette både er bra for klimaet og lommeboka: «Walney Extension er den sjette havvindmøllepark, vi investerer i siden 2011, og den er endnu et vigtigt bidrag til PKA’s ambitiøse klimastrategi, hvor vi hele tiden arbejder på at skabe gode afkast til vores medlemmer, samtidig med at vi gør en positiv forskel for klimaet». Samla investering var på ca. 17 milliardar danske kroner. Drift og vedlikehald av havvindparken vil gi jobb til 250 personar.
Brusgigantar med felles plastinitiativ: Kvart minutt vert det kjøpt 1 million plastflasker. Mange av desse hamnar på bosshaugane eller i naturen når dei er tom. No har store brus- og flaskevatn-selskap gått saman om eit felles initiativ i Storbritannia der målet er å få heilt slutt på dette problemet. I ein rapport publisert torsdag av Cambridge Institute for Sustainability Leadership, slår industriaktørar som Nestle, Danone og Suntory fast at dei innan 2030 skal ha etablert ei heilt ny verdikjede for brus- og flaskevatn som hindrar at plastemballasje kjem på avvege.
Målet er at all flaskeemballasje skal vere laga av resirkulert og/eller fornybart materiale, og alle flasker skal kunne brukast opp att, resirkulerast eller komposterast. Rapporten inneheld eit vegkart over kva som må gjerast når, og av kven, om initiativet skal lukkast. Det er ikkje gjort i ei handvending å endre dagens plastregime, skriv dei, og det er framleis mykje som er usikkert.
Vil det til dømes vere mogleg å produsere flasker av biobasert materiale i stor skala, og korleis vil biologisk nedbrote flasker passe inn i eksisterande resirkuleringsprosessar? Storbritannia brukar over 5 millionar tonn plastikk kvart år. 37 prosent av dette går til emballasje/innpakking.
Lønsam og rettferdig kol-exit: Onsdag blei oppsummeringsrapporten til forskingsprosjektet Coal Transitions publisert. Forfattarane meiner det er klare teikn på at det allereie skjer eit skifte vekk frå kolkraft, og at det er ein betydeleg risiko for koleksportørar som ikkje førebur seg på fall i etterspurnaden. Rapporten serverer også kunnskap om interne diskusjonar i Kina, India, Tyskland, Polen, Australia og Sør-Afrika om kolkraftas framtid, og idear til eit energiskifte som både er teknisk gjennomførleg, økonomisk lønsamt og rettferdig.
Kol er ikkje berre råstoff i kraftproduksjon, det er også ein viktig sysselsettar i mange land. Skal kolkraft fasast ut i ein fart som tilfredsstillar Paris-avtalens mål, må omgrepet «just transition» fyllast med innhald.
