Deler av den norske oljevirksomheten er ikke omfattet av arbeidsmiljøloven, det mener påpeker leder i LO-forbundet Industri Energi, Leif Sande. Les hans debattinnlegg her.  Da vi startet oljevirksomheten på 60 -tallet var det en diskusjon om man skulle se på de norske plattformene som industribedrifter som flyttet i havet, eller som skip som ble plassert i “fjæresteinene”. Oljearbeiderne ønsket overhodet ikke å bli definert som sjøfolk, og få et maritimt regelverk lagt til grunn. De ønsket å bli definert som bergverks- og industriarbeidere. Dette innebar krav om at den samme arbeidsmiljølovgivningen som gjaldt for andre som jobbet i Norge skulle legges til grunn på sokkelen. Dette betydde samme arbeidstid og samme bestemmelser om vernetjenester etc., som i landindustrien. I første omgang ble dette gjort gjeldende for de ansatte på de faste plattformene, men etter hvert også for de ansatte på flyttbare. Utvidelsen skjedde i 2002. Flyttes til skip Etter hvert har oljevirksomheten endret seg. Over halvparten av norsk olje- og gass kommer fra undervannsbrønner og undervannsatellitter utenfor det regulerte området. Disse skal også installeres, inspiseres og vedlikeholdes, og dette skjer fra såkalte flerbruksfartøy. Sjøfolkene om bord er underlagt maritimt regelverk, men det gjelder ikke for prosjektbesetningen som er om bord for å utføre et oppdrag på samme måten som en oljearbeider på en plattform. Her er vårt standpunkt det samme som alltid: Dette er industriarbeidere som jobber i havet, og ikke sjøfolk. Det er oljearbeidere. Bosatt i Norge, ansatt i Singapore En mekaniker som har arbeidet sitt på norsk sokkel kan for eksempel være bosatt i Stavanger, ansatt i et selskap registrert i Singapore, videreformidlet fra et kontor i Skottland til et norsk datterselskap i samme konsern. For arbeid for Statoil. På et skip registrert i Bahamas. De er ansatte fra tur for tur, har ingen pensjoner, ingen sykelønn og er avhengig av en telefon fra selskapet for å få jobb. Alle ser at dette er tilpasninger for å unngå ulike regelverk. Det er ikke nødvendig å ansette en Stavanger-mann i Singapore for å la ham jobbe på norsk sokkel. De fleste som jobber slik er vanligvis ikke nordmenn, men av en annen nasjonalitet, men likevel ikke fra Singapore. Liten oversikt Hva som skjer om bord på disse skipene, hvilke lønns- og arbeidsvilkår som hersker, har vi svært liten oversikt over. Men vi hører skrekkelige historier, om munnkurv, umenneskelig arbeidstid og frykt for å si ifra. Retten vi har til å drive fagforeningsarbeid på sokkelen i tråd med norsk standard har vi selvsagt ikke, og vi ser at svært mye av arbeidet blir utført av ikke-nordmenn med langt lavere lønn enn det vi har i Norge. Dette blir umulig å konkurrere med. Det siste nå er at myndighetene har åpnet for at konstruksjonsskip skal kunne registreres i Norsk Internasjonalt Skipsregister, noe som etter mitt skjønn vil medføre at utenlandske underbetalte sjøfolk også kan ansettes på norske skip på norsk sokkel. En kokk kan for eksempel gå til under 50 kroner per time – langt under nasjonale og internasjonale standarder. Er det slik vi skal drive norsk oljevirksomhet? Tilsyn abdiserer I noen tilfeller gjelder arbeidsmiljøloven på flerbruksfartøy. Når skipet driver med dykking er alle som jobber i forbindelse med dykkeroperasjonene dekket. Men her opplever vi at Petroleumstilsynet tilsynelatende gir blaffen i at arbeidsmiljøloven ikke praktiseres. Det tyder i hvert fall våre egne kontroller på. Så selv om arbeidsmiljøloven gjøres gjeldende hjelper det ikke mye dersom tilsynet abdiserer. Riggselskap Mye av det samme skjer i riggselskap. Her gjelder også arbeidsmiljøloven, men arbeidsgiverne prøver å komme seg unna ved å ansatte folk i utlandet fremfor i Norge, men for å jobbe i Norge. Det utenlandske selskapet en ansettes i er en del av samme konsern. I denne bedriften får man en primær arbeidsavtale. For arbeidet på riggen på norsk sokkel får man imidlertid en sekundæravtale. Oppsigelsesvern Så lenge en er i jobb på plattformen i Norge fungerer det. Da gjelder tariffavtaler, og man kan man se til at disse arbeidstakerne får sine rettigheter. Men den dagen arbeidsgiverne ønsker å bli kvitt deg har du ikke noen form for oppsigelsesvern i Norge. Du kan da flyttes til et sted i verden der oppsigelsesvernet er svakere enn i Norge, og der sies opp. Rammer utlendinger Dette er uakseptabelt. Vi krever at norsk lovverk, norske lønns- og arbeidsvilkår og norske tariffavtaler skal legges til grunn. Og vi ønsker å bli kvitt uvesenet med at du kan ansettes i utenlandske datterselskap i et konsern for å bli flyttet ut av landet og der sies opp. Som regel er det utlendinger som ansettes på slike kontrakter, men vi ser også at enkelte selskap ansetter nordmenn slik. Klarer vi ikke å se det prinsipielle i dette risikerer vi å ende opp i likegyldigheten som beskrevet av den tyske presten Martin Niemöller i 1946: “Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke kommunist. Deretter tok de fagforeningsfolkene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke fagforeningsmann. Så tok de jødene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke jøde. Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.” Poenget her er ikke å sammenligne forfølgelse i Tyskland med sekundærkontrakter på norsk sokkel, for det går ikke an, men å få frem at dersom vi lar være å gjøre noe fordi de som rammes er utlendinger, så vil vi til slutt bli innhentet av våre egne holdninger også når det er nordmenn som rammes. *Innlegget er gjengitt med tillatelse fra Leif Sande og Industri Energi.