I 1983 etablerte den bergenske pumpegiganten Framo en ny avdeling; Framo Engineering. Ved å satse på ny teknologi og innovasjon, vokste avdelingen seg raskt fra ny idé til suksess. Noen år senere ble det som startet som en enkelt avdeling solgt til Schlumberger, og One Subsea var født.
Nå åpner pumpegiganten igjen pengesekken, og etablerer Framo Innovation.
Oddbjørn Jacobsen Foto: Chris Ronald Hermansen
Ti personer skal ansattes, og selskapet jakter ledende kompetanse innenfor en rekke felt. Teknologi spiller en helt sentral rolle i satsingen. Den nye avdelingen går bredt ut, men den påtroppende lederen sier at oppdrett og fornybar energi blir hovedsatsing fra start. Generelt ønsker Oddbjørn Jacobsen å mikse Framos kompetanseområder med ny teknologi.
Om nysatsingen blir en like stor suksess som i 1983, vil tiden vise.
.mc4wp-form input[name="_mc4wp_required_but_not_really"] { display: none !important; }
NYHETER OM TEKNOLOGIENE SOM ENDRER NÆRINGSLIVET
Ukens utvalgte saker
Fintech-klyngen skyter fart
Vi har skrevet en del om finansteknologi i det siste, som også var tema for vår Sysla Live i oktober. Hele arrangementet kan du forresten se her. Finansklyngen i Bergen, Finance Innovation, ble mandag tildelt Arena-status. Det betyr ca. 2,2 millioner kroner i årlige tildelinger, noe som utvilsomt vil gjøre klyngens oppstartsarbeid enklere. Det er ventet at klyngen offentliggjør hvem som blir deres nye daglig leder ganske snart, og vi lover å holde deg oppdatert.
GAFA VS WINTEL
Det snakkes mye om “De fire store” for tiden. Google, Amazon, Facebook og Apple, forkortet GAFA, virker å bare fortsette å vokse, vokse, vokse.
Før GAFA var Wintel (Windows + Intel) kjent som de store tech-driverne. Den anerkjente Silicon Valley-investoren Benedict Evans har på sin blogg publisert resultatet av interessant tallknusing. I bloggen viser han hvor vanvittig store GAFA er.
– Herregud, hva har jeg gjort?
Det gir ingen god følelse å stille seg selv et slikt spørsmål. Men det skal være nettopp dét en tidligere Facebook-ansatt tenker for tiden. I kjølvannet av påstandene om Russisk-styrt innflytelse på det amerikanske valget, skal en anonym eks-ansatt Vanity Fair intervjuet har uttalt seg om den siste tids utvikling rundt nettverks-giganten.
Slik skal de overvåke gassutslipp
Ukontrollerte gassutslipp fra oljeinstallasjoner er en utfordring i olje- og gassnæringen. Nå skal ny teknologi gjøre det mulig å overvåke installasjoner kontinuerlig ved å bruke en kombinasjon av IR-sensorer og gasskorrelasjon.
Ukens podcast
Hege Skryseth. Foto: Chris Ronald Hermansen
Hun har vært en sentral skikkelse i norsk teknologinæring siden tidlig 90-tall, og er i dag kanskje Norges aller mest profilerte digitalsjef.
I denne ukens episode av “De nye digitalsjefene” snakker vi med Hege Skryseth, administrerende direktør i Kongsberg Digital.
Hør hva hun er mest opptatt av i disse dager, hvorfor hun tror nysgjerrighet er en digitalsjefs beste egenskap og hva hun tenkte da Elon Musk tok til Twitter for å kommentere Kongsberg Gruppens prosjekt.
God fornøyelse!
Abonner på Sysla Teknologi i iTunes for å få med deg alle podkastene våre.
TTS Group ASA har sikret seg to nye kontrakter Cosco Shipyard i Dalian i Kina.
Den bergensbaserte utstyrsleverandøren skal levere to sett med lastekraner og to sett med luker til to flerbruksskip.
Til sammen har kontrakten en verdi på nærmere 50 millioner kroner for TTS.
Leveringen skal være fullført i andre halvdel av 2018.
Hav Lines nye slaktebåt bygges i Spania, og skal gå 140 turer i året mellom bergenske oppdrettsanlegg og Hirtshals i Danmark.
Enova investerer 6,55 millioner kroner i slaktebåten for at den blant annet skal bygges med hybriddrift, med nyutviklet energioptimalisert motor og batteripakke.
Wärtsilä leverer skipsdesignet og det hybride fremdriftssystemet. Nå har Corvus Energy fått kontrakten på levering av et batterilagringssystem til skipet.
– Corvus er ekstremt stolt over at Orca nok en gang har blitt valgt av Wärtsilä til å gi kraft til industriledende fartøy som dette, sier salgs- og markedsdirektør Willie Wagen i Corvus Energy i en melding.
Orca er navnet på batteriløsningen til Corvus.
I september fikk selskapet kontrakt på levering til tre nye hybridfartøy.
Corvus Energy skal også levere batterikraft til supplyskipene Havila Charisma og Havila Foresight og til Kystverkets nye batterihybrid.
Onsdag forrige uke ankom BW Offshores nye flytende lager og produksjonsskip BW Catcher til Catcher-feltet i Nordsjøen.
Skipet forlot Keppel-verftet i Singapore helt i slutten av august med kurs mot Nordsjøen.
Fartøyet er nå forankret og har fullført rotasjonstester.
Nå skal det kobles opp mot stigerør på feltet der det skal være i minst syv år for Premier Oil.
Leveringen av den første oljen er ventet å være som planlagt på slutten av året.
Elisabeth Grieg
er medeier i Grieg Gruppen, styreleder i Grieg Star Group og administrerende direktør i Grieg International.
Av og til er det vanskelig å oppdage lyspunktene. Som for eksempel når vi blir måpende tilskuere til og lurer på hva den amerikanske presidenten skal finne på å lire av seg av vulgær inkompetanse denne dagen. Jeg må innrømme at sirkus Trump også for min del satte preg på årets besøk til FNs generalforsamling. Men nå har jeg hatt et par uker på å fordøye opplevelsen, og da er det heldigvis mer oppløftende inntrykk som sitter igjen etter turen til New York.
Det gir meg håp når jeg ser hvordan alle nå mobiliserer til felles innsats for å innfri de 17 bærekraftsmålene som verdenssamfunnet samlet seg om i 2015. Fra alle verdenshjørner møtes representanter for regjeringer, frivillige organisasjoner, kunnskapsinstitusjoner og ikke minst privat sektor for å diskutere de grunnleggende globale utfordringene vi alle berøres av – og vi samles rundt noen felles ambisjoner om å bidra til å løse dem.
Enten det gjelder fattigdom, manglende muligheter til utdanning og helse, forurensning av naturen og verdenshavene eller grunnleggende rettigheter til forutsigbare og rettferdige lover – det er en forståelse av alvor og ansvar som ingen av Trumps mange utfall får overskygge.
Naturlig plass
For min del var det mest gledelig å observere hvordan næringslivet har funnet en naturlig plass i dette globale partnerskapet som vi bare kunne drømt om for få år siden. Her har det rett og slett skjedd en endring på begge sider av bordet. Jeg kan godt huske den gamle skepsisen fra både myndigheter og frivillige organisasjoner når det i tidligere tider var snakk om næringslivets engasjement i samfunnsspørsmål. Vi fikk gjerne høre at dette var temaer som hørte hjemme utenfor våre grensegjerder, og diskusjoner som helst ikke skulle besudles av kommersielle interesser.
Nå er debatten en helt annen. Selv de mest idealistiske aktivister, deltar engasjert i debatten om lønnsomheten ved investeringer som er til gode for både mennesker og miljø. Det er flott.
Har beveget oss langt
Sant å si har nok likevel den største endringen skjedd i næringslivet selv. Vi har beveget oss langt fra den tiden da samfunnsansvar var en hyggelig og gjerne raus side-geskjeft som en liten gruppe samfunnsengasjerte eiere og ledere i næringslivet involverte seg i. I stadig flere bedrifter måles kvaliteten på samfunnsansvaret ved å se på hvordan de driver sin kjernevirksomhet.
Leverer vi produkter og tjenester som i tillegg til å være lønnsomme også tjener befolkningen? Bruker vi investeringene våre til å jakte på forretningsområder og løsninger som dekker faktiske behov og løser reelle problemer i samfunnet rundt oss? I vrimmelen av arrangementer rundt generalforsamlingen var det disse samtalene som gikk igjen. Hva er de viktigste oppgavene vi må ta fatt i? Hvordan styrker vi partnerskapene mellom offentlige og private, frivillige og kommersielle til beste for oss alle?
Ordrike
Så skal det i sannhetens navn også innrømmes at slike store, internasjonale fora til tider kan oppleves som ganske så ordrike. Det er noen kjennetegn ved næringslivet jeg ofte kommer tilbake til når jeg blir spurt om våre styrker. Jeg liker at ord følges av handling. At vi stort sett er mer opptatt av resultatene vi kan oppnå enn å bli sittende fast i endeløse diskusjoner om problem-forståelsen. At konkrete, håndfaste løsninger som regel er langt mer interessant enn oppkonstruerte forskjeller.
Tenner flammen
Så selv om jeg verdsetter den lille vitamininnsprøytningen fra New York, er det hverdagen tilbake her i Grieg Gruppen som mer enn noe tenner flammen i mitt engasjement. Unge medarbeidere som tydeligere enn noen gang forventer at kompetansen deres skal være meningsfull langt ut over kvartalsresultatene. Strategene som ser nye og lønnsomme forretningskonsepter i uløste samfunnsoppgaver. Samarbeidspartnere som stiller tydelige krav samtidig som de inviterer oss til å bruke ikke bare pengene, men også kompetansen vår på områder vi selv ikke hadde tenkt på.
Da tenker jeg at i dag får Trump holde på med sitt. For vi andre er faktisk på rett vei!
Les også noen av Elisabeth Griegs tidligere kommentarer på Sysla:
Motvind kan presse oss til å prestere bedre
To ting som gir tro på fremtiden
De unge setter oss på prøve
Sju magre shipping-år
Global oppvarming truer vårt livsgrunnlag
Ikke bare på sjøen vi må berge mennesker i nød
Maritim næring i usynlighetskappe
Miljøteknologi kan gjøre ørkenen grønn
Klima på menyen
La oss gjøre en forskjell!
Termineringen som ble annonsert av FPSO’en Sendje Berge i mai i år, trekkes dermed tilbake.
BW Offshores datterselskap Sendje Berge Limited har avtalt kontraktsforlengelser med Addax Petroleum
Exploration for FPSO Sendje Berge.
Fartøyet fortsetter på Okwori-feltet utenfor Nigeria. Kontrakten som begynner i november er for fire år, med ytterligere to ett-årige opsjoner i tillegg.
De kommersielle vilkårene inkluderer en ny dagskurs, delvis knyttet til oljeproduksjonvolum og oljepris.
Oppsigelsen annonsert 5. mai 2017 trekkes tilbake og det er avtalt en voldgift som en del vilkårene.
I sommer kunne ledelsen, eierne og de ansatte i Ålesund-rederiet Volstad Maritime endelig puste lettet ut:
Per Sævik kom inn på eiersiden med 290 millioner kroner og tok over rundt 50 prosent av aksjene i det familie-eide rederiet. Slik sikret de at det siste offshore-rederiet i Ålesund etter at kontrollen med Farstad forsvant til Skudeneshavn, består.
Veien dit var høydramatisk for rederiet, som har kjempet slagene sine i det skjulte.
– Det er litt sånn vi liker det, sier finansdirektør Eirik Syversen i rederiet.
Siden Volstad Maritime ikke er på børs, har de ikke den samme rapporteringsplikten som for eksempel Sævik-eide Havila, som har kjempet sin kamp for å overleve i full offentlighet.
Men på Sysla Live: Spillet om offshore-flåten, som Sysla-redaksjonen arrangerte i Ålesund 20. september i år, lettet finansdirektør Syversen på sløret.
Han kunne fortelle om et år preget av konspirasjonsteorier, frykt for fiendtlig overtagelse, kontakt med internasjonale fond og en desperat kamp mot klokken.
– Obligasjonslån satte oss i spill
I Ålesund fortalte Syversen at det startet med at de skulle refinansiere et lån på dykkerskipet Bibby Topaz, ett av ni skip i flåten, som i tillegg består av subsea- og seismikkskip, i 2013.
På tross av at Volstad Maritime alltid har bygget skipene sine mot kontrakt, og slik sett ikke spekulert i like stor grad som mange andre, har de opparbeidet seg en solid gjeld de siste årene:
På en flåte verdsatt til om lag fem milliarder kroner, hadde de ved utgangen av fjoråret cirka fire milliarder i gjeld.
Det meste skyldte de til fem forskjellige banker, men en drøy halv milliard av gjelden fikk etter hvert form av et sikret obligasjonslån med pant i Bibby Topaz, og garantier gjennom Volstad Subsea og inn i morselskapet, Volstad Maritime.
Da rederiet skulle refinansiere lånet på båten i 2013 valgte de å gå i obligasjonsmarkedet, som var vidåpent på denne tiden.
Med en garanti på dette lånet helt inn til morselskapet, sto i realiteten hele rederiet i fare dersom lånet ikke ble innfridd.
– Det satte oss i spill, sier Syversen.
Utsatte problemene
I utgangspunktet skulle obligasjonslånet på 600 millioner kroner betales tilbake etter tre år, altså i 2016. Men da de kom dit, var situasjonen for offshore-næringen endret seg betraktelig.
Syversen prøvde å skaffe penger til å betale ut lånet, men det gikk ikke.
– Det var ikke så lett å få bankfinansiering sommeren 2016, da var krisen godt i gang, sier Syversen.
Dermed måtte han forhandle med obligasjonseierne.
Hvem som eier obligasjonslån, er ikke offentlig tilgjengelig informasjon. Men Syversen kom i kontakt med Tom Hestnes, som da hadde begynt i jobben som senior porteføljeforvalter i Alfred Berg Kapitalforvaltning.
Hestnes er samme mann som bisto med å utstede obligasjonslånet i 2013, da han jobbet i Sparebank 1 Markets.
Nå hadde han byttet jobb, og satt som eier i obligasjonslånet, og representerte en gruppe som til sammen kontrollerte over 1/3 av dette lånet.
Dermed hadde de såkalt negativ kontroll, som vil si at ingen løsning kunne finnes uten at de gikk med på den.
– Skipet gikk fortsatt på en god kontrakt med Bibby Offshore, som løp til 1. juli 2017. Så da vi kom til forfall i juli 2016 var det å forhandle om å forlenge det obligasjonslånet.
Plutselig smalt det
De ble enige om å betale tilbake 100 millioner av lånet, mot ett års utsettelse.
– Vi skulle helst ha ordet det en gang for alle og tatt det ut, for vi så farer ved dette, men det var ikke mulig. Så da var det greit å få skjøvet på det, sier Syversen.
Nå begynte racet for å finne penger til å innfri lånet. Ledelsen gikk i dialog med bankene for å låne penger til å innfri lånet, men det var ikke så lett. Og nå begynte ting å skje, som var utenfor Volstad Maritimes kontroll:
Under Pareto-konferansen i august i fjor, møtte de Tom Hestnes igjen, som kunne fortelle at det var noen som kjøpte seg opp i lånet på Bibby Topaz.
– Venner og bekjente hadde fått bud på sine obligasjoner, og veldig kjapt røk en post som var stor nok til å gi negativ kontroll til noen andre. Det gikk raskere enn vi klarte å områ oss og gjøre noe som helst. Vi tok noen desperate telefoner til banker og sa at nå går toget på dette, og vi vet ikke hvem som kommer inn, men den posten gikk.
Syversen vil ikke ut med hvem kjøperen var, men etter det Sysla kjenner til var det det London-baserte gribbefondet Alcehmy som sto bak.
– Jeg kan si at det var en internasjonal aktør med dype lommer, og som i alle fall ikke tenkte på den maritime klyngen på Sunnmøre, sier Syversen.
– Brukte alle triksene i boken
Og der kom paranoiaen.
Ledelsen reiste for å møte representanter fra det internasjonale fondet.
Det ble ifølge Syversen som første runden av en boksekamp, hvor partene tok mål av hverandre.
– De brukte alle triksene i boken, og fikk oss til å vente ekstra lenge før møtet.
Motparten fisket og fisket etter informasjon uten å ville gi noe selv, ifølge Syversen.
Med det som hadde skjedd med Rem friskt i minne, var det avgjørende for ham å finne ut om det var en industriell aktør som sto bak, eller om det var noen som så på dette som en finansiell investering.
Det du har lest til nå, er bare en knapp tredjedel av dramaet som utspant seg det siste året for Volstad Maritime.
Hvis du vil høre resten av historien, klikker du på play i avspilleren under og spoler frem til cirka 15 minutter.
I oktober 2015 satte Statoil verdens første våtgasskompressorer i drift på havbunnen på Gullfaks-feltet.
Kompressorene skal bidra til å opprettholde produksjonen på feltet når trykket i reservoarene faller med alderen.
Selskapet tror den prestisjefylte teknologien kan få stor betydning også på andre felt i framtiden.
Men 2. november oppdaget Statoil at noe var galt.
Fakta
Våtgasskompressorene
Skal kompensere for redusert trykk i reservoarene
Ett av flere tiltak som skal øke utvinningsgraden fra 63 til 73 prosent på Gullfaks-feltet
Statoil har jobbet med å utvikle teknologien siden 2007
Gullfaks-feltet
Produksjonen startet i 1986
Består av tre plattformer
Ligger i Nordsjøen, nordvest for Bergen
Statoil er operatør (51 %), Petoro (30 %) og OMV (19 %) er partnere
Kompressorene ble stanset, og fem dager senere ble Petroleumstilsynet (Ptil) varslet. 11. november kunne Statoil slå fast at det hadde skjedd en lekkasje i barrierevæsken som smører kompressorsystemet.
Væsken inneholder giftige kjemikalier.
En teknisk rapport slo senere fast at den første lekkasjen skjedde allerede 12. oktober, få dager etter at systemet ble satt i gang.
Manglet kunnskap
Statoil konkluderte raskt med at det ikke var noe galt med selve kompressorteknologien. Det ble imidlertid oppdaget fire lekkasjepunkter i det 16 kilometer lange kabelsystemet som binder sammen kompressorene og Gullfaks C-plattformen.
Nylig avsluttet Statoil sin interne gransking og sendte rapport til Petroleumstilsynet.
Rapporten slår fast at lekkasjen skyldtes korrosjon, og at bakgrunnen var begrenset kunnskap om elektrisk spenning og korrosjon i den aktuelle rørtypen. Spenningen ble heller ikke kvantifisert i tilstrekkelig grad før rørene ble satt i drift.
– Dette var en hendelse vi gjerne skulle vært foruten. Manglende erfaring med en slik problemstilling var årsaken til at vi ikke hadde tilstrekkelig kunnskap. Derfor er det viktig å ta med læring videre til lignende arbeid i framtiden, sier pressekontakt Morten Eek i Statoil.
Morten Eek. Foto: Fredrik Refvem.
540 millioner kroner
Etter at lekkasjene ble avdekket, besluttet Statoil at hele kabelsystemet skulle legges på nytt, der det elektriske systemet ble lagt i en egen kabel for å unngå gjentagelse av feilen. Dette arbeidet er nå avsluttet.
I granskingsrapporten estimeres de samlede kostnadene ved å legge kablene på nytt til 540 millioner kroner.
Ifølge Statoil er tallet nå redusert, men Eek ønsker ikke å si hvor mye lavere kostnadene har blitt.
– Vi har fått levert et nytt system før tidsplanen og under kostnaden som først lå på bordet, sier Eek.
I rapporten er det økonomiske tapet klassifisert med høyeste alvorlighetsgrad på Statoils egen skala. Miljøskadene blir kategorisert som lite alvorlige.
Uenige om skyld
Det var rør- og kabelgiganten Nexans som leverte kabelsystemet til Gullfaks-prosjektet. Statoil vil ikke kommentere hvem som har ansvaret at det gikk galt.
– Vi ønsker ikke å fordele skyld, sier Morten Eek, som heller ikke vil uttale seg om hvem som skal betale.
Kommunikasjonsdirektør Trude Larstad i Nexans vedgår imidlertid at de to selskapene er uenige om hvem som har skylden for at det gikk galt.
– Det er uenighet om ansvarsforholdene i saken. Vi er i dialog med Statoil, men jeg ønsker ikke å kommentere hva uenighetene dreier seg om.
– I avtalen vi i sin tid inngikk er vi – og Statoil – også bundet av konfidensialitetsbestemmelser, sier Larstad.
Trude Larstad. Foto: Nexans
– Kommer saken til å ende i rettssystemet?
– Det ønsker jeg ikke å spekulere i, sier Larstad.
Hun vil ikke kommentere detaljer fra granskingsrapporten før selskapet har lest gjennom den.
– Vi har etterspurt rapporten, men foreløpig ikke mottatt den fra Statoil. Jeg kan ikke svare på hvorfor vi ikke har fått den ennå.
Ifølge Morten Eek har Statoil delt enkelte opplysninger fra rapporten.
– Vi har delt detaljer om funn og årsak som en del av dialogen som fortsatt pågår, sier Eek, som heller ikke vil spekulere i om det kan bli rettssak.
Testet for lite
Petroleumstilsynet (Ptil) ble varslet om lekkasjen 7. november 2015 og gjennomførte tilsyn både hos Statoil og Nexans høsten 2016.
– Granskingsrapporten er grundig og god. Den inneholder mye læring både for Statoil og andre selskaper, sier sjefingeniør Trond Sundby i Ptil.
Han peker på at teknologien og feilene er svært kompliserte temaer, men er enig med Statoils granskingsrapport som slår fast at det burde vært gjennomført flere tester før rørene ble tatt i bruk.
– Selskapene valgte en løsning basert på tidligere erfaringer og regnet med at det ville gå bra, selv om forholdene her var noe annerledes. I ettertid kan vi si at det ikke så raskt burde blitt konkludert med at dette kom til å fungere, sier Sundby.
Ikke uvanlig
Han forteller at denne typen kontrollkabler har hatt lavere prioritet enn andre storulykkerelaterte saker hos Ptil.
– Årsaken er at feil først og fremst går ut over selskapenes økonomi, ikke sikkerhet og miljø, sier Sundby, som viser til at Statoil selv klassifiserer miljøkonsekvensene som ubetydelige etter hendelsen.
-Hva mener tilsynet om at feilene skjedde etter så kort tid i drift?
– Er det en iboende feil i systemet, er det ikke unormalt at utslaget kommer raskt. Det er heller ikke uvanlig at det tar tid å oppdage en liten lekkasje, som her. Med nye systemer tar det litt tid før man får etablert hva som er normale nivåer, for eksempel når det gjelder barrierevæske, sier Sundby.
Gullfaks-kompressorene ble først plassert på havbunnen våren 2015. Foto: Statoil
Ikke for tidlig i drift
Som følge av problemene ble de nye kompressorene satt på land igjen i halvannet år, men de er nå tilbake på havbunnen. Saken har ikke fått følger for produksjonen på Gullfaks-feltet.
– At teknologien nå er tilbake i drift, betyr at vi kan skaffe oss unik erfaring med en kompressorteknologi som så langt bare finnes i drift på ett sted i verden, nemlig på Gullfaks. Det gjør at vi kan bruke kunnskapen vi får her til å vurdere den på andre felt hvor det kan være aktuelt, sier Morten Eek.
– Kom anlegget for tidlig i produksjon?
– Det er ingenting som tyder på at tidspunktet har medvirket, det var tekniske utfordringer som ledet til korrosjon og lekkasje, sier Eek.
Listen toppes av Hellas.
Det er det danske rederiforbundet – Danske Rederier – som har satt sammen en liste over verdens ti største sjøfartsnasjoner målt i bruttotonn.
På toppen troner Hellas med en flåte på totalt 155 millioner bruttotonn, fulgt av Japan med 125 millioner og Kina med 104 millioner. Deretter følger Singapore, USA, Tyskland, Danmark, Sør-Korea, Storbritannia og Hongkong.
Verken Sverige eller Norge er med på topp ti.
Ifølge en oversikt fra UNCTAD – FNs generalforsamlings hovedorgan for handels-, investerings- og utviklingsspørsmål – var Norge i 2016 på 16. plass over verdens sjøfartsnasjoner målt i antall skip. Der troner Panama, Indonesia og Japan øverst.
Verdi, derimot!
En oversikt for 2017 på vesselsvalue.com – som måler størrelsen ut ifra verdien på skipene – plasserer imidlertid Norge på sjuendeplass, samme plassering som på en tilsvarende oversikt fra 2016. På denne listen er det også Hellas, Japan og Kina som topper.
Det var onsdag formiddag den flunkende nye kinesiskbygde brønnbåten med det norskklingende navnet «Seikongen» forliste i stille vær ved landsbyen Chonchi på østsiden av Isla de Chiloé i sørlige Chile.
Pågående etterforskning
CPT Empresas Maritimas, eier av «Seikongen», opplyser i en pressemelding at rederiet vil løfte og reparere brønnbåten så snart de har fjernet fisk og drivstoff.
Det skal være 67 tonn drivstoff og 200 tonn slakteklar laks med en snittvekt på rundt fem kilo ombord i den 70 meter lange brønnbåten som nå ligger på ti meters dyp.
Overfor iLaks ønsker de ikke å gi utfyllende kommentarer til forliset.
«Vi setter pris på din henvendelse og er beklageligvis ikke i stand til å besvare dine spørsmål, da det er en pågående etterforskning», heter det i en epost fra rederiet.
Omkommet
Chilenske marinedykkere har inspisert skroget, og ser foreløpig ingen drivstofflekkasjer. Myndighetene opplyser videre at lasten med 37.000 laks trolig har omkommet inne i fartøyet, og vil bli holdt i de forseglede tankene for å unngå skade på miljøet.
Så langt er det ikke kjent hva som gjorde at «Seikongen» tok inn vann og kantret.
– Årsaker, omstendigheter og ansvarlige personer for ulykken er gjenstand for en etterforskning av sjøfartsdirektoratet i Castro, sier maritim guvernør Hector Aravena til avisen Portal Portuario.
Ingen av mannskapet på 11 personer ble skadet under forliset onsdag formiddag.
