Kategoriarkiv: Morten Eek

Equinor får tillatelse til å bore brønn i Barentshavet

Oljedirektoratet har gitt Equinor tillatelse til leteboring i brønnen Intreprid Eagle i Barentshavet. Brønnen ligger om lag 30 kilometer nordvest for Gemini Nord, der selskapet gjorde et lite gassfunn i fjor. Equinor øyner nytt håp i nord etter skuffelse i fjor Equinor er operatør på Intreprid Eagle og eier 55 prosent av lisensen. OMV og Petoro er partnere. Det er riggen West Hercules som skal bore brønnen. Skuffelse Barentshavet er framtiden for norsk oljenæring, mener bransjen selv. Ifølge Oljedirektoratets (OD) siste estimater ligger drøyt 60 prosent av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel der. I fjor gjennomførte statens oljeselskap Equinor sin første leteboring i Barentshavet på flere år. Selskapet hadde da hatt pause i nord etter at letingen i 2013 og 2014 bare ga ett funn på tolv forsøk. Mener Barentshavet er mer spennende enn noen gang Forventningene i fjor var høye, men resultatet ble igjen skuffende. Kun ett funn av en viss betydning ble gjort i de fem brønnene. – Vi håpet å gjøre et stort funn som kunne forsvare en selvstendig utbygging. Samtidig var vi klar over usikkerheten. Barentshavet er enormt, og vi må være tålmodige, sa pressekontakt Morten Eek til Sysla i sommer. To milliarder I år gjør selskapet et nytt forsøk og skal bore fire brønner –  Skruis, Interprid Eagle, Gjøkåsen og Gjøkåsen Deep. – Også i år har vi håp om å gjøre store funn, men vi vet at usikkerheten er stor. Årets leting er imidlertid helt uavhengig av den i fjor, så vi starter med blanke ark, sier Eek. Oljeoptimisme i Barentshavet En brønn i Barentshavet koster i snitt 200 millioner kroner for Equinor. Dermed investerer selskapet totalt opp mot to milliarder kroner på leting der over to år.

Equinor øyner nytt håp i nord etter skuffelse i fjor

Barentshavet er framtiden for norsk oljenæring, mener bransjen selv. Ifølge Oljedirektoratets (OD) siste estimater ligger drøyt 60 prosent av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel der. Fakta Equinor i Barentshavet Selskapet skal bore fire letebrønner i år Brønnene er Skruis, Interprid Eagle, Gjøkåsen og Gjøkåsen Deep. Brønnene skal bores av riggene Songa Enabler og West Hercules Equinor har allerede produksjon på gassfeltet Snøhvit i Barentshavet. I tillegg er Johan Castberg-feltet under utbygging. Det er også i disse lite utforskede områdene det er størst mulighet for å gjøre store funn. Tilbake etter nedtur I fjor gjennomførte statens oljeselskap Equinor sin første leteboring i Barentshavet på flere år. Selskapet hadde da hatt pause i nord etter at letingen i 2013 og 2014 bare ga ett funn på tolv forsøk. Forventningene i fjor var høye, men resultatet ble igjen skuffende. Kun ett funn av en viss betydning ble gjort i de fem brønnene. – Vi håpet å gjøre et stort funn som kunne forsvare en selvstendig utbygging. Samtidig var vi klar over usikkerheten. Barentshavet er enormt, og vi må være tålmodige, sier pressekontakt Morten Eek til Sysla. Fakta Forlenge Lukke Letebrønner i Barentshavet 2018: 10 (estimat) 2017:15 2016: 4 2015: 7 2014: 13 2013: 10 2012: 5 2011: 7 2010: 1 2009: 0 2008: 8 Kilde: Oljedirektoratet Nå gjør Equinor seg klar for nye forsøk. I august starter boringen av den første av totalt fire letebrønner. Mener Barentshavet er mer spennende enn noen gang En brønn i Barentshavet koster i snitt 200 millioner kroner for Equinor. Dermed investerer selskapet totalt opp mot to milliarder kroner på leting der over to år. – Også i år har vi håp om å gjøre store funn, men vi vet at usikkerheten er stor. Årets leting er imidlertid helt uavhengig av den i fjor, så vi starter med blanke ark, sier Eek. Morten Eek om bord på Songa Enabler. Foto: Fredrik Refvem. Planlegger neste år I år er det brønnen Skruis det er knyttet størst forventning til. – Det er et godt prospekt i et kjent område. Det er der sannsynligheten for funn er høyest, sier Eek. Samtidig ligger Skruis nær Johan Castberg-feltet, som allerede er under utbygging og skal starte produksjonen i 2022. Nærheten gjør at et eventuelt funn lettere kan settes i produksjon, fordi det kan knyttes opp mot Castberg. Nå starter Statoil jakten på olje i Barentshavet Selv om årets leting ikke ennå er i gang, er Equinor allerede i gang med planleggingen av mer leting neste år. – Vi kommer til å lete uavhengig av hvordan det går i år og jobber med konkrete brønner, forteller Morten Eek. – For oss er det viktig å avklare potensialet. Andre områder på norsk sokkel er kjente og modne. Men vi har en langsiktig tilnærming til dette, sier Eek. – Viktig med store funn I den årlige ressursrapporten som ble offentliggjort tidligere i sommer, understreker Oljedirektoratet Barentshavets betydning. “Nye funn i Barentshavet blir stadig viktigere etter hvert som produksjonen i sør begynner å falle fra rundt 2025.” – Vi er spente. Årets brønner skal teste andre reservoarer og letemodeller enn fjorårets. Det er viktig for forståelsen av Barentshavet, sier Wenche Tjelta Johansen, underdirektør for leting i OD. Oljeoptimisme i Barentshavet Hun legger ikke skjul på at det som skjedde i fjor var en nedtur, både for Equinor og andre selskaper. – Fjoråret var litt skuffende. Men siden helt nye letemål skal testes i år, har årets kampanje ingen sammenheng med fjorårets. Ti brønner totalt – Hvor avgjørende er det at det gjøres betydelige funn i år? – Det er alltid viktig med store funn. Samtidig er det fortsatt store områder i Barentshavet som ikke er undersøkt. Derfor vil det være et stort, utestet potensial uavhengig av hvordan det går i år. Samtidig kan det jo ligge en psykologisk effekt her. Dersom det ikke gjøres funn, kan kanskje noen selskaper miste litt troen, og også derfor er det viktig med funn, sier Tjelta Johansen. Ifølge ODs oversikt skal det bores ti letebrønner i Barentshavet i år.

Unge oljearbeidere blir mer ettertraktet enn de hadde trodd

I 2014 ble oljenæringen rammet av den verste krisen på mange år. 50.000 oljejobber forsvant, og framtiden så dyster ut for unge som ville inn i bransjen. Nå ser det imidlertid betraktelig bedre ut. Torsdag la SR-Bank fram tall som viser at oljenedturen definitivt er over i de fleste segmenter, og varslet samtidig at det kan bety kamp om fagfolkene framover. – Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden. Jeg fikk ikke jobb da jeg var ferdig med læretiden, sier Johan Amble Hirsti. Jobbet i gruve 22-åringen fra Vadsø avsluttet læretiden som prosessoperatør på Gullfaks-feltet i 2016. Deretter begynte han å jobbe i gruve på Stjernøya utenfor Alta. Selv om han var lærling midt i krisen og sto uten jobb etterpå, beholdt Hirsti troen på at det ville ordne seg til slutt. – Jeg var aldri veldig nervøs. Det har alltid gått i bølgedaler. Samtidig varte nok nedturen litt lenger enn ventet. – Jeg mente imidlertid at det var gunstig å satse på oljebransjen i dårlige tider. Mange tenker nemlig motsatt, og dermed blir konkurransen mindre når det skal ansettes igjen. Jeg var rask på labben da det dukket opp nye stillinger, sier han. Ellen (20) håper å jobbe mange år i Equinor Nå har finnmarkingen fått fast jobb i Equinor, tidligere Statoil, og er framover stasjonert på Norne-feltet i Norskehavet. – Jeg er veldig glad for at det ser lysere ut. Det er gøy at fagarbeidere kan bli ettertraktet framover, sier Hirsti. Glad hun ikke fikk jobb Også Ann-Kristin Skjelstad fra Bodø var prosesslærling på Gullfaks-feltet. Hun var ferdig i 2015, men fikk heller ikke offshorejobb etterpå. 27-åringen begynte derfor å jobbe på et fjernvarmeanlegg hjemme i Bodø. I desember ble hun imidlertid ansatt i Equinor og er nå tilbake på Gullfaks med fast kontrakt i lomma. – I dag er jeg bare glad for at jeg ikke fikk jobb med en gang. Dermed fikk jeg kjenne på at det er oljebransjen jeg vil være i, sier Skjelstad. Equinor forlenger Gullfaks C-levetiden med nesten 20 år Heller ikke hun hadde ventet at det allerede nå skulle bli snakk om kamp om fagarbeiderne. – Nei, det hadde jeg ikke trodd. Samtidig følte jeg meg trygg på at det ville snu etter hvert, det gjør det alltid. Mange som jobber offshore er dessuten oppe i årene, men plattformene står der og må bemannes av noen. Det gir muligheter for unge, sier Skjelstad. Solfrid Lerbrekk var invitert for å inspirere de nye Equinor-medarbeiderne. Foto: Tommy Ellingsen Vil ha mer stabile forhold Torsdag var hun, Hirsti og om lag 20 andre relativt nyansatte offshorearbeidere i Equinor samlet på Forus for å få en innføring i selskapets virksomhet ute på sokkelen. Dit var også stortingsrepresentant Solfrid Lerbrekk (SV) invitert. 27-åringen fra Varhaug jobbet selv på Ekofisk-feltet fra 2009 til 2011, før hun gikk over til fagforeningsarbeid og politikk. – Jeg tror det har vært vanskelig for mange unge i næringen de siste årene. Det er veldig bra at det ser lysere ut for fagarbeiderne nå. Samtidig blir det viktig å unngå at det går helt av skaftet igjen. Jeg skulle ønske næringen var mer stabil, forutsigbarhet er viktig for alle. Hun har et klart råd til de som nå tar fatt på en karriere offshore. – Krev respekten du fortjener og gi andre samme respekt. Alle er like viktige på en plattform, sier Lerbrekk. Pensjonsbølge på vei Framover skal Equinor årlig ansette minst 50 nye fagarbeidere til sokkelen. I tillegg kom det i vår inn 150 unge ingeniører. – Vi har ansatt etter behov også gjennom nedturen, men det er først nå vi målrettet kan begynne å hente inn et så stort antall unge medarbeidere, sier pressekontakt Morten Eek. Oppsving for oljebransjen: – Det kommer til å bli kamp om arbeidskraften Ifølge Eek tok selskapet også inn 160 nye lærlinger i fjor, men dette tallet har vært stabilt gjennom krisen. Han mener det er betydelig behov for unge framover. – Vi går mot en pensjonsbølge offshore. Derfor tror jeg det vil være store muligheter framover, sier Eek.

Equinor forlenger Gullfaks C-levetiden med nesten 20 år

Gjennom flere år har statens oljeselskap Equinor, tidligere Statoil, jobbet for å forlenge levetiden på Gullfaks-feltet i Nordsjøen. Blant annet skal selskapet gjennom ulike tiltak øke utvinningsgraden fra 63 til 73 prosent. Fakta Gullfaks-feltet Produksjonen startet i 1986 Består av tre plattformer Ligger i Nordsjøen, nordvest for Bergen Equinor er operatør (51 %), Petoro (30 %) og OMV (19 %) er partnere Nå er det sendt søknad om å forlenge Gullfaks C-plattformens levetid til sommeren 2036. Den opprinnelige tillatelsen går ut i mai neste år. – Dette er den siste brikken som gjenstår før hele feltets levetid er forlenget, sier pressekontakt Morten Eek. Morten Eek. Foto: Fredrik Refvem. Lønnsomt til 2032 Tidligere har nemlig Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet gitt tilsvarende godkjenninger for de to andre plattformene på feltet, A og B. I dag ventes det at feltet kan drives lønnsomt fram til 2032. “Ytterligere tiltak vil bli satt i verk for å sikre optimal utvinning. Det forventes at økonomisk levetid vil kunne forlenges med ytterligere modning av IOR-prosjekter (økt utvinning, red. anm.),” skriver selskapet i søknaden. Samtidig slås det fast at produksjon fra andre felt, som kan kobles opp til Gullfaks, også kan være med på å forlenge levetiden ytterligere. Millionkonflikt Som et ledd i oppgraderingen på feltet satte Equinor i oktober 2015  verdens første våtgasskompressorer i drift på havbunnen. Kompressorene skal bidra til å opprettholde produksjonen på feltet når trykket i reservoarene faller med alderen. Men raskt ble det oppdaget at noe var galt. Det ble funnet flere lekkasjer i det 16 kilometer lange kabelsystemet som binder sammen kompressorene og Gullfaks C. Etter få dager i drift begynte Statoil-rør å lekke En granskingsrapport slo senere fast at lekkasjen skyldtes korrosjon, og at bakgrunnen var begrenset kunnskap om elektrisk spenning og korrosjon i den aktuelle rørtypen. Feilene førte til at hele rørsystemet måtte legges på nytt. I granskingsrapporten ble de samlede kostnadene ved å legge kablene på nytt estimert til 540 millioner kroner. Equinor hevdet at sluttsummen ble betydelig lavere, men selskapet ønsket ikke å si hvor mye. Enige Det var rør- og kabelgiganten Nexans som leverte kabelsystemet til Gullfaks-prosjektet. De to selskapene ønsket ikke å fordele skyld offentlig, men kommunikasjonsdirektør Trude Larstad i Nexans vedgikk at det var uenighet om hvem som hadde skylden. Ødelagte Statoil-rør kostet flere hundre millioner Nå er saken mellom partene løst, uten at det ble behov for rettslige skritt. – Saken er løst, teknisk og økonomisk, sier Morten Eek, som ikke ønsker ikke å avsløre detaljer om hva selskapene har blitt enige om.

Gjøa-plattformen måtte stenge på grunn av ekstremkulde

I overgangen mellom februar og mars ble Norge og Europa rammet av en ekstrem kuldebølge forårsaket av kald luft fra Sibir. Det fikk også konsekvenser på norsk sokkel. Onsdag 28. februar klokken 23.00 ble Gjøa-plattformen 60 kilometer sørvest for Florø stengt som følge av frost i prosessanlegget. Det viser et varsel sendt fra operatør Neptune Energy til Petroleumstilsynet (Ptil). Fakta Gjøa Olje- og gassfelt i Nordsjøen. Startet produksjonen i november 2010 Ligger 60 kilometer sørvest for Florø. Neptune er operatør, mens Shell, DEA, Petoro og Wintershall er partnere. Koblet opp mot Vega-feltet, som er operert av Wintershall. “Situasjonen ble da vurdert til at det ikke var forsvarlig å fortsette videre produksjon under gjeldende forhold, og det ble besluttet å gjennomføre en kontrollert nedstenging,” skriver selskapet i brevet. Først halvannet døgn senere, fredag 2. mars klokken 13.00, startet produksjonen igjen. Aldri skjedd før Kommunikasjonssjef Liv Jannie Omdal i Neptune Energy Norge, tidligere Engie Norge, er ordknapp om hvorfor situasjonen oppstod. – Vi jobber nå med å finne årsakene til at enkelte komponenter i prosessanlegget frøs. Når dette er avklart, vil vi presentere funnene for Ptil. Før det ønsker vi ikke å kommentere saken ytterligere, sier Omdal til Sysla. Engie selger oljevirksomheten Hun bekrefter imidlertid at hendelsen er svært uvanlig. – Gjøa har aldri tidligere blitt stengt som følge av kulde, sier Omdal om plattformen som ble satt i drift i november 2010. – Skal tåle kulden Også for Ptil er saken unik. – Det er svært sjelden at en innretning stenger ned på grunn av kulde. I utgangspunktet skal systemene tåle de kuldegradene det er snakk om her, og vi er derfor i dialog med Neptune for å få mer informasjon, opplyser pressekontakt Eileen Brundtland. Nå har Gjøa fått nye eiere – Basert på det vi vet nå, mener vi operatøren håndterte situasjonen riktig ved å stenge produksjonen, legger hun til. Gjøa-plattformen er bygget for å tåle ni minusgrader. Ifølge varselbrevet til Ptil var det minus seks grader den aktuelle dagen, men sterk vind gjorde at den effektive temperaturen var betydelig lavere. – Kombinasjonen av vind og kulde skapte denne unormale situasjonen, sier Liv Jannie Omdal. 70 millioner Hun ønsker ikke å kommentere hva stansen betyr økonomisk. Feltene Gjøa og Vega, som er koblet opp mot Gjøa og dermed også ble rammet, har imidlertid en samlet produksjon på 17,6 millioner standardkubikkmeter gass og knapt 25.000 fat olje per døgn. Prisen for et fat nordsjøolje lå de aktuelle dagene rundt 64 dollar, om lag 505 kroner. Gassprisen er ikke offentlig på samme måte, men en tommelfingerregel i bransjen er 2 kroner per standardkubikkmeter. Sprekk i sveis førte til gasslekkasjen på Gjøa Et overslag tilsier dermed at halvannet døgns produksjon tilsvarer om lag 70 millioner kroner. Også andre deler av norsk petroleumsvirksomhet ble rammet av kulden tidligere i år. Aftenbladet har tidligere skrevet at kapasiteten på prosessanlegget Kollsnes utenfor Bergen ble redusert, noe som ga utfordringer for gasseksporten til Europa. – Slikt er veldig uvanlig. Reduksjonen var imidlertid kortvarig og medførte ikke store konsekvenser. Anleggene Kårstø og Nyhamna ble ikke rammet, sier pressekontakt Lisbet Kallevik i Gassco, som er ansvarlig for gasstransporten fra norsk sokkel. Statoil-plattformer ikke rammet Statoil er operatør for Kollsnes-anlegget. Pressekontakt Morten Eek sier at kuldeperioden ikke ga ytterligere problemer for selskapets produksjon. – Kulden førte ikke til begrensninger for våre installasjoner ute på sokkelen, forteller Eek. Wintershall knytter Skarfjell til Gjøa Han viser imidlertid til at produksjonen på plattformene henger sammen med kapasiteten på landanleggene. Derfor forbereder selskapet seg i slike situasjoner på at aktiviteten offshore kan påvirkes. Ifølge Eek ga kulden likevel andre konsekvenser for arbeidet offshore. – Det handler om hvilke arbeidsoppgaver som prioriteres. For eksempel kan utendørsarbeid som ikke er tidskritisk, bli utsatt. Det er vanlig prosedyre ved spesielt utfordrende værforhold.

Så mye billigere er det å produsere på norsk sokkel enn britisk

Kostnadene ved å produsere olje og gass varierer betydelig mellom ulike land. Tall Sysla har fått fra analysebyrået Rystad Energy viser den gjennomsnittlige driftskostnaden (Opex) ved å produsere et fat oljeekvivalenter i verdens 25 største olje- og gassprodusenter: Fakta Opex (Operating expense) I økonomisk teori skilles det mellom driftskostnad (Opex) og kapitalkostnad (Capex) Driftskostnad er de løpende kostnadene knyttet til produksjon og drift Kapitalkostnader er investeringer i eiendeler, for eksempel en maskin eller plattform, og vedlikehold Driftskostnadene i denne saken er funnet ved å dele Opex i amerikanske dollar på total produksjon av olje og gass i oljeekvivalenter Kilde: Investopedia.com, Rystad Energy. – Dette er driftskostnadene på felt som er i produksjon i dag. Tallene omfatter altså ikke kostnader relatert til vedlikehold, boring av nye brønner og feltutbygginger, forklarer analytiker Tore Guldbrandsøy i Rystad Energy. Tore Gulbrandsøy. Foto: Ola Myrset – Oppsiktsvekkende lavt Han synes det er interessant at norsk sokkel ligger så lavt på listen. – Det er imponerende at vi scorer så bra i global sammenheng og er nummer to etter Algerie hvis vi ser bort fra produsentene i Midtøsten, mener Gulbrandsøy. Norsk sokkels plassering på listen er også det første sjeføkonom Kyrre Knudsen i SR-Bank bemerker. – Norge ligger oppsiktsvekkende lavt, mener Knudsen. – Det er veldig positivt på lang sikt og reduserer avhengigheten av høy oljepris. Dette betyr at norsk sokkel er svært robust, legger han til. Store felt = billig produksjon Knudsen peker imidlertid på at Norge har noen svært store felt som er med på å trekke ned. Store felt gir lavere enhetskostnader. – Uten de fire største feltene ville bildet sett annerledes ut, sier sjeføkonomen. På den andre siden av Nordsjøen er kostnadene langt høyere. Snittkostnaden for et produsert fat på britisk sokkel var i 2017 16 dollar, mot 6 dollar på norsk sokkel. – Britene har mindre og mer modne felt, og ikke så god infrastruktur. Men de har hatt betydelige kostnadsreduksjoner senere år, sier Tore Gulbrandsøy. I 2015 var snittkostnaden per fat 24 dollar på britisk sokkel. Dermed har den falt 33 prosent på to år. Også de fleste andre landene på listen har redusert kostnadene de siste årene. Statfjord i Nordsjøen er et av de store feltene som presser kostnadene ned. Foto: Fredrik Refvem. – Bare å stikke spydet i jorden Det er flere årsaker til de store forskjellene mellom ulike land. Blant annet er ressurstype og produksjonsmetode sentralt. Det er dyrt å utvinne oljesand og ressurser langt til havs og på store havdyp. Derfor ligger land som Brasil, Canada og Angola høyt på listen. I den andre enden av skalaen ligger landene i Midtøsten. Der finnes store deler av ressursene i enorme felt på land. – Det er veldig enkelt å hente opp disse ressursene. Det er nærmest bare å stikke spydet i jorden, så flommer oljen opp, sier Kyrre Knudsen. Hans Jakob Hegge. Foto: Pål Christensen Laveste på ti år Også for Norges oljegigant Statoil har driftskostnadene gått betydelige ned de siste årene. – På norsk sokkel leverte vi i fjor de laveste driftskostnadene på ti år. Samlet sett har selskapet redusert driftskostnadene med 30 prosent siden 2014, forklarer pressekontakt Morten Eek. Statoil har mer penger og mindre gjeld På Statoils kapitalmarkedsdag i London i forrige uke sa finansdirektør Hans Jakob Hegge at driftskostnadene ble redusert med 6 prosent fra 2016 til 2017 og nå ligger på om lag fem dollar per fat for selskapets globale virksomhet. – Målet er å opprettholde dette nivået fram mot 2020, sa Hegge.

Statoil-tillitsvalgt varslet om kritikkverdige forhold – ble stemplet som illojal

Denne uken fikk Safe tillitsvalgt Idar Martin Herland i Statoil en skriftlig advarsel etter et debattinnlegg han skrev i Stavanger Aftenblad 7. desember i fjor. Statoils områdedirektør for drift nord, Siri Espedal Kindem, pekte på brudd på lojalitetsplikten overfor bedriften for å begrunne den skriftlige advarselen, skriver Aftenbladet. Frykter storulykke I innlegget «Misnøyens beger renner over» illustrerte Herland, ved å bruke den såkalte røykesaken, at trepartssamarbeidet i Statoil ikke fungerer. Han fryktet også en storulykke på norsk sokkel som følge av manglende eller lite tilfredsstillende trepartssamarbeid. Statoil-tillitsvalgt Idar Martin Herland framstiller seg slik på sin egen Facebook-profil. Herland har en rekke tillitsverv i Statoil. Har er blant annet tillitsvalgt for Safe lokalt på Kristin-plattformen, representerer Safe i Statoil-styret for norsk sokkel og i samarbeidsutvalget område nord i Statoil. Aftenbladet har vært i kontakt med Idar Martin Herland om saken. I den situasjonen Herland nå er satt i, ønsker han ikke å uttale seg om saken. Statoil har avsluttet saken Pressekontakt Morten Eek i Statoil sier at alvorligere reaksjonsformer ikke er vurdert og saken anses som avsluttet fra Statoils side. -Bedriften har valgt å gi en advarsel. Vi har vurdert at innleggets form og innhold tilsier at ytringsfriheten i dette tilfellet ikke hindrer selskapet å gi en reaksjon i form av en advarsel grunnet brudd på lojalitetsplikten, sier Eek til Aftenbladet. -Er saken en indikasjon på at takhøyden når det gjelder å ytre seg om kritikkverdige forhold i Statoil er blitt lavere? -Ansattes ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet som nyter et sterkt vern i Statoil. Men i dette i tilfellet har vi vurdert det til at innlegget har en form og innhold som bryter med lojalitetsplikten, svarer Eek. 2017. Statoils pressetalsmann Morten Eek om bord på flyteriggen «Songa Enabler» i Barentshavet. Borerigger, leteboring, oljeleting. Foto: Fredrik Refvem. Urimelig strengt Leder Terje Enes i Safe Sokkel i Statoil, sier at den strenge advarselen er begrunnet med brudd på lojalitetsplikten, noe han finner urimelig. -Bedriften la fram sitt syn og mener at innlegget ikke er vernet av ytringsfriheten og at innlegget utgjør et brudd på lojalitetsplikten i Statoil. Vår jurist og Statoils jurist er uenige om dette er et brudd eller ikke, sier Enes. -Skal ikke tillitsvalgte få si fra om kritikkverdige forhold i et konsern som Statoil? -Jeg mener det. Dette er en altfor streng vurdering. Jeg er overrasket over reaksjonen. Generelt opplever vi at ledelsen også bruker media i sammenhenger hvor vi opplever at bedriftsledelsen uttaler seg krenkende overfor arbeidstakere og vernetjenesten i Statoil, understreker Enes. Han viser blant annet til at Øystein Arvid Håland, Statoils sikkerhetssjef på norsk sokkel, tidligere har beskyldt tillitsvalgte for å trekke sikkerhetskortet for å redde arbeidsplasser.

Ødelagte Statoil-rør kostet flere hundre millioner

I oktober 2015 satte Statoil verdens første våtgasskompressorer i drift på havbunnen på Gullfaks-feltet. Kompressorene skal bidra til å opprettholde produksjonen på feltet når trykket i reservoarene faller med alderen. Selskapet tror den prestisjefylte teknologien kan få stor betydning også på andre felt i framtiden. Men 2. november oppdaget Statoil at noe var galt. Fakta Våtgasskompressorene Skal kompensere for redusert trykk i reservoarene Ett av flere tiltak som skal øke utvinningsgraden fra 63 til 73 prosent på Gullfaks-feltet Statoil har jobbet med å utvikle teknologien siden 2007 Gullfaks-feltet Produksjonen startet i 1986 Består av tre plattformer Ligger i Nordsjøen, nordvest for Bergen Statoil er operatør (51 %), Petoro (30 %) og OMV (19 %) er partnere Kompressorene ble stanset, og fem dager senere ble Petroleumstilsynet (Ptil) varslet. 11. november kunne Statoil slå fast at det hadde skjedd en lekkasje i barrierevæsken som smører kompressorsystemet. Væsken inneholder giftige kjemikalier. En teknisk rapport slo senere fast at den første lekkasjen skjedde allerede 12. oktober, få dager etter at systemet ble satt i gang. Manglet kunnskap Statoil konkluderte raskt med at det ikke var noe galt med selve kompressorteknologien. Det ble imidlertid oppdaget fire lekkasjepunkter i det 16 kilometer lange kabelsystemet som binder sammen kompressorene og Gullfaks C-plattformen. Nylig avsluttet Statoil sin interne gransking og sendte rapport til Petroleumstilsynet. Rapporten slår fast at lekkasjen skyldtes korrosjon, og at bakgrunnen var begrenset kunnskap om elektrisk spenning og korrosjon i den aktuelle rørtypen. Spenningen ble heller ikke kvantifisert i tilstrekkelig grad før rørene ble satt i drift. – Dette var en hendelse vi gjerne skulle vært foruten. Manglende erfaring med en slik problemstilling var årsaken til at vi ikke hadde tilstrekkelig kunnskap. Derfor er det viktig å ta med læring videre til lignende arbeid i framtiden, sier pressekontakt Morten Eek i Statoil. Morten Eek. Foto: Fredrik Refvem. 540 millioner kroner Etter at lekkasjene ble avdekket, besluttet Statoil at hele kabelsystemet skulle legges på nytt, der det elektriske systemet ble lagt i en egen kabel for å unngå gjentagelse av feilen. Dette arbeidet er nå avsluttet. I granskingsrapporten estimeres de samlede kostnadene ved å legge kablene på nytt til 540 millioner kroner. Ifølge Statoil er tallet nå redusert, men Eek ønsker ikke å si hvor mye lavere kostnadene har blitt. – Vi har fått levert et nytt system før tidsplanen og under kostnaden som først lå på bordet, sier Eek. I rapporten er det økonomiske tapet klassifisert med høyeste alvorlighetsgrad på Statoils egen skala. Miljøskadene blir kategorisert som lite alvorlige. Uenige om skyld Det var rør- og kabelgiganten Nexans som leverte kabelsystemet til Gullfaks-prosjektet. Statoil vil ikke kommentere hvem som har ansvaret at det gikk galt. – Vi ønsker ikke å fordele skyld, sier Morten Eek, som heller ikke vil uttale seg om hvem som skal betale. Kommunikasjonsdirektør Trude Larstad i Nexans vedgår imidlertid at de to selskapene er uenige om hvem som har skylden for at det gikk galt. – Det er uenighet om ansvarsforholdene i saken. Vi er i dialog med Statoil, men jeg ønsker ikke å kommentere hva uenighetene dreier seg om. – I avtalen vi i sin tid inngikk er vi – og Statoil – også bundet av konfidensialitetsbestemmelser, sier Larstad. Trude Larstad. Foto: Nexans – Kommer saken til å ende i rettssystemet? – Det ønsker jeg ikke å spekulere i, sier Larstad. Hun vil ikke kommentere detaljer fra granskingsrapporten før selskapet har lest gjennom den. – Vi har etterspurt rapporten, men foreløpig ikke mottatt den fra Statoil. Jeg kan ikke svare på hvorfor vi ikke har fått den ennå. Ifølge Morten Eek har Statoil delt enkelte opplysninger fra rapporten. – Vi har delt detaljer om funn og årsak som en del av dialogen som fortsatt pågår, sier Eek, som heller ikke vil spekulere i om det kan bli rettssak. Testet for lite Petroleumstilsynet (Ptil) ble varslet om lekkasjen 7. november 2015 og gjennomførte tilsyn både hos Statoil og Nexans høsten 2016. – Granskingsrapporten er grundig og god. Den inneholder mye læring både for Statoil og andre selskaper, sier sjefingeniør Trond Sundby i Ptil. Han peker på at teknologien og feilene er svært kompliserte temaer, men er enig med Statoils granskingsrapport som slår fast at det burde vært gjennomført flere tester før rørene ble tatt i bruk. – Selskapene valgte en løsning basert på tidligere erfaringer og regnet med at det ville gå bra, selv om forholdene her var noe annerledes. I ettertid kan vi si at det ikke så raskt burde blitt konkludert med at dette kom til å fungere, sier Sundby. Ikke uvanlig Han forteller at denne typen kontrollkabler har hatt lavere prioritet enn andre storulykkerelaterte saker hos Ptil. – Årsaken er at feil først og fremst går ut over selskapenes økonomi, ikke sikkerhet og miljø, sier Sundby, som viser til at Statoil selv klassifiserer miljøkonsekvensene som ubetydelige etter hendelsen.  -Hva mener tilsynet om at feilene skjedde etter så kort tid i drift? – Er det en iboende feil i systemet, er det ikke unormalt at utslaget kommer raskt. Det er heller ikke uvanlig at det tar tid å oppdage en liten lekkasje, som her. Med nye systemer tar det litt tid før man får etablert hva som er normale nivåer, for eksempel når det gjelder barrierevæske, sier Sundby. Gullfaks-kompressorene ble først plassert på havbunnen våren 2015. Foto: Statoil Ikke for tidlig i drift Som følge av problemene ble de nye kompressorene satt på land igjen i halvannet år, men de er nå tilbake på havbunnen. Saken har ikke fått følger for produksjonen på Gullfaks-feltet. – At teknologien nå er tilbake i drift, betyr at vi kan skaffe oss unik erfaring med en kompressorteknologi som så langt bare finnes i drift på ett sted i verden, nemlig på Gullfaks. Det gjør at vi kan bruke kunnskapen vi får her til å vurdere den på andre felt hvor det kan være aktuelt, sier Morten Eek. – Kom anlegget for tidlig i produksjon? –  Det er ingenting som tyder på at tidspunktet har medvirket, det var tekniske utfordringer som ledet til korrosjon og lekkasje, sier Eek.

Mener oljeselskapene har ansvar for å velge nye rigger

Riggselskapene har blitt hardt rammet av oljenedturen. Lite aktivitet har gitt mindre arbeid og lave priser. I dag ligger mer enn 20 rigger i opplag ved norske kaier. Flere av riggene som er parkert, er bygget de siste femten årene. – Det er enorme investeringer som ligger i opplag langs kysten, sier administrerende direktør Jørgen Arnesen i riggselskapet COSL Drilling. Nye rigger På Oljebransjens bore- og riggkonferanse i forrige uke sa Arnesen at han mener oljeselskapene har et ansvar for å velge nye rigger når kontrakter skal inngås. – Bransjen oppfordret for en del år siden til en fornyelse av riggflåten. Da har selskapene også et ansvar for å ta i bruk de nye riggene, sier han til Sysla. Riggsjefene tror ikke krisen er over helt ennå Arnesen og COSL Drilling har selv to nye rigger liggende i opplag. Boreriggene COSL Pioneer og COSL Innovator ligger til kai på CCB-basen på Ågotnes i Hordaland. Riggene var ferdigstilt i henholdsvis 2011 og 2012. – Skal riggeierne investere videre i rigger og ny teknologi, må det være bærekraftig. Der har oljeselskapene et visst ansvar for å bidra, sier Arnesen. – Må skrotes COSL-sjefen presiserer at han ikke peker på noen konkrete selskaper, men kommer med generelle betraktninger. På bore- og riggkonferansen sa rigganalytiker Anders Bergland at han tror flere av riggene som i dag ligger i såkalt kaldt opplag, aldri vil komme tilbake i aktivitet fordi det er for kostbart å reaktivere dem. Tror på riggopptur i 2018 Jørgen Arnesen mener det er helt nødvendig at noen av de gamle riggene skrotes. – Dette er ingen kort nedtur, men en nedtur som har vart mye lenger enn noen hadde trodd. Skal vi snu det, må vi ha høyere aktivitet, og eldre rigger må parkeres, sier COSL-sjefen. Songa Offshore har tre rigger i opplag i Skipavika. Foto: Jon Ingemundsen Har ikke gitt opp Riggselskapet Songa Offshore har selv flere eldre rigger liggende i opplag. Songa Dee, Songa Delta og Songa Trym er bygget på 1970- og 80-tallet og ligger i dag i kaldt opplag i Skipavika i Sogn og Fjordane. Selskapet har tidligere innrømmet at spesielt Songa Trym kan være en aktuell kandidat for skroting, men selskapet har foreløpig ikke gjort slike grep. Rigger på rekke og rad – nå kjemper de om enda flere Songa-sjef Bjørnar Iversen er uenig med analytiker Bergland i at flere rigger i kaldt opplag aldri vil komme tilbake i arbeid. – Hvis jeg var enig i det, hadde vi aldri beholdt de tre riggene som ligger i opplag i dag. Vi har tro på at markedet kommer tilbake, derfor har vi ikke gitt opp de tre riggene som ligger i Skipavika, sier Iversen. Mange faktorer Pressekontakt Morten Eek i Statoil mener selskapet er med på å ta ansvar for å fornye riggflåten. – Eksempelvis gjennom langsiktig arbeid med å anskaffe rigger som er spesialtilpasset forholdene på norsk sokkel. Derfor har vi de siste årene blant annet fått på plass fire nye Cat D-rigger, i et samarbeid med Songa, sier Eek. Morten Eek om bord på CAT D-riggen Songa Enabler i Barentshavet. Foto: Fredrik Refvem. – Hva er avgjørende når dere velger rigger? – Vi ser på flere forhold, også at rigger som har levert godt for oss tidligere, naturlig nok vil være gode kandidater for nye oppdrag. Sikkerhetsresultater, effektivitet, karbonavtrykk, hvilke tjenester de kan levere, pris og hvorvidt riggen er varm og kan komme raskt i arbeid. Det er flere ting som spiller inn. – Nye rigger kan ha noen fortrinn ved å være bygget for god flyt og effektivitet, som igjen er positivt for sikkerheten. Når vi tar beslutninger, er det altså basert på en totalvurdering av alt dette, forklarer Eek.