Prisen på nordsjøolje har flatet ut under 45 dollar fatet. Det er den laveste prisen på nesten ett år.
Onsdag kveld falt prisen på nordsjøolje med nesten to dollar. I spotmarkedet ble et fat nordsjøolje handlet for 44,34 dollar fatet, noe som er det laveste nivået siden 8. august i fjor, skriver NTB.
Årsaken er lagre som svømmer over av olje og økt konkurranse fra skiferolje i USA.
– Blir tøft
Saltvedt sier at hun ikke vil være bastant når det kommer til oljeprisforventninger. Den dype nedturen som startet 20. juni 2014, da oljeprisen begynte å falle fra toppnivået på 115,19 dollar per fat, var det ingen som hadde klart å spå.
– Men vi kan risikere at oljeprisen blir liggende på 40-tallet i lang tid framover, sier oljeanalytikeren til Aftenbladet.
– Det blir tøft for norske selskaper med den prisen som er nå. Det kan bety at investeringer blir dyttet enda lenger ut i tid.
Thina Saltvedt.
Vent og se
I januar 2016 nådde oljeprisen et bunnivået på 27 dollar per fat, før den vaget mellom 43 og 52 dollar per fat hele sommeren. Opec klarte ikke å bli enige om å kutte produksjonen.
– Det var en vent og se-periode. Jeg tror at på den tiden hadde de aller fleste ventet at prisene skulle komme til å gå raskt opp igjen, som under finanskrisen. Men det gjorde de ikke, sier Saltvedt.
Hvis Opec hadde fortsatt med strategien om å beholde markedsandeler, hadde prisen blitt liggende der den var. Ellers måtte de bli enige om kutt.
– Det var Russland som reddet dem ut etter art de hadde kilt seg fast, sier Saltvedt.
– På høsten kalte Opec inn til et ekstraordinært møte, der landene ble enige om en ny kuttplan. Det kom veldig brått på. Det endret forventningene i markedet, og ga et løft i oljeprisen en periode.
Men oljelagrene rundt om i verden flyter fremdeles over av olje.
– Sesongdrevet etterspørsel i tredje kvartal vil nok bidra til å kutte i oljelagrene. Men det er en utfordring å få de enorme lagrene ned. I tillegg planlegger Libya å øke sin produksjon, sier Saltvedt.
Skiferolje
Saltvedt sier at noe som har blitt mer tydelig det siste året er hvordan skiferoljeprodusentene i USA stadig klarer å overraske.
– De har klart å kutte kostnadene mye mer enn vi hadde trodd, og de klarer å skru av og på produksjonen mye raskere enn forventet, sier hun.
Skiferolje utgjør 5 prosent av det totale oljemarkedet. Saltvedt mener likevel at det er stort nok til at Opec mister mye av kontrollen de har hatt.
– Det skaper en helt annen situasjon for oljeselskapene. Prisene vil ligge på et helt annet nivå enn da Opec styrte. Jo større del skifer tar av markedet, dess lavere blir prisene, sier oljeanalytikeren.
Les hele artikkelen på Aftenbladet.
Da børsen stengte i går var Norges største offshorerederi en realitet. I dag ble organisasjonskartet for det nye selskapet sendt ut.
Av de syv som utgjør konsernledelsen har fem sine røtter i Solstad, mens de to siste kommer fra Deep Sea Supply. Ingen er med videre i konsernledelsen fra Farstad-rederiet i Ålesund.
Ifølge tidligere beregninger vil Solstad-familien sitte igjen med 7,2 prosent av aksjene i det nye selskapet SolstadFarstad, mens Sverre A. Farstad med 1,5 prosent.
Solstad-rederiets sjef blir konsernsjef for hele det nye selskapet som skal ha hovedkontor i Skudeneshavn. Fosnavåg-rederiet Rem Offshore er allerede fusjonert inn i selskapet.
– Vi opererer i et tøft marked. Som et fusjonert selskap står vi sterkere og bedre posisjonert til å møte de utfordringene og mulighetene som markedet byr på. Med sammenslåingen kan vi utnytte stordriftsfordeler. Vi kan dra nytte av synergier gjennom en større flåte, vår samlede kompetanse og erfaring, og sørge for lønnsom drift i fremtiden, sier konsernsjef Lars Peder Solstad i SolstadFarstad i en pressemelding.
Fakta
Forlenge
Lukke
Slik er det fusjonert
Kjell Inge Røkkes går inn i det nye rederiet med Aker ASA gjennom det heleide datterselskapet Aker Capital AS.
Dette er det samme selskapet Aker gikk inn med i Solstad, før de tok over Rem.
Røkke går også inn gjennom F-Shiplease AS, et datterselskap av Ocean Yield, hvor Røkke er storeier. Selskapet har i dag to bareboat-avtaler med Farstad.
John Fredriksen, som eier Deep Sea Supply, går inn i den nye giganten via familieselskapet Hemen Holding Limited.
Flåten fordeler seg på 33 konstruksjonsskip, 66 forsyningsskip og 55 ankerhåndteringsskip.
Det nye selskapet heter SolstadFarstad ASA. Hovedkontoret er i Skudeneshavn, mens driften opprettholdes på kontorene i Ålesund, Fosnavåg og Grimstad.
Drift
For å styre pengesekken vil Anders Hall Jomaas tre inn som finansdirektør. Han har de syv siste årene vært finansdirektøren i Deep Sea Supply.
Selv om SolstadFarstad fremstår som ett selskap vil driften inntil videre fortsette som i dag.
– Vi går nå inn i en fase der vi skal implementere felles ledelse og systemer for selskapet, kartlegge og etablere ny organisasjon, samt starte en prosess å effektivisere driften på best mulig måte tilpasset den valgte driftsmodellen. Den nye organisasjonsmodellen vil være på plass fra september, sier Solstad.
Ifølge selskapet er intensjonen å opprettholde drift fra kontorene i Ålesund, Fosnavåg og Grimstad, og Tor Inge Dale blir driftsdirektør.
Stor-rederiet får en flåte på cirka 150 fartøy, med kontorer i Norge, Australia, Brasil, Singapore, Filippinene, Skottland, Kypros og Ukraina.
– Internasjonalt vil vi opprettholde tilstedeværelsen i de landene der vi allerede er tilstede med ett kontor i hvert land, forteller Solstad. SolstadFarstad fremstår fra i dag med ny felles grafisk profil, mens båtene kommer til å beholde sine navn, skorsteinsmerker og farger.
Ansvar for havbruk
I tillegg til offshorevirksomhet får selskapet en betydelig aktivitet innen fornybar energi og akvakultur. Selskapet DESS Aquaculture Shipping ble etablert i juni 2016 som et felles selskapet mellom Deep Sea Suppl og Marine Harvest.
Selskapet har for tiden to brønnbåter og en slaktebåt under bygging, som alle har langsiktige kontrakter med Marine Harvest. Her fortsetter Jon Are Gummedal som leder for området.
Anlegget er driftskritisk for selskapets operasjoner i Nordsjøen, og GEs hovedbase i Norge.
Potensiale
– Transaksjonen er helt i tråd med vår strategi om å investere i driftskritisk eiendom og infrastruktur på en av Norges viktigste baser innenfor olje- og gassindustrien. Dusavik vil få et kraftig løft i årene som kommer med oppstart av Johan Sverdrup og vi ser frem til å videreutvikle eiendommen i nært samarbeid med GE, uttaler administrerende direktør i ABP, William W. Wittusen i en pressemelding.
Dusavik Base som ligger noen kilometer nord for Stavanger sentrum ble etablert i 1965. Basen forsyner i dag felt som Balder, Sleipner, Grane og Gudrun, og det er mer enn 60 selskapet tilknyttet oljeindustrien i Dusavika.
Eiendommen ABP kjøper er på 38 mål og inkluderer en bygningsmasse på 14 600 kvadratmeter fordelt på administrasjonskontor, verkstedhaller til vedlikehold av subseautstyr, samt lager.
Fra før er ABP tilstede på baser som Risavika, Ågotnes og Vestbase.
Framtidsutsiktene for basen er ifølge ABP gode ettersom oljefelt som Johan Sverdrup, Gina Krog og Martin Linge vil bli forsynt fra Dusavik med oppstart fra 2017 til 2019. Sverdrup-feltet har en estimert produksjonstid til 2069 med tilknyttede investeringer opp mot NOK 100 milliarder.
Lokal selger
Det er en gruppe lokale eiendomsinvestorer med K2 Stavanger AS som hovedaksjonær med 82,5 % eierskap i eiendommen, som selger.
– K2 Stavanger har jobbet med en modernisering og oppgradering av GE-eiendommen siden 2013. Dette er gjort i tett samarbeid med GE og NorSea som har hatt driftsansvar for eiendommen. Når dette nå er på plass, er gjennomføringen av transaksjonen med en industriell kjøper iht. til vår overordnende strategi, sier daglig leder i K2 Stavanger, Pål Njærheim i samme pressemelding.
GE har vært eneste leietaker på eiendommen siden de første byggene sto klare for over tredve år siden.
Rekordmange skip flagger hjem som følge av satsingen, og norske sjømenn sikres gjennom en styrket nettolønnsordning.
Som følge av regjeringens endringer i fartsområdebegrensninger har 38 skip flagget tilbake til norsk flagg. Noen er havnet i NIS og mange er flagget i NOR.
Satse på nettolønnsordningen
En god nettolønnsordning er en forutsetning for å sikre norsk maritim kompetanse og rekruttering av norske arbeidstakere til sjøs. Derfor har Høyre og regjeringen hatt en historisk satsing på nettolønnsordningen.
Vi har lovfestet ordningen, forbedret den, og utvidet den slik at flere sjømenn omfattes av ordningen.
Styrkingen innebærer at nettolønnsordningen sin økonomiske omfang er betydelig økt de siste årene. I 2017 utgjør ordningen hele 2,1 milliarder kroner. I tillegg har vi forbedret rettsikkerheten for sjøfolk ved å revidere skipsarbeiderloven.
Styrkingen av nettolønnsordningen gir resultater.
Den siste endringen som ble vedtatt i revidert nasjonalbudsjett med å utvide nettolønnsordningen for NIS-skip i deep sea-virksomhet er blitt tatt svært godt imot.
Regjeringen viderefører rederiskatteordningen. Dette sikrer norske rederier internasjonalt konkurransedyktige vilkår.
Etter forslag fra Høyre i regjering har Stortinget vedtatt å inkludere vindmøllefartøyer i rederiskatteordningen. Dette er fartøy som driver virksomhet i form av oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs.
Høyre vil bidra med rammevilkår til maritim næring som også utvider til nye markeder og segment.
Bygge miljøskip
Høyre prioriterer budsjettmidler til prosjektering og bygging av klima- og miljøvennlige skip og ferger.
Dette har skapt optimisme og fremtidstro blant mange som jobber med innovasjon og fornying innen maritim sektor. En rekke spennende prosjekt realiseres langs vår spennende maritime kyst.
Den norske sjømann sin erfaringsbaserte kompetanse er avgjørende for den utviklingen og innovasjonen vi ser i maritim sektor.
Programmet for mer overføring av gods til sjø som regjeringen har iverksatt ble svært godt mottatt. 11 søknader er kommet inn, og omfanget av søknadene er ca. 4 ganger så store i økonomisk omfang, som avsatte midler. Det vitner om fremtidstro på at man kan klare å få mere gods fra vei til kjøl. Dette vil vi vi følge opp!
Vi er opptatt av å styrke konkurransekraften til hele den maritime verdikjeden, og selve kjernen i den maritime kompetansen er den norske sjømann. Derfor satser vi sterkt på nettolønnsordningen.
Høyre vil fortsette å føre en aktiv maritim politikk slik at Norge kan bevare sin posisjon som en ledende maritim nasjon, og et attraktivt vertsland for rederiene.
Bare SV stemte for MDGs forslag om å kreve gransking, som ble lagt fram på Stortingets siste dag før sommerferien onsdag.
Budsjettsprekker
Bakgrunnen for forslaget er at store prosjekter på norsk sokkel har gått på enorme budsjettsprekker, noe som utløser store skattefradrag. Ifølge Teknisk Ukeblad var overskridelsene på 200 milliarder kroner fra 2002 til 2015.
– Mens mistillit fremmes mot stortingspresidenten for Stortingets byggesprekk på 700 millioner kroner, slipper oljeminister Terje Søviknes (Frp) unna med multi-milliard-sprekker på norsk sokkel. Regninga er det staten, og til syvende og sist norske skattebetalere, som må ta. Unnfallenheten kan ikke forsette, mener MDGs stortingsrepresentant og nasjonale talsperson Rasmus Hansson.
Dødsulykker
Dødsulykkene i Sør-Korea under byggingen av oljeplattformene Martin Linge og Goliat må også granskes, mener han.
– Riksrevisjonen må granske om vi har god nok kontroll med oljebransjens sikkerhet og kostnader. Bare i forbindelser med bygginga av Martin Linge har vis sett 6 dødsfall og 22 skadde. For Goliat er tallet tre døde. Vi kommer til å følge opp i neste periode i kontrollkomiteen, sier han.
Oljeselskapene betaler 78 prosent i skatt av inntektene sine. Den norske staten tar til gjengjeld store deler av den økonomiske risikoen og taper skatteinntekter på overskridelsene.
Aqualine Subsea System er et nedsenkbart oppdrettsanlegg for produksjon av laks med bruk av åpen merdteknologi som skal være senket til 10 meter og kunne heves og senkes ved behov.
Fiskeridirektoratets begrunnelse for å avslå søknaden er at teknologien ikke oppfyller vilkåret om «betydelig innovasjon».
«Fiskeridirektoratet finner at merdteknologien med vinsjsystem for heving og senking av notposen slik dette er beskrevet i søknaden er «en naturlig videreføring av det som er benyttet tidligere» i Aqualine Midgard System», heter det i avslaget.
Direktoratet mener heller ikke at konseptet har tilstrekkelig nyhetsverdi sammenlignet med eksisterende produkter i markedet fra andre leverandører.
Ordningen med utviklingstillatelser ble lansert i fjor, og så langt har det kommet inn 60 søkere. Fem har fått innvilget konsesjoner, 16 har fått avslag.
Pål Preede Revheim
er prosjektleder hos Nasjonalt Vindenergisenter på Smøla, hvor han jobber med prosjekter innen småskala- og desentralisert vindkraft. Han har bakgrunn som statistiker fra NMBU og har en doktorgrad i prognoser for vindkraftproduksjon fra Universitetet i Agder.
Småskala vindkraft er en samlebetegnelse på mindre vindturbiner. Dette kan være turbiner til bruk av husholdninger, gårdsbruk, hytter, autonome måle- eller telekommunikasjonsstasjoner osv.
Det er ikke noen bred oppslutning om en definisjonen for hvor små turbinene må være, men mange land har egne definisjoner knyttet til øvre grense for kapasitet, maksimum rotordiameter, maksimum høyde el. inkorporert i nasjonalt regelverk.
Disse gir som oftest en begrensing for øvre kapasitet et sted mellom 20 kW og 50 kW. Høyden til øverste vingespiss på en slik turbin vil typisk være opp til 30 meter og rotordiameteren opp til 15 meter. I volum utgjør imidlertid de største turbinene en liten andel, og globalt er gjennomsnittsstørrelsen for små vindturbiner ca. 1,5 meter i diameter med effekt 1 kW.
1 million turbiner globalt
Globalt bikket antallet små vindturbiner installert på verdensbasis 1 million enheter i løpet av 2016, med en samlet installert effekt i overkant av 1 GW.
Som for det meste annen energiproduksjon er det Kina som leder an. Elektrifisering står sentralt både i kinesisk nærings- innenriks og sikkerhetspolitikk, og nyinstallasjon av små vindturbiner er derfor fulgt av svært rundhåndet offentlig støtte (opptil 85 prosent av totalkostnad til vindturbin, batteri og nødvendig elektronikk).
Dette har resultert i at Kina har rundt 75 prosent av alle små vindturbiner, og utgjør nær 90 prosent av markedet for salg av nye turbiner.
Storbritannia er det største europeiske markedet for små vindturbiner, med nær 30.000 installerte enheter. Til forskjell fra Kina, hvor turbinene i all hovedsak brukes i mikrogrids sammen med solceller og batterier, brukes turbinene i Storbritannia primært til strømforsyning av hus som alt er tilknyttet strømnettet. Et resultat av dette er at de er vesentlig større, med en gjennomsnittlig kapasitet på 5 kW mot kun 500 W i Kina.
Lite i Norge
Enn så lenge er småskala vindkraft svært lite utbredt i Norge. Det finnes et visst marked for små turbiner til bruk på hytter og seilbåter samt kanskje en håndfull noe større turbiner i nettilknytede anlegg.
Det var store forhåpninger til at markedet for småskala vindkraft skulle ta seg opp i Norge etter en regelverksendring som trådde i kraft i 2013.
Regelverksendringen innebar en forenkling av søknadsprosessen for oppsetting av mindre vindturbiner (opp til 500 kW i 2013, ytterligere hevet til 1 MW i 2015), med konsesjonsfritak og lokal behandling etter plan- og bygningsloven.
Norge har i dag blant de enkleste og smidigste prosessene for godkjenning av oppsetting av små vindturbiner i Europa.
Når småskala vindkraft likevel ikke har fått nevneverdig omfang i Norge skyldes dette i hovedsak to store utfordringer: lav lønnsomhet og kunnskapsmangel.
Høye kostnader
Små vindturbiner koster mye penger. Teknologien har heller ikke opplevd det samme prisfallet som for eksempel solceller, mye grunnet at produksjonen fortsatt skjer i liten skala og med utstrakt bruk av manuelt arbeid.
For en velprøvd turbin av høy kvalitet med kapasitet 3-5 kW bør man beregne et utlegg på minst 300.000 kroner alt inkludert. En slik turbin vil ha en årsproduksjon et sted mellom 8 000 og 18 000 kWh på en god lokasjon.
Hvis en antar en beregnet levetid på 15 år tilsier dette at man trenger en gjennomsnittlig inntjening på mellom 1,10 og 2,50 kroner/kWh for å gå i null. For en levetid på 20 år blir tilsvarende tall mellom 0,85 og 1,90 kroner/kWh. Og det er regnet uten kostnader til vedlikehold og finansiering.
Kunnskapsmangel
Et resultat av det nær ikke-eksisterende markedet for små vindturbiner i Norge er at kunnskapene om mulighetene som ligger i småskala vindkraft er lavt.
Skal det i det hele tatt være verdt å tenke på å anskaffe en liten vindturbin må man ha mye vind. Uheldigvis er det slik at vi mennesker er svært dårlige til å anslå vind.
Vi merker ikke forskjeller på noen få sekundmeter, og vi har en lei tendens til å huske dagene med mye vind bedre enn de med lite.
Resultatet blir fort et den tilgjengelige vindressursen overvurderes. Og skulle man være så heldig å ha nok vind er problemene langt fra over.
For flertallet av turbiner finnes det ikke ekstern verifikasjon av verken ytelse eller holdbarhet. En avgjørelse om kjøp vil måtte baseres på informasjon fra produsenten og det de eventuelt måtte ha av referanser.
Det har dessverre vist seg gjentatte ganger at produsenter overdriver både ytelse og holdbarhet, i beste fall som en konsekvens av dårlige rutiner eller egen kunnskapsmangel.
For en privatperson uten teknologi- eller bransjekunnskap kan markedet framstå som ville vesten, og det er ikke lett å vite hvem eller hva man kan stole på.
Lære av solenergiselskaper
Der flere solenergiselskaper har gjort en strålende jobb med å få ut informasjon til potensielle kunder og senke terskelen for kjøp ned til et par tastetrykk, fremstår småskala vindkraft fortsatt som en jungel.
Her har uten tvil både turbinprodusenter og tilbydere en stor jobb å gjøre. En god start vil være å bli tydeligere på når småskala vindkraft kan være et alternativ.
Er snittvinden under 6 m/s? Vil turbinen bli plassert i en by? Se etter andre energikilder!
En forlengelse av dette er å bedre tilgangen til informasjon om vindressurser. Det siste året har det dukket opp tre nettsider som gir potensielle kunder mulighet til å estimere egen vindressurs ved å angi turbinplassering på et kart.
Foreløpig har alle klare svakheter, men med litt innsats og i kombinasjon med lokale målinger og mer detaljert kart-input er potensialet stort.
Et tredje punkt bør være å bli tydeligere på hvilke turbiner som fungerer til hva.
Forenklet kan man si at horisontalakslede turbiner er det beste valget der man har gode vindforhold og vil produsere billigst mulig strøm. Mens vertikalakslede turbiner er det beste valget hvis man har et romslig budsjett og befinner seg i røffe værforhold langt fra folk, eller hvis man trenger et stilig blikkfang og strømproduksjon er underordnet.
Er det håp?
Med alle disse utfordringene – kan småskala vindkraft likevel få en betydning i Norge? Jeg tror det, av følgende tre grunner:
Riktig turbin plassert på riktig sted produsere mye strøm. 3500 kWh/år per kW installert er ikke urealistisk på de beste stedene.
Vindkraftproduksjonen gjennom året gir en veldig god match til typisk norsk strømforbruk, med høy produksjon om vinteren når vinden er sterkest.
Kostnadene til småskala vindkraft har sterke skalaeffekter. Der 3 kW turbiner fort kommer opp i 100 000 kroner per kW ferdig installert, koster 15 kW turbiner kanskje bare 50 000 kroner per kW.
For steder med gode vindressurser og forbruk som er høyt nok til å forsvare «større» turbiner kan småskala vindkraft være et interessant alternativ. Eksempler på dette kan være 4/8-mannsboliger, gårdsbruk og ulik småindustri i Vest- og Nord-Norge.
Det er vanskelig å se at små vindturbiner skal kunne få samme omfang som solceller, og få grunner til at de bør få det. Men med økende fokus på energieffektivitet i boliger og elektrifisering i industri og jordbruk er det et alternativ som bør vurderes og tas på alvor.
Enten alene, eller som støtte til solceller gjennom lange og mørke vintre.
Til orientering: Revheims arbeidsgiver, Nasjonalt Vindenergisenter AS, har norsk agentur på turbinene fra en engelsk småturbin-produsent.
Lekkasjen oppsto klokka 20.01 onsdag kveld, opplyser selskapet som driver anlegget til TV 2.
– Produksjonen ble raskt stengt ned, og vi mobiliserte mannskap til redningsbåtene. Så ble det tilkalt to ekstra helikoptre som fraktet folk til land, sier kommunikasjonssjef Liv Jannie Omdal i Engie E & P Norge.
De var i alt 49 ansatte på plattformen da det begynte å lekke gass. De som ble fløyet til land ble brakt til mottakssenteret i Florø.
Så langt er det ikke varslet at noen er skadd i forbindelse med lekkasjen. Engie E & P Norge har opprettet en pårørendetelefon.
– Vi vil la folk ringe hjem så snart det er mulig offshore, legger hun til.
Mannskapet arbeidet med å stabilisere plattformen og finne ut hvor lekkasjen kom ifra, ifølge selskapet
– Produksjonen er stengt og det er ikke gass igjen i anlegget, sier Omdal.
Siden starten i 1986 har Steinvik Fiskefarm utviklet seg til å bli ett av de større frittstående oppdrettsselskapene på Vestlandet med syv konsesjoner i Sunnfjord.
Aldri har selskapet, som Alex Vassbotten og faren Inge Helge Vassbotten eier sammen, tjent mer penger, skriver BT.
– Flinke ansatte
I fjor økte salgsinntektene til 477 millioner kroner fra 315 millioner kroner året før.
Samtidig økte overskuddet med utrolige 132 millioner kroner sammenlignet med året før, og endte på 182 millioner kroner før skatt. Det viser årsregnskapet for 2016.
Daglig leder Alex Vassbotten legger ikke skjul på at de høye prisene på laks og ørret er en viktig forklaring, men mener resultatet ikke hadde vært mulig uten flinke ansatte.
– De står på 24 timer i døgnet og i alt slags vær. Vi deler derfor ut 100.000 kroner i gjennomsnitt til hver av de ansatte. Det er takk for innsatsen som ga det gode årsresultat, sier Vassbotten til BT.
Det er 25 personer ansatt i Steinvik Fiskefarm As.
Investerer i brønnbåt
En av fjorårets store investeringer var leie av den nybygde brønnbåten «Ro Server» fra Rostein Rederi på Harøy. Brønnbåten er utstyrt med to Thermolicere, som fjerner lus fra fisken med oppvarmet vann på mellom 30 og 34 grader.
– Dette er en langtidskontrakt på seks år som vi har inngått sammen med ti andre lokale oppdrettsbedrifter. All fisk pumpes fra merder og over i brønnbåten, der fisken behandles mot lus. Brønnbåten har lusefilter, slik at vi samtidig destruerer all lus etter behandling, sier Vassbotten.
Bruk av varmtvann gjør at man slipper å bruke kjemisk avlusing. Vassbotten sier at selskapet bare har hatt en kjemisk avlusing i perioden de har hatt båten.
Måtte slakte ut
Steinvik Fiskefarm tror det blir vanskelig å levere like godt driftsresultat i inneværende år.
– I vår fikk vi dessverre virussykdommen PD (Pancreas Disease) i to av anleggene. Det var nødvendig å slakte fisken mens den var under fire kilo, mens den burde være minst ett kilo større. Konsekvensen er at vi ikke klarer å oppnå samme volum slaktefisk i år som vi gjorde i fjor, sier Vassbotten.
Steinvik Fiskefarm vil vokse, og søkte i fjor om åtte såkalte utviklingskonsesjoner. Konsesjonene gir oppdretteren mulighet til å produsere mer fisk, men med krav om strengere miljøteknologi enn med dagens konsesjoner.
Fiskerdirektoratet har vendt tommelen ned for søknaden, men Steinvik Fiskefarm har klaget på avslaget for deres konspept med lukkede anlegg som flyter i sjøen.
Styret i Steinvik Fiskefarm avsatte 150 millioner koner av overskuddet som utbytte til eierne.
Les hele saken på BT.
Siden 2013 er antall direkte sysselsatte i olje- og gassnæringen redusert med over 20 prosent, tilsvarende nesten 50.000 sysselsatte, som følge av kostnadskutt og effektivisering i selskapene, skriver Aftenbladet.
Nå er oljearbeidernes lønns- og arbeidsforhold truet, mener Bjørn Asle Teige, konserntillitsvalgt for fagforeningen Safe/YS i Statoil.
– Vi tror det kommer forsøk på å knuse tariffavtalene, sier han.
Statoils makt
Statoil er operatør for 40 plattformer på 30 felt på norsk sokkel, som omfatter Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet – og ansvarlig for nærmere 70 prosent av all produksjon av olje og gass på norsk sokkel.
Ifølge Teige går den daglige driften på olje- og gassfeltene sin gang, men med en lavere bemanning.
– De oppgavene man trenger ekstra hjelp til, driftsstøtte, småprosjekter og revisjonsstanser, kan en «shoppe» i markedet. Så når Aker Solutions og Aibel med flere kommer ned i knestående, så tar de jobben. Spørsmålet er til hvilken pris og marginer, sier Teige.
– Når folk er sultne nok, må de jobbe. De trenger penger til familien og livsopphold. Folk ringer selv å tilby seg å jobbe, sier Teige.
– Beintøft
Oljearbeidere som er sagt opp og innleid igjen lever fra hånd til munn.
– De blir som leilendinger å regne, sier Roy Erling Furre, 2. nestleder og HMS-ansvarlig i fagforeningen Safe.
– Det er nok beintøft for mange oljearbeidere, spesielt de som er sagt opp og så innleid igjen. De lever fra hånd til munn. De får ikke lån og kan ikke ta verv som tillitsvalgte. De blir som leilendinger å regne, sier Furre.
Oljearbeidernes rettigheter er klart svekker de siste tre årene, mener Roy Erling Furre, 2. nestleder og HMS-ansvarlig i fagforeningen Safe.
– Korte kontrakter, harde kostnadskutt og tøffe, kontinuerlige omstillinger gjør noe med folk, sier Furre.
Les hele saken på aftenbladet.no (abo).
