Eirik Wærness
er direktør og sjeføkonom i Statoil, og styremedlem i Finanstilsynet og SNF. Synspunktene i artikkelen er forfatterens egne og deles ikke nødvendigvis av disse institusjonene.
Om produktivitet i digitaliseringens, trengselens og fryktens tidsalder.
Makroøkonomer diskuterer for tiden det tilsynelatende paradokset at produktivitetsveksten i mange land faller eller er lav, til tross for billig tilgang på finanskapital, høyere utdanningsnivå og stor økning i databehandlingskapasitet (digitalisering). En skulle tro vi var i stand til å produsere mer varer og tjenester med mindre innsats i form av arbeidskraft eller kapital, altså at produktiviteten økte.
Noe av den manglende produktivitetsveksten kan være begrunnet i at vi ikke klarer å måle verdien av hva vi produserer, og dermed undervurderer veksten. Hva er verdien av en app? Hvordan måler vi kvaliteten og verdiskapingen av en elektronisk levert tjeneste? Hvordan måler vi nytten av informasjonsdeling? Den diskusjonen pågår, og den skal jeg la ligge her.
Gjør smarttelefonene oss dummere?
Det er imidlertid grunn til å spørre om en del av aktivitetene som tar økte ressurser og tid i digitaliseringens tidsalder, heller bidrar til lavere produktivitet og verdiskaping, og ikke høyere. Gjør smarttelefonene oss dummere? Bidrar de til at vi bruker mer tid på lite verdiskapende aktiviteter?
Makroøkonomen Robert J. Gordon har påpekt at rennende vann i folks hjem, elektrisitet, vaskemaskin, støvsuger og jetfly er eksempler på innovasjoner som bidro til massiv produktivitetsforbedring i de første 2/3 av forrige århundre, og at effekten av de innovasjonene vi opplever nå, ikke kan forventes å ha samme effekt.
Frigjør tid?
Dersom digitale hjelpemidler skal bidra til produktivitetsvekst, må de enten øke vårt kunnskapsnivå eller frigjøre tid, eller begge deler. Og, vi må bruke den frigjorte tiden på meningsfylte, dvs. produktive, aktiviteter. Gjør vi det? Eller bruker vi mer tid enn før på utveksling av informasjon som ikke bidrar til verdiskaping?
I gamle dager hadde vi lange samtaler, bare sjelden avbrutt av at noen gikk ut for å ta seg en røyk. Nå har vi mange korte «samtaler», konstant avbrutt av at alle går ut på internett for å informeres eller kommunisere med andre enn den de egentlig «prater» med.
Når så du sist personer rundt et restaurantbord der ingen tok frem smarttelefonen i løpet av f.eks. en forretningslunsj? Vi sender og mottar hver uke hundrevis av e-poster, tekstmeldinger og meldinger, uten å vurdere nøye hva vi skriver, hvem som bør adresseres, hvem som bør kopieres, eller hvem vi kan og bør forvente et gjennomtenkt svar av.
Mellom fjærpenn og tekstmelding
Vi har glemt det faktum at en sendt e-post ikke nødvendigvis er lest, forstått eller besvart. Den digitale kommunikasjonen er heller ikke nødvendigvis et godt grunnlag for beslutninger. Vårt mest effektive, skriftlige kommunikasjonsverktøy ligger trolig et sted mellom fjærpenn og tekstmelding, særlig når den siste i så stor grad også forstyrrer vår muntlige kommunikasjon og tilstedeværelse.
Hjemmekontor blir gjemmekontor
Digitalisering bidrar til at vi kan jobbe hvor som helst og når som helst. I utgangspunktet flott og et stort fremskritt for den enkeltes frihet, men også med negative virkninger på produktiviteten i et arbeidsfellesskap. Når hjemmekontoret blir gjemmekontor, gjerne geografisk langt fra kontoret, og vi må vente på hverandres digitale respons for å oppnå en nødvendig meningsutveksling, ville kanskje verdiskapingen blitt høyere om vi alle var til stede i samme rom samtidig.
Kryptovalutaer
Digitalisering bidrar også til stor aktivitet knyttet til marginale endringer av dataprogrammer og apper. Hva er egentlig verdien av det? Hva kunne hjernene til alle de flinkeste alternativt vært brukt til? Når så du sist at noen omtalte en app som «nødvendig», «verdifull», «besparende», «effektiv», «kompetansehevende»? Det siste eksemplet på digitaliseringens av og til høyst diskutable bidrag til verdiskaping er fremveksten av over 1000 såkalte kryptovalutaer, altså elektroniske penger, der Bitcoin er den mest kjente. For å lage disse «valutaene» brukes det gigantiske datamaskiner som bidrar til vekst i etterspørselen etter elektrisitet som konsekvens. For hva da?
Trengsel
Verden er også preget av et par andre fenomener som bidrar til å redusere produktiviteten. Ett av dem er trengsel. Både i luften og på bakken. Det påvirker hvor mye tid vi har tilgjengelig til produktive aktiviteter. Flyturene tar lenger tid enn før. Luftrommet er tettere, flyene flyr saktere for å spare drivstoff (som er bra for miljøet, men ikke for reisetiden), flyplassene er lenger unna byene, og sikkerhetskontrollen tar mer tid.
«Uproduktiv» tidsbruk
Vi bruker også mer tid i bil- og kollektivkø. Sentraliseringen går fortere enn samfunnets evne til å etablere gode transportløsninger. Og underveis i fly, på tog, trikk eller buss kan vi ikke være så produktive som vi kanskje skulle ønske, som følge av et annet tidsfenomen, som også er koblet med digitalisering, nemlig frykt. Frykten for at hemmelig informasjon kommer på avveie og misbrukes. Datasikkerhet blir selvsagt viktig når alt er digitalisert. Dermed bruker vi heller tiden i kø på sosiale medier og ufarlige radio- og tv-programmer, istedenfor å jobbe digitalt. Når en tar hensyn til at beslutningstakere i bedrifter og organisasjoner er blant dem som reiser mest, ser vi at trengsel, økt «uproduktiv» tidsbruk og sikringsbegrunnete begrensninger på digital kommunikasjon, også påvirker vår samlede evne til å ta beslutninger raskt.
Lavere produktivitet
Frykten for feil og økonomisk kriminalitet i digitaliseringens tidsalder bidrar til revisjoner og kontroller, kanskje til kvalitativt bedre beslutninger, men også økt tidsbruk og mindre produksjon i forhold til innsatsen – altså lavere produktivitet.
Det kan virke som vi bør innstille oss på fortsatt lav produktivitetsvekst, i hvert fall inntil den samlede digitaliseringen er blitt skikkelig smart. Det er derfor svært viktig at vårt fokus på digitalisering primært er på mulighetene for genuint produktivitetsfremmende endringer i ulike deler av samfunnet.
Eirik Wærness. Foto: Harald Pettersen, Statoil
Les flere av Eirik Wærness` kommentarer på Sysla:
Viktig oppgave for klimarisikoutvalget
Verden utvikler seg ikke i henhold til 2-gradersbanen
Hva hvis digitalisering fjerner alle jobbene?
Hvordan kan vi nå togradersmålet?
Den usikre skråsikkerheten
Den doble energiutfordringen
Stort behov for fossile ressurser også i fremtiden
Kyrre M. Knudsen
er sjeføkonom og leder for analyse i SpareBank 1 SR-Bank Markets. Har tidligere vært sjefanalytiker i Statoil og jobbet i Norges Bank og Finansdepartementet. Er siviløkonom fra NHH, og har hovedfag i samfunnsøkonomi fra UiO.
Før vi ser nærmere på hva som venter oss i 2018 kan det være nyttig å dvele litt ved 2017. Året ble bedre enn ventet på mange måter, kanskje med et lite unntak for det fotballmessige (selv om Branns 5. plass er formidabel sammenlignet med Vikings nedrykk). Oljeprisen økte, lakseprisen holdt seg ganske godt og Oslo Børs nådde nye rekordnivåer. Viktigere for regionen er likevel arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten var omkring 3,5 prosent i Hordaland ved inngangen til 2017, i Rogaland 4,5 prosent Vi (og flere med oss) ventet på dette tidspunkt at ledigheten skulle forbli på omtrent disse nivåer i 2017. Jeg tror ikke det var noen som spådde en kraftig nedgang i ledigheten.
Men med vårsolen fikk vi noe overraskende de første signaler om et markert, positivt omslag. Hordalandsbedriftene gikk fra litt positive til markert overvekt av positive bedrifter. Vi publiserte dette med overskriften «Optimismen øker». I månedene som fulgte økte antall jobber og ledigheten falt. Vår neste oppdatering i august viste samme positive trend og overskriften ble «Optimismen fester seg». Etter dette falt ledigheten videre. Ved utgangen av 2017 var den 2,7 prosent i Hordaland og 3,2 prosent i Rogaland. Denne hyggelige utviklingen med flere i jobb og færre ledige omtalte statsminister Erna Solberg i sin nyttårstale på en forbilledlig måte.
Nå står vi ved inngangen til et nytt år. Hva venter oss? Vårt rykende ferske konjunkturbarometer tar temperaturen blant 600 bedrifter i oljefylkene Hordaland, Rogaland og Agder. Det er tre hovedpoeng jeg har lyst å trekke frem.
Bedriftene venter vekst i 2018
For ett år siden var det knapp overvekt av bedrifter som ventet oppgang. Nå er det hele 61 posent av bedriftene som har positive forventninger til det kommende året (de resterende venter nedgang), og optimismen er størst i Hordaland med 63 prosent. Bedriftene venter høyere aktivitet. Hele 7 av 10 bedrifter venter økt omsetning. For å realisere veksten skal bedriftene ansette flere samt investere noe mer i 2018. Bedriftene venter også bedre lønnsomhet. Også stigende ordrereserve indikerer et robust oppsving. Videre er optimismen bredt basert innen industri, bygg/anlegg, varehandel og andre bransjer.
Olje- og industribedrifter mest positive
Petroleumsvirksomheten er viktig for regionen og sysselsetter mange direkte og indirekte. Bedrifter med høy oljeeksponering har hatt veldig krevende tider etter at oljeprisen og -aktiviteten begynte å falle fra rekordnivåene i 2014. I løpet av 2017 snudde forventningene fra negative til positive. Og nå ser omslaget ut til å bli enda mer kraftfullt.
Forventningene til 2018 er nå høyest blant de bedrifter som har høy oljeeksponering. Her venter nær 70 prosent oppgang, sammenlignet med 59 prosent for de uten oljeeksponering. Mot slutten av 2017 ble det levert mange utbyggingsplaner for norsk sokkel. Dette gjenspeiles i at oljeeksponerte bedrifter melder om økt omsetning, ordrereserve og lønnsomhet.
Mange oljejobber har gått tapt, men nå ser vi gledelige og til dels overraskende signaler om flere ansatte. Nær 70 prosent av oljebedriftene skal igjen ansette. Dersom bedriftenes planer slår til, vil veksten i ansettelser innen olje være høyere enn i øvrig næringsliv.
Det skjer også mye spennende utenfor oljen. Havbruk er et godt eksempel på hvordan regionens naturmessige fortrinn kombinert med verdensledende industri gir store muligheter. Utviklingen til Lerøy gjennom snart 120 år forteller mye. Også om mulighetene fremover. Fra Ole Mikkel som i starten rodde mellom 6-12 timer for å bringe fisken til fisketorget, til dagens verdensomspennende konsern med kontroll på en bred verdikjede fra hav til konsument.
Flere jobber og enda lavere arbeidsledighet
Arbeidsmarkedet bedret seg i løpet av 2017. Også i 2018 har bedriftene planer om flere ansatte. Nær 60 prosent av bedriftene sier de vil øke bemanningen. Hordalandsbedriftene venter størst vekst i ansatte. Tallene kan indikere en vekst i sysselsetting på omkring 1,5 prosent. Dette tilsier nær 4.000 i Hordaland og 10.000 i regionen samlet sett.
Til slutt: ingen skyer på horisonten?
Flere forhold har bidratt til medvind det siste året: bedre vekst internasjonalt, svak kronekurs, oljeaktiviteten bunnet ut, oljepengebruk og lav rente.
Jeg vil i tillegg fremheve den enorme endringskraften i bedriftene. Uten denne ville trolig ikke pessimisme kunne bli til optimisme på så kort tid. Det handler om folk og bedrifter som vil og kan.
Les også:
Økte inntektene med 35 prosent da de snudde seg bort fra olje
Slik har de snudd trenden etter at halve bedriften mistet jobben
Disse positive faktorer kan imidlertid endre seg og dagens medvind avta. Historisk er det tilbakeslag i verden og bankkriser som har gitt mest motvind for Norge. Derfor er det viktig at vi bruker de gode tidene godt og øker robustheten mens vi kan.
Sterk endringsvilje og omstilling de siste årene har gitt resultater. Vi bør ta oss tid til å nyte medvinden. Og solen har snudd. Det går mot lysere tider. Også for oljen – og regionen. Det skal vi glede oss over!
Les noen av Kyrre M. Knudsens tidligere kommentarer på Sysla:
Underkommunisert optimisme i Olje-Norge
Har oljeprisen nådd bunnen nå?
Oljeprisen er halvert. Kan boligprisene falle like mye?
Fem grep som kan bidra til mykere oljelanding
Krise, krise , krise – hvor ille blir 2015?
Et Statoil uten styring?
– Bra at voksesmertene avtar
Hvordan blir din bedrift rammet av oljekutt?
«Digitalisering fjerner ikke oljejobbene»
Vi skal redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030 og bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Paris-avtalen forplikter både Norge og verden i mye større grad enn tidligere, og det er vi nødt til å ta konsekvensen av. Hvordan vi skal gjøre det, og hvordan vi skal både måle og møte risikoen som kommer i kjølvannet av dette, er ikke like klar.
Vi vet at fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag er det sluppet ut omtrent 2100 gigatonn CO2. Da gjenstår det bare 800 gigatonn CO2 av 2°C-budsjettet. Vi har altså ca. 20 år igjen til budsjettet er oppbrukt. Parallelt med dette skal vi skape nye arbeidsplasser og sikre norsk verdiskaping og velferd. For klimaendringene vi nå møter forandrer mer enn været, de endrer samfunnet og påvirker økonomien vår. Det er bakgrunnen for regjeringens nedsettelse av klimarisikoutvalget.
Vi har allerede følt oljenedturens virkning på norsk økonomi.
Verdifall på norske petroleumsressurser treffer oss hardt og brutalt. Samtidig vet vi at investeringskostnaden på sol- og vindenergi fortsetter å falle, og batterirevolusjonen har allerede startet. På toppen kommer de nye teknologiene og løsningene vi ikke allerede kjenner. Det er ikke mer enn ca. 10 år siden vi ikke hadde verken Iphone eller Tesla. Vi politikere blir grønnere, og politikken med oss. Særordningene for forurensende industri vil ikke vare evig og incentivene for å drive grønnere i næringslivet øker. Det blir interessant å se om den grønne politikken utvikler seg like disruptivt som teknologien.
Totalbildet påvirkes også av den forventede veksten i befolkning og økonomi.
Jo raskere relasjonen mellom økonomisk vekst og energikonsum brytes, jo lettere blir det å oppnå et togradersmål. For første gang ser vi nå at nettopp denne relasjonen brytes. Det betyr at vi går mot en annen utvikling for fossil energi enn tidligere. Men det vil ikke bli slutt på oljeinvesteringer i et tograderscenario, all den tid dagens felt dekker ikke det anslåtte behovet. Og vi klimahippier må klare å diskutere klima uten å gå i vranglås når oljen nevnes.
Norge og norsk næringsliv møter en fremtid bestående av flere elementer, og det handler om mye mer enn bare olje eller ikke olje.
Vi møter den rent fysiske risikoen gjennom endringer knyttet til klimaendringer, tørke, flom og ekstremnedbør.
Ansvarsrisiko, hvor ofre for klimaendringer kan saksøke ansvarlige beslutningstakere i land og selskaper. Og overgangsrisiko, endringer knyttet til forsterket klimapolitikk og ny teknologi som gjør at økonomien forandres. En sentral forutsetning for grønn konkurransekraft er at både næringslivet og myndigheter tar beslutninger basert på relevant, oppdatert og sammenlignbar informasjon om hvordan klimaendringene vil kunne påvirke fremtidig lønnsomhet. Derfor er det viktig med et bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan utviklingen på disse områdene vil kunne påvirke norsk økonomi.
Fysisk risiko
De fysiske ødeleggelsene koster penger, mye penger.
Allerede nå gjør klimaendringer stormene kraftigere og flommene hyppigere. Jo mer omfattende klimaendringer, jo større risiko for irreversible endringer, det være seg høyere gjennomsnittstemperaturer, endrede nedbørsmønstre, høyere havnivå eller ekstrem tørke. Dette vil igjen kunne få voldsomme konsekvenser. Inntektsgrunnlag vil forsvinne, mennesker vi bli drevet på flukt. Mer ekstremvær vil også gi endrede skademønstre og dermed økte utfordringer for forsikringsbransjen, som allerede opplever økte kostnader knyttet til klimaendringene. Fysisk risiko involverer altså både potensielt tap av inntekter og økte kostnader, i tillegg til et sterkt menneskelig aspekt.
Det er ikke først og fremst kloden klimaendringene er fatale for. Det er oss.
Ansvarsrisiko
Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har advart om at de som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt økonomisk ansvarlige av land som er blir påført store tap og skader på grunn av klimaendringer – for eksempel tørke eller havnivåstigning. Fokuset på ansvarsrisiko vil sannsynligvis øke i takt med klimautviklingen. For et oljeproduserende land som Norge, kan dette føre til store erstatningskrav, både for staten og for industrien knyttet til oljevirksomhet.
Overgangsrisiko
Overgangsrisikoen er nok likevel der Norge i størst grad er eksponert.
Det betyr at også verdikjedene rundt fremstilling av fossil energi er utsatte, noe vi allerede har kjent på i Norge som en konsekvens av nedgang i oljeprisen.
Spørsmålet er om vi i dag undervurderer konsekvensen av en langsiktig strukturell nedgang for fossil energi, dersom dette ikke er en alminnelig konjunktursyklus. Samtidig vet vi at dagens transportsektor står for om lag 60 % av oljeforbruket. Når transportsektoren nå i stadig økende grad elektrifiseres, og fossile energikilder erstattes på stadig flere områder med fornybare, er det en betydelig risiko for at vi i fremtiden kan oppleve etterspørselsbrist på olje, noe som igjen vil påvirke norsk økonomi i stor grad.
Finansnæringens rolle
Om kort tid kan klimarisiko bli en del av ratingen av norske finansinstitusjoner. I dag vurderes ikke dette av ratingbyråene, men flere av dem vurderer å ta det inn som en del av sine kriterier. Dette vil kunne endre finansnæringens rolle knyttet til vurderingen av klimarisiko, og igjen næringslivets forretningsplaner.
Klimarisikoutvalget har fått en viktig oppgave, men det å vurdere hvordan risikofaktorer påvirker samfunnet på lang sikt, er ikke enkelt. Det er derfor viktig at utvalget har fått i oppgave å utvikle metoder på dette området, noe som kan hjelpe oss å forstå ulike sider ved nettopp denne problemstillingen.
Jo bredere og dypere forståelse av utfordringene, jo lettere å unngå fallgruber i fremtiden. Desto mer forutsigbarhet som kan skapes, jo mer reduseres fremtidens usikkerhet, noe som igjen gjør det mer realistisk å gjennomføre den store og krevende jobben det er å foreta overgangen til nullutslippssamfunnet.
Alle eventyr har en slutt, etterhvert også oljeeventyret. Oljen har gitt oss fantastisk rikdom, og et svært godt utgangspunkt for å klare oss inn i krevende omstillingstider.
I eventyret er det ofte den nytenkende Espen Askeladd som går seirende ut, mens lite omstillingsvillige troll taper alt. Klarer vi omstillingen blir det en sier – for hele kongeriket.
Jørgen Gudmundsson
er sjeføkonom og leder for risiko- og makroanalyse i Sparebanken Vest. Han er utdannet siviløkonom, og har tidligere jobbet som rådgiver i Norges Bank og forvalter i Sparebanken Vest.
Hvordan står det til med norsk økonomi akkurat nå? Det beste svaret jeg kan gi er ved å se på
utviklingen i Vestlandsindeksen, som kom med nye tall sist fredag. Vestlandsindeks er en kvartalsvis temperaturmåler på næringslivet på Vestlandet. Det er Vestlandsbedriftene selv som svarer på hvordan etterspørsel, sysselsetting og investering har vært de siste tre månedene og forventningene er for det neste halvåret.
Vestlandsindeksen har vist seg svært treffsikker i å spå utviklingen og vendepunkter i Vestlandsøkonomien, også langt bedre enn såkalte eksperter (meg selv inkludert). Ta oljebremsen
som eksempel. På Sankthans for vel tre år siden var oljeprisen 115 dollar fatet. Likevel ventet man en nedgang i oljeinvesteringene de kommende årene. Et kostnadsnivå ute av kontroll, samtidig som man ventet at flere investeringsprosjekter skulle sluttføres, var viktige forklaringer bak nedgangen.
Overskrift fra Bergens Tidende, 25. juli 2017.
Underleverandørene på Vestlandet hadde lenge ant hvor det bar. Et halvt år senere, hadde oljeprisen falt med 60 prosent. Optimisme var snudd til motgang. Sentralbanksjefen varslet om «Vinteren» som kom for oss alle. Men, med rekordlav rente og superekspansiv finanspolitikk ble vinteren mildere enn
ventet. Ikke bare ble vinteren mildere enn ventet, den kom seg heller aldri over fjellet.
Les tidligere kommentar fra Gudmundsson: Ingenting er den nye oljen – vestlendingen er den nye oljen
For en gang skyld var det bare Vestlandet som fikk kjenne på minusgrader. Når det var som kaldest – i slutten av januar 2016 – var oljeprisen under 30 dollar fatet, eller 76 prosent lavere enn på Sankthansaften i 2014. Det var også da bedriftene på Vestlandet varslet i Vestlandsindeksen at det kom til å snu et halvt år senere. Jeg hadde vanskeligheter med å tro det, men bedriftene hadde rett og jeg feil.
Nå viser Vestlandindeksen at veksten tiltar i Rogaland. Bedriftene i fylket melder om økt etterspørsel, sysselsetting, lønnsomhet og investering. Det er særlig bedrifter med en andel av omsetningen knyttet til olje- og gassrelatert virksomhet som driver den positive utviklingen i fylket. På Vestlandet samlet sett flater derimot den moderate oppgangen ut. Nok en gang treffer Vestlandsbedriftene med spådommene sine. Signalene om svakere vekst fra de foregående Vestlandsindekser har realisert seg og vi ser en utflating i veksten for Vestlandsøkonomien. For utsiktene fremover er det nå kun Rogalandsbedriftene som bidrar positivt, mens resten av Vestlandsfylkene er mer avmålt.
Utviklingen vi ser nå, gir meg en liten følelse av pinseangst. Du vet den følelsen du har rundt pinsetider? Når den nydelige Vestlandsvåren har gitt deg en forsmak på sommeren – la nå dette bare vare (please…). Men samtidig, er det en annen mer ubehagelig følelse som kommer snikende. Var dette alt sommeren hadde å by på i år? Spol fram til september – nok en sommer som regnet vekk.
Akkurat det samme kan du si om utviklingen i Vestlandsøkonomien. Vi har lagt vinteren og oljebremsen bak oss. Det går bedre i Vestlandsøkonomien, men det er også noe illevarslende når bedriftene melder at utviklingen samlet sett flater ut. Går vi fra en økonomisk vår til høst uten å føle ordentlig på sommeren?
Men først tre grunner til hvorfor det går bra: For det første, er det nå en bred oppgang i verdensøkonomien. På tross av økt geopolitisk usikkerhet tiltar aktiviteten for både USA, Europa og Kina. Svak krone og stigende oljepris har bidratt til å løfte utsiktene for den delen av Vestlandsøkonomien som eksporterer sine vare og tjenester. For det andre har aktiviteten på norsk sokkel tatt seg opp. Det er særlig investeringer i feltutbygging som vokser og gigantfeltet Johan Sverdrup som sørger for at tjenesteleverandører langs kysten ser lysere på framtiden. For det tredje er vestlendingene som forbrukere litt mer positive til egen og regionens økonomi. Det har blant annet resultert i 7.000 færre arbeidsledige på Vestlandet det siste året.
Så hvorfor denne angsten. Jo, fordi når vi ser vekk fra bedriftene med aktivitet knyttet opp mot oljen, går utviklingen feil vei. Fastlandsbedrifter med ingen omsetning mot oljerelatert virksomhet melder i Vestlandsindeks om avtakende etterspørsel og svake investeringsutsikter. Selv om arbeidsledigheten har falt mest på Vestlandet, er det fortsatt her den er høyest.
Vestlandet er mer enn olje, men den gjenvunnede optimismen blant bedriftene med deler av omsetningen knyttet opp til olje og gass, har ikke smittet over til andre næringer. Vi har lenge underinvestert i andre næringer, som følge av høy lønnsomhet i oljerelaterte bedrifter. Det tar tid å snu. Vi bør også venne oss til tanken på at somrene fremover kanskje blir mer regntunge. Faktisk kan veksten i Vestlandsøkonomien bli litt svakere og ledigheten litt høyere. Når vestlandsbedrifter melder om at den økonomiske veksten flater ut bør man ta de på ordet. De vet tross alt bedre.
Svake klima- og miljøkrav i anbudskonkurransen for ny kystrute Bergen-Kirkenes har utløst debatt, blant annet i BT. Statsråd Ketil Solvik Olsen forsvarer i et innlegg i Bergens Tidene 22. november fraværet av offensive krav om utslippskutt med at regjeringen har vært i «tett kontakt» med fagmiljøer og næringsliv under utformingen av konkurransegrunnlaget for kystruten. Det kan nok hende. Men statsråden har ikke lyttet til innspillene han har fått. Gasnor og LMG Marin er blant aktørene som både i møter med Samferdselsdepartementet, og ledende politikere fra regjeringspartiene, har vist hvordan velprøvd klimateknologi kan levere langt større utslippskutt enn det regjeringen legger opp til.
Kunne redusert utslipp dobbelt så mye
Regjeringen nøyer seg i anbudet for ny kystrute med å kreve magre 25 % kutt i CO2-utslippene, og stiller ingen krav om reduserte utslipp av NOx, svovel og partikler. Ved å kombinere LNG med batterier og eventuelt noe biogass, kan en ny kystrute redusere utslippene av CO2 dobbelt så mye som regjeringen legger opp til – allerede fra første seilas.
Les også: Kystruten – når ambisjoner ikke matcher realiteter
Kystrute-konseptet «Atlant» som Gasnor og LMG Marin har samarbeidet om, er designet for å ta i bruk LNG og batterier for å fjerne alle utslipp av NOX, svovel og partikler, og samtidig halvere klimagassutslippene fra 2020. Kombinasjonen av LNG og batterier er velprøvd og en kostnadseffektiv måte å sikre raske og store kutt i utslipp. Ytterligere potensiale ligger i hydrogen – der vårt konsept innebar å allerede fra dag en sette av plass til brenselceller som kan produsere energi fra hydrogen når hydrogen trolig blir mer tilgjengelig ut over 2020-tallet.
Ketil-Solvik Olsen viser i sitt svar til NCE Maritim Cleantech, Zero og Selfa Artic til at «ingenting» står i vegen for at de som deltar i konkurransen kan komme med konsepter som er mer miljøvennlige enn kravene i anbudspapiret. Det er vel og bra, men Solvik-Olsen vet nok godt at statens standard anbudsreglement gjør det vanskelig å vektlegge klima- og miljøhensyn ut over de minstekravene de stiller i anbudspapiret. Det betyr at så fremt en aktør kan dokumentere 25 % lavere CO2-utslipp, og vilje til å ta i bruk landstrøm der det er mulig, vil pris og oppfyllelse av andre ikke-miljørelaterte kriterier være de eneste som teller. Selv anbud med teknologi som gir 100 % CO2-kutt fra første dag vil ikke kunne stå seg i konkurransen mot et marginalt billigere konsept som akkurat oppfyller regjeringens minstemål.
Færre krav enn næringen ønsker
Et alternativ kunne vært å benytte en utviklingskontrakt. Samferdselsministerens eget Statens Vegvesen har i disse dager ute en konkurranse om å bygge nye nullutslippsferger. Her er opplegget å ha en totrinns konkurranse, der aktørene først er gjennom en dialogfase med vegvesenet/samferdselsdepartementet der ulike konsepter konkretiseres til løsninger. Disse ulike løsningene går deretter videre til en kommersiell tilbudsfase.
Kystrute-debatten: – Fortsatt tid til å få inn strengere miljøkrav
At regjeringen velger å gå ut med en anbudskonkurranse som legger listen for klimateknologi lavere enn det den maritime industrien selv ønsker, er et signal om at regjeringen ønsker stillstand, ikke grønn omstilling. Det er særlig uheldig i dette tilfellet. Kystruten er en nasjonal stolthet og et utstillingsvindu for den livskraftige shippingklyngen vår. Samferdselsdepartementet har tidligere, og nå, brukt fergekontraktene til å få fram LNG drevne skip og helelektriske løsninger, i tillegg til hydrogen initiativet som nå er tatt. Tilsvarende kunne Kystruten vært brukt til å få fram framtidsløsninger for større skip i sårbare farvann.
Taper omdømme
At framtidens kystrute-skip skal slippe ut store mengder NOx, svovel og partikler som skader folkehelsen og gjør isbreer svarte av sot er, for å si det mildt, ikke spesielt god Norges-reklame. Norge taper ikke bare omdømme på la forurensende skip seile vår mest berømte kystrute. Vi misbruker også muligheten til å understøtte teknologiutvikling. Kystruten Bergen-Kirkenes er en ideell katalysator for miljøteknologi. Settes det tøffere klima- og miljøkrav, og tydelige utviklingskrav som forutsetter at leverandøren hele tiden søker etter nye og bedre klimaløsninger, kan kystruten bidra til å åpne dører for nye, klimavennlig energiformer.
Les også: Hurtigruten vil by på alle tre pakkene i kystruten
Ketil Solvik-Olsen er en handlekraftig og visjonær statsråd. I denne saken har forsiktigheten dessverre tatt innersvingen på endringsviljen. Vi håper Solvik-Olsen igjen går i dialog med næringen. Framtidens kystrute bør bidra til at den norske maritime klyngen strekker seg lenger – ikke til å stenge dørene for de som jobber for å sikre skipsfarten framtidens lavutslippsløsninger.
Budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti legger opp til at enda flere lastebiler kommer på norske veier. Samtidig sier partiene at dette er et budsjett for grønnere transport. Det er i beste fall en stor overdrivelse.
Avgiftslettelse på tungtransport
Budsjettforliket medfører at CO2-avgiften på diesel økes med 11 øre og på bensin med 10 øre. Dette blir imidlertid kompensert ved en tilsvarende reduksjon i veibruksavgiften. Dette representerer i realiteten en avgiftslettelse. Sjøtransporten, som er den mest miljøvennlige transportformen, får derimot økte avgifter. Tro det den som kan.
Økt tungtransport på vei
Denne avgiftsvridningen er i strid med de politiske målsetningene i Nasjonal transportplan (NTP) om å overføre mer gods fra veg til sjø. Sjøtransportens infrastruktur og beredskap er i dag i stor grad brukerfinansiert gjennom avgifter. Vei og bane finansieres for det meste over skatteseddelen, noe som er en kraftig favorisering av godstransport på vei. Denne favoriseringen vil nå forsterkes ytterligere, stikk i strid med føringene i NTP.
Flere skadde og drepte i trafikken
Trafikkulykker på norske veier som involverer vogntog har holdt seg stabilt høyt de siste årene. Hittil i år (t.o.m. oktober) har det vært 113 slike ulykker, som har resultert i 131 skadde og 8 drepte. I 2016 var det 121 tilsvarende ulykker, med 139 skadde og 15 drepte som resultat (Kilde: SSB).
Sjøen er miljøveien
Klimaeffekten ved godsoverføring fra vei til sjø er godt dokumentert. Gods fraktet sjøveien er i seg selv et miljøtiltak og er den transportform som miljøbelaster samfunnet minst, selv med diesel som drivstoff. Et lasteskip slipper ut mindre CO2, NOx og andre klimagasser enn om tilsvarende last blir sendt på semitrailere. Et eneste lasteskip kan flytte last tilsvarende over 300 lastebiler. Dette vil føre til mindre ulykker, mindre utslipp, færre stengte fjelloverganger, færre tunnelbranner og mindre støv og støy.
Miljøorganisasjoner og folk flest – rop ut!
Bellona, Zero, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og mange flere. Samtlige jobber for en mer miljøvennlig transportsektor. Privatbilister, syklister, gående, skolebarn, mødre og fedre. Samtlige ønsker en tryggere vei. Vi trenger derfor at dere står sammen med oss om dette.
For resultatet av dagens politikk er at vi får flere lastebiler på veiene. Det er sannheten.
Den norske leverandørindustrien har gått ut og etterlyst strengere miljøkrav i det nye anbudet for Kystruten.
Når det trengs minst 50 prosent reduksjon i utslippene fra hele transportsektoren til 2030 for å oppfylle klimaforpliktelsene våre, holder det ikke med et ambisjonsnivå for klimareduksjoner på bare 25 prosent helt fram til 2031. I sitt innlegg på Sysla peker adm. dir. i NHO Sjøfart, Frode Sund, på at Kystruten ikke er en båtbyggerkonkurranse men en driftskontrakt på ti år. Styrker ikke dette bare viktigheten av å handle nå, når det er ti år til neste gang vi har mulighet?
Sunds innlegg gir et feil bilde av vår argumentasjon.
Vi har ikke hevdet at innføringen av ny teknologi er plankekjøring og nullutslipp kan være tilgjengelig fra start av anbudet. Mot politikerne har vi tatt til ordet for å heve miljøkravene til 50 prosent i gjennomsnitt i hele anbudsperioden slik at en kan få til forbedringer også i løpet av de 10 årene som anbudet varer.
Det vi også har reagert på er at det er ingen miljøvekting i anbudet.
I 2015 innførte Stortinget et vedtak der de ber regjeringen innføre krav om minimum 30 prosent miljøvekting ved offentlige anbud.
God miljøvekting har vært en klar suksessfaktor i ferjeanbudene, hvor insentiv til de beste miljøløsningene har drevet utviklingene til langt bedre løsninger. Uten miljøvekting i anbudet har rederne ingen insentiver for å tilby de beste miljøløsningene som er tilgjengelig, og det er stor risiko for at det ender opp med dårligere langt miljøløsninger enn det industrien faktisk kan levere, og vi kaster vekk en unik mulighet. Både i klimakampen og for konkurransedyktigheten til norsk næringsliv.
Sund hevder at miljøkravene i anbudet allerede er strenge, og her er vi sterkt uenige.
Teknologien er moden for å oppnå betydelig større reduksjoner enn det anbudet krever. En hybridløsning med for eksempel gass og batteri og biodrivstoff vil kunne redusere utslippene med 40 prosent eller mer på nye og eksisterende skip. Offshoreflåten har vist oss at denne teknologien fungerer – også i langt mer krevende farvann enn de Kystruten opererer i.
Vi er enig med Sundt at tidsaspektet med anbudet er utfordring. Å legge inn en miljøvekting vil måtte medføre at tilbydere får noe mer tid til å utarbeide gode anbud.
Tidsplanen er stram, men om Samferdselsdepartementet handler raskt vil det fortsatt være tid til å få ferdig nye båter til anbudsstart 1. januar 2021.
Men først, en kikk på måneden som ligger bak oss: Den nordiske systemprisen steg 12 prosent fra oktober til 32,27 €/MWh.
Denne prisen er helt gjennomsnittlig til november å være, sammenlignet med de siste fem årene. Sammenligner vi derimot med de siste ti årene, ligger årets novemberpris rundt 20 prosent lavere enn gjennomsnittet.
Det er liten prisforskjell mellom prisområdene i Norden. I november hadde Jylland i Danmark de høyeste prisene, mens Vest-Norge – ikke uvanlig – kunne notere de laveste prisene.
Godt påfyll av vann
Siden en stor del av kraftproduksjonen i Norden er vannkraft, er vi langt mer avhengig enn andre markeder av at det er nok snø i fjellet og nok vann i magasinene. Når vi står foran den kaldeste årstiden, trenger vi god tilgang på vannressurser til kraftproduksjonen de dagene hvor alle skrur varmen på maks hjemme. Denne ressursbalansen har bedret seg vesentlig gjennom høstmånedene oktober og november.
Mye energi, men begrenset effekt
Men selv om ressursbalansen nå er bedre enn normalt, kan likevel strømprisen stige.
Hvorfor?
Når vi har så mye energi på lager i form av snøkledte fjell og fulle magasiner, burde ikke det redusere risikoen for manko på energi gjennom vinteren?
Jo, men nok ressurser er ikke alt – prisene påvirkes også av kapasiteten i kraftsystemet som transporterer strømmen.
Når vi brått våkner til mye kaldere vinterdager enn normalt, vil hele Norge hutre seg ut av senga og straks skru opp varmekabler, radiatorer og panelovner – samtidig som kaffetraktere, brødristere, hårfønere og varmtvannsberedere går for fullt på morgenkvisten.
Da settes kraftsystemet på prøve – både kapasiteten for produksjon av strøm, og ikke minst kapasiteten for å transportere den ut over landet. Begge deler har sine begrensninger, og derfor kan prisene stige ytterligere, på tross av den gode ressurssituasjonen.
Vi ser det allerede: Langtidsprognosene fra meteorologene peker mot noe kaldere enn normalt i desember. Dette har bidratt til at markedet har priset opp kontrakten for desember.
Fallende priser neste år
Markedet har også priset inn en nedgang i prisene for neste år.
Får markedet rett, skal prisen for neste år bli rundt 10 prosent lavere enn strømprisen i år.
Årsaken til denne nedgangen er todelt: Det ene er den gode ressurssituasjonen vi har i Norden. Det andre er den enorme utbyggingen av ny fornybar kraftproduksjon som skjer både i Norden og i Europa.
I budsjettavtalen mellom Høyre, FrP, V og KrF innføres for første gang avgift på miljøvennlig LNG i skipsfarten.
Vi er svært overrasket over at regjeringen uten varsel, og strid med egne signaler, innfører an avgift som straffer rederier som har gått foran og satset på lavutslippsenergi. Nå må de borgerlige partiene rydde opp før det er for sent.
Den norske satsingen på LNG har vær en suksess.
De 57 LNG og LNG-hybridskipene som går i norsk farvann bidrar hvert år til å redusere klimagassutslipp tilsvarende CO2 fra 90 000 biler.
En rekke uavhengige studier, blant annet rapporter fra DNV-GL bestilt av regjeringen, dokumenterer at LNG gir betydelig lavere CO2-utslipp enn gammeldags oljebasert drivstoff. Samtidig er LNG en forutsetning for økt bruk av biogass, gode hybridløsninger med batterier og i framtiden hydrogen med null klimagassutslipp.
I biltrafikken finnes det fullgode helelektriske alternativer. Men for større, tyngre skip som skal frakte store mengder gods eller passasjerer over lengre strekninger langs norskekysten, er alternativet til LNG gammeldags diesel med høyere CO2-utslipp, og store utslipp av NOx, svovel og partikler.
Med regjeringens forslag vil flytende naturgass nå bli et langt dyrere alternativ for skipsfarten.
For et vanlig supply-skip, for eksempel Eidesviks Viking Lady som anerkjennes internasjonalt som et av verdens mest klimavennlige fartøy, vil merkostnaden bli nærmere 3 millioner hvert år. Da blir plutselig forurensende oljebasert drivstoff mer konkurransedyktig.
Vi kan ikke annet å tro at dette er et politisk arbeidsuhell skapt av sene nattetimer og behovet for å finne inndekning for andre viktige satsinger.
Senest i vår trakk regjeringen fram den «langsiktige og strategiske satsingen» på LNG i skipsfart. I nasjonal transportplan sier regjeringen at LNG er blant løsningene som vil ha potensiale for å utløse større utslippsreduksjoner i flere viktige deler av sjøtransporten.
Denne avgiften er det motsatte av strategisk satsing.
Uten at regjeringen har analysert konsekvensene eller varslet næringen, innføres en avgift som rammer de mest miljøvennlige skipene i norske farvann. Når partiene nå går inn i de avsluttende forhandlingene i Stortinget, forventer vi at de rydder opp dette arbeidsuhellet.
I 2017 kan vi ikke være bekjent av å gjøre det vanskeligere å velge miljøvennlig.
