Kategoriarkiv: Meninger
– Gjør deg klar for sikrere, smartere og grønnere skipsfart
Bjørn K. Haugland
Konserndirektør og Chief Sustainability Officer (CSO) i DNV GL.
Har over 20 års ledererfaring fra alle DNV-GL sine forretningsenheter, inkludert 6 år hvor han har bodd og jobbet i Asia.
Sterke utviklingstrender knyttet til bærekraft og teknologi vil påvirke skipsfart slik vi kjenner den i dag.
Ti drivere vil etter min mening gradvis endre shippingbransjen mot nye forretningsmodeller basert på mer fjernstyring, mer autonomi og et redusert behov for mannskap ombord. En økende andel av autonom skipsfart har et potensial til å gi økonomiske og miljømessige gevinster til industrien, kundene og til samfunnet som helhet.
1. Bedre sikkerhet
Menneskelige feil utgjør en så vesentlig andel som 70 til 80 prosent av alle ulykker på sjøen. Å erstatte menneskelig kontroll med pålitelig teknologi har et potensial til å øke sikkerheten vesentlig.
2. Reduserte driftskostnader
Ubemannede eller delvis ubemannede skip har et vesentlig potensial for å redusere driftskostnader. Bemanningen representerer som regel mer enn 30 prosent av de samlede driftskostnadene, samt omkring 10 prosent av de gjennomsnittlige fraktratene.
3. Reduserte konstruksjonskostnader
Fjerning av overbygg, lugarer og andre mannskapsrom, vil redusere konstruksjonskostnadene (ingen aircondition, oppvarming eller ventilasjon etc.). Mange fasiliteter og systemer finnes ombord for å sikre at mannskapet blir tatt vare på og har det trygt og behagelig. En redusering eller eliminering av behovet for mannskap om bord, vil forenkle skipskonstruksjonen radikalt og senke bygge- og vedlikeholdskostnadene.
4. Økt miljømessig bærekraft
Langsom transport er muligens det mest åpenbare tiltaket for å oppnå dette målet. En redusering av drivstofforbruket til et fartøy kan redusere utslippene tilsvarende. Langsommere seilefart blir økonomisk lønnsomt hvis kostnadene til mannskap kan reduseres. Dermed vil effekten av ubemannede, selvseilende fartøyer med en mer utpreget bruk av slow steaming ikke bare være økonomisk, men også vesentlig forbedre bærekraften innen sjøtransport.
5. Økt sosial bærekraft
Arbeid til sjøs blir i økende grad sett på som lite attraktivt. Sjøreiser er lange og er ofte ensformige. Havnebesøk, som kan tilby litt adspredelse, er ofte korte, og gir lite tid i land. Sjøfolkene blir utsatt for en adskillelse fra det sosiale livet på grunn av de lange periodene de må tilbringe borte fra familie og venner. Fremtidens sjøfolk kan kontrollere og overvåke rutene og navigeringen til et ubemannet skip fra en driftssentral på land, planlegge vedlikeholdsrutiner, eller til og med føre skipet når det kommer til en havn. Samtidig vil de kunne være nærmere familiene sine, og dra fordel av mer normale arbeidstider.
6. Sterkere kompetansegrunnlag
Mens oppgaver og jobber gradvis flytter seg fra sjø til land, vil industriene sette krav om ny kompetanse. Dette vil tiltrekke seg talenter med ny kunnskap og kompetanse som vil styrke shippingbransjens konkurransekraft.
7. Økt konkurransekraft
Smartere skip med økt lastekapasitet og reduserte driftskostnader, vil gjøre shippingbransjen mer konkurransedyktig sammenlignet med andre transportmetoder. Samtidig som transportvolumene øker, vil flytting av godstransport fra land til sjø redusere tettheten av forurensende lastebiler på veiene.
8. Redusert risiko for pirater
Det vil bli færre situasjoner med menneskelige gisler og et fjernstyrt skip vil kunne «stenges av» fra land. Dette vil gjøre det vanskelig for pirater å ta kontroll over fartøyet.
9. Åpner opp for nye muligheter og løsninger
Samtidig som man får mer plass til last, vil fjerning av fasiliteter for mannskapet om bord åpne for løsninger med automatisk lasting og lossing. Andre eksempler på nye muligheter for bransjen fremover omfatter for eksempel små, ubemannede fartøyer som fjerner behovet for mer kostbar infrastruktur i byer, slik som broer.
10. Nye forretningsmodeller
Framover vil vi få se innovasjoner innen forretningsmodeller gjennom hele kjeden med shipping, bygging og mer avanserte og sammenkoblede plattformer basert sanntids digitale protokoller med shipping-data i hele leverandør kjeden.
Veien videre
Veien mot oppkoblete og autonom shipping vil skje trinnvis. Den vil begynne med små, spesialiserte lasteskip for kyst og lokaltrafikk. Det er mange nivåer mot helt selvkjørende skip, og vi vil se en gradvis økning for alle typer fartøyer etter hvert som teknologien modnes og det bygges erfaring. Det må utvikles regelverk for å få til en sikker og ansvarlig implementering av ny teknologi og løsninger.
Ubemannet skipsfart har et potensial for å drive fram en økonomisk, miljømessig og sosialt bærekraft. Det gleder meg at den norske shipping klusteret er aktivt med på å skyve denne agendaen framover, utvikle og implementere ny teknologi og løsninger. Norges Rederiforbund lanserte nylig en mulighetsanalyse som viser hvordan bransjen kan utvikle seg videre i et bærekraftig perspektiv.
Jeg mener autonome nullutslipps fartøyer vil endre kriteriene for global skipsfart og bidra til at FNs bærekraftsmål. Jeg tror endringene kommer fortere enn vi aner.
En lengre versjon av dette innlegget ble først publisert hos TU.
De nye arbeidsplassene skapes i de nye bedriftene
Torger Reve
er professor i strategi og industriell konkurranseevne ved Handelshøyskolen BI hvor han også tidligere har vært rektor. Før det var han professor ved NHH, og administrerende direktør ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF). Har forsket på næringsutvikling og verdiskaping i en årrekke.
Resultatene for MIT REAP South West Norway prosjektet (MIT = Massachusetts Institute of Technology, REAP = Regional Entrepreneurship Acceleration Program) ble presentert for Næringsminister Monica Mæland på Arendalskonferansen tidligere i dag. Samtidig ble en ny konsortieavtale inngått mellom universitetene og høyskolene på Vestlandet for å utvikle sterkere innovative økosystemer og for skape bedre forutsetninger for skalering av nye bedrifter. Det skapes tusenvis av nye bedrifter hvert år, men bare et fåtall av disse nye lykkes og klarer å vokse.
I Norge er det en forestilling om at det er de store bedriftene og det etablerte næringslivet som skaper de nye arbeidsplassene. Nye tall fra forskningsprosjektet «The State of Norwegian Entrepreneurship» ved Handelshøyskolen BI viser et helt annet bilde. Det er de nye og de unge bedriftene som betyr mest for jobbskaping og omstilling. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA som del av MIT REAP prosjektet.
2 av 3 nye arbeidsplasser
I prosjektet så vi på netto nyskaping i privat sektor i perioden 2003 – 2014, og i denne perioden ble det skapt 350.000 nye heltids arbeidsplasser i næringslivet i Norge. Av disse 350.000 nye arbeidsplassene ble 130.000 skapt i det etablerte næringslivet, først og fremst i de store og mellomstore bedriftene med mer enn 10 ansatte.
Samtidig ble 220.000 nye heltids arbeidsplasser skapt i de nyetablerte bedriftene. Det betyr at bortimot 2 av 3 nye arbeidsplasser er skapt i de nye og unge bedriftene. 120 000 av disse nye arbeidsplassene er skapt i de små nyetablerte bedriftene med mindre enn 10 ansatte (Start-ups), så disse representerer samme netto jobbskaping som hele det etablerte næringslivet. Disse bedriftene utgjør 90 prosent av det samlede antall nyetableringer.
Potensial for mer vekst
Det som er særlig verdt å merke seg er imidlertid den jobbskapingen som har skjedd i de nyetablerte bedriftene som klarer å vokse. Nyetablerte bedrifter med mer enn 10 ansatte (Scale-ups) utgjør bare 10 prosent av de nyetablerte bedriftene. Likevel står de for nesten en like stor netto jobbskaping som de 90 prosent små nyetablerte bedriftene, med til sammen 100.000 nye fulltids arbeidsplasser. Her er det et stort potensial for mer vekst som i dag ikke realiseres.
Det er altså tre grupper bedrifter som står for nesten like store andeler netto jobbskaping i privat sektor: Det etablerte næringslivet med noe over 1/3, de små nyetablerte bedriftene med om lag 1/3 og de nye vekstbedriftene med noe under 1/3 av de nye arbeidsplassene.
De unge vekstbedriftene
Vår anbefaling i MIT REAP prosjektet er å innrette innovasjonspolitikken mot de unge vekstbedriftene. Disse bedriftene trenger bedre rammebetingelser. Eller mer presist, det trengs skatteincentiver som får investorer til å investere i unge vekstbedrifter, fremfor å investere i etablerte bedrifter, fonds og eiendom. Kapitalfunn er et slikt virkemiddel, men rammene er fortsatt små.
For det andre må vi skolere skalering og kommersialisering. Grundere må lære hvordan en tar de nye bedriftene gjennom de vanskelige markedsutviklingsfasene. De må utvikle nye forretningsmodeller som både gir verdiskaping for kundene og verdiskaping for bedriften selv. Grundere må ganske enkelt lære å tenke forretning. Digitalisering åpner helt nye muligheter her.
Må finne investorer
Det er ikke nok å være innovativ og ha utviklet ny teknologi. Det er kombinasjonen av ideer, teknologi og forretning som skaper resultatene. Da må det være et tilstrekkelig antall kunder som er villig til å betale for produktene og tjenestene til den nye bedriften, og det må finnes investorer som er villig til å satse penger på den nyetablerte bedriften. Først da vil bedriften kunne skalere.
Det er nok kapital i Norge, men det er ikke alltid kapitalen møter de gode nye prosjektene. Utfordringen har vært å få frem tilstrekkelig antall gode prosjekter som lar seg skalere. Bedre rammebetingelser for ventureinvesteringer og bedre kompetanseutviklingsprogram for grundere er noe av oppskriften for å få frem nye lønnsomme arbeidsplasser.
Dreining av offentlige virkemidler
Det er ikke nyskapingen som mangler. Det er evnen til å få de nyetablerte bedriftene til å vokse, som er for svak. Innovasjonspolitikken i dag retter seg i altfor stor grad mot enten det etablerte næringslivet eller de helt nyetablerte bedriftene. I MIT REAP prosjektet foreslår vi en dreining av de offentlige virkemidler mot de unge vekstbedriftene. Men minst like viktig er å skape skaleringskompetanse som gjør at bedriftene klarer å vokse og bli lønnsomme.
Innovative økosystemer
Det er her det innovative økosystemer kommer inn. Det innovative økosystemet består av grundere, ventureinvestorer, etablerte bedrifter, universiteter og virkemiddelapparat i tett samspill. Næringsklyngene spiller en sentral rolle, slik vi kjenner det fra de havbaserte næringer på Vestlandet. Erfarne mentorer som har startet bedrifter selv, spiller en viktig rolle; noe vi har fått demonstrert fra nyskapingsmiljøet i Boston. Krevende og kompetente investorer spiller en stor og viktig rolle. Det siste er gjerne flaskehalsen i Norge.
Universitet og høyskoler
Og jeg vil legge til: Universitetene og høyskolene må spille en stadig viktigere rolle i utviklingen av regionale innovative økosystemer. Dagens konsortieavtale mellom universitetene og høyskolene på Vestlandet om videreføring av MIT REAP prosjektet, er i så måte en viktig forpliktelse fra rektorenes side om at universitetene og høyskolene mener alvor når de snakker om innovasjon og entreprenørskap. Dette skal det bli nytt livskraftig næringsliv av.
Les flere av Torger Reves kommentarer på Sysla:
Omstilling gir gründere spillerom
Vi trenger bedrifter som kan forandre næringslivet
Slik skal vi få radikal omstilling i en ny region
Har vi satset for tungt på olje og offshore her vest?
Asia er ingen trussel mot Norge
Nå starter ombyggingen av kysten
Oljekuttene vil drive fram et teknologiskifte
Kor e alle helter hen?
Ikke lenger nok å være best og dyrest
Fornybar AS – klimainnsats eller klimaalibi?
Siden budsjettvedtaket i Stortinget i 2015 der Venstre og Kristelig Folkeparti fikk Regjeringen med på forslaget om et investeringsselskap, har det kommet lite nytt. Vi har fått vite at selskapet skal ligge i Stavanger og at det på sikt skal ha en investeringskapital på rundt 20 milliarder.
Men hva skal selskapet egentlig gjøre?
Kan få stor betydning
Det som er sikkert, er at dette er midler som kan få stor betydning for å redusere klimagassutslipp. Overgangen fra fossil til fornybar energi, det grønne skiftet, er kapitalintensivt.
Mange av de fornybare løsningene som er tilgjengelig i dag, kan allerede være kommersielle gitt tilgang på investeringskapital med lang nok horisont.
Der den fossile økonomien er basert på råvarene olje, kull og gass, vil nullutslippssamfunnet ha kapital som kanskje den viktigste “råvaren”. Når investeringen er tatt, så tar sola og vinden over mesteparten av driften.
Risikovillig kapital med lang horisont, kan derfor gi store deler av verden tilgang på rimelig og fornybar energi.
Venter på avklaringer
Forslaget om å om “å opprette et nytt investeringsselskap med formål å bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom investeringer som direkte eller indirekte bidrar til reduserte klimagassutslipp” har fått enstemmig støtte i Stortinget, og det er derfor grunn til å tro at et det vil bli noe av, også ved et eventuelt regjeringsskifte.
Det betyr imidlertid ikke at det er sikkert at innretningen blir slik at midlene faktisk blir brukt. De rødgrønnes millioner til Investinor har vist at det må mer enn bevilgning av midler for at det skal bli gjort en forskjell.
Summen som er tenkt overført til Fornybar AS kan virkelig gjøre en forskjell.
Men hvilken innretning vil selskapet få? Hvilke behov skal det løse? Skal det ha fokus på Norge, Europa eller verden? Kan det løfte fram nye teknologier eller spre viktige klimaløsninger? Hvordan blir samspillet med norsk næringsliv? Finansbransje, energiselskaper, industriaktører? Kan selskapet klare flere ting?
Spørsmålene er mange mens vi venter på at regjeringen skal komme med flere avklaringer.
Har erfaringen
Norge er rikt på kapital. Vi har også lang erfaring innen energisektoren.
Scatec Solar og Statkraft utvikler allerede fornybar energi over hele verden, og det statlige investeringsfondet Norfund bidrar gjennom risikovillig kapital til dette skjer også i de fattigste landene.
Nedgangen i oljenæringen betyr ikke bare flere ledige plattformarbeidere, men også at flinke finansrådgivere, meglere, konsulenter, advokater og prosjektledere frigjøres til nye oppgaver.
Kan et nytt investeringsselskap kombinere investering i klimaløsninger med å bygge opp en norsk grønn finansklynge som gjør en global forskjell? Det bør jo være mulig for en økonom som har jobbet med finansiering av borerigger å skifte beite til finansiering av store solcelleprosjekter?
Kapitalen til et nytt investeringsselskap kan dermed bidra til at land som står foran en energivekst, får denne veksten med fornybare teknologier, framfor fossil energi.
Må ha flere verktøy
Norge er også et land med en høykompetent prosessindustri med ambisiøse klimamål. Utvikling av nye industrielle prosesser er avgjørende for å redusere både norske og globale utslipp.
Både dagens og morgendagens industri vil produsere viktige produkter for å kunne fase ut bruken av olje, kull og gass. Det er kostbart å investere i ny teknologi, selv om den er moden, og behovene strekker seg lengre enn Enovas hjelpende hånd.
Det nye investeringsselskapet kan bli viktig for industrien, og for implementering av kostbare klimatiltak i denne sektoren, dersom det innrettes og gis mandat til å investere i nasjonale industriprosjekter, med mål om reduserte utslipp og kommersialisering av klimateknologi.
Klimaprosjekter i eksisterende industri vil ha behov for lån og garantier, mens mindre teknologibedrifter i større grad vil kunne ha behov for egenkapital. Fornybarfondet må derfor ha flere verktøy i verktøykassa. Kombinasjonen av evnen til å være både langsiktig og risikovillig vil være avgjørende for å lykkes.
Håper på avklaringer
En mulighet er selvsagt at Fornybar AS blir et investeringsselskap som kun går inn fornybare prosjekter med lav risiko og gode inntjeningsmuligheter fra dag én.
Det er store forretningsmuligheter i omstillingen verden går gjennom, og det er det selvsagt mulig å tjene penger på. Men trenger vi egentlig et nytt stort, statlig fond dersom det bare skal konkurrere med andre europeiske investorer om å investere i fornybare prosjekter som i dag ikke har spesielle utfordringer med å skaffe nok kapital?
Det er verdt å minne om at vedtaket om å opprette Fornybar AS kom i samme statsbudsjettforlik som, stikk i strid med tidligere signaler, økte utbyttet fra Statkraft, noe som førte til at selskapet droppet sin satsning på havvind.
Om ikke pengene brukes effektivt i Fornybar AS, kommer man ikke utenom tanken på om de ikke ville kommet like godt til nytte gjennom å la Europas største produsent av fornybar energi få beholde tilstrekkelig kapital til å satse mer offensivt.
Fornybar AS kan lett bli nok et eksempel på gode politiske intensjoner som ender opp som ubrukte midler i Finansdepartementets hule hånd. Selskapet kan bli et billig klimapolitisk alibi med marginal klimapolitisk effekt, eller et effektivt redskap i det grønne skiftet. ZERO håper vi snart får avklaringer som gir oss grunn til å tro at det blir det siste.
ZERO arrangerer frokostmøte om temaet i Arendal tirsdag, i forkant av PROSIN-konferansen.
«Sommeren da dieselen fikk dødsdommen»
Anders Bjartnes
Ansvarlig redaktør i Energi og Klima og redaktør for Norsk Klimastiftelses publikasjoner. Har mer enn 25 år bak seg i pressen, blant annet fra VG, DN og Recharge.
Sommerukene har gitt en lang rekke nyheter som alle peker i samme retning: Elbilen kommer til å overta. Teknologi og markedskrefter, politikk og reguleringer – forbrenningsmotoren skal på historiens skraphaug.
Det kommer ikke til å skje i morgen, dødskampen kan bli lang. Men utfallet er gitt. Mentalitetsendringen er slående. Se for eksempel denne saken i FT som forteller om tysk bilindustris iPhone-moment.
Ny Tesla
Lanseringen av Teslas 3-modell vil kanskje bli stående som en like viktig begivenhet som presentasjonen av Apples første iPhone, eller kanskje enda større: Som lanseringen av T-Forden, modellen som gjorde bilen til et masseprodukt.
Det kommer en utfordrer som kort og godt er et bedre produkt enn det markedet så langt har blitt tilbudt. Tesla kommer inn fra siden, og har ingenting å forsvare i den gamle verden av diesel og bensin.
Ingen produksjonslinjer som risikerer å bli gamle før tiden, ingen historisk arv å ivareta – og heller ikke noe ansvar overfor ansatte og underleverandører som kan bli ofre i den store omstillingen som er på trappene.
Svarene
De store og etablerte bilfabrikantene må svare på utfordringen Tesla representerer. De kan gjøre det halvhjertet, slik GM ser ut til å velge med sin Chevrolet Bolt/Opel Ampera.
Produksjonsvolumene er lave, men kan sikkert økes raskt hvis suget fra markedet virkelig kommer.
Volvo har sagt at alle nye modeller som lanseres fra 2019 vil ha ledning. Porsche satser elektrisk. Og sist ute var italienske Maserati, som eies av Fiat/Chrysler.
Toyota har i sommer varslet at de kommer med en ny og revolusjonerende batteriteknologi rett på den andre siden av 2020. Nissans nye Leaf er like om hjørnet.
Dieselbråk i Tyskland
De politiske signalene er viktige. Beslutningene i Frankrike og Storbritannia om forbud mot fossilbiler fra 2040 sender klare budskap om retningen to store europeiske land ønsker å gå.
I Tyskland har sommerens nyhetsbilde vært preget av dieselbråk og avsløringer om kartellsamarbeid mellom de store bilfabrikantene.
De store tyske bilfabrikantene anklages for å ha samarbeidet om tekniske standarder for å kunne jukse med utslippene. I Tyskland er bilindustrien en sterk og mektig aktør, og svært viktig for sysselsettingen.
Et forbud mot forbrenningsmotoren fra 2030 vil ifølge en analyse gjort på oppdrag fra bilindustrien kunne sette 600.000 arbeidsplasser i fare.
Ikke lett
Onsdag denne uken ble det holdt et diesel-toppmøte hos Angela Merkel og bilfabrikantene lover å gjøre en software-oppdatering på 5 millioner dieselbiler som vil få ned utslippene noe – et langt mindre drakonisk inngrep enn grønne krefter kunne ønske.
Det kommer foreløpig ikke noen sluttdato for diesel i Tyskland, men det er ingenting som tyder på at omstillingstrykket mot BMW, VW og Mercedes kommer til å bli mindre i tiden fremover.
Skal Tyskland ha troverdighet som klimaleder, kan ikke landet ha en bilpark som går på diesel og kraftverk som går på kull. Bilindustrien er imidlertid sterkt innvevd med politikken i Tyskland, så det er heller ingenting som tyder på at overgangen vekk fra diesel og bensin blir lett å gjennomføre.
Tror det vil gå fortere
Utrullingen av elbiler har foreløpig kommet kort. Norge er et laboratorium. Ikke noe annet sted har elbiler så høy markedsandel av nybilsalget.
I denne analysen går Albert Cheung fra Bloomberg New Energy Finance gjennom en rekke spørsmål knyttet til forhold som både kan forsere og bremse takten i overgangen.
Noen av hovedpunktene: Bare omkring 1 prosent av det globale nybilsalget i verden er nå elbiler, så her er Norge virkelig et annerledesland. Men med billigere og bedre batterier blir elbilene stadig mer konkurransedyktige i pris. De er mye billigere å kjøre enn en fossilbil.
Bloomberg New Energy Finance har skrudd opp sine forventninger til hastigheten på overgangen ganske mye fra i fjor til i år. I 2016 ble det forventet at 35 prosent av nybilsalget i 2040 vil være elbiler, mens årets analyse setter dette tallet til 54 prosent.
Med dette tempoet vil en tredjedel av den totale bilflåten i 2040 gå på strøm. Oljeetterspørselen falle med 8 millioner fat om dagen, mens elbilene vil ta 5 prosent av det globale strømforbruket.
Kartet tegnes om
Jo større fornybarandel i strømnettet, jo større utslippsreduksjoner vil oppnås. Med utbygging av solenergi vil også stadig mer av ladingen skje når det er mye solstrøm tilgjengelig.
Men politisk backing og incentiver av forskjellige slag er inntil videre nødvendig for at tempoet i overgangen skal holdes oppe. Forsvinner incentivene, faller farten i omstillingen. Kampen mot lokal luftforurensning er en sterk driver i mange land og byer.
Det er også en rekke andre forhold som kan begrense tempoet. Fra oljeindustrien og andre elbil-skeptikere pekes det stadig på at tilgangen på litium og andre mineraler kan bli et problem. En annen mulig brems er knyttet til ladeinfrastruktur, ikke minst i byområder der folk ikke har sin egen private parkeringsplass eller garasje. Samtidig blir hyppig lading et mindre akutt problem når bilenes rekkevidde øker.
Oppsummeringen er denne: Både teknologi, marked og politikk arbeider for elbilen. Forbrukernes preferanser endres. Et eksempel er Shell-bossen Ben van Beurden som vil bytte til en Mercedes plug-in nå i høst. Det mentale kartet er i ferd med å bli tegnet om.
Innlegget ble først publisert hos Energi og Klima.
«Ampere er mykje meir enn ei ferje»
Den 31. juli publiserte Sysla ein artikkel som tok for seg driftsproblem med den elektriske bilferga MF «Ampere» som har gått i rute over Sognefjorden sidan 2015.
Som vestlending og flittig ferjebrukar kan eg skjøna dei reisande sin frustrasjon over innstillingane Sysla skriv om, men artikkelen gir ikkje eit rett bilete av dagens situasjon.
Dette er og eit tilsvar til alle som i ulike kommentatorfelt brukar nemnde artikkel som eit bevis på at batteriteknologien ikkje er klar.
Unik
MF Ampere var verdas fyrste heilelektriske ferje, og er difor unik i maritim samanheng. Slike store utviklingsprosjekt skaper alltid utfordringar, som ein løyser undervegs.
Problema ein opplevde i fjor vart i stor grad løyst i februar ved å setja inn meir batterikapasitet og auke ladeeffekten frå land – og det er eit mindretal av innstillingane i 2017 som skuldast batterisystema. I perioden mai-juli har også Ampere fleire dagar gått i A-ruta, som i praksis betyr at ferja utfører opptil 12 fleire avgangar dagleg enn dei kontraktsfesta 34. Eit sterkt bevis på at teknologien fungerer!
Ein kan og nemna at ein ved innføringa av Ampere auka talet på ferjer på sambandet frå to til tre, for å redusera risikoen for oppdragsgivar og reisande. Til tross for ein noko mindre driftsregularitet på ei av dei tre ferjene, har ein difor likevel hatt eit betre tilbod på sambandet etter innføringa enn det som var tilfellet før Ampere.
Strengare miljøkrav
Som ein av dei som har følgd Ampere-prosjektet frå byrjinga, meiner eg vidare at ein ikkje kan snakka om Ampere utan å nemne den store verdiskapinga ferja har hatt for den norske maritime industrien.
Då idéen om verdas fyrste heilelektriske ferje tok form i 2012, var elektrifisering av skip berre ein visjonær tanke i store delar av det maritime miljøet. Ved sjøsettinga i 2015 vakte MF Ampere difor stor merksemd over heile verda. Etter berre kort driftstid beviste ferja for industrien at batteriteknologi gir store reduksjonar i både energikostnader og utslepp.
Ved å demonstrera at batteriteknologien var kome så langt at den var blitt et alternativ, var Ampere ein direkte årsak til at regjeringa sette strengare miljøkrav i ferjeanboda frå 2014. Som følgje av dei nye krava vil i overkant av 50 bilferjer med batteripakker vil være i drift i løpet av 2020. Ampere har også lagt grunnlaget for teknologi og løysingar som har komme til nytte i fleire andre sektorar, som til dømes offshoresektoren der fleire og fleire båtar no får installert batteri om bord.
Store verdiar
Det som i 2012 var ein visjonær tanke, er i dag ein realitet. Batteri til skip er blitt ei ny næring, og Noreg med Vestlandet i front er på mange måtar blitt ein spydspiss for elektrifiseringa av skipsfarten. Det seier seg sjølv at dette gir stor verdiar for norsk industri i form av eksporterbar teknologi, som er med på å sikre både noverande og framtidige arbeidsplassar.
Eit mål for alle oss som utgjer den norske maritime klynga er å gjera norsk shipping til eit utstillingsvindauga og ein plattform for eksport av miljøteknologi og grøne transporttenester. Dette oppnår me gjennom å utvikla nye løysingar som verda treng, og som er banebrytande for teknologiutviklinga i næringa. MF Ampere er for meg eit av dei beste eksempla på korleis me har lukkast i dette arbeidet.
«Ampere er mykje meir enn ei ferje»
Den 31. juli publiserte Sysla ein artikkel som tok for seg driftsproblem med den elektriske bilferga MF «Ampere» som har gått i rute over Sognefjorden sidan 2015.
Som vestlending og flittig ferjebrukar kan eg skjøna dei reisande sin frustrasjon over innstillingane Sysla skriv om, men artikkelen gir ikkje eit rett bilete av dagens situasjon.
Dette er og eit tilsvar til alle som i ulike kommentatorfelt brukar nemnde artikkel som eit bevis på at batteriteknologien ikkje er klar.
Unik
MF Ampere var verdas fyrste heilelektriske ferje, og er difor unik i maritim samanheng. Slike store utviklingsprosjekt skaper alltid utfordringar, som ein løyser undervegs.
Problema ein opplevde i fjor vart i stor grad løyst i februar ved å setja inn meir batterikapasitet og auke ladeeffekten frå land – og det er eit mindretal av innstillingane i 2017 som skuldast batterisystema. I perioden mai-juli har også Ampere fleire dagar gått i A-ruta, som i praksis betyr at ferja utfører opptil 12 fleire avgangar dagleg enn dei kontraktsfesta 34. Eit sterkt bevis på at teknologien fungerer!
Ein kan og nemna at ein ved innføringa av Ampere auka talet på ferjer på sambandet frå to til tre, for å redusera risikoen for oppdragsgivar og reisande. Til tross for ein noko mindre driftsregularitet på ei av dei tre ferjene, har ein difor likevel hatt eit betre tilbod på sambandet etter innføringa enn det som var tilfellet før Ampere.
Strengare miljøkrav
Som ein av dei som har følgd Ampere-prosjektet frå byrjinga, meiner eg vidare at ein ikkje kan snakka om Ampere utan å nemne den store verdiskapinga ferja har hatt for den norske maritime industrien.
Då idéen om verdas fyrste heilelektriske ferje tok form i 2012, var elektrifisering av skip berre ein visjonær tanke i store delar av det maritime miljøet. Ved sjøsettinga i 2015 vakte MF Ampere difor stor merksemd over heile verda. Etter berre kort driftstid beviste ferja for industrien at batteriteknologi gir store reduksjonar i både energikostnader og utslepp.
Ved å demonstrera at batteriteknologien var kome så langt at den var blitt et alternativ, var Ampere ein direkte årsak til at regjeringa sette strengare miljøkrav i ferjeanboda frå 2014. Som følgje av dei nye krava vil i overkant av 50 bilferjer med batteripakker vil være i drift i løpet av 2020. Ampere har også lagt grunnlaget for teknologi og løysingar som har komme til nytte i fleire andre sektorar, som til dømes offshoresektoren der fleire og fleire båtar no får installert batteri om bord.
Store verdiar
Det som i 2012 var ein visjonær tanke, er i dag ein realitet. Batteri til skip er blitt ei ny næring, og Noreg med Vestlandet i front er på mange måtar blitt ein spydspiss for elektrifiseringa av skipsfarten. Det seier seg sjølv at dette gir stor verdiar for norsk industri i form av eksporterbar teknologi, som er med på å sikre både noverande og framtidige arbeidsplassar.
Eit mål for alle oss som utgjer den norske maritime klynga er å gjera norsk shipping til eit utstillingsvindauga og ein plattform for eksport av miljøteknologi og grøne transporttenester. Dette oppnår me gjennom å utvikla nye løysingar som verda treng, og som er banebrytande for teknologiutviklinga i næringa. MF Ampere er for meg eit av dei beste eksempla på korleis me har lukkast i dette arbeidet.
– For et hykleri Høyre og Solberg holder på med
Oljevirksomheten har vært gjennom en stor nedtur, og ennå er det langt frem til den er oppe igjen, selv om OPEC-reduksjonene har hjulpet noe.
Nå kommer Solberg med utspill om at Høyre vil stimulere oljevirksomheten med skatteendringer for å få fart i utbyggingen av modne felt. Dette har stått i regjeringserklæringen helt siden de tiltrådte. Og hadde vært et ypperlig tiltak under nedturen for å få opp aktiviteten. Flere ville da kunne unngått å miste jobbene sine.
Solberg selv sier det slik til NTB:
«Det er to viktige grunner til at vi gjør dette: Det vil gi staten og det norske samfunnet mer inntekter, og det vil føre til økt trykk på forskning og utvikling av denne teknologien, noe som igjen vil kunne overføres til andre sammenhenger og skape nye jobber.»
Kommer først nå
Helt enig. Det vil skape nye jobber. Økt produksjon fra produserende felt er et viktig tiltak som også Arbeiderpartiet vil gjennomføre. Men hvorfor kommer hun først nå?
Da jeg var leder i Industri Energi tok vi ved en rekke anledninger opp dette med regjeringen, og ba dem gjennomføre forslaget som de hadde i regjeringserklæringen. Men nei, hverken dette, utviding av permitteringsregelverket, eller satsing på plugging av brønner var de villige til å pushe frem. Blant annet tok jeg opp spørsmålene i møte med Siv Jensen 16. september 2015.
Nå når nedturen ser ut til å ha stoppet opp, kommer forslaget på nytt. Men hvorfor gjorde man ikke noe med det da vi sto midt oppi nedturen. Da hadde også vi behov for å skape nye jobber istedet for å kaste 50.000 mennesker ut i arbeidsledighet.
Nyttårstalen
Men for Solberg var dette tydelig ønskelig, og det var det for hun sa dette i nyttårstalen sin 2015:
«Vi har lenge visst at oljeaktiviteten en dag ville passere toppen. Mye tyder på at det nå har skjedd. Nye næringer må bidra mer til å bære velferds-ordningene og løfte landet vårt videre. Da må vi gjøre det mer lønnsomt å investere i nye norske arbeidsplasser. Vi må bli bedre på å skape nytt. Derfor vil det i år være en historisk satsning på forskning, innovasjon og kunnskap. Det gir oss kraft til å omstille oss. Noen familier vil likevel oppleve mer usikkerhet neste år. Derfor er det så viktig å skape flere nye arbeidsplasser. Derfor må vi ruste Norge for fremtiden. Behovet for omstilling gir oss en mulighet til å skape et bedre og grønnere samfunn.»
– Slag i ansiktet
Dette førte til at både jeg og lederen for Norsk Olje- og Gass, Gro Brækken, måtte gå ut mot henne fordi hun snakket ned oljevirksomheten. Erna ville ha omstilling fra oljen fordi det ga oss muligheter til å skape et bedre og grønnere samfunn. Det var det hun sa i klartekst, uten tanke for alle de som mistet jobben.
Jeg ser fortsatt på dette som det rene slaget i ansiktet på alle de som mistet jobbene sine i oljen. Regjeringen kan ikke lastes for nedturen, men de må ta ansvaret for håndteringen. Ingenting av det vi ba om, ville de høre på. Rett nok endret de noe på permitteringsreglene etter at Fellesforbundet truet med streik våren 2016, men det var alt.
Nå tre år etter, uten at det nær sagt er skapt nye jobber i industrien overhodet, så kommer forslaget opp igjen. Forrige gang de foreslo det, da vi virkelig trengte det, gjorde de ingenting med det. De hadde det nødvendige flertallet, det var bare å sette i gang, men nei. Ingenting ble gjort.
Jeg har derfor mye mer tro på oss i Arbeiderpartiet. Vi går til valg på at vil sikre aktivitet gjennom økt utvinning i produserende felt, og vi har tenkt å gjøre det.
– For et hykleri Høyre og Solberg holder på med
Oljevirksomheten har vært gjennom en stor nedtur, og ennå er det langt frem til den er oppe igjen, selv om OPEC-reduksjonene har hjulpet noe.
Nå kommer Solberg med utspill om at Høyre vil stimulere oljevirksomheten med skatteendringer for å få fart i utbyggingen av modne felt. Dette har stått i regjeringserklæringen helt siden de tiltrådte. Og hadde vært et ypperlig tiltak under nedturen for å få opp aktiviteten. Flere ville da kunne unngått å miste jobbene sine.
Solberg selv sier det slik til NTB:
«Det er to viktige grunner til at vi gjør dette: Det vil gi staten og det norske samfunnet mer inntekter, og det vil føre til økt trykk på forskning og utvikling av denne teknologien, noe som igjen vil kunne overføres til andre sammenhenger og skape nye jobber.»
Kommer først nå
Helt enig. Det vil skape nye jobber. Økt produksjon fra produserende felt er et viktig tiltak som også Arbeiderpartiet vil gjennomføre. Men hvorfor kommer hun først nå?
Da jeg var leder i Industri Energi tok vi ved en rekke anledninger opp dette med regjeringen, og ba dem gjennomføre forslaget som de hadde i regjeringserklæringen. Men nei, hverken dette, utviding av permitteringsregelverket, eller satsing på plugging av brønner var de villige til å pushe frem. Blant annet tok jeg opp spørsmålene i møte med Siv Jensen 16. september 2015.
Nå når nedturen ser ut til å ha stoppet opp, kommer forslaget på nytt. Men hvorfor gjorde man ikke noe med det da vi sto midt oppi nedturen. Da hadde også vi behov for å skape nye jobber istedet for å kaste 50.000 mennesker ut i arbeidsledighet.
Nyttårstalen
Men for Solberg var dette tydelig ønskelig, og det var det for hun sa dette i nyttårstalen sin 2015:
«Vi har lenge visst at oljeaktiviteten en dag ville passere toppen. Mye tyder på at det nå har skjedd. Nye næringer må bidra mer til å bære velferds-ordningene og løfte landet vårt videre. Da må vi gjøre det mer lønnsomt å investere i nye norske arbeidsplasser. Vi må bli bedre på å skape nytt. Derfor vil det i år være en historisk satsning på forskning, innovasjon og kunnskap. Det gir oss kraft til å omstille oss. Noen familier vil likevel oppleve mer usikkerhet neste år. Derfor er det så viktig å skape flere nye arbeidsplasser. Derfor må vi ruste Norge for fremtiden. Behovet for omstilling gir oss en mulighet til å skape et bedre og grønnere samfunn.»
– Slag i ansiktet
Dette førte til at både jeg og lederen for Norsk Olje- og Gass, Gro Brækken, måtte gå ut mot henne fordi hun snakket ned oljevirksomheten. Erna ville ha omstilling fra oljen fordi det ga oss muligheter til å skape et bedre og grønnere samfunn. Det var det hun sa i klartekst, uten tanke for alle de som mistet jobben.
Jeg ser fortsatt på dette som det rene slaget i ansiktet på alle de som mistet jobbene sine i oljen. Regjeringen kan ikke lastes for nedturen, men de må ta ansvaret for håndteringen. Ingenting av det vi ba om, ville de høre på. Rett nok endret de noe på permitteringsreglene etter at Fellesforbundet truet med streik våren 2016, men det var alt.
Nå tre år etter, uten at det nær sagt er skapt nye jobber i industrien overhodet, så kommer forslaget opp igjen. Forrige gang de foreslo det, da vi virkelig trengte det, gjorde de ingenting med det. De hadde det nødvendige flertallet, det var bare å sette i gang, men nei. Ingenting ble gjort.
Jeg har derfor mye mer tro på oss i Arbeiderpartiet. Vi går til valg på at vil sikre aktivitet gjennom økt utvinning i produserende felt, og vi har tenkt å gjøre det.
Utsleppskutta må begynne før 2020
Lars-Henrik Paarup Michelsen
er dagleg leiar i Norsk Klimastiftelse og redaksjonsmedlem i Energi og Klima. Kvar fredag presenterer redaksjonen hos Energi og Klima fem viktige nyheitssaker frå veka som har gått. Spalta heiter “Fem på fredag” og du kan abonnere på ho her.
Nature publiserte denne veka eit ope brev om den globale klimasituasjonen signert FNs tidlegare klimasjef Christiana Figueres og fleire andre internasjonale ekspertar.
Brevet, også omtalt i internasjonale medier som The Guardian, rettar seg mot G20-landa som skal møtast i Hamburg 7.-8. juli, og har følgjande bodskap: Det skjer mykje bra på energifeltet, men innsatsen dei neste tre åra må intensiverast og styrkast. Klarar vi å knekke utsleppskurva innan 2020, er det framleis mogleg å nå Paris-målet. Forfattarane foreslår konkrete mål i seks sektorar:
(1) I 2020 må 30 prosent av global strømproduksjon vere fornybar (mot 24 prosent i 2015).
(2) I 2020 må byane årleg oppgradere minst 3 prosent av bygningsmassen til null- eller lågutsleppsstandard.
(3) I 2020 må 15 prosent av det globale nybilsalet bestå av elektriske bilar (mot 1 prosent i 2015).
(4) I 2020 må ein vere på god veg til å stoppe avskoginga, slik at skogen i 2030 blir eit netto karbonlager.
(5) I 2020 må ein ha utvikle planer og ha satt i gang tiltak for å få ned utsleppa frå verdas store industri-punktutslepp (stål, sement osv.).
(6) I 2020 må den årlege finansieringa av klimatiltak utgjere minst 1000 milliardar amerikanske dollar. Det inkluderer mellom anna at marknaden for grøne obligasjonar må vere ti gangar større i 2020 samanlikna med 2016. Krevjande, ja, men ikkje umogleg. Det handlar mykje om innstilling, avsluttar forfattarane: «We must remember that impossible is not a fact, it’s an attitude.»
Klare opplysningar
Torsdag presenterte ei arbeidsgruppe leia av investor og tidlegare New York-ordførar Michael Bloomberg sine endelege anbefalingar til kva informasjon selskap som vil rapportere om eigen finansielle klimarisiko bør inkludere. Målet er å etablere eit sett med klare, samanliknbare og konsistente opplysningar som skal gjere det mogleg for investorar, utlånarar og forsikringsselskap å «prise» eit selskaps evne til å møte klimaendringar, klimapolitikk og energiomstilling.
Bloombergs arbeid har skjedd på oppdrag frå The Financial Stability Board – eit rådgivingsorgan for G20-landa som blir leia av den britiske sentralbanksjefen Mark Carney. Carney skal presentere forslaga på G20-toppmøtet i Hamburg i juli. Med Trump rundt bordet er det langt frå sikkert at G20 vil omfamne anbefalingane, men det er kanskje ikkje så farleg. Til no har over 100 av verdas største selskap gitt offentleg støtte til forslaga som skal gi meir openheit om finansiell klimarisiko. Les også Carneys eigne ord i Financial Times og kommentar av Anders Bjartnes her på Energi og Klima.
Comeback for kol?
Nyheitsbyrået Associated Press (AP) meldte denne veka at utvinning av kol i dei tre største marknadene – Kina, USA og India – har gått opp med 6 prosent i årets fem første månader samanlikna med same periode i fjor. Mest dramatisk er utviklinga i USA der auka har vore på heile 19 prosent. Ekspertar som AP siterer meiner oppgangen i USA er marknadsdriven og midlertidig, og at det i liten grad skuldast politikken til Donald Trump. BPs statistikk for 2016 viste ein nedgang i kol-utvinning på 6,5 prosent samanlikna med 2015.
Klimaråd refsar May
Storbritannias uavhengige klimaråd, The Committeee on Climate Change (CCC), leverte denne veka ein svært kritisk rapport om Theresa Mays klimainnsats. I rapportens forord skriv rådets leiar, den konservative Lord Deben, at effektive og nye strategiar er «urgently needed» om klimagassutsleppa skal kome ned på det nivået parlamentet har vedteke (minst 50 prosent innan 2025 og minst 57 prosent innan 2030 samanlikna med 1990-nivå).
Etter 2012 har Storbritannias utsleppskutt stort sett funne stad i kraftsektoren, mens utsleppa i transport og bygg har gått opp. Regjeringa skulle etter planen lagt fram ein klimahandlingsplan før jul i fjor, men på grunn av Brexit har dette blitt utsett. Denne veka lova nyvald klimaminister Claire Perry at ein ny klimahandlingsplan («Clean Growth Plan») skal leggast fram når parlamentet er tilbake frå ferie i september. The Daily Telegraph har breiare omtale av kva tiltak CCC meiner denne planen bør innehalde.
Kinas batteriplanar overgår alle
Vi avsluttar veka med ei lita batteri-oppdatering. Onsdag kunne Bloomberg fortelje at kinesiske selskap har planar om å installere ny produksjonskapasitet for litium-ion-batteri på til saman 120 gigawatt-timar (GWt) innan 2021.
For å sette det i perspektiv: Teslas Gigafactory vil ha ein kapasitet på 35 GWt når han er i full produksjon neste år, mens global produksjonskapasitet i dag er 103 GWt per år. Analytikarane i Bloomberg New Energy Finance trur Kina vil stå for 65 prosent av verdas samla batteriproduksjon i 2021 (mot 55 prosent i dag).