På konferansen «Brytningstid» i Bergen i vår ble det sagt fra scenen at «Design Thinking» er ut, Peace Innovation er inn.» Andre hevder at Lean sin tid er forbi, nå er det «Post-Lean» som gjelder.
Jeg tror ikke på ideen om det perfekte rammeverk for å drive innovasjon. Men jeg vil fortsette å lete etter det.
Ny teknologi
Det handler ikke bare om å henge med i tiden. Vi vil helst sette vårt preg på den og forme fremtiden.
Vi har lyst til å skape de nye produktene og tjenestene, forretningsmodellene og verdikjedene. Ny teknologi kan forbedre absolutt alle arbeidsoppgaver og forretningsmodeller, eller gjøre dem overflødige. Vår bransje er på ingen måte noe unntak. Ny teknologi endrer måten energi produseres, lagres, distribueres og brukes. Våre kunder blir småskalaprodusenter. Digitale plattformer legger til rette for nye måter å kjøpe og selge energi på.
I en tid preget av både kontinuerlig forbedring og radikal nyskaping jakter vi på gode rammeverk for innovasjon. Vi forsøker å finne den beste metodikken som gjør at vi mest mulig effektivt tar i bruk og tester nye ideer og muligheter for å være i front.
Som konserndirektør for innovasjon i en tid der vi ser at alle kjente verdikjeder og forretningsmodeller kan bli snudd fullstendig på hodet, får jeg ofte spørsmålet om hvordan vi jobber med innovasjon.
Plukker det beste fra ulike teorier
Noen virksomheter organiserer sitt innovasjonsarbeid som en del av den etablerte forretningen. Andre velger å skille innovasjon ut i et eget selskap.
I BKK tester vi en hybrid-løsning. Det aller meste av forbedring og forretningsnær innovasjon skjer i driften. Samtidig har vi etablert innovasjonsselskapet BKK Grønn InVest. Selskapet skal investere i ideer og oppstartsselskap som potensielt kan disruptere eksisterende virksomhet. Det har større handlingsrom og kortere beslutningsveier. Men det lever ikke i sin egen sfære. All øvrig forretningsvirksomhet (I BKK har vi fire forretningsområder og åtte datterselskap) har minst én Grønn InVest-sponsor som både skal utfordre innovasjonsselskapet, bidra med kunnskap for å kunne videreutvikle ideene, og samtidig bringe lærdom tilbake til egen virksomhet.
På denne måten henter vi det beste fra teorien om at innovasjon bør skje i etablert organisasjonsstruktur og teorien om at innovasjon får mest fart hvis det gis friere tøyler. Målet er å finne en modell der vi utvikler det eksisterende og samtidig utforsker nye muligheter.
Del, samarbeid, utvikle talent
Jeg tror tverrfaglighet og samarbeid er en nøkkel til innovasjon. Da må en tørre å dele gevinst og bidra til andres suksess.
Med BKK Grønn InVest har vi valgt å åpne dørene for eksterne selskap på en helt annen måte enn vi har hatt tradisjon for. Vi deler ideer med samarbeidspartnere og potensielle konkurrenter. En god forretningsidé trenger de riktige menneskene. Den trenger handlingsrom for uttesting, et økosystem for videreutvikling og kapital for vekst. Og innovasjonsrammeverk. Ikke bare ett. Vi må plukke det beste fra de metodene som tilfører innovasjonsarbeidet verdi.
Vi bruker Leanverktøy til kontinuerlig forbedring og businesss model Kanvas for ny forretningsutvikling når det er gunstig.
Design Thinking
I år har BKK sju ansatte som tar en executive master i Design Thinking. Design Thinking er at av mange verktøy og tankesett der kunden settes i sentrum. Design Thinking er inspirerende, det er en metode som definitivt skaper engasjement, og det er et nyttig verktøy. Men det er ikke nok. Vi må lete videre. Det beste med å ta i bruk nye metoder er at vi aldri gror fast i rammeverk som virker hemmende.
Dersom et innovasjonsrammeverk eller metode får leve for lenge alene i et selskap kan det ende opp med å bli formalisert inn i så mange påkrevde steg, sjekklister og beste praksis at det går på bekostning av tempo. Rammeverk er bra, men ingen er så gode at en bør velge ett, og ingen bør få gro fast.
Tenkte stort og starte smått
For meg er essensen i innovasjonsarbeid at vi våger å tenke stort, starter smått og skalerer de gode ideene fort. Vi må teste ut, prøve, lære, feile, avslutte, aksepter en viss grad av kaos, velg bort, ta sats, og hoppe i det. På nytt og på nytt. Et rammeverk er ofte bare et virkemiddel som hjelper oss til å våge å utfordre det etablerte. Det kan ha så fancy navn det bare vil, men det er fremdeles bare et rammeverk.
Jeg mener vi alltid bør jakte på en bedre løsning, og ta det beste fra hver teori. Det er litt som å aldri slutte å se verden med nye briller.
Jannicke Hilland
Konsernsjef i BKK. Sivilingeniør fra University of Manchester, dr. scient fra Universitetet i Bergen, delfag i strategisk ledelse fra Norges Handelshøyskole.
BKK, SKL, Norsk klimastiftelse, politikere, næringsliv og akademia samles til et åpent seminar på Stord 3. mai for å finne svar på hvordan vi skal løse klimautfordringene og samtidig skape arbeidsplasser og skatteinntekter som er grunnlaget for velferdssamfunnet vårt.
Norge har rikelig tilgang på rimelig, fornybar og regulerbar vannkraft, som det er stort behov for. Norge har halvparten av magasinkapasiteten i Europa. Vi har verdens mest stabile energiforsyning. Vi sitter på en fantastisk ressurs som vi må utnytte.
Les også: Mener fire prosjekter kan skape 1250 arbeidsplasser
Ser vi på verdiskaping per sysselsatt i dag, ligger petroleumsnæringen langt foran alle andre næringer med 7,6 millioner kroner per arbeider. Kraftbransjen som jeg representerer, er den som ligger nærmest med 4,7 millioner kroner. Det er ingen tvil om at for å nå klimamålene trenger vi å sette fart i den grønne omstillingen av næringslivet.
Prinsippet om at forurenser betaler, gjør det mer lønnsomt å satse på klimavennlig teknologi. Vi ønsker at myndighetene legger dette prinsippet til grunn i enda større grad enn i dag. I offentlige anbudsprosesser kan det settes krav som bidrar til grønne løsninger, slik det er gjort på en del ferjesamband som har fått batteridrevne fartøy. Klimameldingen, som ble behandlet i energi- og miljøkomiteen på Stortinget 26. april, har med et krav om nullutslipp fra turistskip i norske fjorder fra 2026. Det er positivt!
Vi vil ikke finne én ny næring som alene kan erstatte olje- og gassnæringen. Det finnes nemlig ingen næring med tilsvarende superprofitt. Inntektene og arbeidsplassene vil i fremtiden komme fra flere bransjer og sektorer. Over hele Vestlandet arbeides det nå med konkrete prosjekter som på kort sikt kan gi store utslippsreduksjoner og mange nye arbeidsplasser.
Solceller: Et av prosjektene er bokstavelig talt en solskinnshistorie fra Årdal. Ingen i verden lager silisiumskiver til solceller med så lavt CO2-avtrykk som NorSun i Årdal. Nå vil selskapet doble produksjonen for å møte etterspørselen. Tilgang på lokal vannkraft og naturlig kjøling fra Årdalsvatnet gjør at produktene til NorSun får et lavere klimaavtrykk enn det konkurrentene kan produsere. Produktene er dermed svært attraktive i markedet, særlig i Frankrike som har gode støtteordninger for solcelleprodusenter som bruker komponenter med lavt CO2-avtrykk.
Datasentre: Et annet prosjekt er en fiberkabel fra Ryfylke til Storbritannia, som kan gi grunnlag for å etablere datasentre på Vestlandet. Datasentre er den raskest voksende industrien i verden, og aktørene er på jakt etter lokasjoner som kan tilby store mengder ren energi og et godt fibernett. Norge oppfyller det første kravet, men fiberforbindelsen må oppgraderes for at Norge skal nå helt opp i konkurransen med våre naboland.
Jeg kunne trukket frem mange flere eksempler på gode initiativ for grønn verdiskaping, ikke minst når det gjelder klimavennlige energiløsninger i maritim sektor, der både batteridrift og hydrogen er med. Dette er prosjekter som kan skape mange nye arbeidsplasser på Vestlandet.
Et fellestrekk ved alle prosjektene er at de krever et tett samspill mellom politikk, akademia og næringsliv/industri for å kunne bli realisert. Uten politikk for lavere utslipp fra skipsfarten, så blir det ikke noe marked for nullutslippsfartøyer. Uten støtte fra Enova, så blir det tyngre for industriselskaper å satse på ny og effektiv energiteknologi. Uten evne til å ta i bruk forskningsresultater, så stopper gode ideer på laboratoriet.
Klimautfordringen krever en omstilling i økonomien for at vi skal ha et bærekraftig velferdssamfunn. Skal vi lykkes, må vi jobbe sammen for en grønnere fremtid.
Nye tall fra Menon viser at havnæringene i Hordaland står for hele 31% av verdiskapingen i fylket. Jeg håper små og store bedrifter i Hordaland griper mulighetene som byr seg i havnæringene fremover. Forrige uke sparket jeg i gang min havturne i Bergen, og på Stord og Austevoll.
Tidligere var havet et sted man fisket, drev sjøfart og hentet opp olje fra havbunnen. I dag er det så mye mer. Fjellstrand Verft i Hordaland har kastet seg på teknologibølgen og bygger null-utslippsferjer til Fjord 1.
Hør også: Sysla traff næringsministeren i Haugesund da han besøkte Aibel og Johan Sverdrup-plattformen
?
Mulighetene ligger i havet
Bedrifter over hele landet tar utgangspunkt i teknologi fra de tradisjonelle havnæringene, og bruker dette på helt nye måter. For eksempel ser vi at teknologi fra oljen brukes til å overvåke hjertepasienter, til å lade el-biler og til å bygge feltsykehus. Norge har dessuten utviklet verdens første hel-elektriske ferge. Vi har designet oppdrettsanlegg som er plassert lenger ut på havet enn noen gang tidligere, og som tåler all slags vær og vind. Og vi jobber med verdens første selvkjørende lasteskip.
Foto: Gerhard Flaaten
Havet dekker 70 prosent av jordas overflate. Likevel er 90 prosent fortsatt uoppdaget. Det er her mulighetene ligger for morgendagens næringsliv, og det er her mulighetene ligger for Norge. Da må vi ta noen grep, og det gjør vi nå. I 2018 år skal vi bruke 9,2 milliarder kroner på forskning og innovasjon i næringslivet. En del av denne potten er rettet nettopp mot havnæringene.
Havnæringene vil doble global verdiskapning
I statsbudsjettet satte vi av penger for å se på utviklingen av nye marine næringer. I tillegg ønsker regjeringen Norge internasjonalt som en havnasjon. Dette er bare noen av mange tiltak vi har satt i gang etter regjeringen la frem en egen havstrategi og havmelding i 2017.
OECD anslår at havnæringene vil skape 40 millioner arbeidsplasser og doble sitt bidrag til global verdiskapning innen 2030.
Forrige uke sendte jeg alle ansatte i departementet på besøk til bedrifter som jobber med havet. Selv startet jeg en turne der jeg ut over våren besøker spennende havbedrifter og dem som er eksperter på hav rundt om i landet. Jeg ønsker å møte bedrifter som Fjellstrand Verft. Ambisjonen er at vi skal bli best på hav, og her i Hordaland har dere allerede begynt. Jeg har stor tro på at havnæringenes andel av verdiskapingen kan bli enda høyere i årene fremover.
De som mener verden er gått tom for oppdagelser og eventyr, glemmer at det meste av havbunnen er uoppdaget. Festen er ikke over – det er flere eventyr igjen. Og de befinner seg på havet, i havet og under havet.
Det ble to vinnere i tredje anbudsrunde i nyere tid. Den første i 2004, for «Hurtigruten», eller «Kystruten» som er det offisielle nøytrale navnet. Dagens selskap Hurtigruten AS vant to pakker, en pakke med 4 fartøy og en pakke med 3 fartøy, mens Havila Kystruten AS vant en pakke med 4 fartøy. Dermed er det igjen flere rederi som skal ivareta den tradisjonelle kombinerte gods- og passasjerruten Bergen – Kirkenes.
Bakgrunn: Utfordreren Havila vant frem: Dette er de nye hurtigruteskipene
Da ruten startet i 1893 mellom Trondheim og Tromsø/Hammerfest, også da som anbudsrute, var det kun ett rederi som betjente ruten. «Monopolet» varte kun i et år før Bergenske og Nordfjeldske kom inn. Antall rederi toppet seg etter andre verdenskrig da det i en periode ikke var mindre enn 6 rederi som hadde kontrakt med Staten. «Monopol» ble igjen situasjonen da Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab i mars 2006 fikk innfusjonert Troms fylkes Dampskibsselskap og deretter endret navn til Hurtigruten Group, senere Hurtigruten AS.
Nykommeren Havila Kystruten har grunnlag for å lykkes. Det er et kapitalsterkt miljø som yter stor respekt, som står bak. Sævik-familien har gjentatte ganger vist at de klarer å skape resultater. Noen farlige brottsjøer har det vært, men ikke verre enn at de igjen har klart å komme seg inn igjen i smulere farvann med solid inntjening. Bygge fartøy kan de, maritim og teknisk drift kan de, og med enkle tilpasninger også catering og hotell. Utfordringen vil nok bli markedsdelen. De har indirekte erfaring med reiselivets mangfoldige fasetter gjennom Widerøe og noen av de selskapene Fjord1 er medeiere i.
Ved oppstart i 2021 bør de hente inn opp mot 500 mill i turistmarkedet, det meste utenfor landets grenser. Det kan bli krevende. Makter de ikke inntjeningen i turistmarkedet vil det ha stor effekt på bunnlinjen. Slik reiselivet fungerer er de 2,5 år som er igjen til oppstart, svært kort tid. De bør fra dag 1 være i gang med å sikre forankring, sammenheng mellom fartøy og marked; både produktets og fartøyets innhold og det markedet etterspør. Havila Kystruten AS kan utvilsomt ta en posisjon i markedet, det trenger heller ikke koste veldig mye, men det krever kompetanse og vilje til å fokusere på andre ting enn bare drift og bygging av fartøy.
Les også: Disse båtene kommer til å tas ut av hurtigrute-trafikk
Det er mange forhold som kan bli krevende for de to aktørene som fra 2021 skal betjene ruten Bergen – Kirkenes. To utfordringer blant mange, er merkenavn og samarbeid. Satt på spissen er det kun i de departementale kontorer og hos de to tilbyderne, at kystruten er kjent som begrep. For folk flest er det Hurtigruten som er kjent. Merkevaren, det folk flest, skribenter og de profesjonelle reiselivsaktørene forbinder med merkenavnet Hurtigruten er ikke explorer cruise i polare strøk, men arbeidsbåten støttet av staten som går i rute mellom Bergen og Kirkenes med passasjerer, gods og turister.
Å endre et merkenavn er enkelt, å endre innholdet i en merkevare er veldig mye tyngre. Forvirring rundt merkenavnet kan begge aktørene tape på, men kanskje mest dagens operatør Hurtigruten AS. Forvirring og irritasjon i markedet trigger normalt ikke salget.
Det andre stikkordet er samarbeid. Per Sævik kom med engang det ble kjent at de hadde vunnet en kontrakt, med en samarbeidsinvitasjon til Hurtigruten AS. Det tok ikke lang tid før Hurtigruten AS erklærte at de skulle seile parallelt med Havila Kystruten sine avganger, samarbeid var tydeligvis ikke aktuelt.
«Intern» unødvendig konkurranse har vært prøvd uten hell flere ganger tidligere. Da ny sjef kom i TFDS i 2001 erklærte vedkommende at deres største konkurrent var OVDS, det gikk som kjent ikke så bra.
I den nye kontrakten med staten er det forutsatt at rederiene skal samarbeide om aktiviteten som inngår i statskontrakten. Hvis ikke rederiene på egenhånd blir enig, vil departementet «diktere» en avtale. Når det gjelder øvrig aktivitet, er det faktisk slik at konkurransetilsynet tidligere har godkjent at rederiene i Hurtigruten samarbeidet om priser og betingelser i turistmarkedet. Det er ingen grunn til å tro at ikke aksepten for samarbeid fortsatt vil stå ved lag.
Per Sævik ble i NRK sitert på følgende: «Jeg skjønner ikke hvem de prøver å skremme. Ingen kan nekte de å operere med flere skip enn anbudet tilsier. De gjør som de vil, sier Sævik». Det har han nok rett i. Rene cruisebåter har konkurrert med Hurtigruten siden oppstarten i 1893. Deres markedsandel har vært stabil gjennom mange år, de senere år noe økende. Dokumentasjonen finnes i besøksstatistikken på Nordkapp. Utfordringen for Hurtigruten AS om de starter ren «cruisefart» er kanskje mer de andre cruiseselskapene, enn det spesielle nisjeproduktet arbeidsbåten Bergen – Kirkenes.
Det har lenge vært snakket om en norsk demonstrasjonspark for flytende havvind. Temaet var oppe så tidligsom i 2010, og har blitt tatt opp igjen ved ulike anledninger etter det.
Stortinget har behandlet temaet flere ganger. I Stortingsvedtak 869, 9. juni 2016 heter det: «Stortinget ber regjeringen senest i 2017 sørge for en støtteordning til realisering av demonstrasjonsprosjekt for flytende havvind og andre former for havbasert fornybar teknologi.»
I St. Prop. 1S (2017 -18) har regjeringen v/ Olje og energidepartementet i kap 16. presentert en «Strategi for flytande vindkraft». Det er her ikke lagt inn noen midler til etablering av et demonstrasjonsprosjekt.
Stort potensial
Det økonomiske potensialet for norsk havvindnæring er stort, slik det framgår av oppslag i Sysla seinest onsdag 21. mars og i rapporter som er utarbeidet ulike aktører. Norwegian Energy Partners (Norwep) har laget flere markedsrapporter. Norsk Industri, Norges Rederiforbund og NORWEA lanserte rapporten “Havvind – et nytt norsk industrieventyr” 9. november 2017 der de peker på mulighetene for norsk industri. Den industrielle interessen og potensialet er altså til stede. Også på forskningssiden er Norge godt rustet, blant annet gjennom arbeidet som ble gjort i de to forskningssentrene for havvind, NORCOWE og NOWITECH.
Verdensledende
Norge er verdensledende på flytende havvind. Hywind demo var verdens første fullskala flytende vindturbin da den ble sjøsatt utenfor Karmøy i 2009. Hywind Scotland er verdens første vindpark med flytende vindturbiner.
Sammenstillingen av turbinene ble gjort på Stord, og flere norske firma har levert til prosjektet. Statoil står bak begge disse prosjektene.
Universitetet i Bergen tok et initiativ for en demopark for flytende havvind i november 2017. Flere universiteter og industriaktører støttet opp om dette initiativet. Etter dette har forslaget blitt enda mer aktuelt, blant annet gjennom Aker Solutions oppkjøp i Principle Power, Dr.techn.Olav Olsens vellykkede modelltest av OO-Star Wind Floater og Statoils planer om å elektrifisere olje- og gassplattformer med flytende havvind.
Les også: Flytende havvind – Norges nye industrieventyr?
“Norsk Havvind AS”
For å komme videre med planene om en norsk demopark for flytende havvind foreslår vi at det opprettes et selskap «Norsk Havvind» (Norvind) som har som formål å realisere 1-2 demoparker for flytende havvind i norske farvann. Selskapet bør ha en stor statlig eierandel, men også være åpent for private og andre offentlige aktører. Organiseringen av et slikt selskap kan for eksempel gjøres etter modell av Teknologisenter Mongstad (TCM), hvor staten via Gassnova har en eierandel på nær 80 prosent. Dette bør gjøres raskt, slik at man kan starte planleggingen av en demopark i løpet av 2018. Vi må unngå at Norge kommer på etterskudd i forhold til det som skjer internasjonalt, som for eksempel i Frankrike.
De konkrete studiene som må utføres i 2018, forprosjektfasen, kan utføres tilsvarende som for eksempel mulighetsstudien for CO2-håndtering i Norge – Smeaheiaprosjektet.
Norsk Havvind kan bestille de nødvendige analyser og rapporter fra norske og utenlandske fagmiljøer. Styret i Norsk Havvind vil måtte spille en aktiv rolle i oppstarten av selskapet, og det er derfor viktig at styret har god teknisk og økonomisk kompetanse på havvind, og spesielt flytende havvind. Flere norske forskningsmiljø bør være representert i styret.
Om fransk satsning på flytende havvind:
France to floating offshore wind industry: You ain’t seen nothing yet.
France to put offshore and floating wind on fast track in 2018.
300.000 trailerlass kan forsvinne fra veiene og flyttes over på sjøen. Det vil redusere ulykker, køer, veislitasje og skadelige utslipp. Effekten blir blant annet kutt i CO2-utslipp tilsvarende 150 000 personbiler og en innsparing for samfunnet på 1,3 milliarder kroner, ifølge beregninger Norges Rederiforbund har gjort. Men da trengs det en sterkere politisk satsning på og bedre tilrettelegging for å velge sjøveien fremfor motorveien.
Siden 1990-tallet har det vært en bred og tverrpolitiske enighet om at mer godstransport skal flyttes fra vei til sjø og bane. Dessverre går utviklingen i feil retning både med tanke på målet om overføring av gods fra vei til sjø og bane, men også hva gjelder målet om å styrke konkurranseevnen til sjø- og jernbanetransporten sammenlignet med veitransporten.
Riksrevisjonen dokumenterer disse forhold ettertrykkelig i sin rapport «Riksrevisjonens undersøkelsen av overføring av godstransport fra vei til sjø og bane» presentert 28. februar 2018.
Riksrevisor Per Kristian Foss mener det er kritikkverdig at myndighetene ikke har klart å styrke konkurranseevnen til sjø- og jernbanetransport sammenlignet med veitransport.
– Å få til overføring til sjø og bane krever en mer styrt og samlet strategi med oppfølging og tiltak som virker, sa Foss ved rapportfremleggelsen.
De Maritime Fora på Vestlandet mener det må legges frem en helhetlig transportpolitikk som gjør sjøtransporten mer konkurransedyktig opp mot veitransporten. Grunnlaget i NTP og Godsanalysen, som var grunnlaget for denne, er allerede påvist å ha vært for lite ambisiøse. Vi ser også at gjennom søkningen til tilskuddsordningen for godsoverføring har det blitt avdekket et overføringspotensiale fra vei til sjø som er langt større enn tidligere anslått.
De Maritime Fora på Vestlandet mener derfor at:
Det må gjennomføres en ny vurdering av overføringspotensialet fra land til sjø. Transportetatene må iverksette dette arbeidet allerede nå ifm at forarbeidende til neste NTP nå er iverksatt.
Det må etableres et avgifts- og gebyrregime som styrker nærskipsfartens konkurransekraft sammenliknet med veitransport.
Det må innføres målrettede tiltak for flåtefornyelse, og legges til rette for å ta i bruk mer miljøvennlige og lavutslippsteknologier i sjøtransporten.
Tilskuddsordning for godsoverføring fra vei til sjø må styrkes, forenkles og gjøres mer tilgjengelig. Det bør innføres incentiver direkte til vareeiere som velger å flytte gods fra vei til sjø. Her må Norge utfordre EU-regelverket.Hele systemet for trafikkavviklingen til sjøs – inklusive lossystemet – må målrettes, effektiviseres og moderniseres.
Utbygging og drift av havner og tilhørende landbasert infrastruktur må prioriteres langt mer helhetlig enn i dag. Det må legges til rette for mer effektive havneoperasjoner og et kraftig løft av sjøtransportens infrastruktur.
Det må sikres at havnekapitalen i de kommunale havnene anvendes til havneformål.
Sjøtransporten må løftes og prioriteres høyere i Nasjonal Transportplan enn i dag. Det er behov for en langt mer helhetlig transportpolitikk på tvers av transportformene hvor Kystverket styrkes som transportetat.
Sissel Rogne
er direktør ved Havforskningsinstituttet. Hun tiltrådte i januar 2016. Tidligere har hun vært direktør i Bioteknologirådet og har arbeidet ti år innen medisinsk forskning og ti år innen agro- og akvakulturforskning. Rogne ble professor i bioteknologi i 1992. Hun er utdannet cellebiolog med doktorgrad i molekylærgenetikk.
Torsken, hysa og lodda i havet i nordområdene har liten sans for storpolitikk. Da Sovjetunionen stengte grensene mot omverdenen, fortsatte disse kommersielle fiskebestandene å vandre mellom øst og vest. For at bestandene ikke skulle bli overfisket måtte landene i nord ta felles ansvar for å ta vare på disse, tross det kjølige politiske klimaet.
I dag undersøker norske og russiske forskere sammen Barentshavet «fra A til Å». Vi tar prøver av plante- og dyreplankton, kartlegger både yngel og voksen fisk, teller hval, registrerer søppel, måler temperatur, tar vannprøver – blant annet for å sjekke radioaktivitet, teller fugl og mye mer. Få – om noen – andre havområder i verden er bedre undersøkt enn Barentshavet, og dette er helt avgjørende ikke bare for bestandene, men også for levebrødet til folk i nord. De siste årene har førstehåndsverdien av fisken fra Barentshavet ligget på omtrent 20 milliarder kroner per år.
Mistenksomhet og hemmelighold
Etterkrigstiden var preget av mistenksomhet og hemmelighold, noe som ikke går godt sammen med forskning og forvaltning av naturressurser. Informasjon om bestander, oseanografi og fiskeriforskning ble fra sovjetisk side sett på som statshemmeligheter, og kunnskapen ble godt voktet.
Etter stagnasjonen under andre verdenskrig ble det fart på fiskeriene i Norskehavet og Barentshavet, men tidlig på 1950-tallet gikk fangstene ned igjen. Nedgangen skyldtes ikke naturlige svingninger, men at bestandene ble overfisket, og det var lite kontroll på hvor mye som ble tatt ut. Behovet for en samlet beskatning av vårt felles hav var åpenbart, men politisk var dette vanskelig.
Den kalde krigen mellom Norges nærmeste allierte, USA, og vår store nabo Sovjetunionen førte til opprustning og trusler om varm krig. Den Sovjetiske diktatoren Josef Stalin dro jernteppet ned over nasjonen, og det var sterke begrensninger på forskere og andre intellektuelles kontakt med omverden og med hverandre.
Stalins død i 1953 førte til at Sovjetunionen igjen åpnet døren på gløtt for verden utenfor. Statsminister Einar Gerhardsen besøkte Moskva i 1955, og da tok han initiativ overfor partisjef Nikita Khrusjtsjov til vitenskapelig samarbeid. De norske og russiske forskningsmiljøene kunne begynne å nærme seg forsiktig.
«Fiskens advokater»
Forskerne fant raskt ut at norske og sovjetiske data utfylte hverandre, og de så at de kunne unngå dobbeltarbeid og samtidig bli kjent med hverandres arbeidsmetoder og instrumenter. I 1958 kom de rene norsk-sovjetiske forskermøtene i gang. Det er derfor vi feirer 60-årsjubileum i år.
På 50-tallet var det ingen formelle prosesser for kvotefastsetting. Derfor tok havforskerne på seg rollen som «fiskens advokater» da de påpekte at fiskebestandene var i ferd med å bli overfisket. Rett nok pekte norske og sovjetiske havforskere i hver sin retning.
De norske forskerne var bekymret for det sovjetiske torskefisket øst i Barentshavet, fordi det ble tatt mye småtorsk i de finmaskede trålposene deres. De sovjetiske havforskerne var på sin side urolige for at det omfattende småsildfisket i norske fjorder var negativt for bestanden.
På randen av atomkrig
På begynnelsen av 60-tallet holdt verden pusten da USA og Sovjetunionen sto på randen av atomkrig under Cuba-krisen. Likevel pågikk det i det stille et havforskningssamarbeid her i nord med utveksling av informasjon og vitenskapelige drøftinger.
I starten ble sovjetiske forskere overrasket da de fikk utveksle data med sine norske kolleger, og det var viktig for forskerne å holde seg til det faglige. Tidligere havforskningsdirektør Odd Nakken er en av dem som deltok i dette arbeidet. Han forteller at det aldri ble snakket om politikk på møtene, men kun om fag og ellers småprat om for eksempel ferieplaner og familieliv. Sovjetunionens mangeårige fiskeriminister, Aleksandr Isjkov, var innstilt på at samarbeidet skulle lykkes og han overbeviste ledelsen i Kreml om at forskninga på sett og vis sto over politikken.
Til å begynne med fastsatte fiskerikommisjonen kvoter som ikke var helt i tråd med forskerrådene. Rundt 1990 havnet derfor både torskebestanden og flere andre viktige bestander i Barentshavet på et historisk lavmål. Siden den gang har forskernes råd blitt tillagt avgjørende vekt når kommisjonen har fastsatt kvoter.
Forskning mer langsiktig enn politikk
De siste årene har det politiske klimaet mellom øst og vest igjen kjølnet betraktelig, men i praksis har det ikke gått ut over det norsk-russiske havforskningssamarbeidet. Sammen har vi blant annet dokumentert at klimaendringene fører til forskyvninger i økosystemet, og at fiskesamfunn i Barentshavet flytter seg opptil fire ganger så raskt som FNs klimapanel anslår.
USA, Canada, Grønland/Danmark, Norge og Russland underskrev like før jul en avtale for å hindre uregulert fiske i Polhavet. Der legges det stor vekt på forskning, og denne forskningen skal bygge på samarbeidet norske og russiske havforskere har hatt i 60 år.
Når våre to samarbeidsfartøy, norske “Johan Hjort” og russiske “Fridtjof Nansen” i disse dager er på tokt i russisk økonomisk sone og i Smutthullet, ligger det i bunn en holdning i begge land om at forskning er mer langsiktig enn politikk. Dette kan vise seg å være uvurderlig når forholdene i Arktis nå endres, og vi alle så sårt trenger dette kunnskapsgrunnlaget.
Viktige datoer i det norsk-russiske havforskningssamarbeidet:
1958: første norsk-sovjetiske havforskermøter
1965: første felles norsk-sovjetiske tokt i Barentshavet for kartlegging av yngelproduksjon. Seinere utvidet til å omfatte voksen fisk og hval.
1975: opprettelse av «Den blandete norsk-sovjetiske fiskerikommisjon”
1977: etablering av norske og sovjetiske økonomiske soner på 200 nautiske mil
2004: etablering av årlige norsk-russiske økosystemtokt
Kvoterådene blir til etter omfattende datainnsamling, analyser og modellberegninger. Arbeidet blir kvalitetssikret av det internasjonale havforskningsrådet ICES før den norsk-russiske fiskerikommisjonen fastsetter kvotene.
Denne kronikken ble publisert i Aftenposten 13. mars.
Det norske klyngeprogrammet, etablert i 2002, har den engelskspråklige betegnelsen Norwegian Innovation Clusters, og består av tre klyngenivåer: Arena, National- og Global Center of Expertise. Bak programmene står Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd og SIVA.
Det er tre klyngeorganisasjoner i dag på det øverste klyngenivået GCE:
Maritime klyngen GCE Blu Maritime i Ålesund
Undervannsteknologi-klyngen GCE Subsea i Bergen
GCE Node som er boreteknologi-klyngen i Kristiansand
Dette er modne klynger som har et velutviklet kunnskapssamarbeid og en sterk internasjonal markedsposisjon.
Det er fjorten klyngeorganisasjoner på neste klyngenivå NCE, og fire av disse er lokalisert i Bergen og Hordaland: NCE Seafood Innovation Cluster, NCE Tourism Fjord, NCE Media og NCE Maritime CleanTech.
Det er 22 Arena klynger i Norge, deriblant den nye FinTech klyngen i Bergen.
Hva er en klynge?
En næringsklynge er en konsentrasjon av kunnskapsbedrifter – små og store – som samhandler og innoverer gjennom ustrakt grad av kompetansedeling og samarbeid. Forskning viser at selskaper i næringsklynger vokser mer, og skaper mer verdier, og er mer innovative enn selskaper som står utenfor næringsklynger. Dette skyldes at næringsklynger har en konsentrasjon av teknologisk og kommersiell kunnskap. Man trenger visse innsatsfaktorer og aktører for å utgjøre en komplett næringsklynge. Dette kan fremstilles gjennom fempartsmodellen illustrert her.
Samspillet mellom ulike aktører fra de fem grupperingene skaper en effektiv klynge. Først da skapes et innovativt økosystem. En klynge er ikke et nytt FoU bygg eller næringsbygg. Det er heller ikke en samling med bygg eller et campus på et universitet.
Entreprenørskapskultur
Næringsutvikling skjer best hvor det er en konsentrasjon av relaterte bedrifter og hvor kunnskap aktivt deles og videreutvikles. Tilgangen til kompetanse og nye ideer er stor. Teknisk, markedsmessig og operasjonell kunnskap deles, og nye nettverk etableres. På denne måten deles beste praksis. Dynamiske og innovative næringsklynger utvikler ofte en entreprenørskapskultur som ikke finnes andre steder og som er vanskelig å kopiere. Dette gjør at verdiskapingen blir høyere, innovasjonsgraden blir større, og evnene til omstilling øker.
I en verdikjede representerer klyngene en gjensidig positiv avhengighet mellom de store aktørene som trenger kompetente og innovative leverandører, og de mindre bedriftene som trenger krevende kunder og markedsdrivkraft. Begge grupper er avhengig av god tilgang til forskning og utvikling, og til kompetent kapital som er villig til å bære risiko.
Næringsrettet forskning
Akademia er en viktig aktør i det innovative økosystemet som en klynge representerer og bidrar med viktige ressurser og innsatsfaktorer. Dette gjennom næringsrettet forskning og ved å utdanne kandidater gjennom relevante utdanningsprogrammer som møter næringslivets kompetansebehov. Dette sikres gjennom nært samarbeid og god dialog med næringslivet.
Risikokapital
Likeledes er det vesentlig at regulatorer og virkemidlene tilbudt av offentlige aktører til enhver tid er tilpasset de innovative økosystemenes behov. Premissgiveren er behovet i næringslivet, hos entreprenørene som skaper de nye bedriftene og hos risikokapitalen som finansierer veksten. Uten risikovillig kapital blir det ingen næringsmessig vekst.
En viktig rolle for klyngene er derfor å legge til rette for entreprenørskap, nyskapning og vekst samt å drive frem innovasjoner for kommersialisering. Dette er spesielt viktig i den store omstillingen som store deler av industrien i Norge er inne i nå. Sterke klynger utvikler sterke miljøer som tilrettelegger for innovasjon og kommersialisering, samtidig som det skjer en kontinuerlig eller sprangvis omstilling.
Fire tiår med olje- og gassindustri på norsk sokkel har sikret Norge en velstand tidligere generasjoner bare har kunnet drømme om. Da eventyret startet for 40 år siden, hadde vi imidlertid liten kunnskap om undervannsteknologi.
Owe Hagesæther, administrerende direktør i GCE Subsea. Foto: GCE Subsea
Takket være klok og forstandig industripolitikk, samt et klart regelverk store utenlandske selskaper som har operert her til lands har måtte rette seg etter, har vi opp gjennom årene bygget en høykompetanseindustri i verdensklasse.
Lille Norge er en stormakt innen subsea
Likevel er det ikke til å stikke under en stol at de siste årene har vært krevende for norsk undervannsteknologi.
I tider med store endringer kan man fort overse de mange muligheter som samtidig oppstår, og som det er viktig å gripe. Vi ser blant annet at løsninger fra undervannsteknologi-industrien kan brukes i både marin industri og offshore fornybar energi. De store innovasjonene vil nå komme på områder der ulike næringer overlapper hverandre.
Muliggjørende teknologier
Det finnes mange eksempler på hvordan kompetansen fra undervannsteknologi-virksomheten kan brukes på nye områder i kommende generasjoner.
Ett eksempel finner vi i havbruksnæringen. Utviklingskonsesjonene som blir tildelt i havbruksnæringen er i stor grad blitt til på bakgrunn av norsk undervannsteknologi-kompetanse. Neste generasjons havbruk vil i store grad bli utviklet med utgangspunkt i norsk kompetanse om undervannsteknologi, ervervet fra norsk olje og gass næring.
Et annet eksempel finner vi i måten erfaring fra undervannsteknologi-virksomhet brukes til å utvikle ny teknologi innen fornybar energi. Offshore vindparker som Hyvind er allerede en stor industri og konstruksjon av tidevannskraft og bølgekraftanlegg er i dag en gryende industri på Vestlandet.
Et tredje eksempel er utvinning av mineraler fra store havdyp, såkalt Deep Sea Mining, hvor opparbeidet kunnskap innen undervannsteknologi har fått stor nytteverdi.
Ocean Industries
Kunnskapen vi har opparbeidet oss har kort og godt satt oss i stand til å utvikle verdensledende løsninger innen en rekke sektorer innen Ocean Industries, som havbruk, undervannsteknologi, offshore fornybar energi. Dette gir et enormt vekstpotensial, både nasjonalt og internasjonalt. Det å kunne levere til flere sektorer gir flere bein stå på.
Samtidig er det viktig å merke seg at olje- og gassindustrien fremdeles er den viktigste drivkraften bak forskning og innovasjon. Uten denne drivkraften vil ikke de andre havnæringene kunne utvikle seg like raskt som de nå gjør. Paradoksalt nok er utviklingen av offshore fornybar energi avhengig av den kompetansen og produktutviklingen som skjer i olje- og gassnæringen. Utviklingen av fornybar energi vil dermed leve side om side med olje- og gassektoren i flere tiår fremover.
Virkemidler, fokus og fart
Når vi i Norge og spesielt på Vestlandet viser verden hvordan kompetanse og teknologi kan utvikles i én næring, for så å vokse og anvendes også i andre og relaterte næringer, er dette i seg selv verdensledende industriutvikling som skaper stor interesse også i andre deler av verden.
De fremste industrinasjonene i verden både ser til, lar seg inspirere av, investerer i, og satser på norske løsninger. Et stort kanadisk havnæringskonsortium ønsker for eksempel å investere flere hundre millioner dollar i nettopp Ocean Industries. De forteller at de anser Norge som verdensledende innen denne tenkningen og industriutviklingen, og ønsker dermed å inngå i samarbeid for å utvikle morgendagens havteknologikompetanse og løsninger som de kan anvende innenfor ulike tradisjonelle sektorer som havbruk, fornybar energi og offshore olje og gass.
På vei inn i en undersjøisk romfartsalder
Norge utviklet seg tidlig fra å være en fiskerinasjon, til å bli en ledende sjøfartsnasjon og er i dag en ledende olje- og gass produsent. Nå er vi ferd med å utvikle oss til å bli en verdensledende Ocean Industries-nasjon.
I dag er Norge en av verdens ledende nasjoner innen undervannsteknologi. Vi kontrollerer ca. 50 % av verdensmarkedet, og eksporterer hvert år kompetanse og teknologi for enorme summer til alle verdens kontinenter. Med kompetanse til å bygge alt fra avanserte produksjonsanlegg til fabrikker på havets bunn, har undervannsteknologi-industrien blitt den norske romfarten.
Norsk undervannsteknologi er rett og slett et norsk romfartseventyr. Den er blant våre største eksportnæringer, den er bærekraftig og ikke minst: Den er veien videre.
