I NVEs ukentlige rapport om kraftsituasjonen slås det fast at det var høyere temperaturer og mye tilsig til vannmagasinene. På landsbasis ble trenden med nedgang snudd, og det er nå mer vann i magasinene enn det var i uken før. Unntaket er Nord-Norge der fyllingsgraden nådde et nytt bunnivå.
Dette førte til en prisnedgang i forrige uke, men fortsatt er prisene markant høyere enn de pleier å være på denne tiden av året. Prisutslaget er spesielt stort i Nord-Norge der prisene i forrige uke er hele 75 prosent høyere enn i samme uke i fjor. På landsbasis er strømprisen også ekstra høy. Den lå i forrige uke 35 prosent over den vanlige prisen for denne tiden.
Samtidig har Norge, som enerWE kunne rapportere tidligere denne uken, gått fra en særsituasjon der vi har hatt fem uker på rad med netto strømimport til at vi i forrige uke hadde netto eksport igjen.
– Etter fem uker med nettoimport, var det i forrige uke nettoeksport fra Norge. Lav vindkraftproduksjon, spesielt i Danmark, og redusert tilgjengelig kjernekraft, var en viktig grunn til dette. I tillegg hadde Norge en større reduksjon i forbruk enn resten av Norden, noe som førte til at norsk kraft kunne eksporteres til utlandet, skriver NVE i sin oppdatering.
Her kan du laste ned og lese kraftsituasjonsrapporten for uke 16.
Det har vært lite vann i de norske vannmagasinene en stund, og Norge har hatt en periode der vi har importert mer strøm enn normalt. Nå er imidlertid trenden snudd, og på landsbasis steg fyllingsgraden med 0,7 prosentpoeng i forrige uke.
Vanligvis ligger fyllingsgraden på 32,9 prosent på denne tiden, men nå ligger den på 25,8 prosent.
I elspotområde 4, Nord-Norge, er det imidlertid ny bunnotering meden fyllingsgrad på 24,9 prosent.
Hele landet
For en uke siden var vannmagasinene 25,8 prosent fulle. Uken før lå fyllingsgraden på 25,1 prosent. På denne tiden i fjor lå fyllingsgraden på 31,8 prosent. Hele landet har en kapasitet på 82.224 GWh og med en fyllingsgrad på 25,8 prosent tilsvarer det 21.220 GWh.
Hele landet
Elspotområde 1 – Østlandet
Elspotområde 1 omfatter den østlige delen av østlandet fra Buskerud og nordover (bortsett frå den del av Oppland som ligg vest og nord for Vågåmo). Magasinkapasitet er 5.787 GWh.
Fyllingsgraden i elspotområde 1 er nå 10,9 prosent. Det er 3,5 prosentpoeng mindre enn fyllingsgraden uken før da den lå på 7,4 prosent. På samme tid i fjor lå fyllingsgraden på 13,0 prosent. Totalt har elspotområde 1 en kapasitet på 5.787 GWH og vannreservene tilsvarer nå 633 GWh.
Østlandet
Elspotområde 2 – Sørvestlandet
Elspotområde 2 omfatter den sørlige delen av Buskerud, mesteparten av Vestfold, Telemark, Agder-fylka, Rogaland og sørlig del av Hordaland. Magasinkapasitet er 32.725 GWh.
Vannmagasinene i elspotområde 2 er nå 37,4 prosent fulle. Det er 1,6 prosentpoeng mer enn fyllingsgraden uken før da den lå på 35,8 prosent. På denne tiden i fjor lå fyllingsgraden på 41,0 prosent. elspotområde 2 har en kapasitet på 32.725 GWh og med en fyllingsgrad på 37,4 prosent tilsvarer det 12.242 GWh.
Sørvestlandet
Elspotområde 3 – Midt-Norge
Elspotområde 3 omfatter nordre og vestlig del av Sogn og Fjordane, den delen av Oppland som ligg vest og nord for Vågåmo, Møre og Romsdal og Trøndelag til Tunnsjødal. Magasinkapasitet 7.809 GWh.
De siste tallene viser en fyllingsgrad på 14,8 prosent i elspotområde 3. Det er 1,8 prosentpoeng mer enn fyllingsgraden uken før da den lå på 13,0 prosent. På samme tid i fjor lå fyllingsgraden på 21,7 prosent. Totalt har elspotområde 3 en kapasitet på 7.809 GWH og vannreservene tilsvarer nå 1.155 GWh.
Midt-Norge
Elspotområde 4 – Nord-Norge
Elspotområde 4 omfatter resten av Trøndelag og Nord-Norge. Magasinkapasitet er 19.367 GWh.
De siste tallene viser en fyllingsgrad på 24,9 prosent i elspotområde 4. Uken før lå fyllingsgraden på 26,3 prosent. I fjor på denne tiden lå fyllingsgraden på 37,3 prosent. elspotområde 4 har en kapasitet på 19.367 GWh og med en fyllingsgrad på 24,9 prosent tilsvarer det 4.821 GWh.
Nord-Norge
Elspotområde 5 – Vestlandet
Elspotområde 5 omfatter midtre og nordlig del av Hordaland, Sogn og Fjordane sør for Sognefjorden og Indre Sogn, og vestlig del av Buskerud og Oppland. Magasinkapasitet er 16.536 GWh.
Fyllingsgraden i elspotområde 5 er nå 14,3 prosent. Det er 0,2 prosentpoeng mindre enn fyllingsgraden uken før da den lå på 14,5 prosent. I fjor på denne tiden lå fyllingsgraden på 18,6 prosent. elspotområde 5 har en kapasitet på 16.536 GWh og med en fyllingsgrad på 14,3 prosent tilsvarer det 2.369 GWh.
Vestlandet
Artikkelen er skrevet av en automatisert robot. Feil kan forekomme.
NEK gjennomførte det første møtet i Landstrømsforum 12. april i år, et initiativ av NEK i samarbeid med Enova. Der ble det klart at man har langt igjen om klimamålene skal nås i 2030, men med de tre arbeidsgruppene som er etablert har utfordringene en løsning.
I et fullsatt Landstrømsforum var både rederier, havner, verft, nettselskap, leverandører og myndigheter representert. Gjennom dagen fikk mange av de ulike interessentene presentere sine tanker og løsninger, og det ble tydelig at forumet hadde truffet skipsfartsnæringene på pulsen.
– Dette har faktisk gått over all forventning forteller Tor S. Andersen som er NEKs prosjektleder for Landstrømsforum. Over 60 deltakere vitner om en svært høy interesse for elektrifisering av skipsfarten. Kanskje ikke så rart når vi vet at det må store endringer til i næringen om vi skal klare klimamålene innen 2030.
Landstrømsforum viser tydelig at veien fram mot 2030 ikke er rett, og i mange tilfeller heller ikke kort. De tekniske løsningene er i stor grad på plass og utviklingen pågår for fullt, men vilje og ressurser til å ta de i bruk er i mange tilfeller utilstrekkelig.
Det tar for lang tid mener Erik Lansen, administrerende direktør i Selfa Artic, som har bygd verdens første elektriske fiskefartøy. – Med denne farten vil vi aldri nå klimamålene og tiden er i ferd med å løpe fra oss. Derfor er det uhyre viktig at Landstrømsforum er etablert, slik at vi kan få opp tempoet betraktelig. Alle utfordringene for å elektrifisere skipsfarten må på bordet, så må vi finne løsninger.
Under forumet ble det tydelig at det må arbeides hardt dersom man skal få bred tilslutning for løsninger som kan øke tempoet i elektrifiseringen. Deltakerne på Landstrømsforum ble derfor invitert til å delta i tre ulike arbeidsgrupper, som skal dekke de viktigste utfordringene. De tre arbeidsgruppene får i oppgave å utrede standardisering, kapasitetsbehov og rammevilkår.
– Klarer vi å løse disse problemstillingene har vi kommet svært langt, sier Arild Røed, fagsjef i NEK. Alle de impliserte partene har en stemme inn i arbeidsgruppene og alt ligger til rette for å finne gode løsninger. Døren til arbeidsgruppene er heller ikke lukket og vi vil ønske nye deltakere hjertelig velkommen.
Kronikk av Johan Hustad, Direktør for NTNU Energi.
I løpet av våren kan Norge ta det første steget mot hydrogensamfunnet. Det forutsetter at vi er villige til å betale inngangsbilletten. I dette tilfellet er det snakk om en investering i karbon fangst og lagring på opp mot 20 milliarder kroner. I den andre enden har vi en ren hydrogen økonomi med beregnet 30 millioner flere arbeidsplasser, globalt, og en årlig omsetning på ufattelige 2500 milliarder dollar, eller rundt regnet 15 norske statsbudsjett. Vil vi ikke ta del i dette? Skal vi ikke lenger være en energinasjon av betydning?
Nå legges rapporten Industrielle muligheter knyttet til storskala CO2-håndtering i Norge frem. Den er utarbeidet av SINTEF, og jeg har fått bidra med mine råd. Rapporten er utarbeidet på oppdrag av NHO, LO, Norsk olje- og gass, Norsk Industri, Fellesforbundet og Industri Energi – en samling av de som kanskje mer enn noen jobber hardt for å sikre fremtidige norske arbeidsplasser. Målet med dette arbeidet har vært å vise hva som kan bli de industrielle mulighetene knyttet til en realisering av fullskala CO2-håndtering i Norge.
Det norske fullskalaprosjektet for CO2-håndtering skal lagre inntil 1,4 millioner tonn CO2 per år og er unikt globalt. Det vil være det første prosjektet som fanger CO2 fra prosessindustri og avfallshåndtering, knytter sammen flere utslippskilder, og bruker skip for transport av CO2 for å forbinde utslippskilde og CO2-lager. Prosjektet vil også kunne være et første skritt mot etableringen av et storskala sentrallager på norsk sokkel, som kan motta CO2 fra Europa.
Både IEA og IPPC har beregnet at CCS (karbon fangst og lagring) spiller en avgjørende rolle for å nå 2-graders målet satt i Parisavtalen. Uten CCS vil kostnadene for å nå 2gr bli betydelig høyere (140%). Så hvis vi antar at verdens nasjoner som har gått sammen om Parisavtalen faktisk vil følge opp, ja så er CCS den nødvendige, og billigste, veien å gå.
Norge har vært en pioner på CO2 storskala lagring (Sleipner og Snøhvit) og vil bli en pioner innen to nye områder, nemlig:
CCS fra industrielle prosesser
Hydrogen-produksjon med CCS fra naturgass i stor skala
Det er på denne bakgrunnen nettopp dette prosjektet er vår inngangsbillett til hydrogenøkonomien.
Som rapporten viser kan storskala CO2-håndtering i Norge gi titusener av arbeidsplasser.
Neste steg er hydrogen
Dette er ikke bare fremtidsdrømmer. En annen rapport, fra 18 større selskaper innen energi og transport, The Hydrogen Council, med en samlet omsetning på over tusen milliarder Dollar har laget et såkalt veikart for hydrogen. De beregner at hydrogenøkonomien – som de selv vil investere i – vil gi rundt 30 millioner arbeidsplasser globalt, og representere et marked på 2500 milliarder dollar. Det er en årlig omsetning på rundt regnet 15 norske statsbudsjett.
De tre norske karbonfangstprosjektene er inngangsbilletten til Norsk deltagelse i denne fremtidige globale hydrogenøkonomien, fordi en stor andel av hydrogenet som skal produseres vil komme fra naturgass.
The Hydrogen Council har beregnet at de må investere opp mot 300 milliarder dollar frem mot 2030 for å sørge for overgangen til hydrogensamfunnet. Disse 300 milliarder dollarne tilsvarer den årlige investeringen som gjøres på verdensbasis i fornybar energi. Det vil også få ned utslippene med rundt 6 Gt CO2.
Investeringer for generasjoner
Vi snakker om store og enorme summer. Enorme utfordringer. Lang tid. Samfunnsøkonomien i denne sammenhengen skal ikke måles etter en Stortingsperiode, men minst 3-4-5 Stortingsperioder. Da trenger vi visjoner, vilje til langsiktige investeringer, – og så må vi skape de riktige langsiktige rammebetingelsene for å utløse investeringene som kan sikre oss en romslig plass i fremtidens grønne og rene energimarked.
Hvorfor er så nettopp det norske fullskalaprosjektet viktig? Prosjektene er nødvendige for både fangstteknologi i industrien, og ikke minst karbon lagring. Vi skal jo ha det europeiske lageret for karbon først i Smeaheia, senere Norsk sokkel forøvrig. Kjernen i hydrogenøkonomien er at det hydrogenet som kommer fra naturgass trenger et sted å lagre karbonet som fjernes. Der er Norge heldige – for vi er et av de få langene som har områder som egner seg for dette. Og så har vi flere tiår med erfaring på nettopp dette området.
Det er ikke bare Norge som ser for seg at karbon fjernes fra industrielle prosesser eller energibærere. Karbon fangst og lagring er forutsetningen for at vi skal kunne tilby naturgass til Europa, og det kan vi godt ta med i regnestykket.
Ikke magi – bare kloke investeringer
Det er krevende, men det er ikke noe Hokus Pokus å legge om energisystemet. NTNU har vært med på flere slike omlegginger før – og bidratt med både kunnskapsrike mennesker, og utviklet nødvendig kunnskap og teknologi sammen med forskningsinstituttene og industrien. Vi har gjort det før innen vannkraft og elektrifisering av Norge som også ga grunnlag for verdens mest miljøvennlige metallindustri. Vi har vært med på å bygge opp oljeøkonomien (ingen kunne vel forutsi på 70-tallet at vi noen tiår senere skulle forvalte verdens største pensjonsfond). Og nå er vi med på det grønne skiftet. CCS er en del av dette skiftet, og Trondheim er valgt som Europas hovedstad for karbonfangstlaboratorier. Det er i disse laboratoriene vi har utviklet kompressorer som gjør at vi ikke trenger plattformer, og flerfaseteknologi som gjør at vi har muligheten til å få olje, gass og vann til å strømme sammen i et felles rør fra reservoaret til prosessanlegget på land. Sammen har disse teknologiene gitt inntekter til nasjonalbudsjettet på mange hundre milliarder kroner. Investeringene som ble gjort her er i sum mindre enn det som nå er beregnet for fullskalaprosjektet.
Når jeg snakker om fullskalaprosjektet som inngangsbilletten til hydrogensamfunnet, og en del av det grønne skiftet, så har jeg fortsatt ikke tatt høyde for hva ellers som kan bli resultatet av kunnskapsutviklingen på sikt.
Lite visste vel forskerne på CERN for 30 år siden hva www kunne føre til og at vi i dag snakker om Internett of Things (IoT). Web’en skulle jo «bare» hjelpe forskere å dele informasjon mer effektivt.
Investeringer og insentiver på hydrogensiden
Både solkraft, vindkraft på land, batteriteknologi og offshore vind har over mange år hatt incentivsystemer, som har ført til investeringer og store kostnadsreduksjoner – og disse er nå konkurransedyktige med fossil energi.
Kostnadene inne hydrogen teknologi har blitt betydelig redusert de siste 10 år og vil komme ytterligere ned på brenselcelle-siden, produksjonssiden og oppskalering i infrastruktur.
Hydrogen vil bli viktig i storskala lagring og komplementær til batterier desentralt og i mindre enheter i fremtidens energisystem som vil ha en stor andel av uregulerbar sol- og vindkraft.
Hydrogen vil også kunne utnytte dagens gasstransport-system i Europa og dekarbonisere utslipp i transportsektoren (lang- og tungtransport), bygningssektoren og høytemperatur industrielle prosesser inkludert kjemiindustrien – som i dag står for store deler av karbonutslipp.
I dag har Statoil lagt frem resultatet for årets første kvartal, og det er gode tall. Som omtalt i en tidligere artikkel i dag leverte selskapet et resultat etter skatt på 1,5 milliarder kroner. Det er hele 1,1 milliarder kroner mer enn på samme tid i fjor.
Resultatet etter skatt er kanskje det mest interessant for aksjonærene i Statoil, og den norske staten eier da også 70,21 prosent av aksjene direkte (67%) og gjennom Folketrygdfondet (3,21%). Statoils verdiskaping for Norge stopper likevel ikke med det.
Selskapet betaler også skatt, og gjennom den norske ordningen med selskapsskatt og særskatt på petroleum blir det fort snakk om enorme beløp.
Når Statoil nå rapporterte et resultat etter skatt på 1,5 milliarder dollar, så er det med utgangspunkt i et driftsresultat på hele 4,4 milliarder dollar.
I løpet av årets første kvartal betalte Statoil hele 2.940 millioner dollar i skatt.Med dagens dollarkurs på 7,92 kroner tilsvarer det 23,3 milliarder norske kroner.
For å sette det i perspektiv så har Statoil allerede betalt mer i skatt enn det Norge på et helt år bruker på ting som:
Politi og påtalemyndighet (20 milliarder)
Barnetrygd og kontantstøtte (16,8 milliarder)
Jordbruksavtalen (15,1 milliarder)
Og fortsatt gjenstår tre fjerdedeler av året.