Historien om flytende havvind startet med et knippe “crazy norwegians” som tenkte de kunne bruke kunnskapen de hadde fra oljeindustrien, til å lage en banebrytende teknologi. I dag tror mange at flytende havvind kan bli Norges neste industrieventyr. Aller først, en presisering Flytende havvind blir av og til kalt offshorevind, noe som kan være litt forvirrende. Det viktigste er å skille mellom bunnfast og flytende havvind. Flytende havvind betyr bare at i stedet for å feste vindturbiner til havbunnen, setter man de oppå flytende konstruksjoner. Fordelen er da at man kan sette opp vindturbiner i dypere vann, og lenger ut fra land. Her er vinden sterkere og faren for belastning fra krappe bølger er mindre. I tillegg slipper man både visuell forurensning tett på land, og en del potensielle konflikter med skipsfart. Hvem er det som driver med bunnfast havvind? I 2018 er all vindenergi primært en nord-europeisk virksomhet. Når det kommer til bunnfast havvind, er det Tyskland, Danmark og Storbritannia som leder an på nye utbygginger. Utviklingen er i stor grad drevet av statlige subsidier. I Norge har satsingen på bunnfast havvind stått på stedet hvil i mange år. Den første konsesjonen for en bunnfast havvindpark ble utdelt i 2009. Den gir utbyggingstillatelse for 80 vindmøller i sjøen utenfor Sandøy kommune i Møre og Romsdal. Navnet er Havsul 1 og prosjektet har ligget på is i en rekke år, blant annet på grunn av manglende politisk vilje. Men utbyggeren, Havgul clean enervy, håper nå på oppstart innen 2022. Og hva med flytende havvind? Historien om flytende havvind er det imidlertid noe mer fart over. Her var nemlig Norge først ute. 18. oktober 2017 åpnet verdens første flytende vindpark utenfor Skottland, med Statoil som operatør. Hywind Scotland leverer nå strøm til om lag 20.000 skotske hjem. (Artikkelen fortsetter under bildet). På disse stedene i verden ser Statoil potensial for flytende havvind (Hywind Scotland er merket med lilla). Illustrasjon: Statoil Gunnar Nilsen er mannen som ledet forskningsprosjektet bak Hywind. Han forteller at det var veldig mange skeptikere rundt om i Europa som mente dette var galskap. “Those crazy Norwegians” ble Gunnar og teamet hans kalt. Deres første Hywind-mølle ble satt ut ved Karmøy som et testprosjekt i 2009, og forskerne antok at den ville holde i rundt to år. Ni år senere er turbinen fortsatt i gang, og den europeiske kritikken har stilnet. Det er imidlertid ikke bare Statoil som leverer til utenlandsk havvind-næring. I alt eksporterte Norske bedrifter cirka fem milliarder til denne næringen i 2016. Samtidig har de kun stått for fem prosent av leveransene siden 2010. Demonstrasjonspark i Norge – så nær og samtidig så fjern I statsbudsjettet for 2018 la regjeringen penger i potten til en demonstrasjonspark for flytende havvind, som skal gjøre det lettere for norske bedrifter å hive seg på dette potensielle industrieventyret. – Revolusjonen starter i dag, uttalte stortingsrepresentant for Høyre, Lene Westgaard-Halle. Regjeringens mål er å åpne en til to demoparker i norsk farvann, men i skrivende stund står vi overfor et åpent spørsmål: Hvilken bedrift skal trekke lasset? Demoparken er nemlig avhengig av at næringslivet spytter i en betydelig sum for å få prosjektet opp og stå, men fra industrien har det vært stille. Aker Solutions hev seg på flytende havvind i februar 2018, da de kjøpte seg inn i Principle Power, som leverer denne teknologien. De har imidlertid ikke ønsket å uttale seg om hvorvidt de vil støtte en demopark i Norge. Statoil har på sin side uttrykt klart og tydelig at de ikke er interessert i å støtte en demopark, siden de jo har hatt midler til å lage sin egen med Hywind utenfor Skottland. Fremtiden Totalt hadde Europa mer enn 4.000 havvindturbiner i 2017, fordelt på 11 land. Til sammen har de en kapasitet på 15,8 gigawatt. Det er en økning på 25 prosent fra 2016. I 2020 forventes det at kapasiteten er doblet. Norwea, sammen med Rederiforbundet og Norsk Industri har bedt regjeringen satse enda tyngre fremover. De ønsker et statlig mål om at leverandørindustrien i Norge skal ta 10 prosent av det globale havvindmarkedet innen 2030. I rapporten “Havvind – Et nytt norsk industrieventyr” regner de dette for realistisk. At flytende havvind er dyrere enn bunnfast, er fortsatt et problem, men mange mener likevel at det er her Norge har størst sjanse til å hevde seg. (Artikkelen fortsetter under grafen). Kilde: Statista Ifølge Bloomberg New Energy Finance hadde bunnfast havvind en energikostnad på 172 dollar per megawatt-time i 2015. Samme år anslo forskere ved Stuttgart at kostnaden for flytende havvind var 272 dollar per megawatt-time. Altså hundre dollar mer enn bunnfast. Men prisene synker stadig, og Sintef-forskere mener det nå er mulig å tjene på havvind, også uten subsidier. Statoil har som mål å redusere kostnadene fra sin flytende havvindpark i Skottland helt ned til mellom 50 og 74 dollar innen 2030. Hva kostnadene faktisk er har Statoil ønsket å holde hemmelig. Siden den første havvindparken ble installert utenfor Danmark i 1991 er det blitt investert 58 milliarder euro i kapital og driftskostnader i den europeiske havvind-industrien. Ifølge Eksportkreditt Norge anslår man investeringer på 100 milliarder euro mellom 2017 og 2025. Irene Rummelhoff, som er konserndirektør for Nye energiløsninger i Statoil, sier det er et faktum at 80 prosent av havvindressursene er på store havdyp der tradisjonelle bunnfaste installasjoner ikke egner seg. Da er det selvsagt at flytende havvind vil spille en betydelig rolle i fremtiden.