Alle de fire Cat D-riggene til Songa hadde i mai en oppetid på hundre prosent, skriver selskapet i en børsmelding tirsdag morgen.
De fire riggene er Songa Equinox, Songa Endurance, Songa Encourage og Songa Enabler.
– Skal leverandørbedrifter utvikle seg til solide bedrifter i framtiden, er sjansen større for å lykkes for de som har en global tilnærming, sier Geir Austigard til Aftenbladet.
Han tror at bedriftene som klarer seg best i framtiden er de som ekspanderer globalt og gjerne har en større portefølje enn mange nisjebedrifter.
– Nisjebedrifter er sentrale i utviklingen av ny teknologi. Derfor skal vi tilrettelegge for disse, samtidig som vi husker at de vil utvikle seg best hvis de raskest mulig blir globale aktører, sier Austigard.
– Større muligheter ute
Tirsdag avgjør Stortinget om det blir en utredning av konkurranseforholdene på norsk sokkel og om Statoil er blitt en for mektig aktør.
Når utgangspunktet tas i de globale forholdene, mener Austigard at en utredning om Statoil og forholdene på norsk sokkel blir mindre relevant, nettopp fordi Statoil i det globale markedet bare er en av flere større aktører.
– Mulighetene for leverandørene er langt større i det globale markedet enn ved bare å se til norsk sokkel. Mange bedrifter vil trenge hjelp for å konkurrere utenfor Norge. Investering i tiltak som fremmer eksport er god, fremtidsrettet politikk, understreker Austigard.
Forstår kritikken
Kritikerne mot det for mektige og dominerende Statoil har tidligere også streifet innom at Statoil må tas av børs. Det må bli mer politikerstyrt for å være et redskap for verdiskaping.
Geir Austigard i Norsk Industri mener at det er noe i kritikken fra leverandørindustrien.
– Hvis Statoil bestemmer at kostnader skal kuttes med 10 prosent, rammer det hele markedet samtidig i Norge. Det er den uheldige konsekvensen av å ha en så dominerende aktør på norsk sokkel.
Les hele saken på aftenbladet.no (abo.)
Tirsdag tar Stortinget stilling til forslaget fra KrF om å utrede konkurranseforholdene på norsk sokkel, hvor formålet er å se på om Statoil har fått for stor makt, skriver Aftenbladet.
I forrige uke sluttet næringskomiteen seg enstemmig til KrFs framstøt.
Klar beskjed til leverandørene: – Kom dere ut i verden
Fride Solbakken, daglig leder i Maritimt Forum i Stavanger-regionen, mener det er på høy tid at dette blir sett på.
– Vi har sagt hele veien at Statoil er en for stor leverandør og har presset leverandørene. Leverandørene er prisgitt Statoil, og da er det problematisk at Statoil har misbrukt denne makten, sier Solbakken.
Må se hvordan Statoil opptrer
Interesseorganisasjonen for de maritime næringene har konkrete eksempler på at Statoil utnytter posisjonen til å presse leverandører til stadig billigere kontrakter. Tilbakemeldingene som Maritimt Forum får når sjelden offentligheten, mener Solbakken og understreker at flere selskap da frykter at de ikke får fornyet avtalene med Statoil.
– Det er viktig at politikerne ser hvordan Statoil opptrer, i seg selv kan en slik gjennomgang ha en oppdragende effekt. Jeg tror det viktigste er at Statoil ser at posisjonen selskapet har er helt avhengig av en stor og variert leverandørindustri.
– Vi kommer i en veldig uheldig situasjon dersom leverandørindustrien er spilt ut av Statoil når oljeoppturen kommer tilbake. Skal vi ha stabil aktivitet på norsk sokkel, må vi ha mange aktører, sier Solbakken.
– Ikke dårlig forhold
Pål Eitrheim, Statoil direktør for anskaffelser, kjenner seg ikke igjen i betegnelsen om at Statoil presser leverandører til å inngå billige avtaler som de ikke tjener penger på.
Pål Eitrheim. Foto: Dag-Henrik Fosse
Han sier Statoil har ingen ambisjoner om å presse leverandører slik at de leverer røde tall.
Han trekker videre fram at selskapet er opptatt av ryddige kontrakter med leverandørbransjen. Han viser også til samarbeidet i Konkraft, hvor hovedhensikten er å opprettholde konkurransekraften til norsk industri.
– Statoil er helt avhengig av tett og godt samarbeid med leverandørene. Vi ønsker tett samarbeid og økt forutsigbarhet for bransjen. Vi skal være en lyttende og tilgjengelig aktør, men vi må vi hele tiden bli bedre. Statoil har derfor opprettet en egen prosjektrolle for å styrke samarbeidskulturen med leverandørene våre, sier Eitrheim.
– Jeg har registrert synspunktene som er kommet, men at vi har et dårlig forhold til leverandørene, er et bilde jeg ikke kjenner meg igjen i, understreker han.
Les hele saken på aftenbladet.no (abo.)
Andreas Thorsheim
er gründer og administrerende direktør i solselskapet Otovo. Før det var han produktdirektør i Opera Software. Tidligere har han vært administrerende direktør i Bergens Tidende og hatt en rekke andre lederstillinger i Schibsted.
Så da har altså USAs president besluttet å trekke landet ut av Parisavtalen, ut av det internasjonale klimasamarbeidet og inn i en liten gruppe land som som ikke har ratifisert avtalen (Nicaragua og Syria).
Det er feil: Klimakampen er unik usikker, unikt kompleks, unikt stor og unik langsiktig, og derfor må stor innsats til på tvers av landegrenser til for å stoppe den. Sammenhengen mellom klimagasser og global oppvarming og derfra til økonomisk og sosial ødeleggelse er solid dokumentert. Når USAs president ikke erkjenner dette, er det en skremmende feilslutning
Det er frustrerende: Det synes motivert av et ønske om gi noe sterkt symbolsk til en del av Trumps velgerbase som først og fremst er motivert av å være mot den internasjonale orden og mot de som kjemper klimakampen, ikke FOR noe, av en min-fiendes-fiende-logikk.
Det er selvsagt alvorlig: Kampen mot risikable klimaendringer er ikke sterkere enn at vi trenger all hjelp vi kan få, ikke minst fra verdens nest største forurenser.
Men la oss også tenke oss om hva det betyr i praksis, ved et øyeblikk å reflektere over hva Parisavtalen ikke er.
Den er ikke tilstrekkelig
Parisavtalens mål er entydig: Å kjempe for en verden der den globale oppvarmingen ikke overstiger 1,5 grader over førindustrielle nivåer (lilla strek). Og for å nå det målet er avtalen utilstrekkelig.
“Planen” (rød strek), om man kan kalle summen av de innmeldte ambisjonene for det, vil lede oss til en global oppvarming på 2,6-3,2 grader, som er farlig nær tippepunktet der oppvarmingen gjør uopprettelig skade på samfunnet (Dietz og Stern (2014), Weitzmann (2012)).
Den har ikke konsekvenser
Parisavtalen har kun kollektive konsekvenser, men ingen avtalte straffemekanismer for det enkelte land, før de får sin del av smellen som kommer av et varmere, villere klima. Det er ingen sanksjoner.
Det finnes ikke noe klimapoliti eller klimadomstol som straffer den som ikke oppfyller kravene sine. Man kan redusere utslipp uten å være med i avtalen like mye som man kan la være å redusere utslipp og være innenfor.
Og så la oss se på hva parisavtalen er:
Den er et moralsk kompass
Parisavtalen er det synlige beviset på at alle verdens land, på tvers av geografi, økonomi og politisk ståsted på et tidspunkt i historien, før det var for sent å gjøre noe med det, erkjente klimaendringene, hva som måtte til for å stoppe dem og ble enige om å handle.
Smak på det – for det er stort. USA var med da kompassnålen ble siktet inn mot 1,5 grader. Alle var der og alle var med. Retningen mot 1,5 grader er satt, og vi vet målestokken ettertiden kommer til å vurdere oss etter.
Den uten utslipp kan kaste den første steinen
Trump har valgt å si at USA ikke skal prøve lenger. Men er det sikkert at Trump er noe verre enn de som hykler videre, med fagre løfter og utilstrekkelig handlekraft? Hvor mange av de som tvitret og talte i uken som gikk leder land eller bedrifter som kommer til å gjøre nok til å styre verden mot en trygg klimalanding?
Vår egen nasjon har veldig treg reduksjon i sine klimautslipp. Vi er høylytte, men gjør vi en innsats som monner?
Vi er tidlig i gang med elektrifisering av bilparken, men det er summen av bensinbiler som forsvinner som monner – den jobben må fullføres.
Vi bruker fortsatt over 50 TWh fossile brensler i persontransporten her til lands. Vi har offensive industribedrifter, men bruker fortsatt 20 TWh fossile brensler i industri og bergverk. Og fortsatt går det med 10TWh i fossile brensler i andre aktiviteter i bygg og næringsliv, samtidig som vi antakelig sløser 40TWh eller mer med energi i året.
Vi snakker en del om at vi har ren kraft her i landet, men sender samtidig over 2000 TWh med olje og gass til utlandet. Vi ser ikke ut til å kunne beslutte å stagge utbyggingen av nye oljefelt i sårbare områder, inkludert statsstøtte i letefasen, tross vissheten om at 75-80 prosent av verdens hydrokarboner må bli værende under jorden om vi skal klare klimamålet.
Vi bygger ikke ut spesielt mye ny fornybar kraft, og løfter dermed ikke vår rene kraft ut til erstatning for kull og gass i Europa.
Ord og handling
Parisavtalen er et budsjett. Når regnskapet skal gjøres opp, vil man se hvem som nådde det og hvem som underpresterte.
Om man er med eller ikke, ja faktisk om man meldte inn små eller store reduksjoner teller lite. Det er regnskapet som teller, ikke budsjettet. Det er handling i form av mer fornybar kraft, økt elektrifisering, mindre energibruk, mer karbonskatt og mindre fossilsubsidier som teller – ikke ord, og ikke deltakelse i COP-møtene om klima.
Er det sikkert at Trumps tydelige nei til Paris er noe verre enn de som forteller oss at de skal redde verden, men ikke leverer?
For ironisk nok er det faktisk ikke usannsynlig at USA vil nå Paris-målet om å redusere CO2-utsllippene med 26 prosent (mot 2005-nivåer) innen 2025 selv om Trump ikke vil dra lasset. For der Trump er mot, er USA for. Klimatiltak har flertall i alle stater i USA, og stater og næringslivet er tilnærmet enstemmige i å ønske å gjøre det som må til. Kanskje blir de til og med styrket i sin handlekraft av erkjennelsen av at de ikke vil få hjelp av staten.
Det er også sannsynlig at flere av de skinnhellige tvitrerne og talerne fra den siste uken ikke gjør det. Men det vil få mye mindre oppmerksomhet, dessverre.
Når regnskapet gjøres opp er det kun handling som teller. Alle var i Paris, alle skrev under. Trump trekker ordene, men USA kan fortsatt levere handling. Hos oss andre har vi fortsatt ordene, men det tar ikke prosessene i atomsfæren hensyn til – de ser bare effekten av handling.
På verdensbasis dominerer greske redere så langt i år listen med antall nye skip bestilt på verftene.
Det viser oversikten Vesselvalue har utarbeidet (se graf øverst).
Siden nyttår har det tikket inn 119 nye ordre på bulk- og tankskip. Av disse har rederne i Hellas plassert 35 bestillinger.
Bestillingsrush
Charterworld Shipping topper listen med sitt bestilingsrush. Det greske rederiet planlegger fjorten nye fartøy, tolv bulkskip og to tankbåter, inn i flåten.
I Hellas er rederne klar for å bygge mer tank, og 6 ulike greske selskaper har bestilt til sammen 19 nye fartøy i dette segmentet.
Det er også tank som har fått Norge høyt opp på kontraheringstoppen. Fra vestlandet har Knutsen, Odfjell og Solvang startet åreet med flåtefornyelse.
Odfjell har skaffet langsiktige kontrakter til to kjemikaliefartøy som bergensrederiet skal bygges i Japan, og i mars skrev også Solvang i Stavanger byggekontrakt på to skip til.
1500 skip frem til 2020
På verdensbasis vil det fra i år og ut 2020 seile ut 1532 tank- og bulkskip på markedet.
Det er 842 tankskip som vil tilføre tankflåten nærmere 74 millioner nye dødvekttonn i løpet av de neste fire årene, og nesten 32 millioner dødvekttonn i år. Mens det innen bulk skal ut 690 skip på over 65 millioner dødvekttonn.
Tidlig i 2017 grep det greske miljøet muligheten sikret seg et stort antall nybygg til konkurransedyktige priser. Videre ut i året har verftskapasiteten blitt redusert, mens etterspørselen har fortsatt. Det har økt skipsbyggerprisene de siste fem månedene.
Ifølge analytikerne i Drewry, vil markedet for LNG-transport bli holdt nede av overkapasitet på tvers av de fleste segmentene de neste to årene, skriver Shippingwatch.
Analytikerne ser kun mulighet for bedring av ratene for de minste gasskipene, hvor flåteveksten vil være minimal.
Oljenæringen i Nord-Norge er i vekst. Det neste store prosjektet er Statoils Johan Castberg-felt, som trolig blir endelig vedtatt senere i år.
Fakta
Forlenge
Lukke
Johan Castberg
Oljefelt i Barentshavet
Ligger 240 km nord for Hammerfest
Ressursene er beregnet til mellom 400 og 650 millioner fat olje
Det er ventet at utbyggingen vil vedtas senere i år
Allerede før sommeren skal Statoil avgjøre hvor feltets driftskontor skal ligge. Saken har utviklet seg til en hard kamp mellom Hammerfest og Harstad.
Elefanten i rommet
– Det er blitt en følelsesladd sak, som jeg synes har vært vanskelig. Til tider har temaet blokkert for samarbeid mellom de to byene, sier Harstad-ordfører Marianne Bremnes.
Da hun møtte kollegene fra Hammerfest på Arbeiderpartiets landsmøte i vår, holdt de seg unna temaet for ikke å forsure stemningen.
– Det var den store elefanten i rommet, sier Bremnes.
– Det var et helt bevisst valg fra begge sider. Vi snakket ikke om Castberg, sier varaordfører Marianne Sivertsen Næss i Hammerfest.
Nå starter Statoil jakten på olje i Barentshavet
Harstads viktigste argument er at Statoil allerede har bygget opp en betydelig driftsorganisasjon i byen. Derfra driftes feltene Norne og Aasta Hansteen, som ennå ikke er i produksjon. I tillegg sitter teknologer knyttet til Snøhvit-feltet der.
– Dette miljøet må styrkes. Det vil være til det beste for hele landsdelen, ikke bare for Harstad. Vi vil at Statoil skal være sterkt til stede i nord, og det sikres best ved at vi får driftskontoret, mener Bremnes.
Hva betyr nærhet?
I Hammerfest vises det imidlertid til at det også der finnes et driftsmiljø. Eni drifter Goliat-feltet fra byen, og resten av Snøhvits driftsorganisasjon holder til der. Samtidig ligger byen mye nærmere Castberg-feltet.
Marianne Sivertsen Næss.
– Dersom Statoil bestemmer at Castberg kan drives fra Harstad, sier selskapet at nærhet ikke betyr så mye. Det kan få betydning i flere tiår framover, sier Sivertsen Næss, som frykter at en slik beslutning vil skape presedens og føre til at senere utbygginger i Barentshavet blir driftet fra byer også enda lenger sør, som Stavanger og Oslo.
Varaordføreren trekker opp historiske linjer.
– Vi har erfaring med at man kommer hit og henter råvarer, men at verdiskapningen kommer andre steder, sier hun og peker på fiskeri og gruvedrift.
Oljebransjen snudde motgangen og endret Hammerfest for alltid
Hun krever at mer blir igjen der ressursene høstes, men understreker at oljenæringen allerede har gitt store ringvirkninger for Hammerfest.
Ifølge Statoil vil driftsfunksjonen gi mellom 30 og 40 årsverk. Sivertsen Næss mener det handler om mer enn arbeidsplassene i seg selv.
– Det dreier seg om typen jobber som kommer. Vi trenger kompetansearbeidsplasser, og at beslutningstakere har tilhold i byen. Det har betydning for utviklingen framover, og er en viktig symbolsak for Finnmark, sier hun og mener argumentet har paralleller til Stavangers krav om å beholde Statoils hovedkontor.
Velger uansett Nord-Norge
Selskapet skal ta beslutningen før konsekvensutredningen for Castberg-prosjektet sendes ut på høring i sommer.
– Det som er bestemt, er at driftsfunksjonen skal legges til Nord-Norge. Vi har stor forståelse for synspunktene fra begge byene, sier prosjektdirektør Knut Gjertsen.
Statoil legger vekt på flere forhold når beslutningen tas.
– Det handler blant annet om lokale ringvirkninger, sikkerhet og hva som er økonomisk og industrielt fornuftig.
Mener Barentshavet er mer spennende enn noen gang
Direktør Kjell Giæver i leverandørnettverket Petro Arctic vil ikke velge side.
– Vi mener det er viktig å forsterke miljøene vi allerede har, og peker da egentlig på begge byene. Så legger vi oss ikke opp i kampen mellom dem. Vi jobber for hele landsdelen, sier han.
22. Det er antallet søkere som hadde undervannsteknologi ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) som førstevalg i årets opptak til høyere utdanning.
Ingeniørstudiet, som tidligere hadde ett av landets høyeste snitt for å komme inn, har i likhet med resten av oljenæringen vært gjennom en tung tid.
Fakta
Forlenge
Lukke
Undervannsteknologi
Ved Høgskulen på Vestlandet tilbys både bachelorprogram og masterprogram i undervannsteknologi.
Bachelorprogrammet har studiested i Bergen, Florø og Kristiansund.
Bachelorprogrammet gir grunnleggende kompetanse innen drift og vedlikehold av olje- og gassinstallasjoner på havbunnen.
Kilde: hvl.no
På knappe fire år har søkertallet stupt fra godt over tusen søkere til litt under tre hundre. På utdanningsstedene i Florø og Kristiansund er det langt ifra nok søkere i forhold studieplassene som tilbys.
Å begynne på en utdanning til en næring i fritt fall, var ikke et enkel valg for Simen Elnæs Moe i 2014. Han hadde fast jobb som dykker, men ønsket å stå sterkere rustet til et mer krevende arbeidsmarked. Etter å ha undersøkt utdanningsmulighetene nøye falt valget på undervannsteknologi.
– Det var helt klart knyttet mye risiko til valget. Og jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for en studieretning, men jeg vektet interesse tyngst, selv om det var skummelt, sier Moe.
Mange studerer videre
Mens studentene på undervannsteknologi regelmessig ble tilbudt jobb i god tid før endt studie tidligere, har det vært et svært krevende marked for nyutdannede ingeniører de seneste årene. Mange har sett seg nødt til å studere videre på masternivå.
Det skal også Moe, men han er blant de heldige som har skaffet seg en jobb ved siden av studiene. Til høsten går han inn i en deltidsstilling i Aker Solutions, samtidig som han begynner på en master i System engineering ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
– Bedriftene sier selv at de er forsiktige optimister. Likevel er jeg en av få i klassen som har fått arbeid før vi er ferdig med utdannelsen, sier Moe.
Bare to nye oljestudenter ved NTNU
Medstudent Mona Wiik (22) er blant de heldige og har nylig takket ja til en fast stilling hos Statoil. Da nedgangen i oljenæringen begynte i 2014, var det kun få måneder etter Wiik og Moe begynte som studenter.
– Jeg tenkte aldri at det var et feil valg. I stedet var jeg innstilt på å jobbe hardt. Underveis var det flere veivalg jeg kunne tatt som ville gjort det lettere for meg å få jobb, men jeg var klar på at jeg vil trives i mitt fremtidige arbeid, sier Wiik.
Ansetter flere nyutdannede
Til tross for rekordlave søkertall råder det en optimisme i næringen, mener Tone Røkenes. Hun er studiekoordinator ved HVL.
– Bedriftene vi ofte er i kontakt med sier at det er signaler som tyder på at det begynner å bedre seg. Vi ser det med historien til Simen og Mona, som viser at det er muligheter på jobbmarkedet som ikke har vært der de siste årene.
Litt flere som søker oljestudier
Direktør for læring og utvikling i Statoil, Andreas Holst, forteller at de ser med bekymring på synkende søkertall til ulike ingeniørutdannelser. For å demme opp for søkerflukten legger Statoil vekt på å sende signaler til ungdommen.
– I år ansetter vi 65 nyutdannede ingeniører, opp fra 45 i fjor. Neste år sikter vi oss inn mot nærmere 100. I tillegg har vi opprettet et internship-program rettet mot nettopp undervannsingeniører. Dette gjør vi for å sende et signal til ungdommen om at det fortsatt er viktig å velge realfag og ingeniørutdannelser.
Les hele saken på bt.no (abo.).
Skipper losser nå sin rekelast i Tromsø før nytt mannskap kommer om bord og setter kursen ut til havs på nytt oppdrag.
– Det ufrivillige oppholdet har vært krevende. Vi har ikke visst hvor lenge dette skulle vare. Vi har ikke visst når vi kunne få komme hjem, sier skipperen om bord, Kjetil Ervik, til NRK.
Etter lange forhandlinger ble ni av mannskapet byttet ut mens skipet lå i arrest i Murmansk, men nå kommer et fullt nytt mannskap på 17 om bord for å fortsette fisket.
Årsaken til at reketråleren ble holdt igjen i Murmansk var at den russiske kystvakten ved en rutinekontroll oppdaget at tråleren ikke hadde gyldig lisens for å fiske etter reker i russisk farvann. Senere ble det klart at dette skyldes en feil gjort av Fiskeridirektoratet under utstedelsen av lisensen.
Tall om varsling er ingen lystig lesning. Tall fra 2016 viser at én av fire varslere opplevde at det de gjorde, fikk konsekvenser, skriver Aftenbladet.
Tidligere hovedvernombud Runar Kjørsvik ved Shells gassanlegg på Nyhamna i Møre og Romsdal er ikke i tvil om at konsekvensen for ham som varsler, var at han mistet jobben.
Under Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynets felles seminar om varsling onsdag, tok Kjørsvik ordet i salen.
– Dere sier at gjengjeldelse mot varslere må løses i linja i selskapene. Det er ganske utopisk å tro at det skal skje. Så er alternativet å gå til retten, fordi gjengjeldelse er ulovlig. Det er en kjempebelastning for den det gjelder. Men hverken Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet tar ansvar for varsleren, sier Kjørsvik.
Shell har tidligere avvist at oppsigelsen av Kjørsvik – en tvist som endte med et forlik – har noe med hans rolle som hovedvernombud å gjøre.
Refset og irrettesatt
For begge tilsynene er det klart at varslingsreglene i lovverket skal styrke ansattes ytringsfrihet og styrke vernet av varslerne. Men samtidig har ikke de myndighet når det gjelder forbudet om gjengjeldelse mot varslere.
Tall som forsker Anne Mette Ødegård fra FAFO viste på Petroleumtilsynets varsler-seminar onsdag, viser at utviklingen går feil vei hvis man ønsker et sterkt varslervern i Norge:
Færre oppnår endringer.
Færre ville varslet igjen.
Flere mottar represalier.
Flere begrunner manglende varsling med frykt for represalier.
– Vi vet ikke hvorfor utviklingen går feil vei. Men omstilling og midlertidige ansettelser er noe av forklaringen, sier Ødegård.
Tallene har hun fra en TNS Gallup-undesøkelse fra 2016. De viser at én av fire varslere forteller at de opplevde sanksjoner i etterkant. Flest svarer at de ble refset og irettesatt (29 prosent) og at de ble fratatt arbeidsoppgaver (23 prosent). Fire prosent svarer at de ble sagt opp som følge av at de varslet.
– Ikke vårt ansvar
Direktør Anne Myhrvold i Petroleumstilsynet viser til at selv om FAFO-tallene ikke er hentet fra oljebransjen, tror hun ikke det er noen grunn til å tro at utviklingen er annerledes her.
– Hva er din reaksjon på kritikken mot tilsynet fra Kjørsvik?
– Det er lett å forstå belastningen med å varsle, og at dette er vanskelig. Jeg ser at det er et gap mellom hva vi har mulighet til å gjøre, og forventningene varslere har. Vi kan ikke gå utover vår rolle og våre hjemler og gå inn i konfliktsaker og dømme hva som er riktig og galt, sier Myhrvold.
Antall bekymringsmeldinger til Petroleumstilsynet har økt de siste årene, fra 12 i 2014, til 20 i 2015, 30 i 2016 og ni så langt i år.
– Strengere lov
For nestleder Roy Erling Furre i fagforbundet Safe er det liten tvil om at Kjørsviks historie er et tydelig eksempel på at varslere har veldig dårlig vern i Norge i dag- og at varsling er en risikosport.
– Noe må skje. Etter oljekrisen ser vi at bedriftene er blitt mye mer aggressive, og konfliktene har økt kraftig. Ingen tar hånd om varsleren, så her må Stortinget vedta mye strengere lover, sier Furre.
Det nye universitetssykehuset på Ullandhaug i Stavanger er under planlegging, men hvem som får kontrakten for byggetrinn 1 når det 100.000 kvadratmeter store bygget skal reises, er fremdeles ikke avgjort.
Nå kaster prosjektorganisasjonen seg rundt og møter oljebransjen under Stavanger Energy Conferance kommende uke, i håp om å kunne finne godt kvalifiserte oppdragstakere der.
– Vi håper bransjen ser en god mulighet for å bruke sin kunnskap som tilbydere til de ulike leveransene til sykehuset, sier prosjektdirektør for byggetrinn 1, Kari Gro Johanson i en pressemelding.
– De beste forutsetninger
– I et sykehus er det enorme mengder tekniske installasjoner, rørføringer, ventilasjoner og liknende som oljebransjen burde ha de beste forutsetninger til å konkurrere om, sier Johanson i pressemeldingen.
Om noen av selskapene i oljebransjen griper muligheten til å prøve seg på andre områder enn offshore, gjenstår å se. Men en av dem som kanskje vil finne frieriet interessant, er Roxel-sjef Dag Øyvind Meling.
Snudde seg til andre bransjer
Opprinnelig var tanken at selskapet, som leverer tjenester innen elektronikk og automatikk, i hovedsak skulle rette seg mot oljebransjen – offshore og på land. I stedet har de opplevd stor suksess med å flytte fra olje til andre markeder, og har i dag kun ti prosent av inntektene relatert til olje.
– Vi kan se relasjoner mellom det vi har gjort offshore, for eksempel håndteringssystemer og logistikk, og at dette kan brukes onshore. Det skal blant annet bygges sykehus for 90 milliarder kroner de neste årene. Det er ingen som har tatt posisjonen i dette. Vi som kommer fra denne regionen har unike muligheter til å levere varer, tjenester og ikke minst prosjektledelse, sa Meling da han gjestet podkasten Sysla Oilcast i mars i år:
Podcast link
Flere ser seg omkring
Roxel har blant annet fått kontrakt i forbindelse med byggingen av samferdselsprosjektet Ryfast-sambandet. Andre som også har løftet blikket og ville satse på vei, er Aibel.
Oljeserviceselskapet skulle i mars i år legge inn anbud på ny E6. Det endte imidlertid ikke med noen kontrakt – denne gangen.
Men kommunikasjonsdirektør i Aibel, Bjørg Sandal, har ikke lagt skjul på at Aibel er på jakt etter nye oppdrag utenfor oljen:
– Noe av begrunnelsen er markedssituasjonen. Det skal gjøres store satsinger innenfor vei, og at det er et stort marked der ute gjør området til ett av flere som vi ser på, uten at jeg vil gå inn på hvilke andre felt vi jobber med, har hun tidligere uttalt til Sysla Offshore.
