Professor ved Universitet i Oslo, Karen Helene Ulltveit-Moe, skal leie utvalet, skriv iLaks.
Hitra-ordførar Ole Laurits Haugen, som ved fleire høver har tatt til orde for at kommunane må få meir igjen for oppdrettsaktivitet, er òg med i utvalet.
NHO er i tillegg representert ved Helge Moen, som leier investeringsselskapet Kverva. Sjå komplett liste nedst i saka.
Slik fordeles milliardene fra Havbruksfondet
Ulltveit-Moe er spent på oppgåva dei skal jobbe med fram til 1. november 2019.
– Det vert riktig spanande. Dette er ei viktig næring med stor betydning for norsk økonomi, seier ho til iLaks.
Ulltveit-Moe har vore tilsett ved UiO sidan 2005, og har tidlegare vore tilsett ved Norges Handeøshøyskole (NHH). Ho har forska på internasjonal økonomi og skatte- og næringspolitikk.
Uvisse rundt skatten
– No vert det viktig å setje seg inn i næringa. Me har eit relativt detaljert mandat som beskriver dei ulike forholda departementet ynskjer me skal sjå på.
Denne episoden av Det vi lever av handler om skattlegging av oppdretterne – er det på tide at de betaler mer til fellesskapet? Hør podkasten her:
Det er knyt store spørsmål rundt korleis særskatten skal utformast. Det var i vår at Finansdepartementet varsla innføring av ein grunnrenteskatt, basert på modellen for skatt på vasskraftverk, men enno er det usikkert kor stor skatteprosenten blir, og om pengane går til kommune eller stat.
– Eg kan ikkje seie noko om skatten før arbeidet er byrja, seier Ulltveit-Moe.
Stor interesse
– Kva tenkjer du om gruppa som skal arbeide med innstillinga?
– Det er ikkje mi oppgåve å kome med ei meining om samansetninga. Eg registrerer at me er eit utval som både har fagleg ekspertise og partsrepresentantar, seier Ulltveit-Moe. Ho forstår likevel at spørsmålet engasjerer.
– Det er viktig at det er stor interesse rundt dette. Det skal det vere, seier ho.
Utvalet skal kome med ei anbefaling til Finansdepartementet, før politikarane får siste ord i saka.
Professor Karen Helene Ulltveit-Moe, Bærum (leiar)
Advokat Gudrun Bugge Andvord, Oslo
Professor Claire Winifred Armstrong, Tromsø
Professor emeritus Vidar Christiansen, Nedre Eiker
Spesialrådgjevar Grethe Fossli, Landsorganisasjonen i Norge, Oslo
Ordførar Ole Laurits Haugen, KS, Hitra
Dagleg leiar Helge Moen, Næringslivets Hovedorganisasjon, Stjørdal
Advokat Amund Noss, Oslo
Professor Linda Nøstbakken, Bergen
Det Stavanger-baserte skipsmeklarhuset Seabrokers varslar at supplyreiarane kan gå ein lang og tøff vinter i møte, skriv Nett.no.
I månadsrapporten for august viser Seabrokers til at spotmarknaden i Nordsjøen i sommar har vore mykje dårlegare enn kva reiarane hadde håpa på.
Les også: Kun ett offshorerederi i pluss i andre kvartal
Rett nok har ratene for PSV-ar med dekksareal på meir enn 900 kvadratmeter vore i snitt på over 7.500 britiske pund i fem månader på rad.
Over 20 skip ut av opplag
Men marknaden har ikkje tatt av, og meklarhuset viser til at konkurransen om oppdraga har vore stor ettersom det både er tatt ut mange skip ut av opplag, i tillegg til at det er kome skip til frå andre regionar.
Les også: – Vår anbefaling er at rederiene bør legge båtene i opplag
Totalt er over 20 båtar tatt ut av opplag og gått inn i spotmarknaden.
Betydeleg overtilbod
Men det store problemet no, ifølgje Seabrokers, er kva som vil skje med alle skipa som snart avsluttar kontraktane dei har gått på i sommar.
Om desse går inn i spotmarknaden, fryktar meklarhuset at ein på nytt er tilbake til ein situasjon med betydeleg overtilbod av skip.
Det kan nok ein gong bli ein lang vinter for supplyreiarane, spår Seabrokers.
Den siste rørbiten av det som nå er Norges største og lengste oljerør, ble i slutten av sist uke lagt fram til stigerørsplattformen på Johan Sverdrup-feltet, opplyser Equinor i en pressemelding mandag.
Rørledningen har en diameter på hele 36 tommer, og strekker seg hele 283 km fra oljeterminalen på Mongstad fram til gigantfeltet ute i Nordsjøen.
Les også: Sverdrup-feltet kan gi rekordhøy produksjon på norsk sokkel i 2024
Saipem Castorone skal legge rørene til Sverdrup. Akrivfoto: Sigrid Haaland / Sysla
23.000 rørbiter
Operasjonen har involvert mer enn 600 personer som har sveiset sammen over 23.000 rørbiter til landets største og lengste oljerør.
Ifølge Equinor vil det hver dag strømme inn 660.000 fat olje til Mongstad til en verdi av mer enn 350 millioner kroner, når Johan Sverdrup-feltet produserer for fullt.
Les også: Nå er Sverdrup-plattformen på plass
Fartøyet Saipem Castorone begynte arbeidet med å legge oljerøret fra Mongstad sent i april i år.
Deretter ble røret lagt ut gjennom Fensfjorden før fartøyet satte kursen mot Johan Sverdrup-feltet.
Saipem Castorone gjør seg nå klar til å legge den 156 km lange gassrørledningen, som skal legges fra Johan Sverdrup-feltet fram til Statpipe, hvor gassen fra feltet vil bli videresendt til Kårstø, opplyser Equinor.
615 mann jobber på Castorone. Arkivfoto: Sigrid Haaland / Sysla
– Mest hektiske noensinne
Når rørleggingsoperasjonene er ferdigstilt i løpet av høsten, vil installasjonskampanjen på Johan Sverdrup-feltet i 2018 være over.
Les også: Nå reiser de første offshorearbeiderne til Johan Sverdrup
Med tre understell, to plattformdekk, en bro, over 400 km totalt med rørledninger, og 200 km kraftkabler, ansees 2018-kampanjen for å være den mest hektiske noensinne for et prosjekt på norsk sokkel, skriver oljegiganten.
I 2019 gjenstår de to siste plattformdekkene, og gjenværende broer som skal installeres før oppstart av første fase av Johan Sverdru-utbyggingen, som etter planen skal være i november 2019.
Mandag starter ankesaken den tidligere Ekofisk-arbeideren Bjarne Kapstad har reist mot forsikringsselskapet Tryg, skriver Aftenbladet.
Kapstad mener han har krav på yrkesskadeerstatning på grunn av jobben som kranmekaniker på Ekofisk-feltet fram til slutten av 90-tallet. Tryg leverte forsikringen til arbeidsgiveren Phillips (nå Conoco Phillips) og mener at Kapstad ikke har krav på utbetaling.
Kort sagt – det var ikke det Kapstad ble utsatt for på Ekofiskfeltet som gjorde ham arbeidsufør, mener forsikringsselskapet. Kapstad krever 8,5 millioner kroner i erstatning.
Blant personene som skal vitne i saken, er tidligere Phillips-direktør Rolf Wiborg. Fra 1986 til 1989 var han teknisk direktør i oljeselskapet, med ansvar blant annet for Ekofisk-plattformene. I 1993 ble han viseadmininstrerende direktør i Phillips Norge.
Da han senere begynte i Oljedirektoratet, forsto han at en rekke Ekofiskarbeidere var blitt syke av jobben ute på oljefeltet.
– Jeg møtte igjen personer jeg visste var ti år yngre enn meg, men som nå så ut som de var 20 til 30 år eldre. Så da ble det maktpåliggende for meg å engasjere meg i sakene deres. Jeg var jo sjefen deres og føler et stort ansvar. Måten mange av dem er blitt behandlet på, gjør meg forbannet. Vi sørget jo for at de skulle være forsikret hvis de skulle bli syke av jobben. Hvorfor kan ikke da min gamle arbeidsgiver Phillips gjøre som jeg gjør, og innrømme at der ute var det sånn at noen ble skadet?
Både Tryg og Conoco Phillips er blitt spurt om kommentarer til intervjuet med Wiborg. Begge selskap viser til den kommende rettssaken og ønsker ikke å kommentere saken.
Rolf Wiborg jobbet en rekke år i Phillips (nå Conoco Phillips) før han begynte i Oljedirektoratet. Foto: Fredrik Refvem
– Vi sto i det samme
I 1989 ble det installert en høy vegg rundt Ekofisktanken for å beskytte plattformen mot store bølger. Flere tidligere oljearbeidere har påpekt at dette gjorde arbeidssituasjonen verre for dem.
– Vinden blåste ikke lenger gjennom modulene. Dermed ble problemene med kjemikaliene større, selv om de hadde vært der hele tiden, også på de andre plattformene som produserte eller prosesserte olje og gass, sier Wiborg.
I Aftenbladets artikkel «Kameratskapet. Kicket. Og hjerneskaden» om Kapstad og andre ekofiskarbeidere, påsto flere av dem at Phillips visste godt hva de ble utsatt for. For Wiborg er det viktig å nyansere denne oppfattelsen.
– Vi sto i det samme som dem. Ville vi det hvis vi visste at det var så farlig? Forskjellen er nok at mens vi ble utsatt for disse stoffene kanskje én eller to ganger hver tur, jobbet Bjarne og mange andre med det samme hele tiden.
Bjarne Kapstad har vært med på oljeeventyret som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. For ham har det kostet dyrt. Foto: Jarle Aasland
Gjorde ikke nok
Men likevel er ikke Wiborg i tvil om at de noen ganger ikke gjorde nok.
– Noen ganger lot vi være å vente lenge nok, så vi kunne være helt sikre. Om det var resultat av press utenfra kan jeg ikke utelukke, men ofte handlet det om at vi ønsket å få ting gjort. Vi tåler forskjellig, så noen ble nok syke av dette, sier Wiborg.
Wiborg viser til at Phillips hadde sin egen sikkerhetsorganisasjon, som ikke lå under produksjonsdelen.
– De målte luftkvaliteten, men var mest opptatt av eksplosive gasser og nok oksygen til å kunne puste. De små mengdene med benzen og andre kjemikalier som påvirker hjernen og er kreftfremkallende, var de ikke opptatt av.
Så ble det tegnet forsikringer så ekofiskarbeiderne skulle få erstatning hvis de ble syke av jobben.
– Intensjonene bak forsikringsordningen var helt klare. Vi visste at noen kunne bli skadet, og kanskje ville det først bli synlig mange år senere. Og da skulle forsikringene hjelpe de skadde med ekstraomkostninger og annet. At forsikringsselskapet i stedet bruker penger for å motbevise at de ble skadet der ute, er fornedrende. Situasjonen er altså at til tross for at sannsynligheten for yrkesskade er enormt stor, påstår såkalte eksperter som aldri var på Ekofisk disse årene at oljearbeiderne ikke pustet inn nok kjemikalier til å ha blitt så skadet.
«Grådige!»
Wiborg mener også at Conoco Phillips burde stilt i rettssaken med ekspertvitner.
– De kan verifisere at tilstandene der ute var slik at sannsynligheten for at noen kunne bli skadet var så stor at man valgte å ta ut ekstra forsikringer for at arbeiderne skulle være sikret økonomisk. Her er det viktig å huske på at skadene kunne oppstå lenge etter at de hadde sluttet i selskapet.
Wiborg mener at Ekofisk-arbeiderne føyer seg inn i rekken av yrkesgrupper som må kjempe unødvendig hardt for å få den oppreisningen de har krav på. Han nevner nordsjødykkerne som ett eksempel, tannlegeassistentene som et annet, krigsseilerne et tredje.
– Hver gang ser vi at de møtes med en mur av mistro og at utgangspunktet er å lete etter alle mulige andre måter de kan ha blitt skadet på. For dykkerne var jo påstanden at de var skadet av dykking på fritiden. Og så møtes de med påstanden om at det kun handler om penger – at de er grådige. I virkeligheten er det snakk om personer som har fått ødelagt livene sine og tapt masse penger. Og hadde det ikke vært for disse oljearbeiderne hadde vi ikke hatt det landet vi har i dag. Så for meg er det en selvfølge å stille opp, sier Wiborg.
Dette stadfestar styreleiar Per Sævik til Nett.no.
– Stålarbeidet har så vidt starta, og vi har avtale om at dei to skipa skal leverast til september 2020.
Elleve norske skip under bygging
Sævik seier at alle formalitetar rundt denne kontrakten no er på plass.
– Vi har også gjort første innbetalinga til verftet.
Les også: Slik påvirkes norske redere av Tyrkia-krisen
Tersan er kjend for å byggje ei rekkje norske fartøy, både fiskefartøy, ferjer og offshorerefartøy.
Verftet har no femten skip under bygging, der heile elleve er for norske reiarar.
Nær spansk avtale
Per Sævik har tidlegare stadfesta at ingen av dei fire skipa til Havila Kystruten skal byggjast i Norge.
Det spanske verftet Hijos de J. Barreras i Vigo har sjølve flagga at verftet har fått kontrakt på bygging av dei to andre skipa til Havila Kystruten, men har også sagt at ein ønsjer å setje bort det eine skipet til eit anna verft som underentrepresise, dette på grunn av stort arbeidspress ved verftet.
Les også: Den første av fem Havyard-ferjer sjøsatt i Tyrkia
Barreras opplyser også at kontraktsprisen på dei 125 meter lange skipa med kapasitet til rundt 700 personar samla er på rundt 200 millionar euro, rett i underkant av ein milliard norske kroner for kvart skip.
Per Sævik seier no at det nærmar seg ei avklaring med Barreras.
– Her er vi ikkje heilt i mål, men det nærmar seg.
Vard har fått kjøper til konstruksjons- og dykkeoperasjonskipet som skal ha kostet over en milliard kroner.
Det skriver Fincantieri i en pressemelding fredag.
Salget skjer over to år etter at skipet skulle overtas av britiske Harkand Group.
Da overleveringen av det 121 meter lange skipet nærmet seg våren 2016, var kjøperen satt under administrasjon, skriver Nett.no.
Kjøperen av skipet er en internasjonal, ikke navngitt kunde.
Prisen på salget er ikke kjent.
Skipet skal leveres fra Vard Søviknes i første kvartal 2019.
Salget gjør at Vard får frigjort kapital og redusert lageret av skip som har tynget verftsgruppen etter at offshorerederlag ikke klarte å overta bestilte skip etter oljeprisfallet.
Pengeknipe i Island Offshore tvang rederiet til å gi opp tre av nybyggene hos Vard.
Det melder Norsk Fisketransport i en børsmelding fredag ettermiddag, skriver iLaks.
«Dønnalaks» er bygget i 2002, mens «Viktoria Viking» ble bygd i 2009. Lastekapasiteten er på henholdsvis 970 kubikk og 1.050 kubikk.
Brønnbåtene planlegges levert til kjøper i månedsskiftet september/oktober for en kjøpesum på 191 millioner kroner. Transaksjonen gir en positiv resultateffekt for NTS på om lag 59 millioner kroner.
Selskapet vil etter salget av fartøyene ha en flåte på sju brønnbåter. I tillegg leies et fartøy inn på bareboat-avtale, og det er inngått avtale om levering av nybygg sommeren 2020.
Avtalen innebærer også intensjonsavtale om et ytterligere et nybygg.
Sør-Trøndelag tingrett har dømt en tidligere leder i fiskefôrprodusenten Ewos AS til fire års fengsel og inndragning av utbytte med 1,5 millioner kroner.
63-åringen er domfelt for fem tilfeller av grov korrupsjon i perioden 2003-2015 etter å ha mottatt vel 2,5 millioner kroner fra ulike leverandører, og for økonomisk utroskap.
– Svært samfunnsskadelig virksomhet
I dommen heter det at mannen “systematisk og planmessig har utnyttet sin posisjon som en sentral medarbeider” til å “skaffe seg store private fordeler fra Ewos sine leverandører og kontraktsparter” over mange år.
Ewos er blant verdens største produsenter av fiskefôr.
Sør-Trøndelag tingrett fastslår at “korrupsjon representerer svært samfunnsskadelig virksomhet” og at allmennpreventive hensyn derfor tilsier “et strengt straffenivå i slike saker”.
I samme sak er også en 56-åring bosatt i Sogn og Fjordane og en 58-åring bosatt i Hordaland dømt for grov korrupsjon og andre lovbrudd. Straffen er tre og et halvt år for førstnevnte og to år for sistnevnte.
Bestikkelser
De to skal ha gitt bestikkelser på henholdsvis vel 1,5 millioner kroner og vel 850.000 kroner.
56-åringen er domfelt for to tilfeller av grov korrupsjon, grov økonomisk utroskap og grov selvvask (hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger).
Han frifinnes for ett tilfelle av grov korrupsjon. Mannen er dømt til fengsel i tre og et halvt år og får inndratt utbytte med 75.000 euro.
58-åringen er dømt til fengsel i to år for to tilfeller av grov korrupsjon.
De to mennene må betale saksomkostninger med 50.000 kroner hver.
Tidligere er en person dømt til fengselsstraff i 11 måneder for grov korrupsjon i samme sakskompleks.
De domfelte har to ukers ankefrist.
Det var like etter den store oljekrisa på 1970-talet, og krise i norsk verftsindustri. Det var også tilfelle på Stord. I tillegg vart det beslutta at Statfjord B-bygginga ikkje skulle til Stord Verft, noko som førte til massepermitteringar og nokre av dei verste kriseåra i verftet si historie, skriv Stord24.
For å motvirke krisa bestemte norske styresmakter seg for å leite opp oljeprosjekt i U-land, og tilby gunstige lånevilkår mot at landa kjøpte tenester frå norske verft. Dette førte til utbygginga av Sèmè-oljefeltet i Benin i Vest-Afrika.
Redning for arbeidarane på Stord
Dette gav etter kvart arbeid til Stord. I 1981 fekk Stord Verft i oppdrag av Saga Petroleum å byggje den einaste «jack-up-riggen» som har vore bygd på Stord: «Amazone».
Ein kjærkomen kontrakt på nær 200 millionar kroner, som gav arbeid til alle dei 1600 tilsette ved verftet.
Men plattformavtala med Norge skulle ikkje vise seg å vere ein god avtale for Benin. Feltet hadde avgrensa inntening, og det meste av inntektene forsvann i renter og avdrag for norske lån. Etter 1998 har det ikkje blitt tappa olje frå feltet.
Det er tydelege oljelekkasjar på riggane i Benin. Foto: Seme Oil Field Project
Tikkande miljøbombe
Men ein fersk FN-rapport sender no mørke skyer over det norskutvikla oljefeltet i Benin. Feltet har ikkje vore i drift på 20 år, og plattformane står framleis og rustar i havet. Dette kjem fram i den nyaste utgåva av Bistandsaktuelt.
Presidenten i det fattige afrikanske landet meiner Norge har eit ansvar for å stanse det han omtalar som ein «tikkande miljøbombe». Det vert frykta omfattande lekkasjer frå oljeledningane frå dei ti oljebrønnane.
– Eit utslepp vil vere svært alvorleg for lokalsamfunn og deira livsgrunnlag langs heile Benins kystline. Plattformane bør fjernast på den eine eller andre måten. Jo før det skjer, jo billegare, seier Muralee Thummarukudy til Bistandsaktuelt, som har skrive den ferske FN-rapporten.
Norske styresmakter har derimot gjentekne gonger avvist landet sitt ønske om hjelp til å rydde opp.
– Jeg fatter ikke at næringen ikke kan bruke mer ressurser på omdømme, sier Sandberg da iLaks møter han i Oslo sentrum.
Tiden som fiskeriminister er over, men engasjementet for norsk laks lever i beste velgående hos Sandberg.
Han sier det er uforståelig at norsk laks er blitt «folkelaks».
– Den er lavest priset, og sånn skal det ikke være. Vi har en utfordring med tanke på å bygge omdømme for å gjøre laksen mer enda mer attraktiv, sier han og fortsetter:
– Norsk oppdrettsnæring har hatt en altfor tilbakelent holdning til omdømmebygging. De produserer og produserer, men tenker ikke på eventuell kritikk som kommer og hva den gjør med produktet de selger. Jeg er rimelig sikker på at det både nasjonalt og internasjonalt er et potensiale for å styrke omdømmet. Jeg laget faktisk en strategiplan for dette da jeg var fiskeriminister, enda det ikke var fiskeriministerens oppgave.
– Kan du fortelle hva som lå i denne strategiplanen?
– Nei, svarer Sandberg kontant.
– Den skal jeg bruke senere.
– Utfordrende å være generalist som fiskeriminister
Per Sandberg planlegger nemlig å fortsette å jobbe med fiskeri og havbruk. Det var likevel ingen selvfølge at dette var området han skulle bli mest interessert i.
– Jeg har aldri vært en sektorpolitiker. Jeg har vært en generalist, sier Sandberg og viser til at han har sittet i flere ulike stortingskomiteer.
– Men da jeg ble fiskeriminister ble det en utfordring å være generalist. Interessen for fiskeri og havbruk ble så altomgripende til slutt.
Men starten som fiskeriminister var tøff, innrømmer Sandberg.
– Det første halve året når du får den motbakken, det var tungt. Du vet at alt du foretar deg må være så grundig og innenfor, og du kan ikke trå feil.
Men han sier at han etter dette halvåret innså at man som fiskeriminister kunne styre mye fra dag til dag.
– Som fiskeriminister har du et betydelig handlingsrom. Det er du som styrer feltet fra dag til dag. Man blir presentert for en problemstilling i feltet. Når jeg reiste tilbake til kontoret, sa jeg at dette var en problemstilling jeg ikke ville ha noe av, sier Sandberg.
Sandberg selv føler han har utrettet mye.
– Opposisjonen har sagt jeg har gått på nederlag på nederlag. Jeg har ikke gått på noen nederlag. På laks og havbruk er det ikke et eneste nederlag. Jeg har fått gjennomslag for rubbel og bit, sier Sandberg selvsikkert.
– Mye av foredlingen forsvinner
En av kampene mot opposisjonen har vært spørsmålet rundt en ny produksjonsavgift for næringen – en avgift Sandberg har vært sterkt imot.
– Jeg sa tidlig til Stortinget og regjeringen: Nå skal vi være forsiktig. De leser børsen, og så ser de alle pengene og at oppdrettere tjener så grovt. Så tenker de: Nå må vi ha inn noe mer.
Han mener næringen allerede er «pålagt betydelige utgifter», og at det svekker konkurransekraften.
– Konkurransen fra utsiden blir tøffere og tøffere. Næringen ser at politikere tenker sånn og og sånn, og legger da legger også næringen strategier. Jeg er stygt redd for, og det ser vi allerede, at mye av foredlingen forsvinner. Se på slaktebåtene som skal gå rett til Europa, sier han.
– Hva tenker du om denne utviklingen?
– Det er et resultat av at politikere på den ene siden legger større restriksjoner. Så kjenner næringen på at fortjenesten skrumper, og da må de lete etter nye marginer for å få inntjening, avslutter Sandberg.
