Kina har det største markedet for elbiler, også her vokste salget med omtrent 50 prosent. Men markedsandelen er også her relativt liten, med 2,2 prosent, viser rapporten fra Det internasjonale energibyrået (IEA) som kom onsdag.
Ifølge rapporten er det ventet at salget av elbiler vil øke betydelig fram mot 2030, som følge av politiske tiltak og kostnadsreduksjoner. Det understrekes at det er nødvendig med hjelp fra politisk hold dersom salget av elbiler i framtiden skal overgå diesel- og bensindrevne biler.
– De største elbilmarkedene i volum (Kina) og markedsandel (Norge) har hatt den største politiske viljen, heter det i rapporten.
Dersom lovgivere verden over holder sine miljøpolitiske løfter kan antallet elbiler på veiene nå 125 millioner innen 2030.
– Fremover kommer de sterkeste signalene fra politisk hold fra Kina og California, i tillegg til EUs nylige forslag om kutt i CO2-utslipp fram mot 2030, står det videre.
EU har satt som mål å kutte utslippene av klimagasser med 40 prosent fra 1990-nivå innen 2030. Norge har satt det samme målet.
Frankrike, som har den største bilindustrien i Europa etter Tyskland, har satt som mål å stoppe salg av diesel- og bensindrevne biler innen 2040, for å møte målene i Parisavtalen.
I tiden som kommer må vi ta hensyn både til klimaet, og at til at vi skal skape arbeidsplasser.
Ifølge rapporten «Grønn agenda for Vestlandet: Slik kan vi skape verdier og kutte utslipp» fra BKK, Norsk klimastiftelse og SKL, vil vi bli avhengige av mange forskjellige bransjer og sektorer når olje og gass skal fases ut.
– Vestlandet skal ikke jakte en ny superprofitt-industri etter olje og gass. Den finnes ikke. Morgendagens arbeidsplasser og skatteinntekter vil komme fra en rekke bransjer og sektorer, skriver forfatterne.
500 direkte arbeidsplasser
Seks konkrete prosjekter trekkes fram i rapporten som særlig spennende. For de fire første er det gjort ringvirkingsanalyser av Vista Analyse som viser at 500 arbeidsplasser kan skapes gjennomdirekte sysselsetting. I tillegg kommer 300 arbeidsplasser jobber som indirekte virkninger hos leverandører.
– Legger man på virkningene av disse fire prosjektene i form av effekter i offentlig og privat forbruk, vil prosjektene kunne gi ytterligere 450 årsverk, heter det i rapporten.
Dette er de seks prosjektene:
Eramet i Sauda, som gjennom energigjenvinning jobber med å forbedre prosessen i produksjon av manganlegeringer til stålfabrikasjon
Norsun i Årdal sine silisiumskiver til solceller har verdens laveste CO2-avtrykk
Brødrene Aa i Gloppen, som utvikler hurtiggående båter som drives på hydrogen
I Ryfylke trekkes planene om å bygge en fiberkabel til Storbritannia frem
Wärtsilä på Stord sin satsing på trådløs batterilading for ferger
Bergen Carbon Solutions med produksjon av karbonnanofiber med CO2 som
råvare.
– Lave eller ingen klimaavtrykk
– Fellestrekket ved disse bedriftene er at leverer varer eller tjenester som trengs i nullutslippssamfunnet, og de gjør det med svært lave eller ingen klimaavtrykk, skriver forfatterne.
Les BKK-sjefens kommentar: Fremtidens grønne næringsliv må skapes nå
Det prosjektene også har til felles er at de avhenger av et tett samspill mellom politikk og næringsliv og industri for å kunne bli realisert, ifølge rapporten.
– Uten politikk for lavere utslipp fra skipsfarten blir det ikke noe marked for nullutslippsfartøyer. Uten støtte fra Enova blir det tyngre for industriselskaper å satse på ny og effektiv energiteknologi. Uten evne til å ta i bruk forskningsresultater stopper gode ideer på laboratoriet, står det.
Enda en gang avslører Miljødirektoratet at oljeopphogger AF Offshore Decom i Vats i Rogaland ikke har god nok kontroll på utslipp og oversikt over farlige stoffer som bedriften behandler fra gamle oljeinstallasjoner.
– Vi er kanskje nødt til å etterlyse mer politisk handling når det gjelder denne aktiviteten. Et selskap som AF Decom har gått litt under radaren. Det blir litt som oppdrettsnæringen, de kan jobbe i det skjulte med sitt, sier Jan-Hugo Holten til Aftenbladet.
Han er rådgiver for maritime og marine saker i Norges Miljøvernforbund.
Siste stopp i norske fjorder
– Denne næringen burde hatt mer oppmerksomhet. De gjør en jobb som må gjøres, men jobben må gjøres på en skikkelig måte, og aktiviteten må følges opp.
Maersk-plattformen Janice A er under skroting i Vats. Den har tatt fyr to ganger på kort tid under arbeidet. «Uvanlig ofte» kalte prosjektdirektøren det.
Å destruere gamle oljeinstallasjoner er en lovpålagt del av arbeidet til oljeselskapene som opererer på norsk sokkel. Gamle oljeinstallasjoner inneholder store mengder farlig avfall som kvikksølv, PCB, radioaktivt avfall og andre farlige metaller. Hvordan opphoggingsaktiviteten håndteres, er derfor avgjørende for at farlig avfall ikke slippes ut i norske fjorder.
Målinger har tidligere vist at det kan ha skjedd utslipp av flere tonn med radioaktivt materiale fra opphogging av gamle oljeinstallasjoner i Vats.
Holten understreker at siden opphoggingsstedene i norske fjorder er siste stopp for oljeinstallasjoner, er det utrolig viktig at arbeidet blir håndtert på en god måte.
Mer opphogging
Etter at Miljødirektoratet fant avvik i Vats hos oljeopphogger AF Offshore Decom, mener Holten at det virker som at bedriften har store utfordringer med å håndtere avfallet på en skikkelig måte.
– En politiker fra Østlandet har ikke peiling på hva som foregår i Vats, Stord eller Lutelandet. Vi må ikke la en «ute-av-syne-ute-av-sinn-holdning» få dominere, sier Holten til Aftenbladet.
Han minner om at opphoggingsvirksomheten kommer til å øke kraftig i årene som kommer. Vats i Rogaland, Stord i Hordaland og Lutelandet i Sogn og Fjordane tar i dag unna for mye av skrotingen fra oljevirksomheten.
Les hele saken hos Stavanger Aftenblad.
Lars-Henrik Paarup Michelsen
er dagleg leiar i Norsk Klimastiftelse og redaksjonsmedlem i Energi og Klima. Kvar fredag presenterer redaksjonen hos Energi og Klima fem viktige nyheitssaker frå veka som har gått. Spalta heiter “Fem på fredag”og du kan abonnere på ho her.
Kvar fredag presenterer redaksjonen i Energi og Klima fem viktige nyheitssaker frå veka som har gått. Her er mine utvalde:
Tyskland bommar på klimamål: Det tyske miljødirektoratet Umweltbundesamt (UBA)offentleggjorde tysdag utrekningar som viser at Tysklands klimagassutslepp i 2016 gjekk opp for andre året på rad. Samla har landet redusert utsleppa med 27,3 prosent sidan 1990. Det nasjonale målet om 40 prosent reduksjon innan 2020 blir ikkje nådd. Tyskland er heller ikkje i rute til å nå målet om å kutte 14 prosent av 2005-nivået innan 2020. Dermed må Merkel i dei neste åra belage seg på å kjøpe utsleppskvotar frå EU-land som ikkje har brukt opp sine CO2-budsjett, skriv Wall Street Journal.
Vegtransporten har eit særleg ansvar for utsleppsauka dei siste åra. Hovudproblemet er at meir og meir gods vert frakta langs vegen, og at tyskarane vel stadig tyngre og større bilar. UBA etterlyser ein heilt ny transportpolitikk i Tyskland – med strengare utsleppskrav til alle køyretøy og elbil-kvotar. Dei er også ærlege på at Tyskland må stenge ned kullkraftverk om ein skal oppnå raske og store nok utsleppsreduksjonar. Gjer dei ikkje det, kan også 2030-målet ryke.
Fransk klimasjarm i Davos: Vi går vidare til Davos og toppmøtet i World Economic Forum (WEF). Onsdag viste president Emmanuel Macron seg igjen som storpolitikkens største klimastjerne. Han ironiserte over Trumps klimaskepsis, lova at Frankrike skal vere ein global rollemodell i kampen mot klimaendringane og gjentok løftet om å fase ut all fransk kullkraft innan 2021. Kull står for to prosent av Frankrikes elektrisitetsproduksjon (IEA), så noko stort «offer» er ikkje dette. Men inntrykket Macron etterlet seg også denne gongen er at Frankrike har ein regjeringssjef med vilje og initiativ i klimapolitikken – for augeblikket i sterk kontrast til Tyskland (Angela Merkel nemnte knapt klima i sin tale til WEF). Tida vil vise om Macron er i stand til å levere like offensivt som han kommuniserer.
Trump bygger tollmur mot solenergi: Måndag var det kjent at President Donald Trump innfører 30 prosent toll på importert solcelleteknologi. Tollsatsane skal gradvis reduserast til 15 prosent etter fire år. Les Trump-administrasjonens faktaskriv for bakgrunn og fleire detaljar. Bloomberg omtalar vedtaket som Trumps «biggest blow»mot fornybarindustrien. 80 prosent av solcelleinstallasjonane i USA er avhengig av importerte delar frå utlandet – for det meste Asia. Bransjeforeininga Solar Energy Industries Association skriv i ein pressemelding at tollvedtaket vil fjerne 23000 jobbar på grunn av redusert etterspurnad. GTM Research har rekna seg fram til at Trumps tollmur vil redusere talet på solcelleinstallasjonar med 11 prosent fram mot 2022. Senator John McCain twitra at tollforslaget er «nothing more than a tax on consumers.» Mens Kina – landet som vil bli hardast råka av vedtaket – kallar Trumps stikk for ein overreaksjon, skriv Reuters. Samstundes viser omtalen i The Hill at det også finst amerikanske industriaktørar som støttar Trump. Også Al Gore tok Trump i forsvar då han fekk spørsmål om dette i Davos. Han meiner Trump no har gjort det mange solcelleaktørar i USA har bedt om.
For spesielt interesserte anbefaler eg podcasten The Energy Gang som har via importsaka ein eigen episode. Her svarar det faste panelet på alle tenkelege spørsmål om kva konsekvensar vedtaket vil få. Les også Bloombergs Noah Smiths kommentar «Trump’s Solar Tariff Is Bad, But Not a Huge Deal».
Flaum og orkan kan gi dyrare lån: Sidan 1980 har USA i snitt hatt seks ekstremværhendingar per år som kvar har kosta over ein milliard dollar. I 2017 registrerte The National Oceanic and Atmospheric Administration 16 slike hendingar. Samla forårsaka klima og ekstremvær øydeleggingar for over 300 milliardar dollar i USA i fjor. I ein artikkel i Bloomberg kjem det fram at investorar no pressar på for meir informasjon om klimarisiko. Dette har fått kredittratingbyråa Moody og S&P til å vurdere å bake risiko for orkanar, flaumar og skogbrannar inn i analysane som avgjer kredittrating av land, byar og selskap. Slike analyser kan slå begge vegar, understreker artikkelforfattaren. For dei som er «riktig» posisjonert kan ein klimarisikovurdering faktisk gi høgare kredittrating enn dei har i dag. Men om ein er lokalisert eller opererer i område særleg utsett for ekstremvær kan ein slik analyse føre til det motsette – det vil seie lågare rating og høgare lånekostnadar. Slik klimaet no endrar seg, kan det fort bli veldig dyrt.
Tidsskrift for klimafornektarar: Ei åtvaring til slutt – henta frå The Guardian: Talet på opne «vitskaplege» nettidsskrift har dei siste åra eksplodert. Problemet er at mange av dei ber offisielle namn, men manglar mekanismar for ekstern vurdering av innhaldet (fagfellevurdering, «peer review»). Alle slepp til! Mange nettidsskrift har av den grunn blitt målskive for klimafornektarar som ikkje får publisert andre stadar. The Guardian viser til fleire konkrete saker kor dette har skjedd. For offentlegheita kan dette bli eit stort problem om utviklinga held fram. Korleis skal vi klare å navigere i kunnskapsjungelen om tidsskrift med namn som International Journal of Earth and Environmental Sciences eller International Journal of Environmental Sciences ikkje viser seg å vere vitskaplege?
Denne spalta er først publisert hos Energi og Klima.
Når flammen tennes
Fakling, altså brenning av olje og gass som ikke utnyttes, er den nest største utslippsfaktoren innenfor olje- og gass.
Reduksjon av fakling anses å være en av de mest effektive måtene å få ned de totale klimeutslippene fra olje- og gassektoren.
Sysla setter i denne artikkelserien søkelyset på fakling. Hvor fakles det mest? Hva fører faklingen til? Og hva gjøres for å redusere faklingen?
– Vi var en av de verste, og hadde en del å ta tak i, sier Mona Riis.
Hun er produksjonssjef for Gullfaks-feltet, et av de virkelige pengemaskinene på norsk sokkel. Ifølge Riis var fakling noe som man får bare få år siden sjelden, eller aldri snakket om. Hadde man faklet mye en periode, vel, da var det bare slik det var.
Mye har skjedd de siste årene.
– Vi har redusert CO2-utslippene fra fakling med 40 prosent siden 2010, forteller hun.
Kuttet 190 000 tonn
I en artikkelserie i sommer har Sysla satt søkelys på fakling. Flammen på norske olje- og gassinstallasjoner, står for hele to prosent av Norges samlede CO2-utslipp. Som vi har fortalt, øker faklingen ved hvert fjerde norske felt. Selv om Norge i et internasjonalt perspektiv havner langt nede på listen over fakle-verstinger, er det bred enighet om at fakling både kan og bør reduseres.
Dette innså Statoil også. Helt til topps i selskapet ble det bestemt at faklingen måtte reduseres.
Knut Simon Helland, Energileder for Norsk Sokkel i Statoil. Foto: Chris Ronald Hermansen
– Resultatene har vært over all forventning. Siden 2007 har vi redusert CO2-utslippene fra fakkel med over 190 000 tonn. Ned fra 779 396 tonn i 2007, til 590 786 i fjor, forteller energileder Knut Simon Helland.
Elektriker vant forslags-konkurranse
Hvordan får man til en så kraftig reduksjon? Ifølge produksjonssjef for Gullfaks-feltet, Mona Riis, har kulturendring vært den viktigste delen av oppskriften.
– Fra å være noe som man omtrent ikke snakket om ute på installasjonene, er fakling nå en obligatorisk del av de daglige produksjonsmøtene. Det har nærmest gått sport i å redusere faklingen mest, sier hun.
Som et ledd i å få til denne kulturendringen, utlyste selskapet en intern idé-konkurranse. De spurte sine ansatte: Hva skal til for at fakling blir noe som “alle” er opptatt av?
Mona Riis Produksjonssjef Gullfaks Statoil. Bergen kontor Statoil Sandsli Foto: Chris Ronald Hermansen
– En av elektrikerne våre sa at det var vanskelig å forholde seg til tonn CO2, standard kubikkmeter gass, og andre lignende “vage” størrelser. Han foreslo å vise ansatte hvor mye det koster oss, altså hva fakling fører til i tapte kroner og øre. Dette har vi lagt inn i et digitalt verktøy vi bruker for å analysere faklingen. Når man ser at en natt med fakling kostet oss 240 000 kroner, er det vanskelig å ikke ønske å gjøre noe med det, sier Riis.
– Elektrikeren vant konkurransen, legger hun til med et smil.
Kutter mer i 2017
Foruten en holdningsendring, som ifølge Riis og Helland har vært det viktigste, er det også utført en rekke tekniske forbedringer på noen av installasjonene. Fakling er foreløpig en helt nødvendig sikkerhetsmekanisme for å kvitte seg med gass ved overtrykk. I må det fakles ved uforutsette produksjonsstanser. Dermed kommer man ikke utenom en viss grad av fakkel.
Statoil mener imidlertid at de har gjort mye riktig i arbeidet med å kutte fakkel, der det kan la seg gjøre. Likevel viser prognosene for 2017 at potensialet for ytterligere kutt er tilstede.
– Basert på tall fra årets fem første måneder ligger 2017 an til å bli året med lavest C02-utslipp fra fakkel, sier Helland.
Les også: Dette har Norge og Saudi-Arabia til felles
Grafikken over viser hvilke anlegg i Norge som faklet mest år for år, fra 2010 til 2016. I en artikkelserie denne sommeren har Sysla satt søkelys på fakling.
Miljøorganisasjonen Bellona har uttalt seg kritisk mot oljeselskapene etter at vi har omtalt mengden gass som fakles på norsk sokkel. I et internasjonalt perspektiv, er det imidlertid land som Russland, Iran og Irak, som er de virkelige fakle-verstingene.
Fakta
Når flammen tennes
Fakling, altså brenning av olje og gass som ikke utnyttes, er den nest største utslippsfaktoren innenfor olje- og gass.
Reduksjon av fakling anses å være en av de mest effektive måtene å få ned de totale klimeutslippene fra olje- og gassektoren.
Sysla setter i denne artikkelserien søkelyset på fakling. Hvor fakles det mest? Hva fører det til? Og hva gjør industrien for å redusere faklingen?
Verdensbanken har gjennom sitt initiativ “Zero Routine Flaring by 2030” innhentet statistikk fra alle olje- og gassproduserende land. På Syslas forespørsel har Verdensbanken sett på sitt datamateriale for å kommentere Norges fakle-status, sett i forhold til mengden gass som produseres . Konklusjonen deres er at Norge har noe til felles med Saudi-Arabia.
Ti ganger mindre enn snittet
– Resultatene viser at Norge og Saudi-Arabias innsats for å redusere gassfakling er best i verden, sier prosjektleder for “Zero Routine Flaring by 2030”-prosjektet i Verdensbanken, Bjørn Hamsø.
Han sier at de to landene begge fakler ti ganger mindre enn verdens-gjennomsnittet.
– Norge og Saudi-Arabia fakler mindre enn en halv kubikkmeter gass per oljeenhet produsert, sier Hamsø. De siste seks årene har fakling på norsk sokkel gått noe ned, samtidig som flere nye felt har åpnet. Det fakles altså mindre, sett i forhold til produksjonsmengden. Likevel, som Sysla har skrevet, øker faklingen i tidsperioden faktisk ved så mange som en fjerdel av alle feltene.
Oversikten over hvilke felt som fakler mer i 2016 enn de gjorde i 2010, finner du nederst i saken.
– Andre kan lære
Verdensbankens lanserte prosjektet i 2015 for å bidra til å redusere faklingen på verdensbasis. Prosjektleder Hamsø forteller til Sysla at det strenge norske regelverket og praksisen med ingen produksjonsfakling, er noe andre land i verden kan lære av.
– På mange måter er Norge et godt eksempel for andre land. Rutinefakling er ulovlig, noe som fører til at oljeselskapene jobber sammen for å utvikle mer effektive måter å håndtere gassen på, sier han.
Om Verdensbanken klarer å oppnå null rutinefakling over hele verden i løpet av de neste 13 årene, vil tiden vise. Ifølge prosjektlederen er han imidlertid glad for at fakling virker å få økt internasjonal oppmerksomhet.
– Det er en økende forståelse for at fakling er en betydelig utslippsfaktor, og ikke minst at det er mulig å gjøre noe for å redusere mengden, sier Hamsø.
if("undefined"==typeof window.datawrapper)window.datawrapper={};window.datawrapper["5DpeH"]={},window.datawrapper["5DpeH"].embedDeltas={"100":654,"200":562,"300":545,"400":520,"500":520,"600":520,"700":520,"800":520,"900":520,"1000":520},window.datawrapper["5DpeH"].iframe=document.getElementById("datawrapper-chart-5DpeH"),window.datawrapper["5DpeH"].iframe.style.height=window.datawrapper["5DpeH"].embedDeltas[Math.min(1e3,Math.max(100*Math.floor(window.datawrapper["5DpeH"].iframe.offsetWidth/100),100))]+"px",window.addEventListener("message",function(a){if("undefined"!=typeof a.data["datawrapper-height"])for(var b in a.data["datawrapper-height"])if("5DpeH"==b)window.datawrapper["5DpeH"].iframe.style.height=a.data["datawrapper-height"][b]+"px"});
Når flammen tennes
Fakling, altså brenning av olje og gass som ikke utnyttes, er den nest største utslippsfaktoren innenfor olje- og gass.
Reduksjon av fakling anses å være en av de mest effektive måtene å få ned de totale klimeutslippene fra olje- og gassektoren.
Sysla setter i denne artikkelserien søkelyset på fakling. Hvor fakles det mest? Hva fører det til? Og hva gjør industrien for å redusere faklingen?
– Fakling er meningsløs sløsing, sa Statoil-sjef Eldar Sætre til NTB i 2015. I april samme år som Sætres uttalelse kom, støttet Statoil seg til et internasjonalt initiativ med mål om å stanse all produksjonsfakling globalt innen 2030.
Initiativet kom fra Verdensbanken, som gjennom sitt Zero-flaring-prosjekt, også fører global statistikk over hvor mye som fakles over hele verden.
Les også: To prosent av samlet CO2-utslipp kommer fra fakling
Den ferskeste statistikken kom i midten av juli. I fjor ble det, ifølge estimatene, faklet 149 milliarder standard kubikkmeter gass på verdensbasis.
Totalt sett går faklingen på verdensbasis noe opp.
Det skyldes i stor grad økt fakling i Russland, Iran og Irak.
Fakles lite i globalt perspektiv
Sysla har i en artikkelserie denne sommeren satt søkelyset på fakling. Vi har blant annet omtalt Melkøya-anlegget, der det fakles mest av alle felt og landanlegg i Norge.
Som vi har skrevet, utgjør fakling fra norske felt og installasjoner i det store bildet en liten andel av den globale faklingen. Dette underbygges i den ferske statistikken fra Verdensbanken
Les også: En fjerdel av norske felt fakler mer enn de gjorde i 2010
Bildet under viser hvilke land det fakles mest i. Fargens intensitet sier noe om hvor stor andel av den totale faklingen landet står for.
Grafikk: Verdenbanken. Ill.: Chris Ronald Hermansen.
Som fargenivået viser, er ikke Norge i toppsjiktet når det gjelder fakling på verdensbasis. Faktisk er ikke Norge en gang i nærheten av toppen, når man ser nærmere på dataene som danner grunnlag for kartet.
Norge på 41. plass
Øverst på listen finner vi Russland, etterfulgt av Iran og Irak. Til sammen ble det faklet over 58 milliarder kubikkmeter gass i disse tre landene til sammen i fjor. Dette utgjør omtrent en tredjedel av den totale faklingen på verdensbasis.
Som du ser av oversikten under, har de tre landene på toppen av listen betydelig høyere grad av fakling enn resten av verden.
if("undefined"==typeof window.datawrapper)window.datawrapper={};window.datawrapper["48wUF"]={},window.datawrapper["48wUF"].embedDeltas={"100":507,"200":440,"300":440,"400":415,"500":415,"600":415,"700":415,"800":415,"900":415,"1000":415},window.datawrapper["48wUF"].iframe=document.getElementById("datawrapper-chart-48wUF"),window.datawrapper["48wUF"].iframe.style.height=window.datawrapper["48wUF"].embedDeltas[Math.min(1e3,Math.max(100*Math.floor(window.datawrapper["48wUF"].iframe.offsetWidth/100),100))]+"px",window.addEventListener("message",function(a){if("undefined"!=typeof a.data["datawrapper-height"])for(var b in a.data["datawrapper-height"])if("48wUF"==b)window.datawrapper["48wUF"].iframe.style.height=a.data["datawrapper-height"][b]+"px"});
Vi må helt ned på 41.plass, for å finne Norge.
Ifølge Verdensbankens oppsummering har blant annet USA redusert sin fakling betraktelig, sammenlignet med året før. Dette fører til at faklingen totalt, om man ser bort fra de tre verstingene på topp, er noe redusert sammenlignet med året før.
Strengt regelverk i Norge
– Sammenlignet med andre land har vi allerede høstet mange av de lavthengende fruktene for å redusere fakling. Vi har altså klart å redusere omfanget der det har vært mulig å gjennomføre tiltak, sier Trym Edvardsson, spesialrådgiver for klima og miljø bransjeorganisasjonen i Norsk olje og gass.
Han mener det strenge norske regelverket har ført til at Norge i global sammenheng er langt nede på listen over fakle-verstinger, til tross for at vi er et av de ti landene som produserer mest gass i verden.
– Dette er et resultat som kommer som en følge av et meget strengt regelverk gjennom Petroleumsloven, avgifter og kvoter og faklingsbegrensninger i produksjonstillatelsene. I tillegg er det strenge krav til rapportering av utslipp og evaluering av best tilgjengelige teknologier i forbindelse med Miljødirektoratets konsesjonsbehandling, sier Edvardsson.
Miljøbevegelsen reagerer
I denne artikkelserien har Sysla avdekket at hele to prosent av Norges årlige CO2-utslipp kommer fra fakling. Tallet er like høyt hvert år, de siste syv årene.
Dette fikk blant annet Bellona-leder Fredric Hauge til å reagere.
– Reduksjon av fakling skulle være en av de mest lavthengende fruktene når det kommer til utslippsreduksjon. Når oljeindustrien ikke en gang klarer å gjøre dette, forsvinner all troverdighet, sa Hauge til oss i forrige uke.
Norsk olje og gass er uenig i Hauges virkelighetsbeskrivelse.
– I tillegg til det strenge regelverket som alle olje- og gassproduserende selskaper i Norge må forholde seg til, kommer forbedringsarbeidet de siste årene som også har gitt god effekt, sier han.
– Vil alltid være rom for forbedringer
Verdenbankens initativ om nullfakling innen 2030, er så langt støttet av 24 stater, 31 oljeselskaper og 15 utviklingsinstitusjoner.
Hele tre av de landene som fakler mest, Iran, Venezuela og Algerie, har ikke støttet seg til Verdensbankens initiativ. Hele listen over de som har signert avtalen, finner du her.
Norsk olje og gass har tro på det ennå vil være mulig å redusere norsk fakling ytterligere.
-Det vil alltid være potensiale for ytterligere forbedringer og arbeidet fortsetter i selskapene gjennom oppfølging av egne mål, initiativer innenfor energiledelse og energieffektivisering, sier Edvardsson.
Når flammen tennes
Fakling, altså brenning av olje og gass som ikke utnyttes, er den nest største utslippsfaktoren innenfor olje- og gass.
Reduksjon av fakling anses å være en av de mest effektive måtene å få ned de totale klimeutslippene fra olje- og gassektoren.
Sysla setter i denne artikkelserien søkelyset på fakling. Hvor fakles det mest? Hva fører faklingen til? Og hva gjøres for å redusere faklingen?
21. august 2007 ble Snøhvit-feltet åpnet. Naturgassen fra feltet blir fraktet gjennom en 160 kilometer lang gassrørledning til prosessanlegget på Melkøya. Her blir naturgassen kjølt ned til flytende form, såkalt LNG (liquefied natural gas).
Fakta
Melkøya
Verdens nordligste LNG-anlegg som ligger utenfor Hammerfest i Finnmark.
Mottar og prosesserer naturgass som blir sendt i en 160 kilometer lang gassrørledning fra Snøhvit-feltet i Barentshavet.
Åpnet i 2007. Statoil er driftsoperatør for anlegget.
Kondsensat, vann og Co2 fra skilles fra brønnstammen, før naturgassen blir kjølt ned til flytende naturgass.
Kilde: Statoil
I tiden etter at anlegget åpnet fulgte tekniske problemer, pålegg fra Statens Forurensingstilsyn og et nærmiljø bekymret for helseskadelige følger av den omfattende faklingen.
En pengemaskin
Tiltak ble iverksatt, og mye ble forklart med oppstartsutfordringer. Etter hvert utviklet anlegget seg til å bli en øknomisk suksesshistorie. Flere kalte Melkøya en pengemaskin. I 2014 meldte TV 2 at Melkøya produserte gass for 50 millioner kroner – hver eneste dag.
Har du tips om denne saken? Kontakt våre journalister.
I fjor ble det produsert over seks milliarder standard kubikkmeter gass fra Snøhvit-feltet, som transporteres til nettopp Melkøya-anlegget.
Fortsatt på fakle-toppen
Sysla har bedt Oljedirektoratet om innsyn i faklingsstatistikk fra samtlige norske olje- og gassfelt og landanlegg i årene 2010-2016.
Tallene, som du kan lese mer om under, viser at Melkøya, ni år etter oppstart, fortsatt er det anlegget som fakler desidert mest i Norge.
– Det er en ganske stygg sak, etter min mening, sier Frederic Hauge.
Bellona-lederen var kritisk til den kraftige faklingen fra Melkøya-anlegget i oppstartsperioden, og blir overrasket over å høre at anlegget fortsatt, ni år senere, ennå er på fakle-toppen.
– Dette viser med tydelighet at oljeindustrien ikke klarer å ta selv de mest lavthengende fruktene når det kommer til utslippsreduksjon, sier Hauge.
Fem på topp
I vårt datagrunnlag finnes fakledata fra 45 ulike felt og landanlegg. Det er store variasjoner i mengden fra de ulike. Variasjonene skyldes mange forhold, for eksempel kan installasjonens alder spille inn. Det er også vanlig at det fakles mer i perioder med mange driftsavbrudd.
De fem “verstingene”, altså de som fakler mest, er foruten Melkøya, Gullfaks, Åsgård, Statfjord og Heidrun.
I grafikken under kan du se hvor mye disse faklet år for år, fra 2010 til i fjor.
Bare i fjor ble det faklet tilsvarende 76 739 211 standard kubikkmeter gass på Melkøya-anlegget i Hammerfest. I perioden 2010-2016 har det blitt faklet 537 811 553 standard kubikkmeter gass fra dette anlegget.
Det er nær dobbelt så mye som Gullfaks-feltet, der det ble faklet nest mest i Norge i samme periode (277 915 335 standard kubikkmeter gass).
– Kan ikke sammenlignes
Statoil er operatør for alle de fem anleggene på topplisten i grafikken over. Ifølge selskapet er årsaken til at Melkøya troner øverst sammensatt.
– Kompleksiteten i prosessene som skjer på Melkøya gjør at det ikke går an å sammenligne tallene herfra med for eksempel faklingen fra Statfjord. Det blir to helt forskjellige ting. Det er nettopp dennne kompleksiteten, og den store mengden gass som produseres ved Melkøya, som gjør at det fakles mer der, sier pressekontakt i Statoil, Elin Isaksen.
Elin Isaksen kommunikasjonsrådgiver Statoil Foto: Harald Pettersen/Statoil
Isaksen omtaler Melkøya som verdens mest energieffektive LNG-anlegg. Hun sier til Sysla at det er revisjonsstans og vedlikehold som er årsaken bak, de årene faklingen har økt.
Vår gjennomgang viser at Melkøya-anlegget topper fakle-listen i fem av de syv årene i tidsrommet 2010-2016.
Pressekontakten er tydelig på at Statoil arbeider målrettet med å redusere faklingen.
– Det må ikke være noen tvil om at vi jobber systematisk med dette, og det har vi gjort over tid. Alle våre anlegg har en faklingsstrategi som daglig følges opp av våre ansatte, og det har gitt gode resultater, sier hun.
– Fakler mindre per produsert enhet
I 2015 signerte Statoil, sammen med flere andre oljeselskaper, på en internasjonal intensjonsavtale som skal føre til stans av all fakling i produksjon globalt, innen 2030.
– Har dere gjort nok når dere er operatør på samtlige av de fem feltene som fakler mest?
– Så lenge vi fakler, kan vi ikke si oss fornøyde. Energieffektivisering er et mantra for oss. Faklingen er svakt avtakende ved våre anlegg, ser man utslippsstatistikken i lys av hvor mye vi produserer, har vi faktisk redusert utslippene ved våre anlegg vesentlig, sier Isaksen.
Hammerfest. LNG-anlegget i bakgrunnen. Foto: Fredrik Refvem, Aftenbladet
Når flammen tennes
Fakling, altså brenning av olje og gass som ikke utnyttes, er den nest største utslippsfaktoren innenfor olje- og gass.
Reduksjon av fakling anses å være en av de mest effektive måtene å få ned de totale klimeutslippene fra olje- og gassektoren.
Sysla setter i denne artikkelserien søkelyset på fakling. Hvor fakles det mest? Hva fører faklingen til? Og hva gjør industrien for å redusere faklingen?
Stort sett alle norske olje- og gassinstallasjoner har et tårn som brorparten av tiden står helt stille. Men noen ganger tennes det en flamme i tårnet.
Fakling, det som skjer når flammen tennes, er ifølge Petroleumstilsynet en “kontrollert avbrenning av gass som slippes ut av operative eller sikkerhetsmessige grunner.” Gassen som brennes av blir ikke utnyttet på noen måte, men brent opp og sluppet ut i luften.
I 2015 uttalte Statoils konsernsjef Eldar Sætre at fakling er “meningsløs sløsing med energi”, ifølge NTB.
Basert på data fra Oljedirektoratet, har Sysla regnet ut hvor store CO2-utslipp denne praksisen årlig fører til.
Over to prosent årlig
Utgangspunktet for beregningen er hvor mye gass som fakles i Norge, år for år, i perioden 2010-2016. Som oversikten under viser, har mengden gass som fakles holdt seg relativt stabil de siste syv årene.
Datagrunnlaget kommer fra Oljedirektoratet, som mottar faklingsrapporter fra alle norske felt og landanlegg. Som grafikken under viser, ble det faklet noe mer i 2013, ellers har faklingen holdt seg relativt stabil i alle de syv årene i tidsrommet 2010-2016.
Tallene i grafikken viser standard kubikkmeter (sm3) gass faklet per år. Mer om hva en standard kubikkmeter tilsvarer, kan du lese her.
Har du tips om denne saken? Kontakt våre journalister.
Spørsmålet er hvor mye utslipp denne flammen i toppen av stolpene på norske olje- og gassinstallasjoner fører til.
Syslas beregninger viser at faklingen fra landets installasjoner hvert eneste år siden 2010 har stått for mer enn to prosent av Norges samlede CO2-utslipp.
if("undefined"==typeof window.datawrapper)window.datawrapper={};window.datawrapper["6YfUI"]={},window.datawrapper["6YfUI"].embedDeltas={"100":422,"200":405,"300":380,"400":380,"500":380,"600":380,"700":380,"800":380,"900":380,"1000":380},window.datawrapper["6YfUI"].iframe=document.getElementById("datawrapper-chart-6YfUI"),window.datawrapper["6YfUI"].iframe.style.height=window.datawrapper["6YfUI"].embedDeltas[Math.min(1e3,Math.max(100*Math.floor(window.datawrapper["6YfUI"].iframe.offsetWidth/100),100))]+"px",window.addEventListener("message",function(a){if("undefined"!=typeof a.data["datawrapper-height"])for(var b in a.data["datawrapper-height"])if("6YfUI"==b)window.datawrapper["6YfUI"].iframe.style.height=a.data["datawrapper-height"][b]+"px"});
– Det jobbes aktivt
Fakling er en nødvendig del av anleggenes sikkerhetssystem. Faklingens hovedformål er å sørge for sikker og effektiv håndtering av gass, blant annet for å unngå farlige situasjoner hvis det oppstår for høyt trykk.
Norsk olje og gass er en interesseorganisasjon for 46 olje- og gasselskaper og 59 leverandørbedrifter på norsk sokkel. Ifølge bransjeorganisasjonen er det iverksatt mange tiltak hos selskapene de siste årene, for å redusere omfanget av faklingen.
– Selskapene jobber aktivt med ytterligere forbedringer med fokus på energiledelse og energieffektivisering og Norsk olje og gass har utviklet verktøy som et hjelpemiddel i forbedringsarbeidet, sier Trym Edvardsson, spesialrådgiver for Klima og Miljø i Norsk olje og gass.
Har fakkel-strategi
Statoil er den desidert største operatøren på norsk sokkel, og opererer derfor majoriteten av feltene som danner grunnlag for Syslas beregninger. Dette betyr selvsagt ikke at Statoil alene står for disse utslippene.
Elin Isaksen, kommunikasjonssjef i Statoil Foto: Harald Pettersen/Statoil
Kommunikasjonsrådgiver i Statoil, Elin Isaksen, sier til Sysla at alle selskapets anlegg har en faklingsstrategi for å redusere omfanget maksimalt.
– Dette arbeidet følges opp daglig på alle våre landanlegg og installasjonene til havs. Vi mener at arbeidet har gitt gode resultater, og faklingstallene for våre anlegg viser en svak nedadgående trend, sier Isaksen.
– Våre undersøkelser viser også at vi klarer å drive mer effektivt enn før. Vi fakler altså mindre, sett i forhold til produksjonen vår, legger Isaksen til.
Slik har vi regnet
Kortversjonen:
Vi har brukt en omregningsfaktor på 2,5, for å finne ut hvor mye CO2-utslipp èn standard kubikkmeter gass fører til. Denne omregningsfaktoren er basert på Verdensbankens standard. Deretter har vi multiplisert med hvor mange standard kubikkmeter gass som fakles i Norge årlig, og delt på Statistisk sentralbyrås tall over totale CO2-utslipp i Norge i fjor.
Den litt lengre versjonen:
Å beregne eksakte utslipp fra fakling, som er gjort over, krever en omregningsfaktor fra standard kubikkmeter gass til Co2-utslipp.
Ifølge Statisk sentralbyrås rapport “Norwegian Emission Inventory“, finnes det noen forskjeller i omrergningsfaktor per felt. Dette er fordi flere forhold spiller inn når man skal beregne hvor mye CO2-utslipp som skapes når gass fra ulike felt fakles. Regnestykket vårt tar ikke opp i seg disse variasjonene, men benytter seg av et gjennomsnitt for alle feltene.
Verdensbanken opererer nemlig med en generell omregningsfaktor på 2,5. Dette betyr at en standard kubikkmeter gass faklet, tilsvarer 2,5 kilo CO2-utslipp. Det er dette tallet Sysla legger til grunn i beregningene av de totale utslippene.
Tallet er altså ikke eksakt, men beregningen er ifølge både Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå forsvarlig.
Tonn CO2 fra fakling er så målt opp mot det totale utslippet av CO2 i Norge. Vi har brukt Statistisk sentralbyrås tall fra 2016, som er 44,1 millioner tonn CO2.
Statoil, Vattenfall og Gasunie har undertegnet en intensjonsavtale for å vurdere muligheten for å konvertere Vattenfalls gasskraftverk Magnum i Nederland til hydrogendrift. Reduksjon i CO2-utslipp anslås til 4 millioner tonn per år.
Les også: Enova styrker hydrogensatsingen
Dette tilsvarer utslippene fra om lag 2 millioner biler.
Ser på forretningsmodeller
Avtalen omfatter mulighetsstudier for å vurdere ombygging av en av de tre Magnum-enhetene til Vattenfall i Eemshaven til hydrogendrift. Enhetene drives av det nederlandske datterselskapet Nuon. I tillegg skal Gasunie se på hvilken infrastruktur for transport og lagring som trengs.
Intensjonsavtalen innebærer også å undersøke hvordan en verdikjede i stor skala skal utformes for produksjon av hydrogen kombinert med fangst, transport og permanent lagring av CO2. I tillegg skal det ses på mulige forretningsmodeller.
Resultatene avgjør
– Vi gleder oss over at vi nå skal se på mulighetene til å konvertere et gasskraftverk til hydrogendrift. Vi er fremdeles i en tidlig fase, og i likhet med alle pionerprosjekter, er det flere usikkerhetsmomenter som må undersøkes. Potensialet for å redusere CO2-utslippene er store, sier Irene Rummelhoff, konserndirektør for Nye energiløsninger i Statoil.
Les også: Hydrogenselskap oppbemanner
Resultatene av studiene vil danne grunnlaget for en beslutning om å gå videre med prosjektet.
Magnum gasskraftverk har tre kombinerte gass-/dampturbiner som hver har en kapasitet på 440 MW. Hver enhet slipper ut om lag 1,3 millioner tonn CO2 per år.
Utforme storskala verdikjede
Teknologien for å omdanne gass til hydrogen er bevist og kjent. Det nye elementet er å utforme en verdikjede i stor skala.
– Utforming av en verdikjede i stor skala, der produksjon av hydrogen fra gass kombineres med fangst, transport og permanent lagring av CO2, kan føre til nye forretningsmuligheter, sier Rummelhoff.
Hittil har høye kostnader, kombinert med mangel på anlegg for lagring av CO2, begrenset utviklingen av en lavkarbon verdikjede for hydrogen basert på gass.
I 2016 startet norske myndigheter et nasjonalt prosjekt for CO2-fangst og -lagring. Studier bekreftet at det er mulig å lagre CO2 på norsk sokkel, og at lagerkapasiteten er så høy at det er mulig å håndtere ytterligere CO2-volumer utover det første demonstrasjonsprosjektet.
Dersom det blir realisert, er formålet å undersøke hvordan den planlagte CO2-infrastrukturen kan utnyttes til permanent lagring av CO2 fra andre prosjekter, som dette i Nederland.
